Finland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Finnland)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 64°N 26°Ø

Suomen Tasavalta
Republiken Finland
Republikken Finland

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Suomen TasavaltaRepubliken Finland

Innbyggernavn Finlender/finlending/finne, finlandsk/finsk
Hovedstad Helsingfors (Helsinki)
Tidssone UTC+2
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 64
338 145[a] km²
9,4 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 112
5 400 519[b]
Bef.tetthet 15,97 innb./km²
HDI 0,882 (rangert som nr. 16)
Styreform Republikk
President Sauli Niinistö
Statsminister Jyrki Katainen
Offisielle språk Finsk og svensk
Uavhengighet fra Russland
6. desember 1917
Valuta Euro (EUR)
Nasjonaldag 6. desember
Nasjonalsang Vårt land (Maamme)
ISO 3166-kode FI
Toppnivådomene .fi
Kart over Republikken Finland
Kart over Republikken Finland

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Finland (finsk: Suomi), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen Tasavalta) er et land i Norden, nordøst i Europa. Landet grenser til Norge, Sverige og Russland, og har også en lang kystlinje mot Østersjøen. Finland ble medlem av FN i 1955, og ble medlem av Den europeiske union (EU) i 1995, og ble dermed også en del av eurosonen i 1999. Landet er formelt nøytralt.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Finlands geografi

Finland grenser i vest til Bottenvika/Ålands hav og i sør til Finskebukta. Landet grenser i nord til Sverige, Russland og Norge. I sør over Finskebukta ligger grenselandet Estland. Finland har en 1 250  kilometer lang kyst mot Østersjøen som strekker seg fra Finskebukta i sør til Botnvika i nord.

Finland blir kalt «de tusen sjøers land», noe som stemmer godt, siden det er mer enn 60 000 innsjøer og vann i landet. Det meste av Finland ligger under 200 moh. og det høyeste fjellet er Halti på 1 324 moh.

Klima[rediger | rediger kilde]

Med alle sine innsjøer har Finland nesten et maritimt klima, men de store luftmassene fra nabolandet Russland i øst er aldri langt borte. Både de høye breddegradene og Atlanterhavet gjør at det aldri blir særlig varmt om sommeren, og temperaturen går sjelden over 26°C. Temperaturforskjellene mellom nord og sør er forholdsvis små, og varmerekorden i Lappland er like høy som i Helsingfors. Det går gjerne to-tre dager mellom hver regnbyge i snitt, og i sommermånedene er ikke tordenvær uvanlig, men det er også mye sol. Om høsten tar nedbøren seg litt opp, men høsten varer ikke spesielt lenge, og regnet går raskt over til snø, spesielt i nord.

Fra januar av klarer den kalde Sibirluften å holde Atlanterhavsluften borte, og Bottenvika og sjøene i Finland fryser til. Selv de sørvestlige kystområdene av Finland, som midtvinters ligger nærmest åpent hav, har omtrent de samme temperaturforholdene som Moskva om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Kaldest er det i nord, og det snør lettere her. Snødekket er likevel dypere på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Lappland er det kaldeste området, selv om de fleste steder i Finland har vært under -30°C.

Våren er den tørreste tiden på året, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, og temperaturen begynner å bli såpass høy at man ikke trenger tykke klær for å nyte sola utendørs. Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten, og i enkelte byer er det tåke opp til åtte dager i måneden. Om våren er det derimot færre tåkedager. Helsingfors har en årlig nedbørsnormal på 855 mm.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Finland har to offisielle språk: Finsk, som 91,50 % av innbyggerne har som morsmål; og svensk, 5,5 %. I tillegg har rundt 1700 (0,03 %) samisk som morsmål, mens omkring 3 % av befolkningen har andre språk som morsmål. Herunder er russisk det hyppigste, og denne gruppen utgjør rundt 0,8 % av befolkningen. I landskapet Åland (16 kommuner, 27 000 innbyggere) er svensk det eneste offisielle språket.

Finnene[rediger | rediger kilde]

Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren, og er dermed i nær slekt med estisk og en del minoritetsspråk i russisk Karelen. En fjernere slektning er samisk, som ikke tilhører de østersjøfinske språkene. Også en rekke språk i Russland tilhører denne språkfamilien. De ugriske språkene, først og fremst ungarsk, er meget fjerne slektninger. Finsk språk er også utbredt i Sverige, hvor det både finnes en innfødt finskspråklig minoritet i Tornedalen i nord, og innvandrere som har kommet i det 20. århundre. Også i Norge finnes det finskspråklige lokalsamfunn. Det finske språket spilte lenge en underordnet rolle innen utdanning og kultur, og litteratur på finsk språk var stort sett religiøse skrifter og bibeloversettelser. Fra 1860-årene av sprang det imidlertid fram en språklig bevissthet som skulle komme til å gjøre finsk til det dominerende kulturspråket.

Finlandssvenskene[rediger | rediger kilde]

Svensk språk er offisielt likestilt med finsk som landets andre nasjonalspråk, ikke bare som et minoritetsspråk som samisk. Det undervises i svensk som annetspråk i finskspråklige skoler, liksom i finsk som annetspråk i svenskspråklige skoler. Det finnes også eget svenskspråklig fjernsyn. Det at det svenske språket har denne posisjonen skyldes et historisk kompromiss. Partiene på venstresiden har tradisjonelt vært tospråklige og støttet tospråklighetspolitikken, mens idéen av en enspråklig finsk stat fikk støtte fra en del av den finske borgerlige leir frem til 2. verdenskrig.

Finlandssvenskene bor stort sett i tre adskilte deler:

  • Landskapet Åland er et enhetlig svenskspråklig område. Ålendingene regner seg normalt ikke som finlandssvensker. I Åland og Österbotten finnes det kommuner hvor opptil 98 % av befolkningen har svensk som morsmål; mer enn i noen kommune i Sverige.
  • Kysten fra skjærgården sør for Åbo (Turku) forbi Ekenäs (Tammisaari), Helsingfors og Borgå (Porvoo) til Pyttis (Pyhtää) i Sør-Karelen er svenskspråklig siden 1200-tallet, selv om mange finskspråklige har flyttet inn i området, først og fremst i hovedstadsområdet. De svenskspråklige er i flertall i tre kommuner i vestre Nyland: Ekenäs, Karis og Ingå.

I tillegg er det mindre svenskspråklige grupper i storbyene Åbo (Turku) og Tammerfors (Tampere), som begge ligger i finskdominerte områder. Andelen svenskspråklige lå i den svenske tida på ca. 20 %, men har gått jevnt ned i løpet av det 19. og 20. århundre.

Religion[rediger | rediger kilde]

De fleste finner (76,4 %) er medlemmer av den evangelisk-lutherske kirken i Finland. 1,1 % er medlemmer av den finske ortodokse kirke. De øvrige inkluderer andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder foruten (1,4 %). 21,0 % som ikke har tilhørighet til noe trossamfunn.[1]

Folkeforflytninger i det 20. århundre[rediger | rediger kilde]

Etter vinterkrigen hvor Sovjetunionen annekterte viktige deler av Finland, måtte 12 % av Finlands befolkning finne seg et nytt hjem. Krigsskadeerstatninger landet ble pålagt, arbeidsløshet og usikkerhet om hvorvidt Finland ville klare å forbli fritt stilt overfor den sovjetiske trusselen førte til omfattende emigrasjon, som først avtok på 1970-tallet. Inntil da hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Halvparten av disse har senere vendt tilbake til Finland.

Kart over Finland fra 1662

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Finlands historie

Landskapet Egentliga Finland skal ha blitt innlemmet i Sverige i 1154 av den svenske kong Erik, noe som markerte begynnelsen på den 700 år lange svensketiden. På 1200-tallet ble også Tavastland og mesteparten av Karelen deler av det svenske riket. Svensk ble det dominerende språket i administrasjon og fra 1700-tallet også i utdannelse (det tidligere utdannelsespråket var latin) , mens finsk ble brukt av kirken, av en del av borgerskapet og av omtrent 85 % av bondebefolkningen. Språket ble tatt vare på først og fremst i religiøs litteratur.

I 1808 ble de delene av kongeriket Sverige som lå øst for Bottenviken erobret av Aleksander I av Russland i det som senere ble kjent som finskekrigen, og ble deretter det autonome Storfyrstedømmet Finland, innenfor det russiske riket frem til revolusjonen i 1917. Under den nasjonalromantiske bølgen i begynnelsen av 1800-tallet oppsto den finsknasjonale bevegelsen, delvis for å unnvike at russisk ble innført som landets offisielle språk istedenfor svensk. Bevegelsen ble støttet av den russiske sentralmakten av pragmatiske grunner. Russland var jo interessert å svekke de kulturelle og følelsesmessige forbindelsene med Sverige og så i det finske språket en motvekt mot svensk.

Den finsknasjonale bevegelsen begynte i universitetsmiljøet og en betydelig del av det akademisk utdannede sjiktet, særlig de fleste humanistene og teologene, sluttet seg til den. Det finsknasjonale partiet ble grunnlagt som en allianse mellom finsksinnede medlemmer av det akademiske sjiktet og finskspråklige storbønder og fikk tidlig flertall i både preste- og bondestanden på landdagen. Den finske nasjonalepos Kalevala ble nedskrevet i 1835 og en finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort vokse frem. På 1850-tallet begynte man å grunnlegge finskspråklige middelskoler og gymnaser, noe som ledet til at de fleste studentene kom fra og med 1880-tallet fra finskspråklige skoler. Det finske språket fikk endegyldig samme juridiske status som svensk under en overgangsperiode som varte fra 1863 til 1892.

Den 6. desember 1917, kort etter Bolsjevik-revolusjonen i Russland, erklærte Finland seg uavhengig. Uavhengigheten ble anerkjent av Bolsjevik-Russland etter mindre enn en måned, men de følgende borgerkrigene i Russland, Finland og de nasjonalistiske aktivistekspedisjonene til Hvite-Karelen og Aunus kompliserte forholdet. Det ble enighet om den finsk-russiske grensen først i 1920 ved traktaten i Tartu.

Frem til 1800-tallet lignet det svenske språkets stilling i Finland danskens stilling i Norge, bare med den forskjellen at kirken brukte konsekvent finsk i sogner der flertallet bestod av finskspråklige. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg et stolt universitetsutdannet meritokrati som følte seg som de ekte representantene for det finske folket siden de snakket finsk og siden en stor del av deres aner hadde vært finskspråklige.

I 1918 utbrøt en kort, men meget bitter borgerkrig som farvet landets politikk i mange år. Borgerkrigen ble utkjempet mellom den borgerlige siden som bestod av den utdannede overklassen, middelklassen og bøndene, de hvite, som ble støttet av Tyskland, på den ene siden, og den sosialistiske siden som for det meste bestod av radikale jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, de røde, på den andre. Språkspørsmålet ble nå mindre viktig, fordi finsk- og svenskspråklige fantes på begge sidene. Både den hvite og den røde regjeringen bestod for det meste av finskspråklige med svenskspråklig mindretallsrepresentasjon på begge sidene.

Finland 1920-1940

Under annen verdenskrig kjempet Finland mot Sovjetunionen to ganger: I vinterkrigen fra 1939 til 1940 og igjen i fortsettelseskrigen 19411944. Under vinterkrigen ble Finland invadert av Sovjet og forsvarte seg heroisk imot en mektig fiende og med verdenssamfunnets mentale støtte i ryggen, blant annet deltok noen hundre norske og svenske frivillige i den finske hæren. På tross av den innbitte motstanden måtte Finland avgi landområder til Sovjet.

Fortsettelseskrigen var Finlands deltakelse i den tyskledede Operasjon Barbarossa. Dette var et finsk forsøk på å gjenerobre landområdene som hadde gått tapt under vinterkrigen. I 1944 angrep Sovjetunionen Finland med 600 000 mann, og bare tysk militær støtte forhindret at landet ble okkupert av Stalin. Da den tyske østfronten klappet sammen samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen.

Etter krigen ble Finland et nøytralt land beliggende i den såkalte gråsonen mellom vest- og østmaktene, og ble tvunget til å avstå områder til Sovjetunionen og betale krigsskadeerstatninger. Etter Sovjetunionens sammenbrudd følte Finland seg fri til å føre en mer utadvendt og offensiv utenrikspolitikk. Landet ble medlem av EU i 1995.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Lokal og regional forvaltning[rediger | rediger kilde]

Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler. Åland har indre selvstyre, og statens oppgaver skjøttes der av Statens embetsverk på Åland.

Det kommunale selvstyret utøves av 336 kommuner. Kommunene er sluttet sammen i 70 økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester.

Finland er videre delt inn i 19 landskap. Ett av landskapene er Åland som har indre selvstyre og styres av en landskapsregjering. Hvert av de 18 landskapene i Fastlandsfinland ledes av et landskapsforbund som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene har ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot Den europeiske union.

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Det finske forsvaret (Puolustusvoimat) er underlagt Forsvarsministeriet og består av en armé, en marine og et flyvåpen.

Finland kan per 29. august 2008 i alt mobilisere 420 000 kvinner og menn. Den skal reduseres til 350 000 i alt. Hæren utgjør 345 000 soldater.

Finland har per 29. august 2008 63 kampfly, 230 stridsvogner samt femten marinefartøyer.

Åland er en demilitarisert sone.

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Finlands økonomi

Hovedkvarteret til Nokia, Finlands største selskap.

Finland er et svært industrialisert land med blandingsøkonomi med en per capita produksjon lik andre europeiske økonomier som Frankrike, Tyskland, Belgia eller Storbritannia. Den største delen av økonomien er tjenester (66 %), etterfulgt av produksjon og raffinering (31 %). Primærproduksjon er 2,9 %.[2] Med hensyn til utenrikshandel er produksjon den viktigste økonomiske sektoren. De største næringene[3] er elektronikk (22 %), maskiner, biler og andre konstruerte metallprodukter (21,1 %), skogindustri (13 %) og kjemikalier (11 %).

Økonomiske nøkkeltall[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (verdensbanken) 209,4 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 2,1 % 2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat) 4,3 % 2007, Eurostat (europa.eu)
Industriproduksjon 5,9 % Q2 2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2005 0,2 % 2005, UNDP Database
Konsumpriser 2006 1,3 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2006 3,38 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Arbeidsløshet 9,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2005 11,37 mrd $ 2005, UNDP Database
Handelsbalanse 2006 10,25 mrd $ 2006, WTO Trade Profiles (stat.wto.org)
Betalingsbalanse 2005 9,52 mrd $ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse 2006 12,35 mrd $ 2006, WTO Trade Profiles (stat.wto.org)
Utviklingshjelp -0,66 mrd US$ 2005, UNDP Database
Budsjettbalanse
BNP per innb 36 798 US$ 2005, UNDP Database

Se også[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Finland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Finland population structureStatistics Finland
  2. ^ Finland in Figures – National Accounts. Statistics Finland. Besøkt 26. april 2007.
  3. ^ Finland in Figures – Manufacturing. Statistics Finland. Besøkt 26. april 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]