Guadalcanal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oversiktskart over Guadalcanal
Topografisk kart

Koordinater: 9°34′44,702″S 160°8′12,188″Ø Guadalcanal (Isatabu) er den største øya i Salomonøyene i Stillehavet. Hovedstaden Honiara ligger på øya. Sammen med noen småøyer i området utgjør Guadalcanal provinsen med samme navn.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Øya er ca. 6 500 kvadratkilometer stor (dvs. knapt tre ganger så stor som Hinnøya), 16 mil lang og 48 km på det breieste. Folketallet er drøyt 110 000 innbyggere. Guadalcanal er svært fjellrik.

Langs det meste av sørkysten går en fjellkjede med Makarakomburu som høyeste punkt (2 247 m o.h). Kysten er værhard og nedbørrik, og den kalles gjerne for "værkysten" på grunn av dette. Nedbørrekorden er på 13 452 mm på et år (Choghiri i 1972). Det bor relativt lite folk i sør; ca. 14 000 innbyggere spredt langs kysten. Det er få veger som knytter sammen bosetningene, og liv og aktiviteter må tilpasse seg været.

Nord for fjella er det regnskygge og et mer moderat klima. Det meste av bosetningen på øya, inkludert hovedstaden, er her.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Det er funnet 6000 år gamle spor etter bosetting i ei hule nord for Honiara. Andre tegn dateres til rundt 1000 år før vår tidsregning.

Øya blei «oppdaga» av europeere da en ekspedisjon under ledelse av Álvaro de Mendaña y Neyra kom dit i 9. april 1568. Den fikk navn etter hjembyen til en av offiserene (Guadalcanal i Andalusia). Navnet har imidlertid blitt stava på ymse vis opp gjennom tidene (Guadarcana, Guarcana, Guadalcana, Guadalcanar).

Neste kjente besøk av europeere var i 1788. De neste hundre åra blei øya stadig hyppigere besøkt av handelsskip, slavehandlere og misjonærer. Det var imidlertid få utlendinger som bosette seg fast. I 1893 oppretta Storbritannia et protektorat, som Guadalcanal blei en del av.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter angrepet på Pearl Harbor iverksatte Japan en offensiv mot øyer i Stillehavet for å sikre egne baser og avskjære transporter mellom USA og Australia / New Zealand. I mai 1942 okkuperte de Guadalcanal og gikk i gang med å anlegge en flybase på øya. Å forhindre japanerne å ferdigstille denne, slik at de kunne innlede angrep på Australia, var hovedmålet for et alliert motangrep.

De allierte angrep 7. august og lyktes å landsette amfibiestyrker. Det blei harde kamper med store tap, både i jungelen og til sjøs. Et særtrekk ved kampene var at de allierte styrkene hadde overtak i lufta og i dagslys, mens japanske krigsskip kunne gå nærmere om natta og da bombardere blant annet en større flybase (Henderson), som USA hadde etablert på nordkysten av øya. Tapene var store på begge sider, og havet utafor Guadalcanal fikk tilnavnet Ironbottom Sound (jernbunnsundet) på grunn av at så mange skip og fly hadde gått ned der.

Slaget ved Cape Esperance 11. oktober 1942 og slaget om Guadalcanal i november regnes som sentrale slag i Stillehavskrigen. Etter hvert fikk de allierte overtaket. Japanerne startet evakueringen av Guadalcanal 15. januar 1943 og i løpet av tre uker fikk de ut 10 652 mann. Da amerikanerne dagen etter at evakueringen var over ble klar over at japanerne var borte (den 9. februar), erklærte de Guadacanal for trygt område.

To amerikanske marinefartøyer er oppkalt etter Guadalcanal, et eskortehangarskip (CVE-60) og et amfibieangrepsskip (LPH-7).

Krigen hadde ødelagt hovedstaden Tulagi så mye at Honiara blei valgt til ny hovedstad.