Den andre italiensk-abessinske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den italiensk-abessinske krig
Den italiensk-abessinske krig
Italiensk artilleri i Etiopia i 1936
Dato 3. oktober 1935 - 7. mai 1936
Sted Etiopia
Resultat
Italiensk seier
Parter
Flag of Italy (1861-1946) crowned.svg
Kongeriket Italia
Flag of Ethiopia (1897-1936; 1941-1974).svg
Keiserriket Etiopia
Kommandanter
Benito Mussolini
Emilio De Bono
Pietro Badoglio
Rodolfo Graziani
Hamid Idris Awate
Olol Dinle
Haile Selassie I
Imru Haile Selassie
Kassa Haile Darge
Seyoum Mengesha
Mulugeta Yeggazu
Desta Damtew
Nasibu Emmanual
Styrker
Rundt 500 000 stridende (rundt 100 000 mobilisert)
Rundt 595 fly[1]
Rundt 795 stridsvogner[1]
Rundt 800 000 stridende (~330 000 mobilisert)
Antatt 3 fly
Antatt 3 strifdsvogner
Tap
10,000 drept (anslag mai 1936)[2]
44 000 såret (anslag mai 1936)[3]
9 555 drept(anslag 1936–1940)[4]
144 000 syke og sårede (anslag 1936–1940)[5]
Totalt: ~20 000 drept og ~188 000 sårete eller syke
Rundt 275 000 stridende drept
Rundt 500 000 såret
Totalt: ~775 000 drept etter såret

Den andre italiensk-abessinske krig (også kjent som den italiensk-etiopiske krig) ble utkjempet mellom Kongeriket Italia og Keiserriket Etiopia mellom 3. oktober 1935 og 7. mai 1936.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Grensekonflikt[rediger | rediger kilde]

Den italiensk-etiopiske traktaten av 1928 regulerte grensen mellom Italiensk Somaliland og Etiopia, og denne slo fast at grensen skulle gå 21 legioner parallelt med Benadir-kysten (som blant annet inkluderte kysten ved Mogadishu (rundt 46 km). I 1930 etablerte italienerne et militært støttepunkt ved Welwel-oasen (også kalt Walwal, italiensk: Ual-Ual) inne i Ogaden ut befestet denne med somaliske askari og italienske offiserer. Denne befestningen la langt inne på etiopisk territorium i henhold til grenseavtalen av 1928, og italienerne krenket med dette Etiopias territoriale integritet.

I november 1934 protesterte de etiopiske grensestyrkene mot denne territoriale grensekrenkelsen, da de eskorterte den engelsk-etiopiske grensekommisjonen. De engelske medlemmene trakk seg imidlertid straks unna for ikke å sette Italia i forlegenhet. De italienske og etiopiske styrkene forble imidlertid i posisjoner hverandres umiddelbare nærhet.

Internasjonale reaksjoner[rediger | rediger kilde]

I desember kom det til et sammenstøt mellom disse styrkene, i en hendelse som er blitt kalt «Wal Wal-hendelsen». Dette resulterte i rundt 150 døde etiopiere og to døde italienere, og førte til den såkalte Abessinerkrisen i Folkeforbundet. Denne kom til behandling 4. september 1935, og denne frikjente begge perter for hendelsen.[6] Storbritannia og Frankrike håpet fortsatt på denne tiden å kunne holde Italia som en alliert mot Tyskland, og ønsket ikke å legge begrensninger på den italienske militære styrkeoppbyggingen. Italia igangsatte da militær oppbygging langs grensen mot Etiopia, både fra Italiensk Somaliland og fra Eritrea, som hadde vært en italiensk koloni siden 1890.

Italia kunne iverksette sin invasjon uten innblanding fra andre land, primært fordi Storbritannia og Frankrike ønske å ha Italia som alliert i tilfelle krig mot Tyskland.. 7. januar 1935 undertegnet Frankrike en avtale med Italia som ga dem frie hender i Afrika.[7] Videre ble Italia i april medlem av Stresa-fronten, en avtale som slukke forsterke Locarnotraktaten og hindre videre tyske brudd på Versailles-traktaten.[8] I juni ble ikke-innblanding videre understreket som følge av uenigheten som oppsto mellom Storbritannia og Frankrike som følge av at Storbritannia hadde inngått Den tysk-britiske flåteavtale.[9] Den siste utenlandske allierte for Etiopia gikk tapt da den japanske ambassadøren til Italia dr. Sugimura Yotaro, 16. juli forsikret Mussolini at hans land ikke hadde noen politiske interesser i forhold til Etiopia og ville holde seg nøytral i en eventuell konflikt mellom dem.

Krigshandlingene[rediger | rediger kilde]

Krig brøt ut presis kl. 5:00 3. oktober 1935, da den italienske øverstkommanderende Emilio De Bono krysset grenseelven Mareb og rykket innover i Etiopia uten noen krigserklæring.[10] Sm et svar på invasjonen, erklærte Etiopia Italia krig.[11] På dette tidspunktet utgjorde de vanskelige veiforholdene en hindring for de framrykkende italienske styrkene og hemmet dem. På den italienske siden av grensene hadde veien blitt opprustet fram til grensen, mens på den etiopiske siden var disse gått over til å være bare utydelige stier.[10]

3. oktober iverksatte også den italienske kommandanten i sør, Rodolfo Graziani militære aksjoner mot etiopiske grenseposter. De italienske målsetningene i sør var i første omgang mer begrensede, med aksjonene mot enkelte grenseposter for å teste ut reaksjonene, og siden øke disse til en rekke angrep langs hele Etiopias sørlige grense. Men sterkt regn hemmet delvis de italienske aksjonene, men etter tre uker var landsbyene Kelafo, Dagnerai, Gerlogubi og Gorahai i Ogaden under italiensk kontroll.[12]

Krigen bølget fram og tilbake, men endte med Italiensk seier. Etiopierne var tallmessig overlegne og hadde fordelen av korte forsyningslinjer, men italienerne hadde mer moderne våpen, og brukte blant annet sennepsgass i krigens siste måneder.[13][14]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Italiensk Øst-Afrika, med provinser og provinshovedsteder

Etter den italiensk seieren ble Abessinia annektert som italiensk kolonien italiensk Øst-Afrika, sammen med de tidligere italienske koloniene Eritrea og Italiensk Somaliland.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Arbeidet for å stoppe krigen avslørte hvor liten makt Folkeforbundet hadde, både til å stoppe Italia og til å beskytte Etiopia, tilsvarende som ved Mukdenhendelsen i 1931, til tross for at både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet. Storbritannia ble til slutt tvunget til å anerkjente italiensk overhøyhet i 1938. Den italienske seieren kom på et tidspunkt at Benito Mussolinis internasjonale anerkjennelse var på sitt høyeste[15] i en periode som ble kalt «konsensusens tidsalder», hvor utenlandske ledere hyllet ham for hva han hadde oppnådd innenlandsk.

Ved utbruddet av andre verdenskrig havnet Italia og Storbritannia på hver sin side i konflikten, og britiske tropper kunne bryte direkte inn uten å bryte folkeretten. Etiopiske partisaner og britiske styrker drev italienerne ut i 1941 under felttoget i Øst-Afrika. Etiopia ble i 1950 tilstått Eritrea som krigsbytte etter krigen i Afrika, noe som noen år senere førte til en langvarig eritreisk selvstendighetskrig i årene 1961 - 1991.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Barker, A.J.: Rape of Ethiopia, 1936. New York: Ballantine Books, 1971, side 20, ISBN 978-0345024626
  2. ^ Alberto Sbacchi: «The Price of Empire: Towards an Enumeration of Italian Casualties in Ethiopia 1935–1940», i Harold G. Marcus (red): Ethiopianist Notes, vol. II, No. 2, s.37.
  3. ^ Sbacchi: «The Price of Empire», s.36.
  4. ^ Sbacchi: «The Price of Empire», s.43.
  5. ^ Sbacchi: «The Price of Empire», s.38.
  6. ^ Shinn, David Hamilton, Ofcansky, Thomas P., og Prouty, Chris: Historical dictionary of Ethiopia, side 392, Lanham, Maryland: Scarecrow Press, 2004, ISBN 0-8108-4910-0.
  7. ^ Peter N. Stearns, William Leonard Langer: The Encyclopedia of World History: Ancient, Medieval, and Modern, s. 677
  8. ^ Andrew J. Crozier: The Causes of the Second World War, s. 108
  9. ^ Roderick Stackelberg: Hitler's Germany: Origins, Interpretations, Legacies, s. 164
  10. ^ a b Barker, A. J., The Rape of Ethiopia 1936, s. 33
  11. ^ Nicolle, David: The Italian Invasion of Abyssinia 1935–1936, s. 11
  12. ^ Barker, A. J.: The Rape of Ethiopia 1936, s. 70
  13. ^ Barker, A.J.: Rape of Ethiopia, 1936, side 160
  14. ^ The use of chemical weapons in the 1935–36 Italo-Ethiopian War, SIPRI Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI).
  15. ^ Baer, George W.: Test Case: Italy, Ethiopia, and the League of Nations, side 279 Stanford, California: Hoover Institute Press, 1976, Stanford University, ISBN 0-8179-6591-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]