Den andre spanske republikken

República Española
Den andre spanske republikken
Flagg Riksvåpen
Status		Tidligere land/nasjon
Hovedstad		Madrid
Styreform		Republikk
Statsoverhode		President Niceto Alcalá Zamora Manuel Azaña
Offisielle språk		Spansk
Statskirke		Ingen
Eksisterte		1931 - 1939
Valuta		Spansk peseta

Artikkelen inngår i serien om Spanias historie

Epoker

Steinalderen Indoeuropeisk innvandring Romersk provins Det vestgotiske kongerike Al-Andalus Reconquista Spania under Habsburgene Opplysningstiden Napoleonskrigene Nasjonalisme og revolusjon Den første republikk Reetablering av monarkiet Den andre republikk Borgerkrigen Francos diktatur Overgang til demokrati Det moderne Spania

Den andre spanske republikken er navnet på regimet som eksisterte i Spania fra 14. april 1931, da kong Alfonso XIII forlot landet, til 1. april 1939, da de siste republikanske styrkene overga seg for de nasjonalistiske styrkene under den spanske borgerkrigen. Republikken hadde to presidenter. Den første var Niceto Alcalá Zamora (1931–1936), og den andre var Manuel Azaña (1936–1939).

Utgangspunkt

Den nye republikken overtok store økonomiske problemer, både som følge av det overforbruket som var under Miguel Primo de Riveras diktatur, men også som følge av børskrakket i 1929 som reduserte Spanias eksportvarer til det halve. Videre kom etableringen i en urolig politisk tid, noe som førte til at republikken ikke fikk de internasjonale lånene som var framforhandlet under det tidligere regimet. Ved valgene 28. juni vant sosialistene og venstresiden hadde kontroll i Cortes Generales.

Strid

Niceto Alcalá Zamora, republikkens første president

Foto: Deutsches Bundesarchiv

En rekke sosiale reformer ble iverksatt, særlig for jordbruksarbeidere. Det ble også gjennomført reform med sikte på å redusere og effektivisere det store militærvesenet, men denne viste seg lite vellykket. Videre brøt en med den tidligere sentralistiske politikken, ved å tillate mer selvstyre for regionene, i første omgang Catalonia, senere også Baskerland. Både militærreformen og åpning for mer regionalt selvstyre var svært provoserende for enkelte politiske kretser, også i de militære, som tradisjonelt hadde hatt en svært stor politisk innflytelse under monarkiet, og ble sett på som en trussel på Spanias enhet.

Det ble bestemt å skille stat og kirke, samt rett til skilsmisse, førte til at Den katolske kirke i Spania, som tradisjonelt også hadde vært en sentral, konservativ politisk faktor i landet, aktivt motarbeidet det nye regimet. Denne striden førte til at regjeringen utviste kardinal Pedro Segura Saenz og Mateo Múgica, biskop av Vitoria, etter at Segura i slutten av april hadde sendt ut et hyrdebrev som fordømte den nye regjeringen.

Generalstreiken i 1931

Men det nye regimet ble også presset fra venstresiden. 6. juli gikk den anarkosyndikalistiske fagforeningen CNT til streik blant telefonarbeiderne og utførte sabotasje mot telefonselskapet Telefónica, som Primo hadde solgt til det amerikanske ITT Corporation. Disse aksjonene ble hardt slått ned, noe som førte til at CNT erklærte generalstreik og det brøt ut kamper hvor syv ble drept, herav tre fra Guardia Civil. 22. juli erklærte regjeringen krigstilstand, og all uro ble møtt med stor brutalitet, og ytterligere 30 ble drept og rundt 200 såret. CNT erklærte at de hadde til hensikt å styrte republikken gjennom en sosial revolusjon.

Ny konstitusjon

En ny konstitusjon ble vedtatt 9. desember, Alcalá ble valgt som den første presidenten og Azaña dannet en ny regjering. Lovgivningen ble tilrettelagt for en nasjonalisering av en rekke virksomheter og ekspropriasjon av landeiendommer. All tidligere politisk makt som lå til adelen ble fjernet. Lovarbeidet i Cortes ble forenklet til å bare ble behandlet i deputertkammeret. Den nye konstitusjonen forbød Jesuittordenen i Spania med sine 2 500 medlemmer og denne ble oppløst 24. januar 1932. Videre ble all statlig økonomisk støtte til kirken skulle avsluttes i løpet av to år.

Kuppforsøket i 1932

Manuel Azaña var både statsminister og den siste presidenten i republikken

Etter en rekke voldelige konfrontasjoner rundt om i landet, avsatte Azaña José Sanjurjo som sjef for Guardia Civil, og Sanjurjo, som hadde vært medvirkende i opprettelsen av republikken ved å avstå fra å støtte kong Alfonso XII, følte seg dårlig behandlet og prøvde på et mislykket statskupp i august 1932. Han og andre medsammensvorne ble arrestert, blant dem José Antonio Primo de Rivera og i alt 140 deltakere ble deportert til Spansk Sahara. Sanjurjo ble først dømt til døden, deretter til fengselsstraff, men ble snart benådet, etter at Alejandro Lerroux ble statsminister i en sentrum/høyre-regjering etter valgene 19. november 1933. Sanjurjo reiste da i frivillig eksil til Lisboa og organiserte motstanden mot republikken.

Valgene i 1933

Nederlaget i valgene i 1933 førte til en radikalisering av sosialistpartiet PSOE som fikk et stadig større fokus på utenomparlamentarisk virksomhet. Høyresiden, og ikke minst de militære, så dette som en trussel mot Spania. Samtidig kom til politiske sammenstøt utover i 1934, blant annet reverserte den nye regjeringen de tidligere landreformene og selvstyret for Catalonia. Regjeringen ble stadig mer presset av en radikalisert venstreside og en offensiv høyreside som ønsket deltakelse i regjeringen. I oktober året etter ble det konservative partiet Confederación Española de Derechas Autónomas tatt inn i regjeringen og dette førte til at denne fikk en skarpere politisk profil.

Oppstanden i 1934

Utviklingen gikk i retning av en sterkere polarisering og mer militant retorikk. PSOE erklærte en revolusjonær generalstreik 5. oktober 1934, og regjeringen erklærte denne ulovlig og innførte krigstilstand. Den noe planløse generalstreiken førte imidlertid den spanske middelklassen over til høyresiden. Appell til mannskapene fra politiet og de militære om å slutte seg til oppstanden, noe som kjennetegner vellykkede revolusjoner, førte imidlertid ikke fram. Etter sammenstøt flere steder, ble opprøret slått ned etter to uker, men også etter bruk av militære styrker, herunder bombefly. Sentrale i i slå ned opprøret og ansvarlige for den sterke brutaliteten som ble utøvd, var generalene Juan Yagüe og Francisco Franco. Opprøret kostet rundt 1 000 menneskeliv og store materielle ødeleggelser. Tusenvis mistet arbeidet etter å ha deltatt, og tilsvarende mange ble arrestert. De fleste ble imidlertid løslatt i januar 1935, da krigstilstanden ble opphevet.

Oppstanden viste at hæren var republikkens ryggrad og den eneste garantien mot revolusjon. Oppstanden viste også hvor svakt demokratiet stod i Spania. Oppstanden førte til regjeringskrise og ønske om reorganisering, blant annet ble general Franco utnevnt til sjef for generalstaben.

Politisk polarisering - Folkefronten

Etter hvert reorganiserte venstresiden seg og i mars 1935 ble mer enn 300 000 mennesker samlet på massemøte med Azaña hvor han proklamerte venstresiden politiske program til det kommende valget. Dette ble allerede 16. februar 1936, da regjeringen måtte gå av etter en korrupsjonsskandale. Dette valget skulle bli det siste frie valget i Spania på 40 år. Valget fører til en ytterligere polarisering, da valgordningen favoriserte koalisjoner, på bekostning av sentrumspartier. Men venstresidens oppstand, og Guardia Civils brutalitet i å slå denne ned, skapte ytterligere polarisering og skapte et politisk klima hvor samarbeid ble umulig, og hvor den politiske retorikken var uforsonlig.

Før valget gikk en rekke partier på venstresiden sammen for å stille til valg som en samlet gruppe. Denne kalte seg Folkefronten, og gikk til valg om jordbruksreformer, katalansk selvstyre og amnesti for alle de tusenvis som satt fengslet etter opptøyene i oktober året før. Det ble også tatt til ordet for nasjonaliseringer, oppløsningen av Guardia Civil og hæren. Særlig amnestiet og oppløsning av de militære kreftene var voldsomt provoserende for høyresiden og var tråd med Komintern politikk og at kommunistiske partier skulle søke alliansefellesskap for senere komme i posisjon for revolusjon.

Valget 1936

Valget, som ble svært jevnt, endte med en knapp seier til Folkefronten, med en margin på knapt 150 000 av nesten 10 millioner stemmer, mindre enn 2 % men valgordningen ga dem rent flertall i Cortes. For ettertidene er det interessant at José Antonio Primo de Riveras falangister bare fikk 46 000 stemmer, noe som kan tyde på at fascismen stod svakt på dette tidspunktet.

Selv om venstresidens seier var svært snau, førte den til både arroganse fra dens side, og ikke minst frykt fra høyresiden. Generalstabsjefen, Francisco Franco inviterte sjefen for Guardia Civil, Sebastián Pozas Perea om å sikre ro og orden, og ba Manuel Portela Valladares, som hadde vært statsminister siden skandalen i desember 1935, om ikke å overføre makten til Folkefronten, men han gikk likevel av og Azaña dannet ny regjering.

Den politiske situasjonen etter valget i 1936

Selv om Azaña var kjent som politiker, og det politiske programmet han var valgt på var ganske moderat, reagerte likevel høyresiden som om dette var en bolsjevikisk revolusjon, og reagerte ikke minst på de store folkeopptogene til fengslene for å hente de som var arresterte etter oppstanden i oktober året før, til tross for at det ennå ikke var utstedt noen erklæring om amnesti. Dette ga høyresiden en oppfatning om den totale lovløsheten, disse hadde tross alt deltatt i et ulovlig kuppforsøk. Høyresiden opplevet at i denne situasjonen var selve begrepet Spania i fare, at motstanderne ignorerte lov og orden og at den formelle politiske veien slik sett hadde opphørt å eksistere ved venstresidens ignorering av lov og orden.

Azaña var nødt til å iverksette amnestiet, til tross for at Cortes ikke fikk tid til å behandle spørsmålet rent formelt, da det var brutt ut fangeopprør i Burgos, Cartagena og Valencia. Azaña reverserte en del av de politiske beslutningen som var fattet siden han sist var statsminister. Verre var det for regjeringen at økonomien brøt sammen, da ingen ville investere eller gi lån under dette styret, noe som førte til at nivået for private investeringer var tilbake til nivået fra 1913. Videre hadde arbeiderne fått høye forventninger til høyere lønninger, langt mer enn hva det var økonomisk grunnlag for og det kom en rekke streiker. Arbeidsledigheten steg og pesetaen falt sterkt i verdi. En før-revolusjonær stemning bredde seg, og flere av de politiske gruppene organiserte egne militser og det ble mer vanlig at folk gikk bevæpnet til daglig.

Denne oppfatningen om at lov og orden hadde brutt sammen, ga særlig næring til høyresiden. De ulike politiske fløyene skylte på hverandre, og de militære ble provosert til å ta ansvaret for landet. I denne situasjon provoserte fangistene ytterligere til å skape uorden. Falangistene fikk i denne perioden økonomisk støtte fra Benito Mussolinis Italia, men søknad om støtte fra det nasjonalsosialistiske Tyskland ble avvist. Falangen hadde i denne perioden en stor medlemsvekst, noen som skyldes både den politiske situasjonen og sterkere økonomiske muskler.

Da Cortes møttes igjen 3. april, ble det stilt mistillitsforslag mot president Alcalá Zamora på grunn av hans begrunnelse for å skrive ut nyvalget. Dette ble vedtatt, og Azaña ble valgt til ny president. Santiago Casares Quiroga ble ny statsminister. Volden og det militariserte samfunnet økte, det ble eksempelvis en vanlig rutine at man leverte fra seg våpnene når en gikk inn i Cortes' bygning. Den revolusjonære retorikken fra venstresiden, særlig kommunistene ble stadig sterkere.

Konspirasjon blant offiserene

Regjeringen sendte de offiserene de var utrygge på, som general Manuel Goded Llopis, Emilio Mola og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også Gonzalo Queipo de Llano. I deres planlagte oppstand skulle José Sanjurjo være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble disse advarslene oversett.

Borgerkrigen

Områdene i rødt og grønt var under republikkens kontroll ved oppstanden, de grønne områdene falt fram til september

Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrig

Borgerkrigen ble utløst av at et kuppforsøk av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var 17. juli kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania, slik at en kunne sikre seg kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i Andalucia så snart som mulig, da dette var de beste styrkene. Franco var på denne tiden «forvist» til Kanariøyene, men etter å ha sikre kontrollen over de viktigste punktene, reiste han med leiet fly til Spansk Marokko.

I Nord-Afrika gikk kuppet etter planen, men andre steder i Spania gikk det ikke slik. Kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid og i Barcelona ble de slått av væpnede anarkister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sin plassering på Balearene ble tatt og senere henrettet. Til sammen førte dette til at store deler av de meste folkerike delene av Spania forble under regjeringens kontroll, foruten Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, gjaldt dette Valencia, og området mellom Madrid og østkysten, samt sørover mot Andalusia. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden.

Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til Middelhavskysten herunder Valencia, foruten Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot Andalusia. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra arbeidermilits organisert av CNT og FAI. Republikkens regjeringen ble stadig mer lammet av sammenbruddet av sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon.

Den 4. september 1936 ble Francisco Largo Caballero utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom sosialistene, kommunistene, det venstresosialistiske POUM, anarkosyndikalistene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse partimilitsene og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse.

Etter press fra Josef Stalin, og som en forutsetning for videre sovjetisk våpenhjelp, gikk PCE 3. mai til 8. mai 1937 til væpnet aksjon mot POUM, som ble beskyldt for å være trotskistisk, og delvis også mot CNT. Dette førte til regjeringskrise, hvor kommunistene fikk presset igjennom at Caballero skulle gå av som regjeringssjef 17. mai. Den mer sentrumsorienterte Juan Negrin (også fra PSOE) ble ny statsminister, da kommunistene mente han var mer på deres linje slik situasjonen var.

Kilde

• Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1