Holocaust (TV-serie)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Holocaust
Sjanger Drama miniserie
Medvirkende Fritz Weaver
Michael Moriarty
Meryl Streep
Rosemary Harris
James Woods
Joseph Bottoms
Sam Wanamaker
David Warner
Tovah Feldshuh
Blanche Baker
Musikk Morton Gould
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Produksjon
Produsent Robert Berger
Regi Marvin J. Chomsky
Manus Gerald Green
Kamera Brian West
Lengde 475 min.
Sending
Utgitt USA 1978 (16 - 19. april)
Norge 1979 (2 - 5. april)
Eksterne lenker

Holocaust (også kjent som Holocaust: The Story of the Family Weiss) er en prisbelønnet amerikansk dramaserie på fire episoder som gikk på NBC i 1978. Serien ble regissert av Marvin J. Chomsky, mens Gerald Green var ansvarlig for manus. De ledende rollene spilles av Fritz Weaver, Michael Moriarty, Meryl Streep, Rosemary Harris, James Woods og Joseph Bottoms. Sentrale biroller spilles av Sam Wanamaker, David Warner og Tovah Feldshuh. Serien ble en av de mest diskuterte og omtalte begivenheter som har forekommet i fjernsynets historie til da.[1]

Holocaust er en dramatisering av hendelser under holocaust, med særlig fokus på den oppdiktede jødiske familien Weiss og deres skjebne fra krystallnatten og til avslutningen på andre verdenskrig. Den unge juristen og SS-offiseren Erik Dorf er også sentral i handlingen. Den kostet $6 millioner å produsere og ble innspilt i Østerrike og Vest-Berlin. Serien bidro til å etablerte begrepet «holocaust» som benevnelsen på det jødiske folkemord under andre verdenskrig. Den fikk blandet mottakelse av anmelderne og ble av flere beskyldt for å være for sentimental. Blant dens største kritikere var den kjente forfatteren og Auschwitz-overlevende Elie Wiesel. Han mente den var full av faktafeil og at den tidvis var en forvrenging av sannheten. Han opplevde også enkelte scener som fornærmende og mente videre at produsentene skapte mye forvirring ved å blande fakta med fiksjon.[2]

Serien ble vist i en rekke land i Europa i perioden 1978-79 og vakte sterke reaksjoner og stor debatt i der den ble vist. Da den ble sendt Vest-Tyskland, vakte den enorm oppsikt. Over 60 000 mennesker ringt til tysk fjernsyn og en rekke diskusjonsprogrammer fulgte i dens kjølvann. Meningsmålinger som ble offentliggjort noen måneder senere viste at tallet på dem som mente at forbrytelser fra nazitiden fremdeles skulle straffes hadde økt. Det er antatt at seriens visning i Tyskland var en medvirkende årsak til at loven om foreldesesfristen for naziforbrytelser ble utvidet til livstid i 1979.[3] Det norske kringkastingsrådet bestemte i 1978 at serien ikke skulle vises på norsk TV med den begrunnelse av serien den hadde lav kunstnerisk verdi og var spekulativ. Men i februar 1979 snudde rådet og i april samme år ble serien sendt.[4]

Serien ble belønnet med en rekke priser, blant annet åtte Emmy-priser, to Golden Globe og en Directors Guild of America.

Handling[rediger | rediger kilde]

Serien Holocaust er blanding av diktning og fakta. Det er først og fremst fortellingen om den oppdiktede jødiske familien Weiss og deres skjebne i Tyskland like før og under krigsårene, en tid da nazismen var i kraftig fremvekst. Serien skildrer tiden fra midten av 1930-tallet og frem til 1945.

Familien Weiss er en middelklassefamilie av jødisk herkomst. De lever i Berlin og har etterhvert blitt godt integrert i det tyske samfunnet. Faren, Dr. Josef (Fritz Weaver) er polsk av fødsel, men har vært bosatt i Berlin i mange år og har sin legepraksis der. Hans kone Berta (Rosemary Harris) er er sterk og stolt jødisk kvinne som i det lengste nekter å ta nazistenes trusler alvorlig. Familien har midler til å komme seg ut av Tyskland før det er for sent, men velger likevel å bli. Ekteparet Welss har tre barn: Sønnen Karl (James Woods) som er kunstner, den andre sønnen Rudi (Joseph Bottoms) og minstebarnet datteren Anna (Blanche Baker). Sønnen Karl har nylig inngått ekteskap med den ikke-jødiske kvinnen Inga Helms (Meryl Streep). Blandingsekteskapet kompliserer deres liv da Tyskland i stadig sterkere grad er i ferd med å nazifiseres. Familien Weiss' opplevelser under Krystallnatten blir deres første alvorlige møte med den nye tidsånden i Tyskland. Etter det opplever de både dødsfall og splittelse. Dr. Josef og kona, samt deres sønn Karl, ender med å bli sendt rundt i ulike leire, mens sønnen Rudi flykter før deportasjonen og slår seg sammen med en motstandsgruppe. De fleste av familiemedlemmene ender sin skjebner i utryddelsesleire, mens noen havner i Warszawagettoen.

Parallelt med historien om familien Weiss, går beretningen om Erik Dorf (Michael Moriarty) og hans familie. Dorf, som i begynnelsen er en fattig arbeidsløs jurist, får nyss om at nazistene trenger folk og han ender opp som SS-lederen Heydrichs høyre hånd i løpet av kort tid. Hans kone Marta, støtter Erik i hans bestrebelser. Ekteparet har to barn. Dorf var opprinnelig en venn av familien Weiss, men ender opp som den mest overbeviste jødeforfølger av dem alle. Etterhvert som han stiger i gradene hos SS skyr han ingen middel for å effektivisere massedrapet på jøder i Europa.

Livet får en tragisk utgang til de fleste involverte.

Om serien[rediger | rediger kilde]

Holocaust er er blanding av diktet handling og virkelighet, med oppdiktede personer og personer som har levd – mennesker som for eksempel Heydrich, Himmler og andre fremstående naziledere. Serien gjør ikke krav på å ha fullstendig dokumentarisk bakgrunn eller bygge på rene faktiske forhold.[5]

Den ble vist i en noe redigert utgave i Storbritannia, Sverige og Tyskland. Norge skulle i utgangspunktet vise den usensurerte originalversjonen, men da den siste episoden (som ble sendt med kurer fra Nederland via Danmark og Sverige) ankom NRK, oppdaget man at én av de ialt 13 filmrullene var borte. Dette førte til at NRK måtte sende BBC-versjonen av siste episode, som var klippet etter «godt gammeldags BBC-mønster» – imot unødig vold og unødig handling.[6]

Anmelderne[rediger | rediger kilde]

Produksjonen[rediger | rediger kilde]

Serien ble innspilt Østerrike og Vest-Berlin i 1977.

Flere av skuespillerne opplevde deler av innspillingen som uutholdelig. Fritz Weaver (som spilte dr. Weiss) fortalte at det var nærmest et mareritt å leve igjennom de månedene det tok for ham å spille inn serien. Han forteller i et intervju fra 1979: «I henimot seks måneder bodde vi i Wien, og etter hvert begynte jeg å tenke og føle som jøde, så på tilværelsen som en jøde måtte gjøre det». Scenene for konsentrasjonsleiren ble innspilt i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir og ble av Weaver omtalt «som noe av det verste og uhyggeligste jeg noen gang har sett». Han hevdet videre at opplevelsene ved å filme ved dette stedet ble så voldsomme at aktørene ikke snakket sammen. «Da vi etter arbeidsdagens slutt kjørte tilbake til Wien i buss, sa vi ikke et ord til hverandre». Michael Moriarty (som spilte SS-offiser Erik Dorf) skal ha fått sammenbrudd flere ganger under innspillingen, og skal ifølge Weaver ikke ha vært den eneste.[7]

Sitat Innspillingene var ofte uutholdelige Sitat
– Fritz Weaver, 1979

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Det norske kringkastingsrådet bestemte i 1978 at serien ikke skulle vises på norsk TV, med den begrunnelse av serien hadde «lav kunstnerisk verdi og var spekulativ». En annen begrunnelse var at «en rekke nordmenn har et nært forhold til de ting serien omhandler, og at man ikke unødig vil rippe opp i dette». Men i februar 1979 ombestemte rådet seg, og i april samme år ble serien sendt. En medvirkende årsak til at NRK ombestemte seg, var at serien også skulle vises i Danmark og Sverige, samt reaksjoner fra publikum.[8] Det var særlig programdirektør Rigmor Hansson Rodin som var imot at serien skulle sendes i Norge, og til tross for at serien ble vedtatt vist, endret ikke hun sin oppfatning. Hun mente at serien hadde vesentlige svakheter og manglet dimensjon, og brukte dette som argumentasjon for sitt standpunkt etter seriens visning.[9]

Første episode ble vist den 2. april 1979 og fjerde og siste den 5. april. (Som i utlandet ble den vist fire kvelder på rad).

VGs TV-anmelder (Tim Greve) skrev følgende kommentar etter første episode: «Ingen vil kunne se denne serien uten å bli sterkt grepet. I første rekke skyldes det selve emnets uhyggelige karakter, men det er også sant at man med sterk sympati følger den jødiske familien Weiss' skjebne». Etter seriens slutt gav anmelderen den blandet mottakelse. Han mente blant annet at serien hadde mange mangler og inneholdt en del grove feil, og at dette resulterte i at selve grunntonen i serien ble uekte. Til tross for dette mente anmelderen at det var viktig at den ble sendt i Norge, da den trolig har bidratt til å «få frem en mengde tankevekkende stoff for et norsk publikum».[10]

Siste episode ble etterfulgt av debattprogrammet På sparket, der stortingrepresentant Trygve Bratteli, historiker Hans Fredrik Dahl og professor Leo Eitinger var blant debattantene. Hovedspørsmålene som ble stilt av programlederen, var om serien gav et riktig bilde av jødeforfølgelsen? Hva var det bakenforliggende, og kan noe lignende skje igjen? Bratteli mente at serien så absolutt hadde hatt sin misjon, og at den hadde betydd mer for forståelsen av det som skjedde av massedrap og jødeforfølgelse i Hitler-tiden, enn det som er blitt vist av dokumentariske filmbiter i de samme landene.[11]

Sitat Det er rent ut sagt billig at noen kan trekke inn kunstnerisk etiske betenkeligheter når det gjelder denne serien, som får unge i Tyskland til å spørre besteforeldre: «Hva gjorde dere?» Sitat
Robert Levin, 1979
Sitat Dette kan skje igjen. Det at man i dag, over 30 år etter, kan spørre hvordan det kunne skje, viser klart og tydelig at vi intet har lært. Vi har lite forstått. Intoleransen hos dagens mennesker er like stor. Sitat
– Psykiater Rolf Hessø, 1979
Sitat Jeg er glad for at den siden jeg valgte tapte krigen. Jeg har fulgt «Holocaust» i norsk fjernsyn, og finner det riktig at serien ble vist Sitat
– Norsk Waffen SS-soldat, 1979[12]

Reaksjoner fra publikum

Sitat Holocaust er mer enn en historisk fremstilling av jødeforfølgelser i Hitler-Tyskland. Den reiser spørsmål som også gjelder i verden i dag. Sitat
– Familien Onsrud i Trondheim, 1979
Sitat Regissøren av Holocaust har med nennsom hånd virkeliggjort et av de verste dokument i menneskenes historie: Tragedien i Babi Jar. Sitat
– Familien Tvedt-Gundersen i Stavanger, 1979

Seriens visning i Norge førte også til enkelte uheldige episoder. Ved ett tilfelle fikk en tyskættet kvinne huset sitt tilgriset med hakekors. Barnebarna hennes skal også ha blitt utsatt for mobbing på skolen på grunn av hennes bakgrunn.[13]

Sverige & Danmark[rediger | rediger kilde]

Sverige
Serien ble vist i mars 1979 under tittelen Förintelsen og førte til sterke reaksjoner. Som i flere andre land ble den også i Sverige opprinnelig avvist av de statlige TV-selskapene, men etter press ble avgjørelsen omgjort.

Aldri hadde en TV-serie blitt så forhåndsannonsert i Sverige som denne. Både ungdomsavdelingen og nyhetsavdelingen i TV hadde store innslag om serien før den gikk på lufta. Like før visningen gikk barnepsykologer ut på de svenske nyhetssendingene med innstendige advarsler til foreldrene mot å la barn i yngre og mellomste alderstrinn se serien. Psykologen mente at det kunne gi dem alvorlige følelsesmessige skader. Svenske avisredaksjoner ble nedringt av rystede TV-seere like etter at Svensk TV2 viste første episode. Mange fryktet at serien kunne hisse opp til tyskerhat i Sverige. Mange trakk også paralleller til folkedrap og forfølgelser som ble begått verden over.[14]

Straks etter at serien hadde blitt vist, mottok alle universiteter og gymnas et særskilt studiemateriale, utarbeidet av Elevförbundet och Skandinaviska institutet för judisk utbildning och kultur, i samarbeid med skolemyndighetene.[15]

Halvparten av Sveriges befolkning fulgte Holocaust. Serien økte sin seerprosent for hver episode, og over fire millioner svensker så den siste episoden (61 %). Seergruppen med høyest seeroppslutning var de mellom 15 og 25 år, hvor gjennomsnittstallet lå på 67 %, mens tallet for den siste episoden var så høyt som 78 %. Over 300 000 svenske barn så serien. Den gruppen som var minst interessert, var pensjonistene.[16]

Danmark
Som i flere andre land ble den også i Danmark opprinnelig avvist av de statlige TV-selskapene, men etter press ble avgjørelsen omgjort. Mange dansker i sør kunne dessuten ta inn de tyske sendingene, noe som skapte ytterligere press for å omgjøre beslutningen. Danskene viste serien vinteren 1979.[17]

Vest-Tyskland[rediger | rediger kilde]

Serien ble vist vinteren 1979 og vakte enorm oppsikt og debatt. Over 60 000 mennesker ringte til tysk fjernsyn, fulgt av en rekke diskusjonsprogrammer. Meningsmålinger som ble offentliggjort noen måneder senere, viste at tallet på dem som mente at forbrytelser fra nazitiden fremdeles skulle straffes, hadde økt. Det er antatt at seriens visning i Tyskland var en medvirkende årsak til at loven om foreldelsesfristen for naziforbrytelser ble opphevet. Fristen løp egentlig ut i 1979, men i juli samme år kom det nye vedtaket. Resultatet av ferske undersøkelser i 1979 viste at Holocaust hadde hatt større virkning enn noen av de over 100 hel- eller halvdokumentariske filmene om nazitiden som tysk TV hadde sendt de siste 20 år.[18] En tredjedel av de tyske TV-seerne var negative og spurte: «Hvorfor skal det rippes opp i alt dette igjen?» Men to tredjedeler var positive og ville vite mer.[19]

Lederen av den jødiske menigheten i Berlin mottok drapstrusler, og i Koblenz og ved Münster ble fjernsynsoverføringen satt ut av funksjon ved hjelp av sprengstoff. Serien ble heller ikke vist på den statlige kanalen ARD («kanal 1»), men på de delstatskontrollerte fjernsynssenderne («kanal 3»), fordi delstatene Bayern og Baden-Württemberg ellers truet med å slå av senderne. Fjernsynsseerne i DDR følte seg dermed utestengt, siden kanal 3 bare kunne ses i nærheten av grensen mot vest. I Vest-Tyskland lå seertallene på 30-40%, og særlig yngre aldersgrupper viste stor interesse. Der Spiegel kalte fortielsen av jødeforfølgelsene «historikernes svarte fredag». Samme år gikk det vest-tyske parlamentet inn i sin fjerde runde om foreldelsesfristen for mord og folkemord, etter at debattene i 1960, 1965 og 1969 bare hadde utsatt avgjørelsen. Et halvt år etter fjernsynsserien stemte parlamentet med 253 mot 228 stemmer for at mord og folkemord ikke lenger kunne foreldes. Først og fremst stemte sosialdemokratene mot foreldelse, for første gang på vegne av et flertall av den tyske befolkningen; men blant de konservative økte motstanden mot opphevelse av foreldelsesfristen, slik at også den senere forbundskansleren Helmut Kohl stemte mot opphevelse. De kristelig-konservative (CDU) hadde ønsket å beholde foreldelsesfristene for å kunne sette sluttstrek for fortiden. – Endelig medvirket Holocaust til større oppmerksomhet om rettssaken mot vaktmannskaper fra konsentrasjonsleiren Majdanek, som pågikk i årene 1975-81, og dermed var den lengste rettssaken mot krigsforbrytere gjennomført i Vest-Tyskland. De milde dommene og frikjennelsene ble nå møtt med hard kritikk, og avslørte det tyske rettsvesenets fallitt i møte med nazi-fortiden.[20]

Det ble gjort visse endringer i serien før den ble vist i tysk fjernsyn. Sluttscenene fra Theresienstadt ble strøket til fordel for scenen der Kurt klandrer seg selv for ikke ha gjort noe for å hindre forbrytelsene. På initiativ fra Bundeszentrale für politische Bildung (= Forbundssenteret for politisk dannelse) ble rekkefølgen på noen scener også byttet om. I originalversjonen kommer scener der jøder tortureres og drepes etter scener der motstand mot regimet diskuteres. I den tyske versjonen kommer derimot mishandlingen først; deretter diskuteres mulighetene for motstand.[21]

I Vest-Tyskland ble «holocaust» kåret til «årets ord» i 1979. I 1986 kom det med i tyske rettskrivningsordbøker.[22]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Serien fikk hard medfart av de britiske TV-anmelderne da den ble vist høsten 1978. Daily Telegraphs anmelder gikk så langt som å si at den grenset til såpeopera. Etter første episode brøt BBCs sentralbord sammen, og svært mange av innringerne uttrykte sterk misnøye med serien. En av sentralborddamene som var på vakt i BBC, hevdet overfor VG at seernes telefonstorm gikk på to ting: Serien var en «billig sensasjon», og «en unødig påminnelse for dem som selv var blandet inn i hendelsene på den ene eller annen side».[23]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

I Frankrike sa samtlige av de tre statskanalene nei til visning i første omgang. Men da opinioner ble reist, blant annet ved at uketidsskriftet L'Express startet en innsamling blant leserne for å kjøpe inn serien, gjorde man på TV-hold om beslutningen. Serien ble sendt vinteren 1979, og som i de fleste andre land skapte den debatt.[24]

Israel[rediger | rediger kilde]

Serien ble sendt høsten 1978.

Ifølge professor Bela Vago (ved Universitetet i Haifa) gjorde ikke serien så sterkt inntrykk i Israel som i mange andre land. Det ble også der vist i samme tidsrom som de andre landene.

Vago hadde få historiske innvendinger overfor serien. Han mente den var noe unøyaktig, men ikke at den gav et feil bilde av hendelsen. Han hevdet videre: «Historikere har stort sett få innvendinger når det gjelder historiske mangler ved filmen. Den samme erfaring har jeg gjort på Universitetet i Haifa.» Vago mente derimot at det var for mye «romantisk søtsuppe og sentimentalisme» som han mente ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.[25]

Sitat Det er viktig for meg å understreke at filmen ikke er laget for meg som historiker, men for alle som ikke har hørt om «Holocaust» Sitat
– Bela Vago, 1979

Professor Leo Eitinger hevdet i en VG-artikkel fra 1979 at serien hadde gitt større åpenhet i Israel rundt de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Eitinger forteller at de overlevende har hatt det meget vanskelig i Israel. De har nærmest blitt foraktet, og holdningen til dem har vært avvisende og negativ. Han hevdet videre at den yngre generasjon har hatt vanskelig for å forstå sine foreldre som har overlevd utryddelsesleirene, fordi mange mener at jødene burde ha satt seg til motverge i stedet for å la seg transportere til leirene. Eitinger mente at visningen av serien har rettet noe på dette forholdet. Han har i mange år undersøkt overlevendes senskader som følge av opphold i konsentrasjonsleirene.[26]

Priser[rediger | rediger kilde]

I rollene[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Serien som skapte TV-historie». VG. 2. april 1979. Besøkt 21. juli 2009. «Det er neppe noen overdrivelse å hevde at «Holocaust» er en de mest diskuterte og omtalte begivenheter som har forekommet i fjernsynets historie.» 
  2. ^ Wiesen, Elie (31. mars 1979). «Holocaust - en skuffelse». VG. Besøkt 18. juli 2009. 
  3. ^ HVEM HVA HVOR 1980, s. 385
  4. ^ «Holocaust blir vist i norsk TV?». VG. 8. februar 1979. Besøkt 18. juli 2009. «Norsk fjernsyn vil vurdere om den amerikanske TVserien «Holocaust» likevel skal vises i Norge. Programdirektør Otto Nes bekrefter overfor VG at NRKs ledelse tirsdag bad om å få tilsendt kopi er for gjennomsyn. Serien, som omhandler jødemassakrene under siste verdens krig, ble avvist av NRK i fjor.» 
  5. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979040226kgF72otcGm0qVFFz02KtkE100201010z13&x=266f3b9bf649f96db24cd90d2e2a8f77
  6. ^ «KLIPPET på vei til Norge». VG. 6. april 1979. Besøkt 21. juli 2009. «Det har ikke vært mulig å oppspore rullen. Dette førte til at NRK i går kveld sendte BBCs versjon av serieslutten» 
  7. ^ «Innspillingene var ofte uutholdelige». VG. 2. april 1979. Besøkt 18. juli 2009. 
  8. ^ «Holocaust blir vist i norsk TV?». VG. 8. februar 1979. Besøkt 18. juli 2009. «Norsk fjernsyn vil vurdere om den amerikanske TV-serien «Holocaust» likevel skal vises i Norge. Programdirektør Otto Nes bekrefter overfor VG at NRKs ledelse tirsdag bad om å få tilsendt kopi er for gjennomsyn. Serien, som omhandler jødemassakrene under siste verdens krig, ble avvist av NRK i fjor.» 
  9. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979040734WFoy3QTj3E3IRgdv1fiaRo100201010b1g&x=03c4f9d7d654377ab5a7240fa83c3c2a
  10. ^ Greve, Tim (6. april 1979). «TV i går». VG. Besøkt 18. juli 2009. «Filmserien om Holocoust ble avsluttet i går - Som vi har skrevet gjentatte ganger er det helt unødvendig gjort faktiske historiske feil i fremstillingen. Så mange av scenene er menings løst uriktig at det ikke har noen hensikt å nevne de enkelte. Men det står fats at filmserien har betydning, fordi den på en drastisk måte har øynene for millioner av mennesker 
  11. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979040734WFoy3QTj3E3IRgdv1fiaRo100201010a1g&x=c48193cb12601abaefb60a91205de76f
  12. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979040616ywTR1I54ls23Y67W1IhIFt100201010616&x=9319e301a108e3f09717e3dcc000e6e4
  13. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979040616ywTR1I54ls23Y67W1IhIFt100201010716&x=c044acfc83fd0503889ccb79c54cd59e
  14. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=055016197903090WoCu71cuKSB2JJNFf0Jx7Sh100201010917&x=a20f7a0ba8c3a34230ffc4eb679893f7
  15. ^ HVEM HVA HVOR 1980, s. 385
  16. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=055016197904174pEsYD3NeXQf4lr14z30fRKd100201011417&x=ea4cc65eb32fda91ddfdd854d0196af8
  17. ^ «Serien som skapte TV-historie». VG. 2. april 1979. Besøkt 21. juli 2009. «Både I Sverige, Danmark og Norge sa kringkastingsselskapene nei takk I første omgang. Men i samtlige tre land er beslutningene gjort om.» 
  18. ^ HVEM HVA HVOR 1980, s. 385
  19. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979033028aHgp3wBz3f35nYYq3a03h8100201010i16&x=67af7820fc669ab68b987bccedc6a31a
  20. ^ Annette Storeide: Arven etter Hitler (s. 182-6), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-005-39113-0
  21. ^ Annette Storeide: Arven etter Hitler (s. 181)
  22. ^ http://www.duden.de/rechtschreibung/Holocaust
  23. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=055016197809051dcw2s15YhIN3Ygdq82WZf04100201011013&x=a811719a6fcf9c4f66c6cf77820ebb76
  24. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=0550161979040226kgF72otcGm0qVFFz02KtkE100201010z13&x=266f3b9bf649f96db24cd90d2e2a8f77
  25. ^ «Få historiske innvendinger». VG. 6. april 1979. Besøkt 28. februar 2009. «Her i Israel har ikke visningen av «Holocaust» gjort et så sterkt inntrykk som i mange andre land.» 
  26. ^ «Holocaust gir større åpenhet». VG. 5. april 1979. Besøkt 18. juli 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]