Hviterussland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 53°N 28°Ø

Рэспу́бліка Белару́сь
Respublika Belarus
Republikken Hviterussland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Рэспу́бліка Белару́сьRespublika BelarusRepublikken Hviterussland

Innbyggernavn Hviterusser, hviterussisk
Hovedstad Minsk
Tidssone UTC+2
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 85
207 600[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 87
9 612 632[b]
Bef.tetthet 46,3 innb./km²
HDI 0,756 (rangert som nr. 61)
Styreform Republikk
President Aleksandr Lukasjenko
Statsminister Mikhail Mjasnikovitsj
Offisielle språk Hviterussisk og russisk
Uavhengighet fra Sovjetunionen
Erklært: 27. juli 1990
Anerkjent: 25. august 1991
Valuta Hviterussisk rubel (BYR)
Nasjonalsang My Belarusy
ISO 3166-kode BY
Toppnivådomene .by
Kart over Hviterussland
Kart over Hviterussland

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)
«Belarus» omdirigeres hit. For traktorprodusenten med samme navn, se Belarus (traktor).

Hviterussland (hviterussisk og russisk: Беларусь – Belarus), offisielt Republikken Hviterussland (hviterussisk: Рэспубліка Беларусь – Respublika Belarus; russisk: Республика Беларусь – Respublika Belarus) er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. Hviterussland dekker et areal på ca. 207 600 km², og har 10 300 483 innbyggere (pr. 2005). Hovedstad er Minsk.

Hviterussland ble et selvstendig land så sent som i 1991, da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp igjennom historien har hviterusserne vært underlagt de langt mektigere nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket, og dagens Hviterussland er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1919. Landet fikk sine nåværende grenser i 1945 i forbindelse med andre verdenskrig.

Siden 1994 har Hviterussland blitt ledet av president Aleksandr Lukasjenko. Flere medier sier at styresmaktene utgjør et diktatur - Europas siste [1] - og internasjonale organisasjoner beskylder regimet for en mengde brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til at Hviterussland i stor grad er isolert på den internasjonale arenaen, og landet har blant annet blitt utestengt fra Europarådet.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Våtmark, skog og innsjø i Hviterussland. 30 % av Hviterusslands areal består av skog og sumpskog, og landet har omtrent 11 000 innsjøer.

Utdypende artikkel: Hviterusslands geografi

Hviterussland er hovedsakelig et flatt land beliggende på Den østeuropeiske slette uten naturlige grenser. Landet dekker et areal på 207 600 kvadratkilometer. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør.

Mesteparten av Hviterussland består av lavtliggende sletteland med morenerygger i nord og sumpområder i sør. Landet har omtrent 11 000 innsjøer og preges også av en rekke elver. Omtrent 30 % av landarealet består av skog og sumpskog, og omtrent halve landarealet er oppdyrket mark.[1]

Hviterusslands høyeste punkt er Dzyarzynskaya Hara (345 moh.).

Hviterussland har et typisk innlandsklima, med fuktige, kalde vintre og varme, fuktige somre.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Ifølge folketellingen i 1999 består Hviterusslands befolkning av 81,2 % hviterussere, 11,4 % russere, 3,9 % polakker, 2,4 % ukrainere, 0,3 % jøder og 0,8 % andre.[2]

Før andre verdenskrig hadde Hviterussland omtrent 400 000 jøder, noe som gjorde jødene til landets nest største folkegruppe. Spesielt var det hviterussiske byer som var preget av jøder. Hviterusslands jødiske samfunn ble nesten i sin helhet utryddet i holocaust, og i etterkrigstiden har emigrasjon til Israel videre ført til at tallet på hviterussiske jøder har sunket.

Hviterusslands etniske russere og ukrainere har i hovedsak flyttet til landet i sovjettiden. I de senere år har tallet på russere og ukrainere gått noe ned. Den polske minoriteten i Hviterussland bor i hovedsak i den vestlige delen av landet, og er et resultat av grenseendringene i forbindelse med andre verdenskrig.

Språk[rediger | rediger kilde]

Både hviterussisk og russisk er offisielle språk i Hviterussland. Den hviterussiske grunnloven gir også en viss beskyttelse til minoritetsspråk.

Russisk er det klart mest brukte språket i Hviterussland. 63 % av befolkningen bruker russisk i det daglige, og også blant etniske hviterussere dominerer russisk. Etniske ukrainere og jøder i Hviterussland bruker også for det meste russisk. Blant den polske minoriteten er hviterussisk det vanligste språket, med russisk som nummer to. Polsk brukes av under 5 % av de etniske polakkene.[3]

Religion[rediger | rediger kilde]

Den hviterussiske grunnloven garanterer religionsfrihet, men i praksis blir ikke dette etterfulgt av landets myndigheter. På tross av at det ikke er noen statskirke har Den hviterussisk-ortodokse kirke (som er en del av Den russisk-ortodokse kirke) en spesiell stilling, og det er en viss grad av diskriminering mot protestanter. Utenlandske misjonærer har store problemer med å operere i Hviterussland, og landet har også til dels blitt plaget av antisemittisme.[4]

Offisielle tall viser at av hviterussere som har en religiøs tilhørighet er omtrent 80 % russisk-ortodokse, 14 % katolske, 4 % tilhørende østlige religioner (muslimer, bahaier og hinduer) og 2 % protestanter. 18 % av de ortodokse og 50 % av katolikkene går jevnlig i kirken.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hviterusslands historie

Den første statsdannelsen i dagens Hviterussland kom på slutten av 800-tallet. Fyrstedømmet Polatsk dominerte området fram til 1300-tallet, da Storhertugdømmet Litauen overtok landområdet. Hviterussland skulle være en del av Polen-Litauen frem til Polens delinger på slutten av 1700-tallet, da landet ble en del av det russiske imperiet.

Etter første verdenskrig ble Hviterussland erklært som en sosialistrepublikk, og ble en del av den nyopprettede Sovjetunionen. Med unntak av noen år under tysk okkupasjon under andre verdenskrig forble Hviterussland en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i 1991. I 1994 ble Aleksandr Lukasjenko president, og han har beholdt makten siden.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko (til høyre) har knyttet landet svært tett oppimot nabolandet Russland. Til venstre er Russlands president Vladimir Putin, en nær alliert av Lukasjenko.

Hviterussland er en republikk med en sterk presidentmakt. Landet har hatt dette styresettet siden 1994. I perioden fra 1991 (da landet fikk sin uavhengighet fra Sovjetunionen) til 1994 var det politiske systemet noe annerledes, med formannen i parlamentet som statsoverhode.

Siden 1994 har Aleksandr Lukasjenko vært Hviterusslands president. Presidenten velges for femårsperioder, og har siden 2004 kunnet sitte i et ubegrenset antall perioder. Presidenten har svært store fullmakter, og kan oppløse nasjonalforsamlingen, utstede dekreter, utskrive folkeavstemninger, utnevne og sparke dommere, og har også vetorett for nye lover. Presidenten har også ansvaret for utenrikspolitikken. Presidenten er regjeringssjef, og utnevner statsministeren. Siden 2010 har Mikhail Mjasnikovitsj vært statsminister.

Representantenes hus i hovedstaden Minsk.

Den hviterussiske nasjonalforsamlingen har to kamre. Underhuset kalles Representantenes hus, og har 110 representanter. Representantene velges i flertallsvalg i enmannskretser. Overhuset kalles Republikkrådet, og har 64 delegater. Delegatene til Republikkrådet blir delvis utnevnt av presidenten og delvis valgt av landets regionale myndigheter. Stemmerettsalderen er 18 år.

Ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har ikke de siste valgene som har blitt avholdt i Hviterussland tilfredsstilt internasjonal standarder. Internasjonale valgobservatører har blitt nektet adgang, og myndighetene legger aktivt hindringer i opposisjonens muligheter til å drive valgkamp.[5]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Hviterussland er delt inn i seks voblaster (omtrent tilsvarende norske fylker). Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Hver voblast har en valgt politisk forsamling (oblsovet), og en administrasjon utnevnt av presidenten. Voblastene er igjen delt inn i rajoner (tilsvarende kommuner), som også har valgte kommuneråd.

I tillegg kommer landets hovedstad Minsk, som har en egen, uavhengig status (horad). Minsk er administrasjonssentrum i Minsk voblast, men er ikke underlagt voblasten.

Voblast Administrasjonssentrum Innbyggertall
(2009 est.)
Subdivisions of Belarus.png
1 Minsk (hovedstad) 3&506&1829100&1 829 100
2 Brest voblast Brest 3&506&1433100&1 433 100
3 Homjel voblast Homel 3&506&1464500&1 464 500
4 Hrodna voblast Hrodna 3&506&1102800&1 102 800
5 Mahiljoŭ voblast Mahiljoŭ 3&506&1123100&1 123 100
6 Minsk voblast Minsk 3&506&1454000&1 454 000
7 Vitebsk voblast Vitebsk 3&506&1265300&1 265 300

Kilde: Det hviterussiske statistiske sentralbyrået[6]

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Hviterussisk T-72 stridsvogn. Hviterusslands forsvar har arvet praktisk talt alt sitt utstyr fra sovjettiden.

Hviterusslands forsvar består av en hær og et luftforsvar. Siden landet ikke har noen kystlinje har det heller ikke noe sjøforsvar. Hviterusslands forsvar bruker praktisk talt bare utstyr arvet fra Sovjetunionen, og mye av dette må i dag anses som utdatert. Hviterussland har verneplikt, med en tjenestetid på enten 12 eller 18 måneder.

Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk var en av grunnleggerne av De forente nasjoner (FN) i 1945, og Republikken Hviterussland har siden uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991 overtatt sovjetrepublikkens plass i FN. Landet er også med i Samveldet av uavhengige stater (SUS), og SUS' administrasjon ligger i Hviterusslands hovedstad Minsk. Hviterussland er også med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Partnership for Peace og Det nordatlantiske samarbeidsrådet. Sammen med Russland har Hviterussland dannet Unionsstaten Russland og Hviterussland, selv om bestemmelsene i unionsavtalen i liten eller ingen grad har blitt implementert.

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Vestlige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har uttrykt sin bekymring for en rekke menneskerettighetsbrudd i landet. Blant disse er «forsvinninger», politivold og manglende ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Lukasjenko-administrasjonen blir også beskyldt for å slå ned på fagforeninger, opposisjonsbevegelser, ikke-ortodokse kirkesamfunn, ikke-statlige organisasjoner og organisasjoner som kjemper for minoritetsrettigheter. Hviterussland er også det siste landet i Europa som praktiserer dødsstraff.[7]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 36,9 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 9,24 % 2005, UNDP Database
Industriprod.
Konsumpriser 18,0 % 2004 UNDP Database
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 2005 0,21 mrd $ 2005, UNDP Database
Handelsbalanse 2006 -1,77 mrd $ 2006, WTO trade Profiles
Betalingsbalanse 2005 0,43 mrd $ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse 2006 -1,52 mrd $ 2006, WTO trade Profiles
Utviklingshjelp 0,04 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 3.031 US$ 2005, UNDP Database

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Hviterussland har pr. 2008 et jernbanenettverk på 5 538 km, hvorav mesteparten bredsporet (1 520 mm). Jernbanesystemet driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet Belarusskaja Železnaja Doroga (BŽD), og infrastrukturen og utstyret skriver seg i hovedsak fra sovjetepoken.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Det hviterussiske statsuniversitetet i Minsk ble grunnlagt i 1921, og er landets største høyere utdanningsinstitusjon.

Skoleplikten i Hviterussland begynner når barna er enten seks eller syv år gamle. Til og med fjerde trinn har alle elevene samme skoleløp, før elevene fra femte trinn (10 år) kan velge mellom et teoretisk løp eller en mer praktisk variant. Den praktiske varianten går frem til niende trinn (14 år), der elevene enten kan gå i lære (i 2-5 år) eller ta allmennfaglig påbygning på to år. Det teoretiske skoleløpet går fra femte til ellevte trinn (10-16 år), og gir mulighet til opptak til høyere utdanningsinstitusjoner. Skolegangen fullfinansieres over offentlige budsjetter.[8]

Hviterussland har 57 høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav 43 er offentlige. 28 av disse har universitetsstatus. Det er stor konkurranse om studieplassene, og opptaksprøver avgjør hvem som skal få de ordinære studieplassene. Disse er gratis for studentene, mens søkere som ikke når opp i opptaksprøvene må betale skolepenger om de likevel ønsker studieplass. Gode heltidsstudenter får et månedlig stipend av staten, dette baseres på karakterer.[9]

Massemedia[rediger | rediger kilde]

Pr. 1 januar 2009 hadde Hviterussland ifølge offisielle tall 1 307 registrerte papirmedier, blant dem 673 aviser og 586 tidsskrifter. Hviterussland har også et statseid telegrambyrå, BelTA. Landet har fem nasjonale TV-kanaler, med Pervyj («Kanal 1») som den dominerende. Det er også 29 FM-radiostasjoner i Hviterussland.[10]

Det er generell enighet utenfor landets grenser om at Hviterussland mangler reell pressefrihet, og landet scorer svært dårlig i internasjonale rangeringer.[11] Lukasjenko-kritiske aviser blir rammet av restriktive tiltak fra myndighetene, og EU har protestert mot det de mener er vedvarende trakassering av aviser og journalister som er uavhengige eller i opposisjon.[12] Organisasjonen Freedom House rapporterer at politiet settes inn mot aviser som støtter opposisjonen, samtidig som myndighetene aktivt overvåker Internett og blokkerer tilgangen til uavhengige og kritiske nettsider.[13]

Urbanitet[rediger | rediger kilde]

Seiersplassen i Minsk. Minsk ble nesten totalt ødelagt under andre verdenskrig, og ble bygget opp igjen etter krigen i sosialistisk klassisisme med praktbygg, grandiose avenyer og store plasser og torg.

Omtrent 70 % av Hviterusslands 10 millioner innbyggere bor i urbane områder. Det klart viktigste byområdet er hovedstaden Minsk, med omtrent 1,7 millioner innbyggere. Hviterussiske byer har slitt med overgangen til markedsøkonomi etter Sovjetunionens fall, med en utbredt industridød etter at subsidiene til den gamle tungindustrien forsvant.[14]

Hviterusslands største byer
# Navn (Hviterussisk) Navn (Russisk) Voblast Innbyggertall 1999
(folketelling)
Innbyggertall 2009
(estimat)
1 Minsk Minsk - 3&506&1677137&1 677 137 3&506&1829100&1 829 100
2 Homel Gomel Homel voblast 3&505&475486&475 486 3&505&488100&488 100
3 Mahiljoŭ Mogiljov Mahiljoŭ voblast 3&505&356457&356 457 3&505&372000&372 000
4 Vitsebsk Vitebsk Vitsebsk voblast 3&505&340710&340 710 3&505&347500&347 500
5 Hrodna Grodno Hrodna voblast 3&505&301622&301 622 3&505&338200&338 200
6 Brest Brest Brest voblast 3&505&286438&286 438 3&505&318000&318 000

Kilde: citypopulation.de[15]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Njasvizj-slottet er ett av fire hviterussiske bidrag til UNESCOs verdensarvliste.

Billedkunst og byggekunst[rediger | rediger kilde]

Med unntak av i religiøs kontekst var hviterussisk kunst frem til det 19. århundre i hovedsak basert på folkekunst. Hviterusserne utmerket seg spesielt innenfor treskjæring, og Ivan den grusomme skal ha ansatt hviterussere til å utsmykke sine palasser og kirker. Hviterussland var også kjent for utskårne treleker. Andre tradisjonelle hviterussiske folkekunstformer er keramikk, broderier og smykkekunst. I mer moderne tider er Marc Chagall den helt klart mest kjente hviterussiske kunstneren. Hviterussiske billedkunstnere var også aktive innenfor den sosialistiske realismen i sovjet-perioden, blant annet Mikhail Savitski.[16]

Hviterussisk byggekunst følger i hovedtrekk de samme prinsipper som i nabolandene Litauen, Russland og Ukraina. Et tidlig eksempel på hviterussisk arkitektur er St. Sofia-katedralen i Polotsk, som sannsynligvis er landets eldste kirke. Andre betydningsfulle kirkebygg i landet er Kolozja-kirken i Hrodna (et av få gjenværende kulturminner fra den svarterutenske kulturen) og Jomfru Maria-katedralen i Minsk. Under andre verdenskrig ble store deler av Hviterussland lagt i ruiner. Under gjenoppbygningen etter krigen lå fokuset stort sett på lave kostnader og praktisk funksjonalitet, noe som resulterte i at Hviterussiske byer i dag stort sett preges av prefabrikkert blokkbebyggelse basert på mikrorajon-prinsippet.

Hviterussland har fire oppføringer på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Disse fire er Struves meridianbue (delt med ni andre land), Mir-slottet, Njasvizj-slottet og Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen).

Folkedrakt[rediger | rediger kilde]

Folkedrakten har sitt opphav i Kievriket, og er vel tilpasset Hviterusslands harske klimatiske forhold. Kostymene er laget av enten lin eller ull og dekorert med utsmykkede mønster, som med tiden er blitt påvirket av nabolandenes kultur. Hver region har sitt spesielle mønster, og et av mønstrene finnes på det hviterussiske flagget.

Mat og drikke[rediger | rediger kilde]

Det hviterussiske kostholdet består hovedsakelig av grønnsaker, kjøtt og brød. Matslagene inkluderer svin, kål, poteter og brød. Drikker som f.eks. russisk vodka eller kvass er populære. Kvass er en type alkoholfri drikk laget av maltet brunt brød eller rugmel. Kvass kan også kombineres med skivede grønnsaker for å lage en suppe kalt okrosjka.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Kjente idrettsutøvere fra Hviterussland omfatter turnerne Olga Korbut og Vitalj Sjtsjerba, judoutøveren Igor Makarov, friidrettsutøveren Julija Nesterenko og tennisspilleren Maks Mirny.[17]

Hviterussland deltok for første gang i De olympiske leker i Helsingfors i 1952, da som en del av et samlet sovjetisk lag. Landet har deltatt med eget lag siden 1994, og har siden den tid samlet 10 gull, 22 sølv og 38 bronse. I Beijing i 2008 fikk landet totalt 19 medaljer (inkludert 4 gull), noe som gjorde at de kom på sekstendeplass på medaljestatistikken.[18]

Eurovision Song Contest[rediger | rediger kilde]

Hviterussland deltok for første gang i Eurovision Song Contest 2004 i Istanbul. Siden, har de kun kvalifisert seg to ganger: I Helsingfors 2007 med Dmitry Koldun og sangen Work your Magic. Det endte med en 6 plass med 145 poeng og er i dag Hviterusslands beste resultat i konkurransen. I Oslo 2010 kvalifiserte Hviterussland seg med gruppa 3+2 og sangen Butterflies. De lå sist hele finalen med kun 3 poeng fra Moldova , 2 poeng fra Russland og 1 poeng fra Bulgaria. Da Georgia skulle stemme som land nr. 37 av 39 ga de Hviterussland 12 poeng og Hviterussland klatret seg opp til en 24. plass foran Storbritannia.

Utenlandske politikere som har blitt nektet innreise[rediger | rediger kilde]

Emil André Erstad ble tvangsreturnert fra flyplass i Hviterussland i 2012.

Noen fakta[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hudson, Ray, red. (2006). «Hviterussland». Geographica (4. utg.). Tandem. s. 268-9. ISBN 82-7822-343-2. 
  2. ^ «Etnisk fordeling av befolkningen». Det hviterussiske statistiske sentralbyrået. 1999. Arkivert fra originalen 26. mai 2012. Besøkt 22. oktober 2009. 
  3. ^ «Språk brukt i hjemmet». Det hviterussiske statistiske sentralbyrået. 1999. Arkivert fra originalen 8. juli 2012. Besøkt 22. oktober 2009. 
  4. ^ a b «Belarus : International Religious Freedom Report 2007». Det amerikanske utenriksdepartementet. 2007. Besøkt 22. oktober 2009. 
  5. ^ «Belarusian election severely flawed due to arbitrary use of state power and restrictions on basic rights». Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. 20. mars 2006. Besøkt 23. oktober 2009. 
  6. ^ «Offisielle befolkningsestimater, 1. januar 2009» (pdf). Det hviterussiske statistiske sentralbyrået. 2009. Arkivert fra originalen 11. juli 2009. Besøkt 22. oktober 2009. 
  7. ^ «Belarus Human Rights». Amnesty International USA. Besøkt 23. oktober 2009. 
  8. ^ «Education in Belarus (National Report of the Republic of Belarus)» (.pdf). Det hviterussiske nasjonalinstituttet for høyere utdanning. 2004. Besøkt 23. oktober 2009. 
  9. ^ «Higher Education in the Republic of Belarus» (.pdf). Det hviterussiske generalkonsulatet i New York. Besøkt 23. oktober 2009. 
  10. ^ «Mass Media in Belarus». Det hviterussiske utenriksdepartementet. Besøkt 24. oktober 2009. 
  11. ^ «Press Freedom Index 2009». Reportere uten grenser. Arkivert fra originalen 22. oktober 2009. Besøkt 24. oktober 2009. 
  12. ^ «Erklæring fra formannskapet på Den europeiske unions vegne om mediesituasjonen i Hviterussland». regjeringen.no. 30. juni 2003. Besøkt 24. oktober 2009. 
  13. ^ «Freedom of the Press - Belarus (2007)». Freedom House. 2. mai 2007. Besøkt 24. oktober 2009. 
  14. ^ Brunn , Stanley D.; Williams, Jack Francis; Zeigler Donald J. (2003). Cities of the world: world regional urban development (3 utg.). Rowman & Littlefield. s. 251. ISBN 9780847698981. 
  15. ^ Brinkhoff, Thomas (25. juli 2009). «Weißrussland: Regionen & Städte - Einwohnerzahlen & Karten». citypopulation.de. Besøkt 23. oktober 2009. 
  16. ^ Levy, Patricia (1998). Cultures of the world : Belarus. Marshall Cavendish. s. 87-93. ISBN 9780761408116. 
  17. ^ «Famous Belarusians». Det hviterussiske telegrambyrået BelTA. Besøkt 23. oktober 2009. 
  18. ^ «Sport in Belarus». Det hviterussiske telegrambyrået BelTA. Besøkt 23. oktober 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hviterussland – bilder, video eller lyd