Beleiringen av Leningrad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringen av Leningrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Beleiringen av Leningrad
Situasjonen mai 1942-januar 1943
Dato 8. september 1941 - 27. januar 1944
Sted Leningrad i Sovjetunionen
Resultat
Beleiringen ble endelig brutt i januar 1944, etter å ha forårsaket mer enn en million sivile dødsofre.
Parter
Tyskland Tyskland
Spania Den blå divisjon
Sovjetunionen Sovjetunionen
Kommandanter
Tyskland Wilhelm Ritter von Leeb
Tyskland Georg von Küchler
Spania Augustin Muñoz Grandes
Sovjetunionen Kliment Vorosjilov
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Styrker
725 000 soldater 930 000 soldater
Tap
Ukjent 332 059 soldater og 24 324 ikke-stridende drept i kamp.
111 142 soldater og 16 470 ikke-stridende savnet.
1.1 millioner sivile døde av sult
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Beleiringen av Leningrad (ru.: блокада Ленинграда) betegner tyske og finske styrkers beleiring av Leningrad (nåværende St. Petersburg i Russland) under andre verdenskrig. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944. Hensikten med beleiringen var ikke å tvinge frem kapitulasjon eller å erobre byen, men å utrydde befolkningen gjennom utsulting.[1] Operasjonen var en av de største enkeltstående krigsforbrytelsene begått av den tyske hæren under krigen. Om lag 1,1 millioner sivile sultet i hjel eller mistet på andre måter livet som følge av beleiringen.

Den tyske offensiven[rediger | rediger kilde]

Leningrad sto sentralt i Nazi-Tysklands planer for angrepet på Sovjetunionen. Byens politiske, økonomiske og kulturelle betydning – den var på én og samme tid åsted for revolusjonære oppstander, militærindustriell base og senter for forskning, utdanning og kultur – gjorde at Hitler anså dens erobring eller tilintetgjørelse som et hovedelement i kampen for å ødelegge sovjetstaten og bolsjevismen.

Styrkene til den tyske Armégruppe Nord rykket hurtig frem gjennom Baltikum, og møtte i begynnelsen relativt ubetydelig motstand. Innen 10. juli hadde Wehrmacht inntatt Pskov og Ostrov sørvest i Leningrad-provinsen. Betraktelig militær motstand møtte de tyske styrkene først 19. juli ved den 320 km lange Luga-linjen, en forsvarslinje som strakk seg fra Kingisepp og Narva i nordvest til Ilmen-sjøen i sørøst. Det hardnakkede sovjetiske forsvaret ved Luga-linjen hindret videre tysk fremmarsj i tre uker. Mot midten av august brøt tyskerne til sist gjennom.

30. august ble Leningrads jernbaneforbindelse østover kuttet i det den tyske hæren nådde elven Neva. 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og den 8. september var omringingen komplett da den siste landforbindelsen ved Shlisselburg ble erobret. Fra da av kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga, og fra luften.

Finske offensiver i Karelen[rediger | rediger kilde]

I løpet av august 1941 hadde finske styrker erobret størstedelen av Det karelske nes og truet Leningrad fra vest, samtidig som en offensiv gjennom Karelen øst for Ladoga truet byen fra nord. På neset stoppet finnene fremrykkingen da den nådde grensen fra før vinterkrigen. I Karelen rykket de ikke lenger frem enn til elven Svir i Øst-Karelen (160 km nordøst for Leningrad), som de nådde 7. september. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nekte den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og man beskjøt heller ikke byen fra land. Tyskerne erobret Tikhvin 8. november, men maktet ikke å rykke videre nordover for å møte finnene Svir. Et sovjetisk motangrep 9. desember tvang tyskerne tilbake fra Tikhvin, helt tilbake til elven Volkhov.

Da russerne skjønte at finnene ikke ville rykke lenger frem, kunne de overføre tropper fra den finske fronten til fronten mot tyskerne. På den annen side opprettet finnene en spesiell marineenhet, som angrep russiske forsyninger på den sørlige delen av Ladoga.

Det sovjetiske forsvaret[rediger | rediger kilde]

Kort etter invasjonen beordret sovjetiske myndigheter byggingen av festningsverker rundt Leningrad. I tillegg ble en nordlig forsvarslinje, konstruert i 1930-årene med tanke på en finsk invasjon, tatt i bruk. Sivilbefolkningen, i et antall på rundt en halv million, bygget 190 km tømmersperringer, 635 km piggtrådbelter, 700 km anti-panservogngraver, 5 000 stillinger av armert betong eller tømmer og gravde 25 000 km åpne skyttergraver.

I september 1941 sendte Stalin general Georgij Zjukov som kommandant og hovedansvarlig for Leningrads kamp mot Tyskland. Zjukov avløste her marskalk Kliment Vorosjilov, som hadde vært ansvarlig for forsvaret av Leningrad siden begynnelsen av krigen.

Zjukov bestemte å sette av en del kanoner fra Østersjøflåtens skip mot kommende tyske stridsvogner. Han samlet også divisjoner ved å kalle inn alle menn i alderen 18 til 60 år som ikke var opptatt med tungt forsvarsarbeid (på fabrikker, politi, luftforsvar, utdanningssteder, osv).

Leningrads befolkning ble sterkt knyttet til byens forsvar. Gatene ble ryddet og forberedt for luftangrep; fabrikkene begynte masseproduksjon av våpen og ammunisjon.

Sivilbefolkningens situasjon[rediger | rediger kilde]

De to og en halv til tre millioner menneskene som befant seg innenfor den militære jernringen som tyske og finske styrker sluttet i september 1941, ble utsatt for en målrettet, folkemorderisk utsultingsstrategi hvis like knapt er bevitnet i historien. Beleiringen avskar byens kommunikasjonslinjer slik at forsyninger ikke kom inn og mennesker ikke slapp ut. Byen ble samtidig utsatt for et drepende bombardement fra bakke og luft som ikke bare rev i stykker mennesker på gaten, men som også ødela infrastruktur som vann- og kloakkanlegg og strømnett. Boligblokker, sykehus, bakerier og trikkeholdeplasser var blant de tyske artilleristenes mål.

Vinteren 1941-42 var blant de kaldeste i manns minne, med temperaturer ned mot 40 minusgrader. Hitler og hans generaler ga ordre om at en eventuell kapitulasjon skulle avvises og at sultende flyktninger som forsøkte å ta seg ut av byen skulle stoppes med alle midler. Vinteren 1941-42 døde opp mot én million mennesker av sult, kulde, utmattelse og tyske artilleri- og luftangrep. Det samlede antall sivile ofre for beleiringen er vanskelig, om ikke umulig, å beregne nøyaktig, men antas å ligge mellom 1.1 og 1.3 millioner. En sovjetisk historiker beskrev den beleirede byen som «en gigantisk utryddelsesleir».[2]

Mat[rediger | rediger kilde]

Rasjoneringskort for brød

2. september 1941 ble rasjonene redusert: Kroppsarbeidere fikk 600 gram brød daglig, offentlig ansatte 400 gram, mens barn og andre fikk 300 gram. Store lagere av korn, mel og sukker ble ødelagt 8. september etter tysk bombardement. Likevel var det mulig å spise på noen restauranter flere dager etter at beleiringen hadde begynt, der gikk det med 12% av hele fettforbruket og 10% av kjøttforbruket i byen. 12. september ble det beregnet hvor lenge forsyningene for sivile og militære ville vare:

korn og mel 35 dager
gryn og makaroni 30 dager
kjøtt (også levende dyr) 33 dager
fett 45 dager
sukker og søtsaker 60 dager

Samme dag ble rasjonene ytterligere redusert: Arbeidere fikk 500 gram brød, ansatte og barn 300, og andre 250. Kjøtt- og grynrasjonene ble også redusert, mens de gikk opp for sukker, søtsaker og fett. Hæren og marinen hadde noen nødrasjoner, men de var ikke tilstrekkelige. Båtene på Ladoga vsr dårlig utstyrt og ble bombet av tyske fly, flere lektere med korn ble senket i september. Mye av det våte kornet ble hentet opp igjen av dykkere og brukt til brødbaking. Da det ble tomt for malt, brukte man erstatninger som cellulose. Havre beregnet for hestene ble også brukt, mens hestene fikk løv.

Da 2 000 tonn med sauetarmer ble funnet i havnen, laget man en gelatin av det. Senere ble kjøttet byttet ut med gelatinen og med stinkende kalveskinn. I løpet av beleiringen var det fem reduksjoner i matrasjonene, 2. september, 10. september, 1. oktober, 13. november og 20. november. De strenge rasjonene ble lettet noe ved at det ble anlagt grønnsakhager på de fleste åpne plassene i byen.

Strøm og energi[rediger | rediger kilde]

På grunn av manglende strømforsyning, ble mange fabrikker stengt og i november stoppet det offentlige transportnettet (våren 1942 ble noen trikkelinjer satt igang igjen, men T-bane og busser startet ikke før på slutten av krigen. Bruk av strøm var forbudt, unntatt i hovedkvarteret til generalstaben, Smolny, distriktskomiteer, baser for luftforsvaret og i noen andre institusjoner. Ved utgangen av september var det ikke mer olje og kull igjen. Eneste energikilden var trær, 8. oktober bestemte eksekutivkomitéen for Leningrad at man skulle begynne å felle trær i noen av byens utkanter. 24. oktober hadde man bare klart å iverksette 1% av planen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jörg Ganzenmüller, Das belagerte Leningrad 1941-1944. Die Stadt in den Strategien von Angreifern und Verteidigern, Schöningh, Paderborn 2007
  2. ^ S. P. Knjazev, Na zasjtsjite nevskoj tverdyni: Leningradskaja partijnaja organizatsija v gody Velikoj otetsjestvennoj vojny, Lenizdat, Leningrad 1965

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]