Finskekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Finskekrigen
Konflikt: Del av Napoleonskrigene
Finskekrigen
Situasjonen ved krigsutbruddet
Dato 21. februar 1808–
17. september 1809
Sted Finland og Sverige
Resultat
Russisk seier og freden i Fredrikshamn
Territoriale endringer
Sverige avsto Finland til Russland
Parter
Sverige Sverige
Storbritannia Storbritannia
Russland Russland
Danmark Danmark-Norge
Frankrike Frankrike
Kommandanter
Wilhelm Mauritz Klingspor
Carl Johan Adlercreutz
Georg Carl von Döbeln
Johan August Sandels
Fredrik Vilhelm von Buxhoevden
Bogdan von Knorring
Barclay de Tolly
Styrker
13 000 finske soldater, 8 000 svenske soldater[1] 24 000 mann ved krigsutbrudd, mer enn 50 000 ved krigsslutt[1]
Tap
Minst 7 000 døde i kamp,[2] men medregnet soldater som døde av sykdom var antall døde over 60 000[3] Minst 10 000 døde i kamp[4]
Napoleon Bonaparte logo.png
Napoleon Bonaparte logo.png
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David 008.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Den pommerske krig
4. koalisjon
Den russisk-tyrkiske krig
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Napoleon French Lancer by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Krigen med Sverige
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Den norsk-svenske krig
7. koalisjon

Koordinater: 62°N 23°Ø Finskekrigen (svensk: Finska kriget, finsk: Suomen sota, russisk: Русско-шведская война 1808–1809) ble utkjempet mellom Sverige og Russland fra februar 1808 til september 1809. Bakgrunnen for konflikten var først og fremst Napoleonskrigene, der Sverige var alliert med Storbritannia, mens Russland på det tidspunktet var tvunget inn i en allianse med Frankrike. Russlands fremvekst som en europeisk stormakt og Sveriges relative tilbakegang var også en viktig faktor bak krigen. Det samme var Russlands behov for å sikre hovedstaden St. Petersburg.

Etter halvannet år med stridigheter vant Russland krigen, hvilket blant annet førte til etableringen av Storfyrstedømmet Finland under Russlands kontroll. For Sverige var utgangen at «riket ble delt» og at landet mistet 1/4 av sin befolkning og 1/3 av sitt landområde. Krigen førte også til at den svenske kong Gustav IV Adolf ble avsatt. Den svenske riksdagen vedtok en ny grunnlov til erstatning for den gustavianske forfatningen fra 1772, og Huset Bernadotte ble etablert som Sveriges kongehus i 1818.

Sveriges nederlag ledet til at landet søkte å få kontroll over Norge som erstatning for Finland, noe som delvis lyktes etter invasjonen i Norge i 1814. Den strategiske situasjonen i det nordlige Europa ble endret, og den svensk-norske nøytralitetspolitikken reduserte spenningen mellom Russland, Danmark og de forenede kongeriker Sverige og Norge. Ved 200-årsmarkeringen av krigens slutt i 2009 var det en rekke minnemarkeringer, i Sverige benevnt som Märkesåret 1809.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

600 års felles historie[rediger | rediger kilde]

Området som i dag utgjør Finland, var fra historisk tid en del av det svenske kongeriket. De eldste skriftlige kilder går tilbake til 1200-tallet. Under den svenske stormaktstiden strakte riket seg østover og inn i hva som i dag er Russland, blant annet med festningen Nyenskans ved utløpet av elven Neva, i dag St. Petersburg.

Sveriges dominerende posisjon rundt Østersjøen ble imidlertid truet av Russlands fremvekst. Den russiske erobringen av Ingermanland og Livland under den store nordiske krig (1700–1721) sikret russisk kontroll med en stor del av Østersjøkysten. I en påfølgende krig med Russland i årene 1741–1743 mistet Sverige deler av dagens Finland. Sverige under Gustav III angrep på ny Russland i 1788, men Gustav IIIs russiske krig endte i 1790 uten grenseendringer.

Den franske revolusjon (1789–1799), revolusjonskrigene (1792–1802) og utbruddet av Napoleonskrigene (1803–1815) påvirket de fleste land i Europa. Sverige søkte først å sikre seg i et nøytralitetsforbund med Danmark-Norge, Russland og Preussen.[5] Da nøytralitetsforbundet etter britisk press brøt sammen deltok Sverige i den tredje og den fjerde koalisjonen mot Napoleon i den svensk-franske krigen (1805–1810).

De franske styrkene seiret over de russiske og prøyssiske i slaget ved Friedland 14. juni 1807, og den fjerde koalisjonen var beseiret. Den russiske tsar Aleksander I måtte undertegne freden i Tilsit med Frankrikes keiser Napoleon, hvor tsaren blant annet forpliktet seg til å bidra til at Sverige sluttet seg til Kontinentalblokaden.[6]

Napoleons skygge over Norden[rediger | rediger kilde]

Maleri av møtet i Tilsit mellom den russiske tsar Aleksander I og Frankrikes keiser Napoleon. Avtalen mellom de to herskerne ble avgjørende for Finlands skjebne

Etter press fra Napoleon foreslo tsaren overfor den svenske kongen Gustav IV Adolf at Sverige skulle slutte seg til blokaden av Storbritannia. Den svenske kongen var imidlertid sterkt negativ til Napoleon og så i stedet Storbritannia som Sveriges tradisjonelle allierte. Samtidig anså han blokaden for å være ødeleggende for landets maritime handel. Sverige innledet derfor i stedet forhandlinger med Storbritannia for å gjennomføre et felles angrep mot Danmark-Norge, i håp om at Sverige da kunne erobre Norge.

I mellomtiden angrep den britiske marinen i august 1807 København i slaget om København (i Danmark og Norge kalt «flåteranet»), og den britisk-russiske krig brøt ut. Under henvisning til avtaler fra 1780 og 1800, krevde den russiske tsaren at Sverige skulle stenge Østersjøen for alle fremmede krigsskip. Etter to måneders overveielse meddelte Sverige at landet ikke kunne overholde avtalene da franske styrker behersket de viktigste østersjøhavnene.

De russiske styrkene hadde god oversikt over Finlands topografi etter å ha invadert landet to ganger i løpet av de siste hundre årene. Russerne hadde også god innsikt i det svenske forsvaret i den finske delen av landet, blant annet gjennom flere svensk-finske offiserer som hadde gått i landflyktighet etter å ha vært med i Anjalaforbundet; den fremste blant dem var general Göran Magnus Sprengtporten.[7]

De fleste svenske offiserene var skeptiske til Sveriges mulighet til å stå mot den store og krigsvante russiske arméen, og mange svensker var allerede før krigsutbruddet overbevist om at den finske delen av riket før eller siden ville bli lagt under Russland.[8] Den svenske kongen hadde imidlertid stor tro på landets forsvarsevne og var en sterk motstander av Frankrikes hersker Napoleon.

I St. Petersburg ble den svenske kongens stahet sett som en god anledning til å angripe Finland og dermed flytte den svensk-russiske grensen lenger vestover. En slik grenseendring ville sikre den russiske hovedstaden, den russiske folkemeningen var imidlertid stort sett negativ til en angrepskrig mot Sverige.[9]

Ujevnt parti[rediger | rediger kilde]

Styrkeforholdet landene mellom var høyst ujevnt; mens Russland hadde om lag 40 millioner innbyggere, hadde Sverige rundt 3,2 millioner, av dem ca. 863 000 i den finske delen av riket.[10] Russlands totale militære styrker var på 400 000 mann, men kun om lag 10 %, dvs rundt 40 000, var tilgjengelige for angrepet på Sverige, og styrken ved krigens utbrudd var 24 000 mann, mot svenskenes 21 000, hvorav om lag 10 000 fordelt på de to festningene Sveaborg og Svartholm.[11]

Sverige hadde en sterk alliert i Storbritannia, som i 1808 dekket rundt 40 % av Sveriges omkostninger ved krigen,[12] men dels hadde britene begrensede hærstyrker, som grunnet motstand fra den svenske kongen ikke ble brukt, og dels hadde Storbritannia større fokus på sin allierte Portugal og Spanias motstand mot Frankrike.[13]

Ved et angrep vinterstid besto den svenske krigsplanen i under oppholdende strid å trekke seg tilbake til den nordvestlige delen av den finske delen av riket, mens festningen Sveaborg og Svartholm holdt ut beleiringer. Da våren kom og isen i Østersjøen gikk skulle da de svenske styrkene angripe både fra nordvest og ut fra festningene, støttet av forsterkninger fra den vestlige delen av riket. Forsvarsberedskapen på svensk side var imidlertid dårlig, i stedet for å styrke forsvaret av den finske delen av riket ble penger brukt på andre hold, mest oppsiktsvekkende var at tusentalls armégeværer og titalls kanoner ble solgt til russerne og prøysserne i årene før landet ble angrepet.[14]

Februar–mai 1808, svensk defensiv[rediger | rediger kilde]

Russiske styrker krysser Abborrfors bro
Oversikt over krigens innledende fase, fra det russiske angrepet i februar fram til mai

Utdypende artikkel: Beleiringen av Sveaborg

Den 21. februar 1808 angrep 24 000 russiske soldater under general Fredrik Vilhelm von Buxhoevden den finske delen av Sverige og erobret raskt Tavastehus. Det russiske angrepet kom i form av to akser; hovedstyrken under generalene Pjotr Ivanovitsj Bagration og Nikolaj Kamenskij rykket frem langs kysten, gjennom Abborrfors og Kymmene älv, mens den andre styrken angrep lenger nord og forfulgte Savolaxbrigaden gjennom landskapet Savolax.[15]

Sverige var ikke uforberedt på russiske aggressive handlinger, men var ikke forberedt på full krig. Den svenske utsendingen til det russiske hoffet, Kurt von Stedingk, hadde imidlertid rapportert både til Stockholm og til de svenske styrkene i den finske delen av riket om Russlands kapasitet og hensikter, samt oppmarsjen da den kom.[16] Noen offisiell russisk krigserklæring kom ikke før i april. En varsling fra Stedink førte til at fungerende øverstkommanderende Karl Nathanael af Klercker mobiliserte i Finland før det russiske angrepet. En nyanlagt optisk telegraf som gikk fra den finske delen av riket via Åland til Grisslehamn i Sverige, sørget for at krigsutbruddet raskt ble varslet videre selv om Østersjøen var islagt.

Sverige hadde 21 000 soldater i den finske delen av landet, mens resten av hæren ble holdt i det sørlige Sverige av frykt for et angrep fra Danmark-Norge. Danmark-Norge erklærte Sverige krig den 14. mars 1808, men det var bare mindre trefninger langs grensen til Norge, og britiske og svenske flåtestyrker forhindret en planlagt dansk-fransk invasjon av Skåne.[17]

Den svenske øverstkommanderende, general Wilhelm Mauritz Klingspors plan var å trekke seg tilbake til det sentrale Finland, det historiske landskapet Österbotten. De enkeltstående festningene Sveaborg ved Helsingfors og Svartholm ved Lovisa skulle holdes inntil forsterkninger kunne fremføres fra Sverige. I løpet av mars 1808 erobret de russiske styrkene Kuopio, Tammerfors og Jakobstad, Svartholm festning ble overgitt etter en kort beleiring, Helsingfors, Hangö, Gotland og Åland ble også raskt erobret.

Den russiske generalen Buxhoevden beleiret Sveaborg, som overgav seg den 3. mai med 6 000 mann, 110 fartøyer og over 700 kanoner da festningens kommandant, viseadmiral Carl Olof Cronstedt, fant videre motstand nytteløs. Sveaborgs kapitulasjon var et hardt slag mot den svenske forsvarsplanen og ble av samtiden sett på som høyforræderi.[18]

Etter seieren i slaget ved Siikajoki gikk den svenske arméen under Carl Johan Adlercreutz til motangrep, og den russiske offensiven ble stoppet. De russiske styrkene i det nordlige Finland under general Nikolaj Tutsjkov spredte sine styrker utover for å befeste tettstedene og reduserte derved sin hovedstyrke til 4 000 mann, for lite til å pasifisere den fiendtlige landsbygden. Finnene startet geriljakrigføring så langt øst som Fredrikshamn, hvor styrker tilhørende oberst Johan August Sandels var aktive. General Kulnevs styrke ble slått i slaget ved Siikajoki den 18. april 1808, mens general Bulatovs styrke ble slått i slaget ved Revolax den 27. samme måned.

I mai led de russiske styrkene ytterligere nederlag da de ble drevet vekk fra Gotland, og på Åland ble den russiske kontingenten under oberst Vuich tvunget til å overgi seg av en svensk flotilje, støttet av lokalbefolkningen på øygruppen. Den 26. mai kom en britisk flåte med 14 000 mann til Göteborg, men grunnet uenighet med den svenske kongen ble ikke de britiske styrkene satt inn mot russerne. Svenskene fikk imidlertid støtte av 16 linjeskip og 20 andre britiske skip.

Okkupasjon og samarbeid[rediger | rediger kilde]

De russiske styrkene som trengte inn i den finske delen av Sverige, oppførte seg stort sett pent mot sivilbefolkningen, noe som var en bevisst linje fra den russiske øverstkommanderende Buxhoevden.[19] De gangene russiske styrker gikk hardt frem, var det knyttet til sivil motstand fra befolkningen, og noen tilfeller av plyndring forekom også.[20] I løpet av mars 1808 bestemte imidlertid tsar Aleksander seg for å legge den finske delen av Sverige under Russland, og tsarens nye undersåtter ble avkrevd troskapsed.[21] Blant de som fikk ansvar for troskapseden var Jacob Tengström, biskop i Åbo og på det tidspunkt den mest sentrale sivile embetsmann i landet.[22]

Krigen pågikk fremdeles, og troskapseden skapte usikkerhet blant sivilbefolkningen. Blant annet var redselen for russisk livegenskap stor. For å imøtekomme denne usikkerheten krevde blant annet Göran Magnus Sprengtporten at en lantdag skulle innkalles. Kravet om lantdag ble avvist av russerne, og i stedet ble finnene beordret til å velge en deputasjon fra ulike samfunnslag som så reiste til tsaren så han kunne høre deres ønsker.[23]

Den finske deputasjonen til tsaren ankom St. Petersburg i oktober 1808 anført av grev Carl Erik Mannerheim. Tsaren var imidlertid opptatt, og deputasjonen måtte vente til 30. november før de ble tatt imot. Mannerheim fastholdt overfor russerne at deputasjonen ikke hadde noe vidt mandat da de ikke var valgt i henhold til grunnloven.[24] Etter møtet med tsaren innleverte deputasjonen en anmodning om innkalling av en lantdag, og allerede den 11. desember fikk de beskjed av Sprengtporten at tsaren hadde godtatt anmodningen. Erobringen av Finland hadde tatt vesentlig lenger tid enn beregnet, og som realpolitiker anså tsar Aleksander at dette kunne føre til en krig med Frankrike. Det var derfor viktig å trygge grensen mot Sverige og få det finske folket på sin side.[25]

August–september 1808, svensk sommeroffensiv[rediger | rediger kilde]

Situasjonen mai til oktober 1808

Ved den svenske sommeroffensiven ble de russiske styrkene presset tilbake mot det sentrale Finland og var fordelt langs linjen BjörneborgTammerforsSankt Michel. De mottok store forsterkninger utover sommeren og nådde 55 000 mann, mot svenskenes 36 000. Den 14. august besluttet general Nikolaj Kamenskij seg for å benytte sin tallmessige overlegenhet til å starte en ny offensiv.

Selv om svenskene under Georg Carl von Döbeln vant slaget ved Jutas den 13. september, vant Kamenskijs korps på 11 000 mann mer avgjørende seire ved Ruona og Salmi den 1–2. september. Den svenske arméen led et avgjørende nederlag i slaget ved Oravais 14. september. Svenske forsøk på å landsette tropper ved Åbo ble stoppet av general Bagrations raske reaksjon. I det østlige Finland ble geriljabevegelsen gradvis nøytralisert, og de russiske styrkenes situasjon i det sørlige Finland ble utover høsten 1808 betraktelig forbedret.

Våpenhvilen i Lohteå[rediger | rediger kilde]

I det nordlige Finland var situasjonen mer komplisert. Tutjkovs hardt utsatte styrke kjempet for å holde stillingen mot oberst Sandels, mens en unnsetningsstyrke under general Aleksejev ble oppholdt av geriljastyrker. Det var ikke før 26. september at fyrst Dolgorukov (Aleksejevs etterfølger) klarte å trenge frem til Tutjkov og presse Sandels styrker tilbake.

Tre dager etter, den 29. september, undertegnet øverstkommanderende, feltmarskalk Buxhoevden, en våpenstillstand i Lohteå, grunnet tidlig vinter. Avtalen innebar at våpenhvilen skulle gjelde inntil en av partene sa den opp, og stridigheter skulle tidligst innledes 8 dager etter. De svenske styrkene skulle forlegges i traktene ved Kalajoki, mens de russiske skulle holde seg ved Gamlakarleby. Tsaren nektet imidlertid å ratifisere våpenhvilen og erstattet Buxhoevden med en ny øverstkommanderende, general Bogdan von Knorring.

Svensk tofrontskrig og russiske forsyningsproblemer[rediger | rediger kilde]

Sveriges situasjon var svak, da landet også var i krig med Danmark-Norge og dets allierte Frankrike og ble truet av invasjon fra Norge (36 000 soldater) og Danmark (45 000 franske og spanske soldater var stasjonert på Jylland under den franske marskalken Jean-Baptiste Bernadotte). Denne kombinerte trusselen tvang Sverige til å konsentrere sine styrker i den sørvestlige delen av landet og mot grensen til Norge (23 000 soldater).

Etter Danmark-Norges krigserklæring ble det imidlertid bare mindre trefninger som hurtig ble slått tilbake langs grensen til Norge. Opprøret i Spania tok det meste av Napoleons oppmerksomhet fra april, og den britiske marine var en stadig trussel mot eventuelle troppetransporter fra Danmark til Sverige.

Begge de stridende partene hadde store forsyningsproblemer, ettersom den finske delen av Sverige var et tynt befolket og fattig område, med få og dårlige veier. En stor del av forsyningene til arméene måtte bringes inn utenfra, og særlig de russiske forsyningslinjene var lange og ble tidvis truet og plyndret av mindre svenske avdelinger. I en rapport til tsaren i august 1809 skrev den russiske øverstkommanderende, feltmarskalk Buxhoevden, at man kjempet mot tre fiender: svenskene, opprørske bønder og mangel på forsyninger.[26]

Skjærgårdskrig og sjøkrig[rediger | rediger kilde]

I løpet av sommeren 1808 ble også den svenske Skärgårdsflottan satt inn i kampen mot den russiske invasjonen. I alt fire større landgangsoperasjoner ble gjennomført i Finland.[27] Skärgårdsflottan bandt opp russiske styrker langs kysten, men den ble også delvis balansert av de fartøyene som de russiske styrkene hadde erobret ved overgivelsen av festningen Sveaborg. Flere forsøk på landstigning langs sørkysten av Finland fra fartøyer tilhørende Stockholmseskadren i Skärgårdsflottan ble slått tilbake av de russiske styrkene.

Storbritannia bisto sin svenske allierte med en flåtestyrke (16 linjeskip og 20 andre britiske skip) under kommando av viseadmiral James Saumarez. Den blokkerte effektivt den russiske flåten i Baltischport (dagens estiske by Paldiski) og truet en eventuell invasjon av Sør-Sverige fra Danmark. Ved hjelp av fartøyene fra sin britiske allierte hadde Sverige delvis herredømme på sjøen, men utnyttet ikke dette effektivt. Landgangsoperasjonene var små og dårlig koordinerte og fordelen ved sjøveis forsyningstransporter ble også i for liten grad utnyttet.[28]

Vinteren 1808–1809, Finland erobret[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1808 hadde russiske styrker erobret det meste av Finland. Den 19. november 1808 ble Konvensjonen i Olkijoki undertegnet av den svenske generalmajor Carl Johan Adlercreutz og den russiske generalløytnant Nikolaj Kamenskij og den svenske hæren måtte trekke seg ut av Finland. Den russiske tsaren var nå ivrig etter å fortsette krigen også inn i selve Sverige for å sikre en seierrik utgang på krigen.

På denne bakgrunnen foreslo general Kamenskij en dristig plan, hvor de russiske styrkene skulle krysse den tilfrosne Bottenviken i to kolonner, en fra Vasa mot Umeå og en annen fra Åbo til Ålandsøyene og derfra videre mot Stockholm. En tredje enhet skulle avansere over land mot Torneå.

Selv om general Knorring ble presset av tsaren til å iverksette planen så raskt som mulig, anså Bogdan von Knorring den som urealistisk og forhalte iverksettelsen ut februar. I begynnelsen av mars måned sendte imidlertid tsaren sin krigsminister, Aleksej Andrejevitsj Araktsjejev, for å presse Knorring til å iverksette planen.

Våren 1809, den svenske delen av riket trues[rediger | rediger kilde]

Situasjonen vinteren–sommeren 1809

Den 13. mars 1809 ble den svenske kong Gustav IV Adolf avsatt ved et kupp av ledende svenske offiserer ledet av general Carl Johan Adlercreutz, og kongens onkel ble utnevnt til konge som Karl XIII. Bakgrunnen for kuppet var stor misnøye med Gustav IV Adolfs styre. Den absolutte makt kongen hadde etter den gustavianske forfatningen av 1772 og tapet av den finske delen av riket ga en anledning for den svenske adelen til å ta tilbake makten.

Gustav IV Adolf avsettes og arresteres. Etsning-dyptrykk fra 1800-tallet.

Omtrent samtidig med statskuppet i Stockholm startet de russiske styrkene marsjen over den islagte Bottenviken mot Sverige. Den 17. mars besatte general Bagration Ålandsøyene med en styrke på 17 000 soldater, mens general Kulnev ledet en mindre styrke videre og nådde svenskekysten den 19. mars, bare 70 kilometer utenfor Stockholm.

Da nyheten om Kulnevs ilandstigning nådde den svenske hovedstaden, sendte den nye kongen en forhandler til Knorring og ba om en våpenhvile. Den russiske øverstkommanderende aksepterte og kalte Kulnev raskt tilbake til Åland. I mellomtiden krysset en annen russisk styrke under generalløytnant Barclay de Tolly isen nord i Bottenviken, fra Vasa og nådde Umeå den 24. mars. Avstanden var ikke avskrekkende, om lag 80 kilometer, men isen var skrudd så marsjen var svært strabasiøs, det var kaldt og sterk vind. Barclay de Tolly tvilte på om det var mulig, men gjennomførte marsjen på tross av at hester og menn stupte.

Sitat Jeg behøver ikke merke tilbakeveien, det har jeg gjort med mine soldaters lik[29] Sitat
Tsar Aleksander I av Russland åpner Borgå lantdag den 29. mars 1809

En tredje styrke under grev Pavel Sjuvalov angrep Torneå, og på tross av bitende kulde omringet de en svensk styrke som kapitulerte den 25. mars. Seks dager etter ankom tsaren Åbo, og da han fikk vite om våpenhvilen avviste han den og utnevnte general Barclay de Tolly til ny øverstkommanderende. Kampene fortsatte til mai, da Sjuvalovs styrker også nådde Umeå.

Borgå lantdag[rediger | rediger kilde]

Den 29. mars 1809 åpnet Borgå lantdag, oppkalt etter byen den ble avholdt i, den lille byen Borgå. Det var en finsk representativ forsamling innkalt i henhold til den svenske grunnloven, som også hadde vært gjeldende i Finland. Lantdagen ble innkalt av tsaren for å legitimere maktovertakelsen.

For den finske delen av riket ble lantdagen godt mottatt da den gav Finland som storfyrstedømme en autonom status innen det russiske imperiet og ved avslutningen den 19. juli kommenterte tsaren at: «Nu är Finland upphöjt bland nationernas antal».[30]

Sommeren 1809, offensiven som feilet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Västerbottenekspedisjonen

I august 1809 forsøkte Sverige, nå under Karl XIII, en offensiv i det nordlige Sverige under general Sandels for å angripe general Kamenskis styrker, senere kjent som Västerbottenekspedisjonen. De siste kampene i krigen, slaget ved Sävar og trefningen ved Ratan, endret imidlertid lite, og Kamenski lyktes i å nøytralisere denne sene motoffensiven.

Sandels offensiv var bare et forspill til fredsforhandlingene som ble innledet samme måned og som førte til freden i Fredrikshamn. Fredsavtalen ble undertegnet den 17. september. Sverige måtte avstå hele den finske delen av riket og deler av Lappland øst for Torneälven, Muonioälven og Könkämäälven til Russland, samt en tredjedel av arealet; en fjerdedel av befolkningen forsvant fra riket.[31]

Sverige måtte videre stenge sine havner for britiske skip og slutte seg til kontinentalblokaden, noe som ledet frem til en formell krigserklæring mot Storbritannia. Noen måneder etter, den 6. januar 1810, bidro den russiske regjeringen til å fremforhandle Parisavtalen, hvor krigstilstanden mellom Frankrike og Sverige ble avsluttet.

Dødsfall og materielle tap[rediger | rediger kilde]

Norden etter 1814: Sverige har tapt Finland til Russland og i stedet fått Norge fra Danmark

De militære tap i kamp var ikke så voldsomme: rundt 20 tusen svenske og russiske soldater døde i strid. Langt flere soldater og sivile døde imidlertid i sykdom knyttet til krigen: totalt inkludert sykdom regner en at rundt 60 tusen omkom. Spesielt dysenteri krevde mange liv, og bare i september 1808 døde 10 sivile av «rödsot» (den tidens svenske betegnelse på dysenteri) i det lille tettstedet Nykarleby på tross av smittehindrende tiltak.[32]

De materielle tap som følge av krigen var stedvis omfattende. Frontene hadde flyttet seg, og begge siders styrker hadde i stor grad fått forsyninger fra sivilbefolkningen, ofte ved tvangsutskriving. Selv om den russiske hærledelsen bevisst la an en forsiktig og forsonlig linje, så var det mange eksempler på plyndring, og ved et russisk tilbud om skadeerstatning kom det inn en mengde krav.[33]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Karl XIII som tok over etter Gustav IV Adolf, var gammel og barnløs. Til ny tronfølger valgte man derfor den danske prins Christian August, stattholder og øverstkommanderende i Norge, og høyt respektert for sin innsats i krigen med Sverige 1808–1809. Han døde imidlertid plutselig i 1810, og da ble den franske feltmarskalken Jean Baptiste Bernadotte tilbudt den svenske tronen. Mange i Sverige så dette som en mulig åpning for en gjenerobring av Finland, men den nye tronarvingen markerte snart at han hadde andre mål og så erobring av Norge som mer realistisk for Sverige.

Etter en vellykket deltakelse i sluttstridene mot Frankrikes enehersker Napoleon fikk Sverige under Bernadotte drevet gjennom at Danmark-Norge i Kielfreden måtte avstå Norge. Ved det fikk Sverige fjernet en trussel mot sin vestlige grense, samtidig som landet endelig oppgav sine krav på Finland; de svenske stormaktsambisjonene var vekk.[34] Begge deler bidro til å stabilisere det nordiske området og legge grunnlaget for en demilitarisering.[35]

Selv om Finland ble lagt under Russland, ble det et eget administrativt område, Storfyrstedømmet Finland, og hadde derved en egen og svært uavhengig stilling innen det russiske imperiet. Grunnlaget var dermed lagt for landets senere uavhengighet.[36] For Russland betød utkommet av krigen at landets hovedstad St. Petersburg var langt bedre sikret mot angrep, hvilket betød at et langsiktig russisk utenrikspolitisk mål var nådd.[37] Til overmål truet Russland ved sin kontroll over Åland Sveriges hovedstad Stockholm,[38] noe som bidro til å tvinge Sverige til en vennligsinnet politikk overfor Russland.[39] Utfallet av krigen sikret at de mange konfliktene med Sverige nå var historie, og styrkeforholdet var for ulikt til at Sverige igjen kunne bli en trussel mot Russland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hårdstedt 2006, side 39
  2. ^ «Förlusterna av stupade och sårade i samband med striderna bör på den svenska siden ha uppgått til åtminstone 7 000 soldater - hälften av dessa bland soldater från Finland.», Hårdstedt 2006, side 332
  3. ^ «Mer än 60 000 män hade förlorats. Mindre än en tredjedel i stupade, mer än två tredjedelar genom sjukdom och umbäranden.», Sandström 2008, side 226
  4. ^ «På den ryska sidan är det ännu svårare att beräkna förlusterna. På slagfälten stupade och sårades 10 000 man.», Hårdstedt 2006, side 332
  5. ^ Hårdstedt 2006, side 20-21
  6. ^ «Alexander, as the vanquished party, had to content himself with the assignment of forcing Sweden to join the Continental Blockade.» (Alexander, som den beseirede part, måtte nøye seg med oppdraget å tvinge Sverige til å slutte seg til kontinentalblokaden.), Engman 2008
  7. ^ «When the war against Sweden began in 1808, Sprengtporten again became involved in planning as an important man. It was in line with his ingenious and modern military plan that the Russian army attacked across the border.», oversettelse: «Da krigen mot Sverige begynte i 1808, ble Sprengtporten igjen en viktig brikke i planleggingen. Det var i samsvar med hans innovative og moderne militære plan at den russiske hæren angrep over grensen.», Finlands nationalbiografi, 1993-2001: Göran Magnus Sprengtporten
  8. ^ «I 1700-talets svensk-ryska krig hade det varit allom uppenbart att Ryssland vuxit förbi Sverige. Storleken fick betydelse. Offren för detta var finländarna, som fick betala priset för ryssarnas härjningar och ockupationer. Man behövde inte vara siare för att i början av 1800-talet inse att det förr eller senare skulle ske igen. Hur mycket skule tsaren ta nästa gång? Längs vilken å eller älv skulle gränsen dras vid nästa fredsfördrag?», Sandström 2008, side 10
  9. ^ «The French envoy in Petersburg, General Gaulaincourt, reported that Petersburg opinion was "strongly" against the war, and that all eyes were directed towards Wallachia.» (Den franske utsendingen i Petersburg, general Gaulaincourt, rapporterte at opinionen i Petersburg var 'sterkt' mot krigen, og at alles oppmerksomhet var rettet mot Valakia.), Engman 2008
  10. ^ «Sveriges befolkning», Sveriges og Finlands befolkning 1810, fra nettstedet tacitus.nu
  11. ^ Ullmann 2008, side 56
  12. ^ «De engelska subventionerna täckte slutligen över 40 procent av de totala svenska krigsutgifterna för år 1808, ock den svenske kungens mål var att föra krig med hjälp av subsidier.», Forsgård 2009, side 91
  13. ^ «På sommaren 1808 insåg däremot de svenska diplomaterna att den nordiska krigsskådeplatsen inte längre var av primärt interesse för England. Utbetalningen av subventionerna ha de varit ojämn från första stund och nu riktades engelsmännens uppmärksamhet mot kriget i Spanien.», Forsgård 2009, side 91-92
  14. ^ «Till det oförklarliga i den svenska politiken åren efter Gustaf III:s krig 1788 hör de militära försummelserna i Finland. Dessa hade fortsatt ända fram till nyåret 1808. Så till exempel hade tusentals armégevær och tiotals kanoner sålts till Preussen och Ryssland.», Sandström 2008, side 14
  15. ^ «Finska kriget», Sundberg 1998, side 368
  16. ^ Hårdstedt 2006, side 25
  17. ^ Hårdstedt 2006, side 59
  18. ^ Hårdstedt 2006, side 81-82
  19. ^ «Ockupationen av södra Finland skedde överallt på samma lugna och ordnade sätt som i Borgå, och ryssarna visade sig nästan demonstrativt hänsynsfulla under krigets första veckor.», Sandström 2008, side 74
  20. ^ Hårdstedt 2006, side 228-229
  21. ^ Hårdstedt 2006, side 225-227
  22. ^ «Tengström var odiskutabelt den mest inflytelserika personen i Finland vid denna tid.», Lundin 2008, side 56-57
  23. ^ Hårdstedt 2006, side 235
  24. ^ «Den kunde endast framföra finska folkets behov och intressen under rådande krigsförhållanden.», Sandström 2008, side 87
  25. ^ «Alexander ville fullborda erövringen och pacificeringen av Finland. För framtiden var det inte bra med motstånd och risk för et uppblossande upprör. Kejsaren blickade kanske redan framåt mot en kommande uppgörelse med Napoleon och ville ha den nordvästra gränsen säkrad.», Hårdstedt 2006, side 289
  26. ^ «..vi kämpa samtidigt mot tre fiender: mot trupperna, mot de uppviglade bönderna och mot bristen på livsförnödenheter. Den senare beror ej därpå att ingenting skickats från Ryssland, utan på svårigheten att framföra förnödenheterna till de platser, där största behofvet föreligger.», Hårdstedt 2006, side 117
  27. ^ «Under de kommande åren skulle inte mindre än fyra större landstigningsoperationer genomföras i Finland och en stor expedition sändas till Västerbotten sommaren 1809», Wolke 2009, side 260-261
  28. ^ «Den svenske oförmågan att under sommaren 1808 utnyttja det sjöherravälde man åtminstone delvis hade gav ryssarna möjlighet att vinna landkriget. Fungerande sjötransporter kunde ha försett Finska armén med proviant under de avgörande månaderna den sommaren. Landstigningsoperationerna kunde på allvar ha hotat de ryske landstridskrafterna, men de blev inte mer än småplottriga försök.», Wolke 2009, side 271
  29. ^ Sandström 2008, side 125
  30. ^ Sandström 2008, side 193
  31. ^ «Den 17. september 1809 undertecknades freden. Sverige förlorade sin östra rikshalva. Det innebar att en tredjedel av rikets territorium och en fjärdedel av befolkningen sprängdes bort.», Hårdstedt 2006, side 332
  32. ^ «Antalet kistbärare hölls vid ett minimum ock gravöl var förbjudet. I byn Harg i Sverige ledde ett gravöl på sensommaren 1808 till 90 smittade personer och 13 döda. Smittan kom till Harg via två män ur lantvärnet som kom hem med rödsot i bagaget.», Forsgård 2009, side 25
  33. ^ «Ersättningskraven från allmogen vällde in. De ännu i dag bevarade skadeståndsprotokollen utgörs av flere hyllmeter volymer.», Hårdstedt 2006, side 234
  34. ^ «Med kriget skedde en förändring av Sveriges utrikespolitiska ställning. Sverige hade förvandlats till 'Litt-Sverige'. De sista stormaktsambitionerna var borta. Genom freden i Fredrikshamn hade Sverige fått sina gränser.», Hårdstedt 2006, side 344
  35. ^ «Drømmen om et samlet stor-Skandinavia gav grobunn for en aggressivitet som det ikke fantes dekning for i småstatspolitikken. Det var de elitære skandinavistene som mante fram bildet av nabofolk som fæle fiender, og da var det russerne og tyskerne som fikk spille rollene som busemenn. De norsknasjonale var derimot fornøyd med småstatsutviklingen, og like fornøyd var de med den freden de hadde oppnådd takket være nyordningen av 1809 og 1814. Det var i ly av denne freden at de seinere kunne foreta de politiske framrykningene sine, med 1884 og 1905 som milepæler. Denne freden var også viktig for den finske utviklingen. Ja, det var den største vendingen i Nordens historie – det var en vending bort fra de gamle svenske og danske stormaktsambisjonene og en avvisning av krig som et utenrikspolitisk virkemiddel. Nå gjaldt det om å vinne freden ved å bygge sitt eget land.», Rian 2009
  36. ^ Hårdstedt 2006, side 9
  37. ^ Hårdstedt 2006, side 42
  38. ^ Hårdstedt 2006, side 334
  39. ^ «Under de kommande årtiondena blev insikten om att det gällde att hålla sig väl med Ryssland den dominerande utrikespolitiska inriktningen.», Hårdstedt 2006, side 344

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Engman, Max (2008). «A Triangular Drama at the Periphery of a World War». I: Baltic Worlds, vol. I:1, november 2008. Centre for Baltic and East European Studies (CBEES) Södertörn University, Stockholm (artikkelen online).
  • Engström, Johan (2000). Between the Imperial Eagles. Sweden's armed forces during the Revolutionary- and Napoleonic wars, 1780–1820. Armémuseum. ISBN 9186478230 , ISBN 978-9186478230.
  • Finska historiska samfundet (1993 - 2001). «Göran Magnus Sprengtporten». I: Finlands nationalbiografi (Suomen kansallisbiografia). Finska historiska samfundet.
  • Forsgård, Nils Erik (2009). September 1808. Bokförlaget Atlantis AB. ISBN 9173533211 , ISBN 978-9173533218.
  • Hornborg, Eirik (1955). När riket sprängdes. Fälttågen i Finland och Västerbotten 1808-1809. Holger Schildts Förlag, Helsingfors.
  • Hårdstedt, Martin (2006). Finska kriget 1808–1809. Prisma, 1. juni 2006. ISBN 9151841010 , ISBN 978-9151841014.
  • Lundin, Lars (2008). Kriget som bär Napoleons skugga. Finska Kriget 1808-1809. Schildts förlag AB. ISBN 9515018099 , ISBN 978-9515018090.
  • Nelsson, Bertil (2000). Duncker och Savolaxbrigaden. Historiska Media, Lund. ISBN 978-9188930811.
  • Nordensvan, Carl Otto (1898). Finska kriget 1808-1809: Skildradt af C.O. Nordensvan. Med talrika porträtt kartor och planer etc.,efter teckningar af flere utländska samt följande svenska och finska konstnärer. A. Bonnier, digitalisert utgave hos prosjekt Runeberg.
  • Rian, Øystein (2009). «1809-1814: grunnlaget for det moderne Norden». I: Nytt Norsk Tidsskrift, 02/2009, side 169. ISSN 1504-3053 (online utgave), ISSN 0800-336X (trykt utgave).
  • Sandström, Allan (1994). Sveriges sista krig: de dramatiska åren 1808-1809. Bokförlaget Libris, Örebro. ISBN 9171949356 , ISBN 978-9171949356.
  • Sandström, Allan (2008). Det stora nederlaget: när Sverige och Finland delades 1808-1809. (nyutgivelse av Sveriges sista krig), Gullers förlag, august 2008. ISBN 9188238911 , ISBN 978-9188238917.
  • Schulman, Hugo (1909). Striden om Finland 1808–09. Werner Söderström Osakeyhtiö, Borgå.
  • Sundberg, Ulf (1998). Svenska krig 1521-1814. Hjalmarson & Högberg Bokförlag, Lund. ISBN 91-89080-14-9 , ISBN 978-9189080140.
  • Ullmann, Magnus (2008). Sjöfästningen Sveaborgs fall 1808: förräderi eller krigslist. Bokförlaget Magnus Ullman. ISBN 9163315297 , ISBN 978-9163315299.
  • Wolke, Lars Ericson; Hårdsted, Martin; Hägg Christer (2009). Svenska sjöslag. Medströms bokförlag. ISBN 9173290300 , ISBN 978-9173290302.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]