Friedrich Paulus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Friedrich Paulus
Friedrich Paulus
Friedrich Paulus i 1942
Født 23. september 1890
Flagge Preußen - Provinz Hessen-Nassau.svg Guxhagen i Provinsen Hessen-Nassau
Død 1. februar 1957
Øst-Tyskland Dresden, Øst-Tyskland
Troskap Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1943
Tjenestetid 19041943
Rang Generalfeltmarskalk
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
Kommandoer 6. armé
Militære slag Første verdenskrig
Andre verdenskrig
*Felttoget i Polen
*Slaget om Frankrike
*Operasjon Blau
*Det andre slaget ved Kharkov
*Slaget om Stalingrad
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors med eikeløv
Senere arbeid Russisk krigsfangenskap til 1953
Leder ved det øst-tyske politiets krigshistoriske forskningsråd

Friedrich Wilhelm Ernst Paulus (født 23. september 1890 i Guxhagen[1] i Provinsen Hessen-Nassau i Preussen, død 1. februar 1957 i Dresden) var tysk general under andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paulus var sønn av en skolelærer og prøvde etter abitur fra Wilhelmsgymnasium Kassel i 1909 å komme inn som kadett i Kaiserliche Marine. Da han ikke kom inn, begynte han i stedet å studere juss ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet imidlertid ved universitetet etter et semester uten å ha tatt eksamen og gikk inn i 111. infanteriregiment i Rastatt som fahnenjunker i februar 1910. Han gikk deretter på en krigsskole for offisersaspiranter i Engers i Rhinland og ble 15. august 1911 utnevnt til løytnant. I forkant av utbruddet var han adjutant i III. bataljon[2]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da første verdenskrig brøt ut ble han 6. august 1914 først forlagt med sitt regiment i Freiburg im Breisgau, før de ble satt inn på vestfronten i kampene i Frankrike og deltok i kamper ved Vosges og Arras. Etter et fravær på grunn av sykdom, ble han overført til Det keiserlige alpekorps som da befant seg ved den italienske fronten i Sør-Tyrol og satt inn som stabsoffiser. Han tjenestegjorde i alpekorpset resten av krigen, fra oktober 1915 i Serbia og fra februar 1916 i Makedonia. I mars samme år ble alpekorpset overført til Vestfronten og deltok blant annet i slaget ved Verdun. Senere var han i Transilvania og i september tilbake ved den italienske fronten hvor han deltok i kampene ved Isonzo. Ved krigens slutt var han i Flandern som hauptmann.

I Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

I tiden umiddelbart etter krigsavslutningen deltok han i kampene i Frikorpsene i Grenzschutz Ost, som kjempet mot de polske styrkene som skulle besette Schlesien, og hans forbilde var den erkekonservative frikorpslederen Franz Ritter von Epp.[3] I 1919 inn hani Reichswehr som kompanisjef i det 13. infanteriregiment i Stuttgart. Her ble han blant andre kjent med Erwin Rommel, som ledet et maskingeværkompani. I februar 1931 begynte Paulus på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin som major, og befant seg her da nasjonalsosialistene overtok makten. Det er ikke dokumentert hvordan Paulus stilte seg til dette. Resten av mellomkrigstiden tjenestegjorde han i ulike stabsposisjoner fram til han i februar 1938 ble sjef for staben i Heinz Guderians nye motoriserte XVI armékorps og rapporterte her til generalløytnant Erich Hoepner.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Friedrich Paulus i det sørlige Russland i 1942

I mai 1939 ble han utnevnt til generalmajor[4] og stabssjef for 10. armé i Leipzig og tjenestegjorde med denne først i felttoget i Polen i 1939, og deretter i slaget om Frankrike, da 10. armé var omdøpt til 6. armé. Her var han generaloberst Walter von Reichenaus nærmeste medarbeider.

Paulus ble i august 1940 utnevnt til generalløytnant og overtok 3. september som overkvartermester i generalstaben under ledelse av Franz Halder. Det betydde i praksis at Paulus ble generalstabens nestkommanderende, og den tredje høyeste posisjonen i hæren, under Halder og Walther von Brauchitsch. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Barbarossa.

Tidlig i 1942 overtok han kommandoen over den tyske 6. armé og i mai 1942 kommanderte han denne i den tyske seieren i det andre slaget ved Kharkov. Han ble utnevnt til generaloberst i 1942[4] og ledet 6. armé videre sørover til Stalingrad og var den tyske øverstkommanderende under slaget om Stalingrad. Slaget endte imidlertid i et knusende tysk nederlag, blant annet fordi han ble nektet å foreta taktiske tilbaketrekninger av Hitler.

Paulus i sovjetisk krigsfangenskap

Den 30. januar 1943 ble Paulus utnevnt til generalfeltmarskalk[4] av Hitler, som håpet at han da ville begå selvmord fremfor å gå i krigsfangenskap. Paulus valgte likevel å overgi seg til den røde armé dagen etter.[4] Hitler mottok meldingen om Paulus' kapitulasjon, og ble rasende. Han hadde ønsket å heve tapet ved Stalingrad til mytiske dimensjoner, han forestilte seg at de fleste høyre offiserer ville begå selvmord. De siste restene av de tyske styrkene overga seg tre dager senere.

Fangenskap[rediger | rediger kilde]

Tiden i fangenskap ble tilbragt under komfortable forhold. Et avbrekk kom da han 11. februar 1946 ble ført til Nürnberg for å vitne i Nürnbergprosessen. Han ble under dette oppholdet hele tiden holdt i sovjetisk varetekt. I sitt vitneprov snakket han blant annet om sin egen rolle i planleggingen av Operasjon Barbarossa og dennes karakter både som erobringsfelttog og utryddelsesfelttog. Hans vitneprov passet helt perfekt til den sovjetiske anklageprosedyren og var særlig belastende for Hermann Göring, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl.

På pressekonferanse i Øst-Berlin 2. juli 1954 etter løslatelsen

I mai 1950 meldte Sovjetunionen at de hadde løslatt sine siste tyske krigsfanger. Nesten to millioner tyske krigsfanger hadde da blitt hjemsendt. Imidlertid ble stadig 28 000 tyskere holdt tilbake, da sovjeterne betegnet dem som dømte krigsforbrytere. Paulus måtte forbli i fangenskap av uklare grunner ettersom han ikke hadde status som krigsforbryter. Han ble imidlertid løslatt i 1953[4] etter Walter Ulbrichts intervensjon.

Øst-Tyskland[rediger | rediger kilde]

Paulus' bolig i Dresden

Paulus var klar over at det de siste årene var blitt rettet til dels skarp kritikk mot ham i Vest-Tyskland for hans håndtering av situasjonen i Stalingrad. Han ante at han kom til å få det vanskelig i Forbundsrepublikken og takket derfor ja til et tilbud om å få slå seg ned i det daværende Øst-Tyskland. Paulus bosatte seg i Dresden[4], der han fikk stilling som leder ved det øst-tyske politiets krigshistoriske forskningsråd. En stor del av hans tid gikk med til å skrive om slaget om Stalingrad hvor han forsvarte de valg han hadde gjort som armesjef. Etter hvert ble han svekket av sykdommen Amyotrofisk lateralsklerose som han til slutt bukket under for. Hans urne ble senere overført til familiegravstedet i Stadtfriedhof i Baden-Baden.

Hans ufullførte krigsmemoarer ble utgitt etter hans død.

Kontroversiell[rediger | rediger kilde]

Paulus forblir meget kontroversiell blant historikere, blant annet på grunn av sitt engasjement i den Sovjet-kontrollerte gruppen Nationalkomitee Freies Deutschland[4] («Fritt Tyskland») som han sluttet seg til i 1944. Etter eget utsagn ønsket Paulus å arbeide for å forkorte krigen i håp om å spare Tyskland fra fullstendig ødeleggelse.[4] Ifølge sovjetisk etterretning, som overvåket og avlyttet Paulus og de andre høyere offiserene som satt fengslet, skjønte han i aprildagene 1945 at dette arbeidet kun tjente sovjetiske interesser og ikke gavnet Tyskland.

Familie[rediger | rediger kilde]

4. juli 1912 giftet Paulus seg med Elena Constance Rosetti-Solescu (født 25. januar 1889, død 9. november 1949), en rumensk adelskvinne som var søster av en kamerat fra regimentet.[5] De fikk tre barn, datteren Olga (1914-2003, senere gift von Kutzschenbach og i 1918 tvillingene Friedrich (falt som hauptmann 29. februar 1944 under den allierte landgangen ved Anzio og Ernst Alexander (død 1970).[5]

Familien ble utsatt for kraftige represalier etter kapitulasjonen ved Stalingrad, og det ble lagt sterkt press på ektefellen Constance om å ta avstand fra sin ektemann og skifte navn. Da hun nektet dette, ble hun og datteren Olga med hennes barn arrestert og satt i indre eksil i Schrilichsmühle, 120 km fra Breslau i Sudetenland.[5] I begynnelsen av 1945 ble de som følge av Den røde armes framrykning overført til Dachau konsentrasjonsleir og senere til Buchenwald. Alle tre måtte gjennomgå tortur fram til de ble frigjort av amerikanerne 11. april 1945.[5] Sønnen Ernst Alexander, også hauptmann ble satt i krigsfangenskap i Küstrin og deretter overført til krigsfangeleir i Immenstadt im Allgäu i Bayern. Oppholdet i konsentrasjonsleirene hadde ødelagt Constances helse, og hun døde 9. november 1949 i Baden-Baden.[5]

Dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I noen kilder står Breitenau oppgitt som fødested, men dette er en bydel i Guxhagen, ref Breitenau (Guxhagen) i tyskspråklig wikipedia
  2. ^ Peter Steinkamp: Generalfeldmarschall Friedrich Paulus. Ein unpolitischer Soldat?, side 11, Erfurt 2001, ISBN 3-89702-306-7
  3. ^ Steinkamp, side 14
  4. ^ a b c d e f g h Friedrich Paulus hos Store norske leksikon
  5. ^ a b c d e Mark Alexander Fraschka: Friedrich Paulus nach Stalingrad, s. 8 og s. 64-65, magistergradsavhandling i statsvitenskap fra Julius-Maximilians-Universität Würzburg, Würzburg 2008
  6. ^ a b c d e f Rangliste des Deutschen Reichsheeres. Mittler & Sohn Verlag, Berlin 1930, s. 132
  7. ^ Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945. Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s. 585.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]