Friedrich Paulus
Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.| Friedrich Paulus | |||
|---|---|---|---|
Friedrich Paulus i 1942
|
|||
| Født | 23. september 1890 Breitenau i Hessen |
||
| Død | 1. februar 1957 Dresden, Øst-Tyskland |
||
| Troskap | Tyske keiserriket til 1918 Weimarrepublikken til 1933 Tyskland til 1943 |
||
| Tjenestetid | 1904–1943 | ||
| Rang | Generalfeltmarskalk | ||
| Enhet |  Kaiserliche Armee.svg){kind=small} Reichswehr Wehrmacht Heer |
||
| Kommandoer | 6. armé | ||
| Militære slag | Første verdenskrig Andre verdenskrig *Felttoget i Polen *Slaget om Frankrike *Operasjon Blau *Det andre slaget ved Kharkov *Slaget om Stalingrad |
||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors med eikeløv Æreskorset |
||
| Senere arbeid | Russisk krigsfangenskap til 1953 Leder ved det øst-tyske politiets krigshistoriske forskningsråd |
||
|
|
|||
Friedrich Wilhelm Ernst Paulus (født 23. september 1890 i Breitenau i Hessen i Tyskland, død 1. februar 1957 i Dresden) var tysk general under andre verdenskrig.
Innhold |
Bakgrunn [rediger]
Paulus var sønn av en skolelærer og prøvde etter abitur i 1909 å komme inn som kadett i Kaiserliche Marine. Da han ikke kom inn, begynte han i stedet å studere juss ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet imidlertid ved universitetet uten å ha tatt eksamen og gikk inn i 111. infanteriregiment som fahnenjunker i februar 1910.
Da første verdenskrig brøt ut, ble han satt inn i kampene i Frankrike og detok i kamper ved Vosges og Arras. Etter et fravær på grunn av sykdom, ble han overført til Det keiserlige alpekorps som da befant seg ved den italienske fronten i Sør-Tyrol og satt inn som stabsoffiser. Han tjenestegjorde i alpekorpset resten av krigen, fra oktober 1915 i Serbia og fra februar 1916 i Makedonia. I mars samme år ble alpekorpset overført til Vestfronten og deltok blant annet i slaget ved Verdun. Senere var han i Transilvania og i september tilbake ved den italienske fronten hvor han deltok i kampene ved Isonzo. Ved krigens slutt var han i Flandern som hauptmann.
I tiden umiddelbart etter krigsavslutningen deltok han i kampene i Frikorpsene, men gikk i 1919 inn i Reichswehr som kompanisjef i det 13. infanteriregiment i Stuttgart. Her ble han blant andre kjent med Erwin Rommel, som ledet et maskingeværkompani. I februar 1931 begynte Paulus på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin som major, og befant seg her da nasjonalsosialistene overtok makten. Det er ikke dokumentert hvordan Paulus stilte seg til dette. Resten av mellomkrigstiden tjenestegjorde han i ulike stabsposisjoner fram til han i februar 1938 ble sjef for staben i Heinz Guderians nye motoriserte XVI armékorps og rapporterte her til generalløytnant Erich Hoepner.
Andre verdenskrig [rediger]
I mai 1939 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for 10. armé i Leipzig og tjenestegjorde med denne først i felttoget i Polen i 1939, og deretter i slaget om Frankrike, da 10. armé var omdøpt til 6. armé. Her var han generaloberst Walter von Reichenaus nærmeste medarbeider.
Paulus ble i august 1940 utnevnt til generalløytnant og overtok 3. september som overkvartermester i generalstaben under ledelse av Franz Halder. Det betydde i praksis at Paulus ble generalstabens nestkommanderende, og den tredje høyeste posisjonen i hæren, under Halder og Walther von Brauchitsch. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Barbarossa.
Tidlig i 1942 overtok han kommandoen over den tyske 6. armé og i mai 1942 kommanderte han denne i den tyske seieren i det andre slaget ved Kharkov. Han ledet 6. armé videre sørover til Stalingrad og var den tyske øverstkommanderende under slaget om Stalingrad. Slaget endte imidlertid i et knusende tysk nederlag, blant annet fordi han ble nektet å foreta taktiske tilbaketrekninger av Hitler.
Den 30. januar 1943 ble Paulus utnevnt til generalfeltmarskalk av Hitler, som håpet at han da ville begå selvmord fremfor å gå i krigsfangenskap. Paulus valgte likevel å overgi seg til den røde armé dagen etter. Hitler mottok meldingen om Paulus' kapitulasjon, og ble rasende. Han hadde ønsket å heve tapet ved Stalingrad til mytiske dimensjoner, han forestilte seg at de fleste høyre offiserer ville begå selvmord. De siste restene av de tyske styrkene overga seg tre dager senere.
Fangenskap [rediger]
Tiden i fangenskap ble tilbragt under komfortable forhold. Et avbrekk kom da han 11. februar 1946 ble ført til Nürnberg for å vitne i Nürnbergprosessen. Han ble under dette oppholdet hele tiden holdt i sovjetisk varetekt. I sitt vitneprov snakket han blant annet om sin egen rolle i planleggingen av Operasjon Barbarossa og dennes karakter både som erobringsfelttog og utryddelsesfelttog. Hans vitneprov passet helt perfekt til den sovjetiske anklageprosedyren og var særlig belastende for Hermann Göring, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl.
I mai 1950 meldte Sovjetunionen at de hadde løslatt sine siste tyske krigsfanger. Nesten to millioner tyske krigsfanger hadde da blitt hjemsendt. Imidlertid ble stadig 28 000 tyskere holdt tilbake, da sovjeterne betegnet dem som dømte krigsforbrytere. Paulus måtte forbli i fangenskap av uklare grunner ettersom han ikke hadde status som krigsforbryter. Han ble imidlertid løslatt i 1953 etter Walter Ulbrichts intervensjon.
Øst-Tyskland [rediger]
Paulus var klar over at det de siste årene var blitt rettet til dels skarp kritikk mot ham i Vest-Tyskland for hans håndtering av situasjonen i Stalingrad. Han ante at han kom til å få det vanskelig i Forbundsrepublikken og takket derfor ja til et tilbud om å få slå seg ned i det daværende Øst-Tyskland. Paulus bosatte seg i Dresden, der han fikk stilling som leder ved det øst-tyske politiets krigshistoriske forskningsråd. En stor del av hans tid gikk med til å skrive om slaget om Stalingrad hvor han forsvarte de valg han hadde gjort som armesjef. Etter hvert ble han svekket av sykdommen Amyotrofisk lateral sklerose som han til slutt bukket under for. Hans urne ble senere overført til familiegravstedet i Stadtfriedhof i Baden-Baden.
Hans ufullførte krigsmemoarer ble utgitt etter hans død.
Kontroversiell [rediger]
Paulus forblir meget kontroversiell blant historikere, blant annet på grunn av hans engasjement i den Sovjet-kontrollerte gruppen Fritt Tyskland som han sluttet seg til i 1944. Etter eget utsagn ønsket Paulus å arbeide for å forkorte krigen i håp om å spare Tyskland fra fullstendig ødeleggelse. Ifølge sovjetisk etterretning, som overvåket og avlyttet Paulus og de andre høyere offiserene som satt fengslet, skjønte han i aprildagene 1945 at dette arbeidet kun tjente sovjetiske interesser og ikke gavnet Tyskland.
