Beleiringen av Leningrad

Beleiringen av Leningrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Diorama fra beleiringen
Dato	8. september 1941 - 27. januar 1944
Sted	Leningrad i Sovjetunionen
Resultat
Beleiringen ble endelig brutt i januar 1944, etter å ha forårsaket mer enn en million sivile dødsofre.
Parter
Tyskland Den blå divisjon		Sovjetunionen
Kommandanter
Wilhelm Ritter von Leeb Georg von Küchler Augustin Muñoz Grandes		Kliment Vorosjilov Georgij Zjukov
Styrker
725 000 soldater		930 000 soldater
Tap
Ukjent		332 059 soldater og 24 324 ikke-stridende drept i kamp. 111 142 soldater og 16 470 ikke-stridende savnet. 1.1 millioner sivile døde av sult

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kiev 2 – Korsun – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Beleiringen av Leningrad (ru.: блокада Ленинграда) betegner tyske og finske styrkers beleiring av Leningrad (nåværende St. Petersburg i Russland) under andre verdenskrig. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944. Hensikten med beleiringen var ikke å tvinge frem kapitulasjon eller å erobre byen, men å utrydde befolkningen gjennom utsulting. Operasjonen var en av de største enkeltstående krigsforbrytelsene begått av den tyske hæren under krigen. Om lag 1.1 millioner sivile sultet i hjel eller mistet på andre måter livet som følge av beleiringen.

Fortifikasjoner og den tyske offensiven

Kort etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble det satt igang fortifikasjonsarbeider rundt Leningrad. I tillegg ble en nordlig forsvarslinje, konstruert i 1930-årene med tanke på en finsk invasjon, tatt i bruk. Sivilbefolkningen, i et antall på rundt en halv million, bygget 190 km med tømmersperringer, 635 km piggtrådbelter, 700 km anti-panservogngraver, 5 000 stillinger av armert betong eller tømmer og 25 000 km med åpne skyttergraver.

Da de sovjetiske okkupasjonsstyrkene i Baltikum ble tvunget tilbake i slutten av juni 1941, kunne tyskerne rykke frem både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva. Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri og den 8. september var omringingen komplett da den siste landforbindelsen ved Shlisselburg ble erobret. Fra da av kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga, og fra luften.

Finske offensiver i Karelen

I løpet av august 1941 hadde finske styrker erobret størstedelen av Det karelske nes og truet Leningrad fra vest, samtidig som en offensiv gjennom Karelen øst for Ladoga truet byen fra nord. På neset stoppet finnene fremrykkingen da den nådde grensen fra før vinterkrigen. I Karelen rykket de ikke lenger frem enn til elven Svir i Øst-Karelen (160 km nordøst for Leningrad), som de nådde 7. september. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nekte den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og man beskjøt heller ikke byen fra land. Tyskerne erobret Tikhvin 8. november, men maktet ikke å rykke videre nordover for å møte finnene Svir. Et sovjetisk motangrep 9. desember tvang tyskerne tilbake fra Tikhvin, helt tilbake til elven Volkhov.

Da russerne skjønte at finnene ikke ville rykke lenger frem, kunne de overføre tropper fra den finske fronten til fronten mot tyskerne. På den annen side opprettet finnene en spesiell marineenhet, som angrep russiske forsyninger på den sørlige delen av Ladoga.

Kampene

I september 1941 sendte Stalin general Georgij Zjukov som kommandant og hovedansvarlig for Leningrads kamp mot Tyskland.

Zjukov bestemte å sette av en del kanoner fra Østersjøflåtens skip mot kommende tyske stridsvogner, og han samlet også divisjoner ved å kalle inn alle menn fra 18 til 60 som ikke var ikke med tungt forsvarsarbeid (på fabrikker, politi, luftforsvar, utdanningssteder osv).

Zjukov ga ordre om å «skyte alle menn og soldater som bestemmer seg for å gi opp eneste meter av vår jord uten tillatelse fra øverstkommanderende». Det betød det samme som å dø, men ikke å gi opp.

Leningrads befolkning ble sterk knyttet til byens forsvar. Gatene ble ryddet og forberedt for luftangrep, fabrikkene begynte masseproduksjon av våpen og ammunisjon.

Østersjøflåten sendte hundrevis av matroser som dannet egne marine infanteri (Морская Пехота - Morskaja Pehota), som slåss hardt med Wermacht og senere kaltes «Den svarte død» av tyskerne. Etter rasende og harde kamper i september og oktober ga tyskerne opp.

Tyskernes øverstkommanderende forsto at det ble umulig å erobre byen ved militært angrep og bestemte å opprttholde beleiringen av byen.

I cirka 900 dager ble Leningrads befolkning – kvinner og menn, barn og eldre – sultet og frosset i hjel. I byen var det mangel på alt, blant annet mat, ammunisjon, brennstoff og elektrisitet, og omkring 1.1 millioner mennesker døde av sult, kulde og bombardement fra bakke og luft.

Leningrads beleiring regnes som en av de mest brutale og dødelige handlinger i verdenshistorien. Tysklands Wehrmacht klarte å holde beleiringen i cirka 900 dager, da den Røde Arme endelig brøt gjennom beleiringen i januar 1944.

Den 9. mai 1945 feiret Leningrad og hele Sovjetunionen sin seier over Nazi-Tyskland.

«Ingen er glemt og ingenting er glemt» står det på veggen i Piskarevskaja kirkegård i Sankt Petersburg, der 450 000 leningradere ligger begravet.

Forsyninger

Mat

Rasjoneringskort for brød

2. september 1941 ble rasjonene redusert: Kroppsarbeidere fikk 600 gram brød daglig, offentlig ansatte 400, og barn og andre 300. Store lagere av korn, mel og sukker ble ødelagt 8. september, på grunn av sviktende luftforsvar. Likevel var det mulig å spise på noen restauranter flere dager etter at beleiringen hadde begynt, der gikk det med 12% av hele fettforbruket og 10% av kjøttforbruket i byen. 12. september ble det beregnet hvor lenge forsyningene for sivile og militære ville vare:

korn og mel	35 dager
gryn og makaroni	30 dager
kjøtt (også levende dyr)	33 dager
fett	45 dager
sukker og søtsaker	60 dager

Samme dag ble rasjonene ytterligere redusert: Arbeidere fikk 500 gram brød, ansatte og barn 300, og andre 250. Kjøtt- og grynrasjonene ble også redusert, mens de gikk opp for sukker, søtsaker og fett. Hæren og marinen hadde noen nødrasjoner, men de var ikke tilstrekkelige. Båtene på Ladoga vsr dårlig utstyrt og ble bombet av tyske fly, flere lektere med korn ble senket i september. Mye av det våte kornet ble hentet opp igjen av dykkere og brukt til brødbaking. Da det ble tomt for malt, brukte man erstatninger som cellulose. Havre beregnet for hestene ble også brukt, mens hestene fikk løv.

Da 2 000 tonn med sauetarmer ble funnet i havnen, laget man en gelatin av det. Senere ble kjøttet byttet ut med gelatinen og med stinkende kalveskinn. I løpet av beleiringen var det fem reduksjoner i matrasjonene, 2. september, 10. september, 1. oktober, 13. november og 20. november. De strenge rasjonene ble lettet noe ved at det ble anlagt grønnsakhager på de fleste åpne plassene i byen.

Strøm og energi

På grunn av manglende strømforsyning, ble mange fabrikker stengt og i november stoppet det offentlige transportnettet (våren 1942 ble noen trikkelinjer satt igang igjen, men T-bane og busser startet ikke før på slutten av krigen. Bruk av strøm var forbudt, unntatt i hovedkvarteret til generalstaben, Smolny, distriktskomiteer, baser for luftforsvaret og i noen andre institusjoner. Ved utgangen av september var det ikke mer olje og kull igjen. Eneste energikilden var trær, 8. oktober bestemte eksekutivkomitéen for Leningrad at man skulle begynne å felle trær i noen av byens utkanter. 24. oktober hadde man bare klart å iverksette 1% av planen.

Se også

• «Leningradsymfonien» av Dmitrij Sjostakovitsj