Tettsted

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vaksdal ved Sørfjorden, i Hordaland, er et typisk eksempel på et lite norsk tettsted fra 1800-tallet, med kommuneadministrasjon, butikker og andre servicefunksjoner, industri og jernbanestasjon. I dag arbeider en stor del av befolkningen i Bergen, og tettstedet Vaksdal er en del av byregionen Stor-Bergen. Tettstedet Vaksdal tilfredsstiller begge definisjonene på begrepet tettsted, dagligspråkets urbane sted som ikke er stort nok til å kalles by, og SSBs statistiske by-begrep

Et tettsted er et tettbebygd område; et byområde, en by, et bebyggelsestyngdepunkt, for eksempel et industristed, fiskevær, bygdesentrum eller kommunikasjonsknutepunkt. Tettstedsbegrepet ble introdusert i norsk språk på 1950-tallet som et geografisk begrep for et bymessig område med sammenhengende tett bebyggelse i motsetning til landsbygd med spredt bebyggelse.[1] Begrepet var allerede da internasjonalt, og tatt i bruk bl.a. for å bestemme byers folketall. I 1960 vedtok de nordiske land å bruke en felles definisjon for byområder eller tettsteder. Den nordiske definisjonen avviker noe fra det som brukes ellers i Europa og andre deler av verden.

2007 var året da urbaniseringen i verden var kommet så langt at halvparten av jordas beboere bodde i samfunn som kan defineres som urbane.[2] Statistikk over befolkning i urbane samfunn (tettsteder) versus rurale samfunn fra tilnærmet alle land er grunnlaget for at dette kunne stadfestes. Nær 80 % av Norges befolkning bor nå i tettsteder.[3] En gang under 2. verdenskrig var det for første gang flere nordmenn som bodde i tettbebygde strøk enn i landdistriktene. [4]

I norsk dagligtale er tettsted et begrep for et bymessig område som ikke er stort nok eller viktig nok til å være by.

Begrepet tettsted - en oversikt[rediger | rediger kilde]

Kart som viser den prosentvise del av befolkningen som bor i bymiljø.
Sitat Den eneste stedsenheten i Norge som er entydig definert, og som det er knyttet statistikk til, er tettstedet. Sitat

[5]

Tettstedbegrepet kan karakteriseres som et dynamisk statistisk bybegrep. Begrepet er i dag et internasjonalt verktøy for å måle urbaniseringsgraden i kommuner, regioner og nasjoner, og det finnes i mange språk. I engelsk språk brukes begrepet urban area[6], og på dansk byområde.

Et tettsted er et område med en større tetthet av menneskeskapte strukturer i kulturlandskapet sammenliknet med omliggende områder.

Et tettsted defineres som et sammenhengende bebygd område, uavhengig av administrative grenser. Definisjonene som brukes i ulike land omfatter bestemmelser om en minstegrense for folketall og en maksimal avstand mellom husene.[7]

Tettsteder skapes og videreutvikles av urbaniseringsprosessen. Deres yttergrenser flyttes stadig. Urbaniseringen er en prosess, og som samfunnsborgere deltar vi alle i prosessen hver gang vi bestemmer hvor vi vil bo. Rent fysisk er denne prosessen synlig i landskapet ved at ny bebyggelse kommer til over tid og utvider og fortetter det urbane kulturlandskapet. Tettstedsbegrepet er dynamisk, det vil si at grensene for et tettsted flyttes etterhvert som tettstedet utvides med ny bebyggelse.

Folketall for byer oppgies gjerne for tettsteder, for en byregion eller for de administrative områdene. En byregion (metropolitan area) er mer omfattende enn et tettsted, og inkluderer såvel tettstedet, satellittbyer og landlige områder som har dagpendling til bysenteret. Dette gjør at byregioner kan omfatte store landlige arealer, og de er mindre relevante for å beregne befolkningstetthet. En liste over verdens storbyer blir vesentlig annerledes etter som en tar utgangspunkt i de administrative enhetene, i tettstedene eller i storbyregionene. De administrative enhetene er ofte tilfeldige (de har historiske årsaker) i forhold til utbredelsen av den sammenhengende tettbebyggelsen. En by kan ha store landbruksarealer innenfor gensene, og det tettbebygde arealet kan gå langt utenfor bygrensene.

Det statistiske bybegrepet har betydning for oss alle når vi leser norsk og internasjonal statistikk om byer, deres folketall og arealer. Grensene mellom tettstedene har betydning hver gang kommune-Norge omstruktureres. Økonomer foretrekker å forholde seg til regioner eller byregioner.

Tettstedets sentumsområder[rediger | rediger kilde]

Tettstedet Tønsberg i grønt, med sentrumssonene i grått (de sentrale bykvartalene og tre mindre sentra). Kommunegrensen mellom Tønsberg og Nøtterøy går tvers gjennom tettstedet Tønsberg. Tettstedet Sem ligger helt innenfor Tønsberg kommune, mens Vear (fiolett) dels ligger i Tønsberg, dels i Stokke. Åsgårdstrand ser vi ligger på grensa mellom Horten og Tønsberg. Kart fra SSB
TettstedeneKarmøy, slik de er avgrenset av SSB i år 2005.

Innenfor et tettsted opererer SSB med begrepene sentrumskjerne og sentrumssone. En sentrumssone er i denne sammenhengen definert som et område satt sammen av en eller flere sentrumskjerner og en sone på 100 meter rundt.
 En sentrumskjerne er definert som et område med mer enn tre ulike hovednæringsgrupper med sentrumsfunksjoner. I tillegg til detaljvarehandel, må offentlig administrasjon eller helse- og sosialtjenester eller andre sosiale og personlige tjenester være representert. Avstanden mellom virksomhetene skal ikke være mer enn 50 meter. SSB avgrenser sentrumssoner årlig i forbindelse med oppdateringen av de norske tettstedskartene som legges ut på byråets nettsider.

Tettstedet Tønsberg - et eksempel[rediger | rediger kilde]

Ulikhetene mellom tettstedet, kommunen og byen Tønsberg viser hvorfor man trenger et statistisk dynamisk by-begrep. Det sammenhengende tettbebygde området i Tønsberg-området er delt av en kommunegrense. Byfjorden og Kanalen var lenge en viktig kommunikasjonsåre gjennom bybebyggelsen som på 1800-tallet utviklet seg også på Nøtterøy.

Når vi leter etter byen Tønsbergs folketall – er det identisk med folketallet i kommunen Tønsberg eller tettstedet Tønsberg? Det finnes også et tredje statistisk alternativ: Den del av tettstedet Tønsberg som er innenfor kommunen Tønsbergs grenser.

Kommunen Tønsberg har store jordbruksarealer og en stor andel spredt bebyggelse og flere mindre tettsteder, samtidig som nesten halvparten av tettstedet Tønsberg ligger i nabokommunen Nøtterøy. Den administrative grensen mellom Tønsberg og Nøtterøy er tilfeldig trukket i forhold til utviklingen av tettbebyggelsen, og folketallet i den del av tettstedet Tønsberg som ligger innenfor Tønsberg kommunes grenser blir derfor uinteressant som mål på hvor stor byen Tønsberg er. Tønsberg ble ca. 1875 tillagt den del av øya Nøtterøy som vendte mot Kanalen. Seinere har den bymessige bebyggelse strukket seg lenger og lenger sørover på Nøtterøy, slik at kommunesenteret Borgheim nå ligger innenfor tettstedet Tønsberg. I kommunene Tønsberg og Nøtterøy pågår en stadig tilbakevendende debatt om sammenslåing av kommunene, eventuelt sammen med Tjøme og muligens også Stokke.

Bygde-Norges tettsteder[rediger | rediger kilde]

Tettsteder i Kvinnherad kommune i Hordaland, slik de er definert av SSB i 2005.

I daglig bruk anvendes ordet tettsted om en tettbebyggelse som ikke er stor eller betydningsfull nok til å kalles by, men som likevel klart skiller seg ut fra landsbygda som en tettbebyggelse. I dagligspråket er verken avstanden mellom husene eller det nøyaktige innbyggertallet avgjørende for hva vi kaller et tettsted. Vi har naturligvis heller ikke alltid klart for oss om SSB regner vårt aktuelle sted som et selvstendig tettsted, eller som en del av et større tettsted.

Det typiske tettstedet i Bygde-Norge består av butikker og andre servicebedrifter, samt boliger og kanskje hotell og industribygg. Tettstedet kan være kommunesenter med kommunale institusjoner som aldershjem, helsesenter og herredshus. I større tettsteder finner man også statlige institusjoner som sykehus, politi og domstoler. Et større tettsted med et sentralt forretningsstrøk vil vanligvis kalles en by.

Mange typiske tettsteder i Norge ble til på 1800-tallet. Det er flere historiske årsaker, og den viktigste var at det ble lovlig å drive handel og håndverk utenfor byene. Landhandelen, og etterhvert flere butikker, ble lokalisert til veikrysset, kirkestedet, strandstedet med den nye dampskipsbrygga eller i stasjonsbyen rundt jernbanestasjonen. På 1900-tallet opprettet kommunene serviceinstitusjoner. På slutten av 1900-tallet var biltrafikken i ferd med å kvele mange små tettsteder, og i mange tilfelle er hovedveien lagt utenom tettstedet.

I 1950-åra manglet det norske språk et felles begrep for alle disse små urbane stedene – bygdebyer og strandsteder – sentra som likevel ikke var store nok til å kalles byer. I forbindelse med folketellingen 1960 ble begrepet tettsted velkjent. Begrepet ble straks en del av det vanlige norske språk som et begrep for en tettbebyggelse med et urbant preg der det likevel ville falle unaturlig å bruke begrepet by. Denne alternative forståelsen av begrepet har – for folk flest – blitt den mest vanlige betydningen av begrepet.

Internasjonale begrep[rediger | rediger kilde]

Tettsteder, byregioner og administrative enheter[rediger | rediger kilde]

Det er forskjeller fra land til land i definisjonene på hva som konstituerer en by, og hvilke metoder som brukes til å avgrense byer statistisk og geografisk. Derfor byr det på problemer å sammenlikne byer og byområder ulike steder i verden.

I statistikk over byer og deres folketall og arealer støter man oftest på tre ulike definisjoner av fenomenet by.

Begrepet tettsted, på engelsk urban area[6] eller urban agglomeration[8], er basert på byens mest iøynefallende egenskap, tett bebyggelse, et sammenhengende bebygd område, medregnet forsteder. Den vanligste tillatte maksimale avstand mellom bygninger er 200 meter (Norge: 50 m.). Man kan også bruke begrepet agglomeration som betyr et utvidet byområde. Administrative grenser taes ikke hensyn til. I prinsippet er definisjonen av det norske begrepet tettsted i full overensstemmelse med urban area[6]. I praksis vil definisjonens ulike parametere variere noe, avhengig av forhold i de enkelte land. Dette gjelder bl.a. tillatte avstander mellom bygninger og tillatte avstand mellom husklynger. Minimum befolkning for å oppnå status som tettsted varierer mye fra land til land (Norge: 200). Tettstedene Kvalvåg med om lag 230 innbyggere og Oslo og tilfredsstiller begge den norske tettstedsdefinisjonen.

Begepet metropolitan area er ikke basert på byens tettbebygde form, men på byens funksjon i forhold til et større område, det vi på norsk vanligvis kaller en byregion eller storbyregion. Pendling til og fra bysenteret, byens pendler-omland, er ofte definisjonsgrunnlaget for å avgrense den funksjonelle byregionen. Satellitter regnes med i en byregion. I norske undersøkelser av byregioner avgrenses regionene på kommunenivå. Statistikk som gjør det mulig å trekke mer nøyaktige grenser finnes ikke. Stor-Osloregionen hvor Drammen og Moss inngår er et eksempel på en storbyregion i Norge. Begrepet byregion brukes vanligvis først når regionene har en viss størrelse.

De administrative geografiske enhetene, vanligvis kommuner, brukes også til å definere byer, og dette var langt mer vanlig tidligere. I noen tilfeller kan byen defineres som en gruppe kommuner under en regional administrasjon. Det er lett å skaffe data for administrative områder, men det er ofte slik at de ikke er i overensstemmelse med det tettbygde området eller den fysiske utstrekningen på byen.

Felles nordisk tettstedsdefinisjon[rediger | rediger kilde]

I 1960 ble man i de nordiske land enige om følgende definisjon som statistisk bybegrep:

Sitat Som tätbebyggt område räknas alla hussamlingar med minst 200 invånare, såvida avståndet mellan husen normalt icke överstiger 200 meter. Avståndet kan dock tillåtas överstiga 200 meter när det gäller hussamlingar inom en större orts influensområde. Å andra sidan bör maximigränsen mellan husen sättas lägre än 200 meter, der bebyggelsens karaktär så påkallar, nämligen då i små tätorter ingen tydlig tätortskärna (centrum, city) framträder och i de fall, då gränsen mellan tätort og landsbygd är diffus, med andra ord då bebyggelsen i tätorten icke framstår som avsevärt tätare än inom övriga närliggande bebyggda områden.

Vid avgränsningen av tätbebyggda områden medreäknas också obebodda hus, inräknat hus som uteslutande används som arbetsplats. Som hus tilhörande tätortsbebyggelse betraktas dock ej jordbrukets ekonomibyggnader, såvida dessa är frittliggande i förhållande till huvudegendomen.

Frågan huruvida sommarbebyggelse skall inräknas eller ej hänskjutes till de enskilda ländernas avgjörande. (I Sverige räknas ej ren sommarbebyggelse som tätort. Det krävs att minst hälften av husen har permanentboende.) Anstalter o d, som är belägna utanför tätbebyggt område, räknas som tätort så vida anstaltens bofasta personal med familjer osv, men utan patienter, utgjör minst 200 personer.

Även om avståndet mellan husen överstiger 200 meter, skal det inte betraktas som avbrott i bebyggelsen, när det mellan husen belägna området utnyttjas til allmännyttiga ändmål såsom vägar, parkeringsplatser, parker, idrottsplatser och kyrkogårdar; detsamma gäller sådana obebyggda områden som lagerplatser, järnvägslinjer och kajer.

Uppdelingen i tätbebyggda och glesbebyggda områden företages oberoende av den administrativa indelningen. Hussamlingar som utgjör en direkt fortsättning av ett tätbebyggt område i en grannkommun, inräknas sålunda i detta området vid tätortsredovisningen.
Sitat
– Engelien, Erik og Steinnes, Margrete 1994[9]

De ulike landene har valgt noe forskjellige måter å bruke definisjonen.

Minimum folketall for et tettsted er i de nordiske landene satt til 200 innbyggere, noe som er svært lavt, sammenliknet med andre land. De fleste andre land har en nedre grense på 1000 eller 1500 innbyggere. Norges mangel på landsbyer var argumentasjon for at tettstedsgrensen kunne settes så lavt som 200 mennesker. En tettbebyggelse av denne størrelse hadde i Norge midt på 1900-tallet urbane funksjoner. [10]

Norge[rediger | rediger kilde]

Nord-Aurdal er et eksempel på hvilke utslag justeringer av tettstedmodellen kan få. Utprøving av nordisk tettstedsdefinisjon i Norge – Metode og resultater av Erik Engelien og Margrete Steinnes. «Generelt anbefales det ikke å benytte avstandskrav fra den nordiske definisjonen strengt, fordi det er bekreftet at for mye ruralt land vil bli inkludert. Tilfeller der unntakene til den nordiske definisjonen er gjeldende, er utstrakt i Norge på grunn av bosettings- og bygningsmønsteret.»

Statistikk fra SSB viser at i alt 4 050 638 mennesker nå (pr. 1.1.2013) bor i norske tettsteder; disse utgjør mer enn 80 % av landets befolkning.[11] Dette viser at en stadig større del av Norges befolkning bor urbant, i 1990 var tallet 70%, i 2000 76% og i 2011 79,5 %. Antall tettsteder i Norge pr. 1.1.2013 er 963.

Hedmark fremsto i 2009 som det minst urbaniserte fylket i Norge, med kun 55,5% av befolkningen bosatt i tettsteder, mens tilsvarende tall for Akershus er 89,2% og dette er det mest urbaniserte fylket, ved siden av Oslo der tallet er 99,7%.

Seks norske tettsteder hadde i 2011 mer enn 100.000 innbyggere. Disse tettstedene vokser hurtigst, og en stor andel av landets bybefolkning bor her. Tettstedene Oslo, Bergen, Stavanger/Sandnes, Trondheim, Fredrikstad/Sarpsborg hadde alle mer enn 100 000 bosatte i 2009, mens Drammen passerte 100 000 i 2010. Folketallet i disse seks tettstedene økte med 57 000 personer fra 2009 til 2011, og representerer 48 prosent av veksten i alle landets tettsteder. Befolkningen i disse seks tettstedene økte med 23 prosent i perioden 2002-2011, mens arealene økte med 20 prosent.[12]

Begrepet tettsted er innført i norsk språk av geografen Hallstein Myklebost i 1950-årene som ledd i arbeidet med å studere urbaniseringsprosessen. Begrepet er en fornorskning av det svenske tätort som allerede var tatt i bruk.[13]

Urbaniseringsprosessen i Norge kan studeres gjennom et forholdsvis langt tidsrom, takket være historiske kilder som Statistisk sentralbyrås folketellinger.[14]

Begrepet ble utviklet som et alternativ til det administrative bybegrep som var rådende i første halvdel av 1900-tallet. Byer ble da definert ut fra sine administrative grenser og formelle rettigheter. De gamle byene hadde gjerne det vi kaller trange grenser. Disse var ofte knyttet direkte til overgangen mellom tett bebyggelse og mer spredt bebyggelse. Slike steder var skapt i en tid da folk beveget seg til fots. I 1950-årene hadde mange gamle byer vokst langt ut over sine administrative grenser. Samtidig hadde mange nye tettbebyggelser oppstått der det før var landlige omgivelser. De sammenhengende tettbebygde områder fulgte ikke nødvendigvis de administrative grenser. Det var vanskelig å skaffe statistikk for å studere urbaniseringsprosessen, som var en viktig del av samfunnsutviklingen.

Språket manglet den gang et felles begrep for slike urbane områder. Begrepet by var nært knyttet til de gamle byene og passet ikke like godt til de nye. En viktig hensikt med begrepet var å kunne sammenlikne ulike kommuner, regioner og land. På dette tidspunktet tok man i bruk geografisk ekspertise som tegnet tettstedsgrensene ut på kart. Ved å bruke de samme definisjoner gjennomgående ble bruken av tettstedsbegrepet likeartet over hele landet.

Som tettbebygd område regnes i Norge alle husgrupper med minst 200 innbyggere, dersom avstanden mellom husene normalt ikke overstiger 50 meter. Men skjønnsmessig kan det tillates at avstanden er større når det gjelder husgrupper innen et større tettsteds influensområde. Likevel tillates naturlige gap i bebyggelsen i forbindelse med parker, veier, dyrket jord m.m.

Ubebodde hus som benyttes av næringslivet regnes med i tettstedene. Men jordbruksbygninger skal ikke være med.

Avgrensingen av tettsteder gjøres helt uavhengig av de administrative kommune- eller fylkesgrenser. Hussamlinger som er en direkte fortsettelse av en tettbebyggelse i nabokommunen regnes sammen med denne i tettstedsavgrensingen. Et tettsted kan også gå over fylkesgrensen; Moss i Østfold er et eksempel på dette da stedet Son i Vestby kommune i Akershus nå inngår i Moss tettsted.

SSB har ansvaret for den formelle definisjon av begrepet tettsted og bruker denne i sin statistikk over temaet byer og tettsteder. Det brukes i dag digitale tettstedsgrenser og SSB kan produsere tettstedskart basert på matrikkelen og Det sentrale folkeregister. Metodene for avgrensing av tettsteder er dokumentert i SSB's publikasjon fra 2014, Margrete Steinnes: Justert tettstedsavgrensing. Dokumentasjon av metode [15] Fram til 1995 utarbeidet kommunene selv forslag til tettstedsgrenser basert på lokalkunnskap, flyfoto og SSBs definisjon og kriterier. Automatiske digitale tettstedsgrenser har sin styrke i at de bygger på strengt objektive kriterier.

SSB innførte i 2013 ytterligere automatisering i tettstedsavgrensingen [16]. Avstanden mellom tettstedene og omkringliggende "satelitter" var tidligere basert på en viss skjønnsmessig vurdering. Reglene er ikke endret, men de praktiseres fra 2013 ensartet over hele landet. Flere store husklynger, tidligere definert som såkalte "satelitter", er nå definert som egne tettsteder. I noen tilfelle er større tettsteder av denne grunnen blitt redusert. Såkalte "randsoner" taes ikke lenger med, og dette har betydning for tettstedenes arealstørrelse, som har blitt mindre, særlig for mindre tettsteder. Tettstedsstatistikken for 2013 kan derfor ikke helt uten videre sammenliknes med tidligere år. Utslaget er særlig stort for tettstedet Tromsø, som fra 2013 er oppdelt, slik at tre nye tettsteder må defineres.

Norge er et land med godt fungerende folkeregister, boligregistre, kartverk og eiendomsregistre. I andre land er statistikk som gjelder innbyggertall og urbanisering langt mer usikker.

Man har en noe nær felles definisjon i hele Norden av begrepet tettsted eller tettbebygd område. Forskjellen består i at den maksimale tillatte avstanden mellom husene er 50 meter i Norge og 200 meter ellers i Norden. Bruk av 200 meter i Norge ville føre til at store deler av landsbygda ville bli definert som tettsted fordi gårdene i Norge i mange bygder lå tett. En grense på 50 meter gjør det enklere å bruke automatiske metoder som ikke i tilstrekkelig grad klarer å holde jordbruksbebyggelsen utenfor tettstedene.[1] Den norske definisjonen avviker noe fra tilsvarende definisjoner i land som Sverige, Danmark og Finland. Dette gjør det vanskelig å trekke direkte sammenligninger mellom urbaniseringsutviklingen.[1] SSB mener likevel at tettsteder, slik de defineres av SSB, kan sammenliknes med de andre nordiske land.[17]

Også i statistisk sammenheng anvendes begrepet tettsted på en måte som likner den dagligdagse. Begrepet tettsted brukes da til å karakterisere urbaniseringsgrad på en skala. Dersom bostedstyper skal klassifiseres kan de ulike kategoriene være: Storby, by, tettsted og spredtbygd strøk.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Også i Sverige var det slik at i de opprinnelige, gamle byene var det overensstemmelse mellom byens bebyggelse og byens grenser. På 1800-tallet vokste det fram en rekke tettbebyggelser på landsbygda, uten administrativ bystatus. Enkelte ble definert som municipalsamhälle eller köping (ladested), mens andre forble landsbygd, formelt sett. I statistisk sammenheng i folketellingene ble det derfor nødvendig å skape begrep som definerte tettbebyggelse i motsetning til spredt bebyggelse, helt uavhengig av kommunale grenser eller kommunal status. År 1900 ble det for første gang innhentet opplysninger om köpingsliknande samhällen som 1910 skiftet navn til tättbebyggda samhällen på landsbygden.

Fra 1920 til 1945 ble hele befolkningen i de formelle bykommunene regnet som tettstedbeboere, og i tillegg telte man befolkningsagglomerationer med minst 200 innbyggere i landkommunene. Det neste skritt var å dele også bykommunene inn i områder med tettbebyggelse og spredt bebyggelse. I 1930 ble begrepet tätort tatt i bruk.

Fra 1965 brukes et tettstedsbegrep som tilsvarer vårt norske, men man holder seg strengt til den felles nordiske definisjon med en minstegrense på 200 meter mellom husene. Fra 1971 opphørte særskilt lovgivning for bykommunene i Sverige, og dermed ble alle kommuner likestilte.

Omkring år 2000 ble et nytt begrep tatt i bruk, småort, for steder med 50-199 innbyggere.

Finland[rediger | rediger kilde]

Finland bruker også den felles nordiske definisjonen for tettsted. Finske kommuner klassifiseres i tre grupper: Urbane kommuner, tettstedkommuner og landsbygdskommuner. I urbane kommuner bor minst 90 % av befolkningen i tettsteder og befolkningen i det største tettstedet er større enn 15000.

Urbana kommuner är de kommuner i vilka minst 90 procent av befolkningen bor i tätorter eller där den största tätortens folkmängd är minst 15 000. I tettstedskommunene bor mellom 60 og 90 % av befolkningen i tettsteder og det største tettstedet har et folketall mellom 4 og 15 0000.

Danmark[rediger | rediger kilde]

Danmark bruker begrepet byområde som begrep for tettbebygde områder. Danmarks Statistik har en formell definisjon på et byområde som en bebyggelse eller husgruppe med minst 200 innbyggere og en maksimumgrense på 200 meter mellom husene.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Landets by-begrep til statistisk bruk er unité urbaine. Det kreves minimum 2 000 innbyggere og en maksimum avstand mellom bygningene på 200 meter. Frankrike har et forvaltningssystem med små kommuner, og en unité urbaine defineres uavhengig av kommunegrenser.

England[rediger | rediger kilde]

I England og Storbritannia brukes begrepet urban area[6]. Den nedre grensen for befolkning er 1500. Greater London Urban Area med nærmere 8.3 millioner mennesker er landets største tettsted.

Bruk ved tettstedsutforming[rediger | rediger kilde]

Begrepet tettsted omfatter alle tettbygde steder inkludert små og store byer uten sammenfall med de administrative grensene. I forbindelse med interessen for tettstedsutforming i 1990-årene har enkelte omdefinert begrepet til å betegne tettbygde steder som er blitt til i vår tid.[18] Det som karakteriserer denne gruppen tettsteder er ikke tett bebyggelse, de har heller mer spredt bebyggelse, og årsaken er at de er blitt til i en tid med bilen som dominerende transportmiddel. Bilbyer er trolig et bedre begrep for å karakterisere slike tettsteder.

Bruk ved kommuneklassifisering[rediger | rediger kilde]

Statistisk sentralbyrå klassifiserer norske kommuner etter deres sentralitet, dvs om de ligger innenfor pendlingsomlandet til et tettsted av en viss størrelse. Kommuner med høyest sentraliseringsnivå ligger innenfor pendlingsomlandet til hovedstaden, landsdelshovedstedene eller et annet tettsted med mer enn 50.000 innbyggere. Innbyggerne i disse kommunene antas å ha gode muligheter på arbeidsmarkedet.[19]

Bruk ved kommunesammenslåing[rediger | rediger kilde]

Det er et ønske at tettsteder ikke skal deles av kommunegrenser. Definisjon av tettsteder og tettstedsgrenser brukes som et aktivt hjelpemiddel ved strukturering av kommune-Norge. Dette gjelder både ved kommunesammenslåinger, og ved andre justeringer av kommunegrenser.[20]

Aspekter ved begrepet tettsted[rediger | rediger kilde]

Kommuner og tettsteder[rediger | rediger kilde]

SSBs kart over Stor-Oslo 2005. Tettstedet Oslo. Kartet er laget på grunnlag av tallmaterialet 01.01.2005. Alt det lysegrønne inngår i tettstedet Oslo. De brune områdene med rød kant rundt inni det grønne området viser sentrumssoner i tettstedet. Kartet er laget av Statistisk sentralbyrå, originalfilen ligger her: [4].

Tettsteder må ikke forveksles med kommuner med samme navn. Tettstedene kan være større enn kommunen, eller mindre. To gode eksempler er Oslo og Molde. Tettstedet Molde er bare en mindre del av kommunen Molde, og kommunen Molde har også flere mindre tettsteder. I oppslaget Molde finnes liste over disse.

Tettstedet Oslo strekker seg langt utover kommunen Oslo og har et langt større folketall. Tettstedet Oslo har tatt opp i seg tidligere mindre byområder rundt hovedstaden: Sandvika, Asker og Lillestrøm er de største, men tettstedet Oslo strekker seg helt inn i Sørum kommune.

By og tettsted[rediger | rediger kilde]

I SSBs statistiske tettstedsdefinisjon er det ingen øvre grense for størrelse på et tettsted. Alle norske byer er også tettsteder, eller de kan være en del av et større tettsted.

I norsk daglig tale er begrepet by knyttet til tettsteder av en viss alder, med klare bymessige funksjoner og formelle kjøpstadsrettigheter gitt lokalsamfunnet av kongen eller statlige myndigheter. Begrepet by brukes helst om byenes sentrale strøk, med gater og forretninger.

Ingen spesiell bykommune-statistikk[rediger | rediger kilde]

Norsk statistikk for bymessige strøk lages kun med bakgrunn i SSBs statistikk over tettsteder. SSB fører ingen statistikk over norske byer eller bykommuner.

Men begrepet by er vanskelig å legge bak seg, også for SSB. Derfor kaller SSB sin tettstedstatistikk for Folketall og areal for byer og tettsteder. (Kanskje vi på norsk unngikk en del misforståelser om SSB istedenfor tettsted brukte det danske begrepet byområde, som også er i overensstemmelse med det engelske urban area[6] ?). Geografiske områder det lages statistikk for i Norge er kommuner, fylker og tettsteder. I Miljøverndepartementets veilder for stedsanalyse fremholdes det at den eneste stedsenheten i Norge som er entydig definert, og som det er knyttet statistikk til, er tettstedet.[21]

Dobbeltbyer og konurbasjoner[rediger | rediger kilde]

1900-tallets urbaniseringsprosess har ført til at flere av de gamle byene har vokst sammen til nye større sammenhengende tettsteder, som danner sentrum i større byregioner, konurbasjoner eller på norsk flerkjernebyregioner.

I mange tilfelle kan vi kalle dem dobbeltbyer. De norske dobbeltbyene er Stavanger/Sandnes, Fredrikstad/Sarpsborg og Skien/Porsgrunn. For lokalpatrioter kan dette være vanskelig å akseptere. Disse dobbeltbyene utgjør en sammenhengende tettbebyggelse, de er på mange måter funksjonelle enheter, men de har stadig hvert sitt bysenter og de er hver sin kommune.

At tettsteder vokser sammen til dobbeltbyer er ikke noe nytt. Mest vanlig har det vært med elvebyer. To byer vokste fram på hver sin side av elva, og vokste sammen til en by. Ladestedene Strømsø og Bragernes på hver sin side av elva ble for 200 år siden til Drammen. I mer urbane land enn Norge er det mange eksempler, og begrepet dobbeltby brukes f.eks. om storbyer som Dallas-Fort Worth i Texas og Minneapolis-Saint Paul i Minnesota, eller om små landsbyer som har vokst sammen til et sammenhengende tettsted, for eksempel Idar-Oberstein i Moseldalen i Tyskland. På engelsk brukes begrepet "twin towns".

Tidligere var det vanlig fra rikspolitisk hold å se Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø og delvis Kristiansand, Ålesund og Bodø som landets storbyer basert på kommunestørrelse og byenes funksjon som landsdelshovedstader. I senere år har det blitt mer vanlig å inkludere Porsgrunn/Skien, Drammen og Fredrikstad/Sarpsborg i storbygruppen fordi dette i realiteten er storbyer i kraft av innbyggertall på rundt 100 000 i tettstedet og mange av de samme samferdselsutfordringer og sosiale utfordringer som de andre storbyene, selv om ingen enkeltkommuner har like mange innbyggere som eksempelvis Kristiansand. Om dobbeltbyene teller som et stort tettsted eller som to mindre byer, har stor betydning for rangering av byer etter folketall. Kristiansand blir nummer åtte på listen over Norges største tettsteder – om derimot byene rangeres hver for seg er hovedstaden i landets minste landsdel landets femte største by.

Tettsted og jordbruksnæring[rediger | rediger kilde]

Begrepet tettsted er utviklet som redskap for å måle graden av urbanisering i et område, f.eks. en nasjonalstat. Derfor tilfredsstiller ikke tettbebyggelser der det er høy sysselsetting i jordbruk definisjonen av et tettsted, selv om antall innbyggere og avstanden mellom husene er innenfor reglene.

Tett sammenhengende gårdsbebyggelse, som i en tradisjonell europeisk landsby, vil derfor ikke falle innenfor definisjonen. Men landsbyen kan endre seg over tid. En landsby kan urbaniseres; stedet utvikles til et servicesentrum for området, bebyggelsen fortettes og får nye funksjoner. Befolkningen forlater jordbruksnæringen og får nye yrker, de kan f.eks. bli pendlere til nærmeste by. Bebyggelsen har da fysisk form som en landsby, men funksjon som et urbant boligområde, og faller dermed innenfor tettstedsdefinisjonen. Tilsvarende endringer foregår på den norske landsbygda.

Tettsted kan altså ikke oversettes til village, dorf eller liknende begreper som er knyttet til tett jordbruksbebyggelse. Heller ikke det svenske by må brukes, da det betyr landsby.

For å unngå landbruksbebyggelse varierer minstegrensen folketall i et tettsted fra land til land.

Norge som ikke har landsbyer kan ha en lav grense, mens land med landsbyer har en langt høyere grense. Som et klart motstykke til byen og tettstedet står i vårt land jordbruksbygder med spredt gårdsbosetting. Det norske klyngetunet fikk sjelden en slik størrelse at det kunne forveksles med et tettsted i folketall.

Historisk perspektiv[rediger | rediger kilde]

Geografen Myklebust leverer i sin avhandling der begrepet tettsted presenteres et historisk verk om urbaniseringsprosessen i Norge gjennom den tiden det har eksistert statistikk som kan brukes til formålet. Et stort materiale presenteres, og fylkesvis ser forfatteren på urbaniseringsprosessen fram til 1950-årene.

Norske byhistorikere har i hovedsak sluttet seg til den offisielle norske tettstedsdefinisjonen når et historisk materiale skal vurderes.

Historikeren Finn Einar Eliassen diskuterer i standardverket om norsk byutvikling initialstadiet for de mange småbyene i enevoldstidens Norge, og mener det er snakk om to etableringsfaser. Første fase besto av enkelte spredte hus, f.eks. I Arendal på begynnelsen av 1500-tallet, i Grimstad og Drøbak på begynnelsen av 1600-tallet. Andre fase går ut på at bebyggelsen fortettes. Dette skjer ofte flere ti-år seinere. I 1620-årene nådde eksempelvis Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde dette avgjørende stadiet. [22] I 1660-årene hadde en rekke slike steder nådd den avgjørende nivået for å betraktes som byer: Bragernes og Strømsø som sammen hadde 2400 innbyggere, Moss (700), Larvik (500-600), Halden (500-1000), Molde (500), Porsgrunn (400), kragerø (400), Risør (350).

Eliassen gjør bruk av en kilde fra 1656 som forteller om kjøpsteder og ladesteder i samtidens Norge. Det var 11 kjøpsteder i Norge (derav 3 i Bohuslen), og 12 ladesteder. Disse 12 ladestedene kan – etter den samtidige forfatterens mening - sammenliknes med kjøpsteder, det vil si at de var små byer: Bragernes, Langesund, Larvik, Moss, Halden, Drøbak, Holmestrand, Kragerø, Risør, Arendal og Flekkerøy. Det er interessant at forfatteren på 1600-tallet gjorde en vurdering av byene ut fra realiteter (befolkning, bebyggelse og funksjoner) og ikke bare på realiteter (kjøpstadsprivilegier). [23]

Sitat Middelalderhistorikere bruker gjerne tre ulike definisjoner på en by
  1. En juridisk definisjon sier at en by er et tettsted som er skilt ut fra landet omkring ved at det har en egen jurisdiksjon.
  2. En økonomisk definisjon sier at en by er et tettsted der menneskene lever av andres jordbruksproduksjon, befolkningen hadde ikke jordbruk som hovedbeskjeftigelse.
  3. En topografisk definisjon sier at en by er et område der bebyggelsen er tettere enn i landet omkring.
Sitat
Petter B. Molaug er utgravningsleder i middelalder-Oslo og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning og Arnved Nedkvitne som er professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo i en kronikk i Aftenposten [5]

Urbaniseringen av Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Urbaniseringen av Norge

Norske byer og tettsteder har en historie som går nærmere 1200 år bakover i tid, og den samlede fortellingen om dette kan vi kalle urbaniseringen av Norge. Kaupang i Skiringsal er den eldste kjente byen i det som i dag er Norge. Trondheim er trolig den eldste byen som stadig eksisterer, mens Oslo, Bergen og Tønsberg er noe yngre. Middelalderbyenes historie må hovedsakelig baseres på arkeologiske metoder. Disse byene var tette og relativt små i et ellers landlig landskap. Det var også flere urbane samfunn i middelalderen, som f.eks. Veøykaupangen, og Vågan i Lofoten. En skal heller ikke uteglemme byene Konghelle og Oddevoll i Bohuslän i Sverige; i middelalderen var dette norske byer.

Skipstrafikken i Skagerrak skapte en ny type tettsted, nemlig uthavnene. De var seilskutetrafikkens servicestasjoner langs kysten. Byen Risør har sin opprinnelse som en uthavn. I dansketiden ble mange nye byer og ladesteder etablert i takt med utvikling av handel og næringsliv i Norge. I denne tiden var byens privilegier viktige; det var nemlig slik at handel og håndverk kun var lovlig innenfor bygrensene. Innen et slikt rammeverk var bystatus viktig.

På landet fikk man kun unntaksvis drive håndverk i dansketiden. På 1800-tallet fikk liberalismen innpass. Det ble lovlig å drive handel og håndverk i forsteder og på landsbygda. Næringslivet på landsbygda fikk utvikle seg. Samtidig ble dampskipsruter og jernbaner utbygd. Nye typer tettsteder så dagens lys. Jernbanestasjonen ble et møtepunkt i bygda, og bygdas servicebedrifter etablerte seg her. Vi fikk stasjonsbyer. Der lokalbåten fikk anløp utviklet det seg et strandsted. Bygdesentrene fikk utviklingsmuligheter, og mange av dem ble etterhvert større tettsteder og byer. Med veiutbygging, rutebiler og privatbilisme på 1900-tallet har urbaniseringen av den norske landsbygda skutt ytterligere fart.

Ved slutten av 1900-tallet bor flere mennesker i norske byer enn noen gang før. De største byene er de tettstedene som vokser mest. I de sentrale områdene vokser byer, som tidligere var klart atskilte, sammen.

Norske tettsteder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Langdalen s.36
  2. ^ Fedrelandsvennen: Halvparten av jordas befolkning bor nå i byer Publisert 12.02.2007
  3. ^ SSB: [1]
  4. ^ Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s.385.
  5. ^ Miljøverndepartementet: Stedsanalyse - innhold og gjennomføring. Veileder. 1993.
  6. ^ a b c d e Engelsk Wikipwedia: urban area
  7. ^ Statistisk sentralbyrås digitale tettsteddefinisjon; Ei samling hus der det bur minst 200 menneske og avstanden mellom bygningane normalt ikkje er meir enn 50 meter. Tettstadsgrensene er difor dynamiske og kan verte endra på grunn av utbyggingar og befolkningsendringar. Areal Befolkning tettsteder Digitale tettstedsgrenser
  8. ^ Engelsk Wikipwedia urban agglomeration
  9. ^ Engelien, Erik og Steinnes, Margrete: Utprøving av nordisk tettstedsdefinisjon i Norge – Metode og resultater pdf SSB 1994. ISBN 82-537-6608-4
  10. ^ Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 377.
  11. ^ Befolkning og areal i tettsteder, 1. januar 2013[2]
  12. ^ Befolkningsstatistikk. Befolkning og areal i tettsteder, 1. januar 2011 [3]
  13. ^ Myklebost nevner mange språklige forsøk på å lage et ord for nettopp slike steder: tettgrend, tettbygd, bybygd og bygdeby. De gir alle feil assosiasjoner, mente M., de kunne ikke brukes om Oslo, Lillestrøm eller Berlevåg. Bygdeby var mest velklingende. Hussamling ble også forkastet. Tettbebyggelse og bymessig strøk var tungvinte uttrykk. Til slutt introduseres tettbygg og tettsted. Begge er kunstord som geografen står fritt i å gi det innhold han selv måtte ønske. Tettsted karakteriserer M. som en ordrett og fantasiløs oversettelse fra det svenske tätort. Alternativet tettbygg var en kortform av tettbebyggelse, men stavelsen bygg ga assosiasjoner til byggevirksomhet og konkrete bygninger. M. hadde selv forsøksvis introdusert tettbygg som sitt nye begrep, men fikk motbør fra kollegaer som var avvisende. Dette får være forfatterens peccavi før han nå lanserer betegnelsen tettsted, som er mer blass og nesten for fri for assosiasjonsinnhold, i det man kunne ønsket en viss antydning om på hvilken måte stedet er tett. Hallstein Myklebost: Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960, s. 46 – 47
  14. ^ Hallstein Myklebost:Norges tettbygde steder, s.46-48
  15. ^ http://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/_attachment/184413?_ts=146c7fbea50 Margrete Steinnes: Justert tettstedsavgrensing Dokumentasjon av metode
  16. ^ http://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett/aar/2014-07-01#content
  17. ^ Engelien, Erik og Steinnes, Margrete: Utprøving av nordisk tettstedsdefinisjon i Norge – Metode og resultater pdf SSB 1994. ISBN 82-537-6608-4
  18. ^ Langdalen s. 36. Langdalen mener dette er lite tjenlig for fagterminologien fordi disse stedene ikke er tettbygde.
  19. ^ http://www4.ssb.no/stabas/ItemsFrames.asp?ID=5285601&Language=nb Statistisk sentralbyrå sentralitetdefinisjoner
  20. ^ St meld nr 32 (1994–95) Kommune- og fylkesinndelingen vedlegg 4
  21. ^ Miljøverndepartementet: Stedsanalyse - innhold og gjennomføring. Veileder. 1993.
  22. ^ Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 163.
  23. ^ Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed. 1656. Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 163.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Langdalen, Erik, Arealplanlegging, form, funksjon fellesskap, Oslo 1994, ISBN 82-00-21791-4
  • Myklebost, Hallstein, Norges tettbygde steder 1875 – 1950, Oslo 1960.
  • St meld nr 32 (1994–95) Kommune- og fylkesinndelingen vedlegg 4,
  • Ot.prp. nr. 41 (2000–2001) Om lov om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) kapittel 2.
  • Aage Aagesen: "Befolkningen" (Niels Nielsen (red.): Atlas over Danmark. serie I, bind 2; Det Kongelige Danske Geografiske Selskab, København 1961)
  • Eino Jutikkala: "Finland. Städernas tillväxt och näringsstruktur" (Urbaniseringsprocessen i Norden, Del 3: Industrialiseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Tromsø 1977, s. 95-125)
  • Jan Eivind Myhre: "By", "Tettsted", "Urbanisering" – En innledning (Urbaniseringsprocessen i Norden, Del 3: Industrialiseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Tromsø 1977, s. 9-12)
  • Maurice Yeates & Barry Garner: The North American City (3 udgave, 1980)
  • Bo Öhngren: "Urbaniseringen i Sverige 1840-1920", i: Grethe Authén Blom (red.): Urbaniseringsprosessen i Norden 3: Industrialiseringens første fase; Universitetsforlaget Oslo-Bergen-Tromsø; ISBN 82-00-01666-8 (svensk)
  • Eesti A&O (Tallinn 1993)