Beleiringen av Leningrad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Beleiringen av Leningrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Gatene i Leningrad var fulle av døde sivile
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	8. september 1941 - 27. januar 1944
Sted:	Leningrad i Sovjetunionen
Resultat:	Leningrad holdt ut og beleiringen ble brutt
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Tyskland Den spanske blå divisjon	Sovjetunionen
Kommandanter
Wilhelm Ritter von Leeb Georg von Küchler Augustin Muñoz Grandes	Kliment Vorosjilov Georgij Zjukov
Styrke
725 000 soldater	930 000 soldater
Tap
Ukjent	332 059 soldater og 24 324 ikke-stridende drept i kamp. 111 142 soldater og 16 470 ikke-stridende savnet. 1 million sivile døde av sult
{{{notater}}}

Beleiringen av Leningrad (ru.: блокада Ленинграда) var et forsøk fra tyske styrker på å innta Leningrad (nåværende St. Petersburg i Russland) under andre verdenskrig, kalt Operation Nordlicht (Operasjon nordlys). Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 18. januar 1944, og førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt, i et direktiv gitt 29. september 1941 befalte han at de tyske styrkene ikke skulle godta noen tilbud om kapitulasjon.

[rediger] Fortifikasjoner og den tyske offensiven

Kort etter den den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble det satt igang fortifikasjonsarbeider rundt Leningrad. Dessuten ble en nordlig forsvarslinje, konstruert i 1930-årene med tanke på en finsk invasjon, tatt i bruk. Sivilbefolkningen i et antall på rundt en halv million bygget 190 km med tømmersperringer, 635 km med piggtrådbelter, 700 km med anti-panservogngraver, 5 000 stillinger av armert betong eller tømmer og 25 000 km med åpne skyttergraver.

Da de sovjetiske styrkene i Baltikum ble tvunget tilbake i slutten av juni 1941, kunne tyskerne rykke frem både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva. Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri og den 8. september var omringningen komplett da den siste landforbindelsen ved Shlisselburg ble erobret. Fra da av kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga og fra luften.

[rediger] Finske offensiver i Karelen

I løpet av august 1941 hadde finske styrker erobret størstedelen av Det karelske nes og truet Leningrad fra vest, samtidig som en offensiv gjennom Karelen øst for Ladoga truet byen fra nord. På neset stoppet finnene fremrykkingen da den nådde grensen fra før vinterkrigen. I Karelen rykket de ikke lenger frem enn til elven Svir i Øst-Karelen (160 km nordøst for Leningrad), som de nådde 7. september. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nekte den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og man beskjøt heller ikke byen fra land. Tyskerne erobret Tikhvin 8. november, men maktet ikke å rykke videre nordover for å møte finnene Svir. Et sovjetisk motangrep 9. desember tvang tyskerne tilbake fra Tikhvin, helt tilbake til elven Volkhov.

Da russerne skjønte at finnene ikke ville rykke lenger frem, kunne de overføre tropper fra den finske fronten til fronten mot tyskerne. På den annen side opprettet finnene en spesiell marineenhet, som angrep russiske forsyninger på den sørlige delen av Ladoga.

[rediger] Kampene

I september 1941 sendte Stalin general Georgij Zjukov som kommandant og hovedansvarlig for Leningrads kamp mot Nazi-Tyskland.

Zjukov bestemte å sette av en del kanoner fra Østersjøflåtens skip mot kommende tyske stridsvogner, og han samlet også divisjoner ved å kalle inn alle menn fra 18 til 60 som ikke var ikke med tungt forsvarsarbeid (på fabrikker, politi, luftforsvar, utdanningssteder osv).

Zjukov ga ordre om å «skyte alle menn og soldater som bestemmer seg for å gi opp eneste meter av vår jord uten tillatelse fra øverstkommanderende». Det betød det samme som å dø, men ikke å gi opp.

Leningrads befolkning ble sterk knyttet til byens forsvar. Gatene ble ryddet og forberedt for luftangrep, fabrikkene begynte masseproduksjon av våpen og ammunisjon.

Østersjøflåten sendte hundrevis av matroser som dannet egne marine infanteri (Морская Пехота - Morskaja Pehota), som slåss hardt med Wermacht og senere kaltes «Den svarte død» av tyskerne. Etter rasende og harde kamper i september og oktober ga tyskerne opp.

Tyskernes øverstkommanderende forsto at det ble umulig å erobre byen ved militært angrep og bestemte å opprettholde beleiringen av byen.

I 900 dager ble Leningrads befolkning – kvinner og menn, barn og eldre – sultet og frosset i hjel. I byen var det mangel på alt, blant annet mat, ammunisjon, brennstoff, elektrisitet, og rundt 700 000 mennesker døde av sult og artilleriangrep.

Leningrads beleiring regnes som en av de mest brutale og dødelige handlinger i verdenshistorien. Tysklands Wehrmacht klarte ikke å holde beleiringen i mer enn 900 dager, da den Røde Arme knuste tyskernes motstand i februar 1944.

«Den 900 dager lange beleiringen av Leningrad viste et folk som aldri ga seg, til tross for lidelsene.»

Den 9. mai 1945 feiret Leningrad og hele Sovjetunionen sin seier over en av verdens mest brutale regimer.

«Ingen er glemt og ingenting er glemt» står det på veggen i Piskarevskaja kirkegård i Sankt Petersburg, der 450 000 leningradere ligger begravet.

[rediger] Forsyninger

[rediger] Mat

En vinterscene

Rasjoneringskort for brød

2. september 1941 ble rasjonene redusert: Kroppsarbeidere fikk 600 gram brød daglig, offentlig ansatte 400, og barn og andre 300. Store lagere av korn, mel og sukker ble ødelagt 8. september, på grunn av sviktende luftforsvar. Likevel var det mulig å spise på noen restauranter flere dager etter at beleiringen hadde begynt, der gikk det med 12% av hele fettforbruket og 10% av kjøttforbruket i byen. 12. september ble det beregnet hvor lenge forsyningene for sivile og militære ville vare:

Samme dag ble rasjonene ytterligere redusert: Arbeidere fikk 500 gram brød, ansatte og barn 300, og andre 250. Kjøtt- og grynrasjonene ble også redusert, mens de gikk opp for sukker, søtsaker og fett. Hæren og marinen hadde noen nødrasjoner, men de var ikke tilstrekkelige. Båtene på Ladoga vsr dårlig utstyrt og ble bombet av tyske fly, flere lektere med korn ble senket i september. Mye av det våte kornet ble hentet opp igjen av dykkere og brukt til brødbaking. Da det ble tomt for malt, brukte man erstatninger som cellulose. Havre beregnet for hestene ble også brukt, mens hestene fikk løv.

Da 2 000 tonn med sauetarmer ble funnet i havnen, laget man en gelatin av det. Senere ble kjøttet byttet ut med gelatinen og med stinkende kalveskinn. I løpet av beleiringen var det fem reduksjoner i matrasjonene, 2. september, 10. september, 1. oktober, 13. november og 20. november. De strenge rasjonene ble lettet noe ved at det ble anlagt grønnsakhager på de fleste åpne plassene i byen.

[rediger] Strøm og energi

På grunn av manglende strømforsyning, ble mange fabrikker stengt og i november stoppet det offentlige transportnettet (våren 1942 ble noen trikkelinjer satt igang igjen, men T-bane og busser startet ikke før på slutten av krigen. Bruk av strøm var forbudt, unntatt i hovedkvarteret til generalstaben, Smolny, distriktskomiteer, baser for luftforsvaret og i noen andre institusjoner. Ved utgangen av september var det ikke mer olje og kull igjen. Eneste energikilden var trær, 8. oktober bestemte eksekutivkomitéen for Leningrad at man skulle begynne å felle trær i noen av byens utkanter. 24. oktober hadde man bare klart å iverksette 1% av planen.