Det keiserlige senatet for Finland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det keiserlige senatet for Finland var det øverste administrative organ i Finland under Storfyrstedømmet Finland, fra 1808 til 1919.

Allerede i november 1808 besluttet tsaren seg for at det skulle opprettes et eget øverste organ for Finland som svarte til Sveriges riksråd. Navnet på rådet var opprinnelig Regeringskonseljen, fra 1816 Kejserliga senaten för Finland. Forretningsordenen ble utarbeidet av et utvalg ledet av biskop Jacob Tengström og innholdet ble sterkt preget av juristen Matthias Calonius. Stendene som var samlet i Borgå føyde til det vesentlige punktet at medlemmene av senatet måtte komme fra Finland.[1]

Senatshuset (i dag Statsrådsborgen) på Senatstorget i Helsingfors var fra 1822 sete for Finlands Senat.

Senatet besto av to departementer, ekonomidepartement og justitiedepartementet. Sistnevnte fungerte som Finlands høyeste domstol mens ekonomidepartementet var det øverste forvaltningsorganet for Finlands regjering. Regjeringsmakten ble formelt utøvet i konselj («statsråd») der generalguvernøren i egenskap av tsarens stedfortreder fattet beslutningen i de saker som ble lagt fram. Som regel deltok ikke generaldirektøren i forhandlingene, møtene ble til å begynne med ledet av den høyest rangerte av medlemmene i det aktuelle departementet fram til man i 1822 begynte å utpeke en vice ordföranden fra hver av departementene. I praksis var lederen av ekonomidepartementet Finlands regjeringssjef. Senatet observerte monarkens rettigheter i Finland og medlemmene ble valgt direkte av tsaren. Medlemmene av senatet satt i tre år. Forretningsordenen dikterte at halvparten av medlemmene være adelige og halvparten ikke-adelige.[2]

Senatet holdt til å begynne med sine møter i Åbo som dermed ble den første hovedstaden i det autonome storfyrstedømmet. Allerede i 1812 besluttet tsar Aleksander I at Helsingfors skulle bli hovedstad. Åbo symboliserte den gamle tilknytningen til Sverige og tsaren ville grunnlegge en ny hovedstad som et tegn på forbindelsen med Russland. Helsingfors utpekte seg ikke bare på grunn av den viktige festningen Sveaborg, men også fordi byen brant nesten helt ned til grunnen i 1808 og uansett måtte reises på nytt.[3] Etter omfattende ny byggeaktivitet under ledelse av arkitekten Carl Ludvig Engel kunne senatet i 1822 ta plass i det nye Senatshuset i Helsingfors.

I forbindelse med senatet ble det opprettet et prokuratorembete med Calonius som den første innehaver. Sentrale oppgaver for prokuratoren var å kontrollere at senatet opererte i overensstemmelse med lovene, og han ble også det øverste kontrollorgan for rettspleien. Embetet eksisterer fortsatt, nå under betegnelsen justitiekansler.[4]

Viseordførere for senatets økonomidepartement[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Virrankoski I, s. 409
  2. ^ Klinge, s. 32
  3. ^ Klinge, s. 43 f.
  4. ^ Klinge, s. 33

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eino Jutikkala, Kauko Pirinen: A History of Finland. Helsinki, 1996, utg 2003. ISBN 951-0-27911-0 (i referansene Jutikkala)
  • Matti Klinge: Keisarin Suomi. Schildts, Helsinki 1997, ISBN 951-50-0682-1 (i referansene Klinge).
  • Frank Nesemann: Ein Staat, kein Gouvernement: die Entstehung und Entwicklung der Autonomie Finnlands im russischen Zarenreich, 1808 bis 1826. Lang, Frankfurt am Main 2003. [Europäische Hochschulschriften: Reihe 3, Geschichte und ihre Hilfswissenschaften] ISBN 3-631-39742-9
  • Pentti Virrankoski: Suomen historia 1. SKS, Helsinki 2001, ISBN 951-746-341-3 (i referansene Virrankoski I).
  • Pentti Virrankoski: Suomen historia 2. SKS, Helsinki 2001, ISBN 951-746-342-1 (i referansene Virrankoski II).