Mika Häkkinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mika Häkkinen
Mika Haekkinen 2006.jpg
Nasjonalitet  Finland Finsk
Formel 1-karriere
Sesonger 1991-2001
Konstruktører Lotus, McLaren
Verdensmester 2 (1998, 1999)
Løp 161
Seiere 20
Pallplasseringer    51
Pole positions 26
Raskeste runder 25
Poeng 420
Km i ledelse 7189 km
Debut USAs Grand Prix 1991
Første seier Europas Grand Prix 1997
Siste seier USAs Grand Prix 2001
Siste løp Japans Grand Prix 2001
Plassering 2001 5. plass

Mika Pauli Häkkinen (født 28. september 1968 i Vanda) er en finsk tidligere Formel 1-fører. I løpet av sin F1-karriere vant han 20 Grand Prix-løp og ble to ganger verdensmester, i 1998 og 1999, begge ganger for McLaren.

Privatliv og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Mika Häkkinen ble født i Vanda i Finland av foreldrene Harri, en kortbølgeradiotekniker og deltids taxikjører, og Aila Häkkinen, som arbeidet som sekretær. Häkkinen har en søster, Nina, som drev et fan-nettsted for sin bror til det ble nedlagt i 1998.

Siden 1991 har Häkkinen bodd i Monte Carlo, men eier også hus i Frankrike og Finland. Den 18. mai 2008 brant hans nylig fullførte herregård i Frankrike ned, som følge av en kortslutning i et lys i et troféskap. Ingen kom til skade i brannen.[1] Hele samlingen hans av F1-troféer gikk også tapt.[2]

I 1998 giftet Häkkinen seg med Erja Honkanen. Paret har en sønn, Hugo Ronan (født 11. desember 2000) og en datter, Aina Julia (født 12. mai 2005). Paret søkte om skilsmisse i 2008.[3] Häkkinens tredje barn, datteren Ella, ble født 30. november 2010 av hans kjæreste, Marketa Remesova.[4]

Racingkarriere[rediger | rediger kilde]

Før Formel 1[rediger | rediger kilde]

Da Häkkinen var fem år gammel leide foreldrene hans en gokart til han på en bane som lå nær hjemmet deres. På den første runden han kjørte ble han innblandet i et krasj, som han slapp uskadd fra. Til tross for krasjet ønsket Mika å fortsette med racing, og etter vedvarende masing på foreldrene fikk den unge finnen oppfylt ønsket sitt. Hans far kjøpte Häkkinens første gokart, en som Henri Toivonen tidligere hadde konkurrert med.[5]

Innen 1986 hadde Häkkinen vunnet fem gokart-mesterskap. Verdensmesteren i Formel 1 fra 1982, Keke Rosberg, bistod Häkkinen ved å skaffe han sponsorer som hjalp han gjennom juniorkategoriene innen formelbil-racing. Den nye «flyvende finnen» vant tre skandinaviske mesterskap, i 1988 vant han deretter Opel Lotus Euroseries-mesterskapet, før han i 1990 vant det britiske Formel 3-mesterskapet. Under siste del av 1980-tallet bodde han i England og delte hus med Allan McNish, som var hans teamkamerat i West Surrey Racing. Häkkinen var nær ved å vinne Macaos Grand Prix i 1990, men gikk glipp av seieren etter en kontroversiell krasj med Michael Schumacher. Innsatsen hans førte imidlertid til at han fikk kontrakt i Formel 1 med Team Lotus.

Formel 1 (1991–2001)[rediger | rediger kilde]

Lotus (1991–1992)[rediger | rediger kilde]

1991
Häkkinen i sin Lotus under USAs Grand Prix 1991, hans første F1-løp

Häkkinen kom til Lotus i 1991. Han kvalifiserte på 13. startposisjon i sin Grand Prix-debut under USAs Grand Prix i Phoenix, og lå an til å fullføre løpet på samme plassering da motoren hans sviktet på runde 60. Häkkinen tok sitt første Formel 1-poeng to løp senere, på Imola, hvor han kom i mål på femte plass, tre runder bak løpsvinneren Ayrton Senna, etter å ha startet fra posisjon 25 på griden. Han tok ikke flere poeng den sesongen og endte sammenlagt på delt 15. plass sammen med Satoru Nakajima og Martin Brundle.

1992

I 1992 fikk Häkkinen Johnny Herbert som teamkamerat. Finnen fortsatte sin gode form fra 1991, og oppnådde jevnt over bedre resultater enn i året før, og tok poeng i seks av seksten Grand Prix-løp. Hans beste resultat var to fjerdeplasser, i henholdsvis Frankrike og Ungarn. Häkkinen fullførte sesongen på åttende plass i førermesterskapet, med 11 poeng totalt.

McLaren (1993–2001)[rediger | rediger kilde]

Häkkinen i Storbritannias Grand Prix 1994, hvor han kjørte inn til tredjeplass sin McLaren-Peugeot
1993

I 1993 gikk Häkkinen til McLaren som testfører, med sikte på senere forfremmelse til løpsteamet. I Monaco fikk han kjøre aktiv racing igjen, da han deltok som gjestefører i Porsche Supercup-løpet, som han endte opp med å dominere. Hans håp om en plass i løpsteamet ble til virkelighet etter Monza, da Michael Andretti forlot F1 etter skuffende resultater. Häkkinens løpsdebut for McLaren på Estoril var imponerende, da han utkvalifiserte teamets stjernefører Ayrton Senna. Beklageligvis presset han for hardt gjennom den siste svingen på banen under løpet, kom utenfor kanten av banen, mistet grepet og sendte bilen mot pitmuren. Da dette skjedde lå han an til en poengplassering. I det neste løpet Japans Grand PrixSuzuka fikk han sin første pallplassering i Formel 1, da han kom i mål på tredje plass bak Ayrton Senna og Alain Prost.

1994

Da Senna gikk til Williams foran 1994-sesongen ble Häkkinen den ledende føreren for McLaren, med Martin Brundle som teamkompis. McLaren byttet også motorleverandør til denne sesongen, fra Ford til Peugeot. I løpet av året tok Häkkinen ytterligere seks pallplasseringer, med en andreplass i Belgias Grand Prix som bestenotering. Finnen avsluttet sesongen på fjerdeplass i førermesterskapet med 26 poeng totalt.

1995

Til 1995-byttet McLaren igjen motorleverandør, nå til Mercedes-Benz, som har levert motorer til teamet alle år siden da. Häkkinen tok ytterligere to andreplasser, i Italia og Japan. Han gikk glipp av Stillehavets Grand PrixAida-banen på grunn av en blindtarmsoperasjon.

Men så, under sesongens siste løp, Australias Grand Prix i Adelaide, fikk han en punktering tidlig i første kvalifiseringsrunde, som førte til at han krasjet med voldsom kraft inn i muren ved Brewery Bend. Han ble kritisk skadet i ulykken, med brudd på hodeskallen og innvendige blødninger. Han svelget også tunga, som blokkerte luftveiene hans, og han ble reddet av at legene utførte en trakeotomi på han på ulykkesstedet.[6] Hendelsen knyttet et sterkt bånd mellom Häkkinen og teamsjefen Ron Dennis, og ga også støtet til en fornyet innsats for økt sikkerhet i sporten. Häkkinen ble helt frisk igjen og var klar til å kjøre løp til starten av 1996-sesongen, og gikk dermed glipp av bare det ene løpet i Australia.

1996

I denne sesongen kom David Coulthard til McLaren-teamet fra Williams. McLaren viste forbedring, og Häkkinen vant flere pallplasseringer, men hans første seier lot fortsatt vente på seg. På Spa-banen var har nær ved å vinne, takket være en en-stopp strategi, helt til Jos Verstappens krasj gjorde at alle de andre bilene kunne gå i pit under safety car. Häkkinen kom på femteplass i førermesterskapet, med 31 poeng totalt.

1997
Häkkinen vant førermesterskapet i 1998 i denne McLaren MP4/13, som han her demonstrerer under et stevne i 2008.

I 1997 ble McLarens røde og hvite Marlboro-farger byttet ut med sølv og svart til deres nye hovedsponsor West. I Australias Grand Prix tok Coulthard teamets første seier på over tre sesonger. I løpet av sesongen begynte McLaren-bilene regelmessig å utfordre teten, men det var Coulthard som avsluttet høyest i mesterskapet. Häkkinen var flere ganger i 1997 nær ved å ta sin etterlengtede første seier, som for eksempel på Silverstone, A1-Ring og Nürburgring, men det var under det kontroversielle Europas Grand PrixJerez at han for første gang krysset mållinjen som løpsvinner.

1998

Häkkinen var sikker på fortsatt suksess i 1998. Med den kjente tidligere bildesigneren for Williams-Renault, Adrian Newey, med på McLaren-laget, befant Häkkinen seg i den raskeste bilen på starten av 1998-sesongen. Han benyttet seg av muligheten og skaffet seg en betydelig ledelse i førermesterskapet. Men en kombinasjon av problemer med bilen, uflaks, og en Michael Schumacher i fornyet form gjorde at de to førerne sto på samme poengsum da det var to løp igjen. Men Häkkinen sto imot presset og slo Schumacher i en tett kamp under Luxembourgs Grand Prix. Han fortsatte med å vinne sitt åttende løp for sesongen i Japan, og sikret seg tittelen, mens Schumacher ble stående igjen på griden, og senere måtte bryte løpe med en punktering.

1999
Häkkinen vant sitt andre førermesterskap i 1999, etter seier i blant annet Canadas Grand Prix

1999-sesongen, da Häkkinen skulle forsvare mesterskapstittelen, ble vanskeligere. Bilen til McLaren var ikke like pålitelig som året før og han gikk glipp av mange poeng tidlig i sesongen, men da Schumacher krasjet og brakk foten i løpet på Silverstone hadde han gått forbi tyskeren i sammendraget. Eddie Irvine tok nå over rollen som Ferraris førstefører, og på grunn av pålitelighetsproblemer med McLaren-bilen og førerfeil fra Häkkinen, varte tittelkampen mellom han og Häkkinen helt til siste løp, som igjen var Japans Grand Prix. Häkkinen hadde gjort flere grove feil på Imola og Monza, hvor han i begge løpene krasjet fra trygge ledelser, og enkelte stite spørsmål ved hvorvidt han var sterk nok til å takle presset i et tittelavgjørende løp igjen. Den vanligvis så rolige og avmålte finne ble faktisk overveldet av feilen han gjorde på Monza, og brøt sammen i gråt foran kameraene etter å ha løpt vekk fra bilen sin for å gjemme seg etter løpet.[7] Men til løpet i Japan var han imidlertid tilbake i toppform og kjørte inn til en seier som sikret han sin andre mestertittel, nesten en runde foran tittelrivalen Irvine, og med Schumacher like bak på andreplassen.

2000

Til 2000-sesongen var han ivrig etter å score et tittel-hattrick, men etter en kamp som varte nesten hele sesongen avsluttet han 19 poeng bak Ferraris Schumacher. I Belgias Grand PrixSpa tok han dog en minneverdig seier, med en imponerende samtidig forbikjøring av Michael Schumacher og Ricardo Zonta på Kemmel-langsiden. I det neste løpet tok Schumacher over ledelsen i mesterskapet, vant sitt tredje mesterskap i Japans Grand Prix, sesongens nest siste løp. Schumacher har beskrevet mesterskapskampen mot Häkkinen som den beste i hele hans karriere.

2001
Häkkinen under Canadas Grand Prix 2001

I 2001 kjørte Häkkinen det som skulle vise seg å bli hans siste sesong i Formel 1, før han ble erstattet av sin unge landsmann og protesjé Kimi Räikkönen. I mesteparten av sesongen var det teamkameraten David Coulthard som tok opp kampen mot Schumacher. Dessuten havnet Häkkinen i et kraftig krasj under åpningsløpet i Melbourne, da hjulopphenget foran sviktet mens han lå på andre plass. Ulykken lot til å ha lagt en betydelig demper på motivasjonen hans. Det var dog dager hvor Häkkinen minnet folk på sine ferdigheter. I Spanias Grand Prix lå han i ledelsen på siste runde, klar til å sikre seg sitt fjerde strake seier i Spania, men clutchen sviktet og han måtte bryte løpet bare fem svinger fra målstreken. På Silverstone dominerte han løpet og tok sin første seier for sesongen, mens han i Indianapolis kjørte et strålende løp og vant sin siste Grand Prix-seier. Etter sesongslutt forlot han Formel 1, egentlig for et sabbatsår, men innen sommeren 2002 hadde hadde han bestemt seg for å legge opp for godt.[8]

Senere forbindelser til F1[rediger | rediger kilde]

I juli 2006 kjørte Häkkinen en McLaren MP4-20Goodwood Festival of Speed.

Etter Häkkinen kunngjorde at han la opp dukket det flere ganger opp rykter om en eventuell retur. Häkkinen ble linket til Williams under 2004-sesongen, ettersom Montoya skulle gå til McLaren for neste sesong.[9]

Goodwood Festival Of Speed i 2006 kjørte Häkkinen McLarens MP4-20 fra 2005. Han var da den siste føreren som hadde vunnet førermesterskapet i en McLaren.

På slutten av 2006-sesongen var det igjen rykter om at Häkkinen skulle få et sete i McLaren-Mercedes for 2007-sesongen. Magasinet Autosport rapporterte at Häkkinen hadde testet en McLaren-simulator to ganger i løpet av november og at han diskuterte et mulig comeback med teamet. 24. november kunngjorde imidlertid McLaren at Lewis Hamilton skulle kjøre teamets andre bil i 2007,[10] og satte demed en stopper for ryktene om et Häkkinen-comeback.

Det ble imidlertid også rapportert at Häkkinen hadde deltatt i en rådgiverrolle, og Ron Dennis uttalte at «Mika er en meget interressant person å hente inn for å evaluere noen av tingene vi utvikler.»[11] Torsdag 30. november testet Häkkinen McLarens 2006-bil, en MP4-21, over en hel dag på Circuit de Catalunya i Barcelona, Spania. Han fullførte 79 runder på banen, men hans raskeste runde var tre sekunder langsommere enn de faste løpsførerne. McLaren sa at de benyttet hans ekspertise for å se hvordan Formel 1 hadde utviklet seg over de tre årene siden han la opp, for å vurdere mulige utviklingsmuligheter som kunne ha kommet ut av denne testingen.

DTM (2005–2007)[rediger | rediger kilde]

Mika Häkkinen i hans Mercedes DTM-bil for 2006

I 2005 gjorde Häkkinen et racing-comeback i Deutsche Tourenwagen Masters (DTM) med teamet til Mercedes-Benz. Det ble en vellykket sesong, med en seier på Spa-Francorchamps.

I 2006 kjørte han igjen i DTM-mesterskapet for Mercedes, men dette var en noe vanskeligere sesong, med en andreplass som hans beste resultat.

Häkkinen skulle bli hos Mercedes for en tredje sesong i mesterskapet, og 2007 skulle også bli hans beste i DTM. Han kvalifiserte regelmessig på første rad og vant to løp, på Lausitz og Mugello, og endte sesongen på en åttendeplass sammenlagt.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Mika Häkkinen kunngjør at han legger opp som racerfører

Søndag 4. november 2007 kunngjorde Häkkinen at han ville legge opp som profesjonell racerfører. Han sa at avgjørelsen «ikke var lett», men la til at «jeg har fremdeles racing i blodet og denne avgjørelsen betyr ikke at det vil hindre meg i å kjøre racing for fornøyelsen».[12]

I november 2008 kunngjorde Häkkinen at han ville begynne en ny karriere innen fører-management.[13]

Resultater[rediger | rediger kilde]

Karriereoversikt[rediger | rediger kilde]

Sesong Mesterskap / Serie Team Løp Poles Seire Poeng Plass
1987 Nordisk Formel Ford Reynard 15  ? 9 40 1.
1988 GM Vauxhall-Lotus Challenge Dragon 10 4 3 127 2.
Opel-Lotus Euroseries Dragon 10 2 4 126 1.
1989 Britisk Formel 3 Dragon 17 2 0 18 7.
Cellnet F3 SuperPrix WSR 1 1 1 N/A 1.
Macaos Grand Prix Dragon 1 0 0 N/A R
1990 Britisk Formel 3 WSR 17 11 10 121 1.
Italiensk Formel 3 WSR 1 0 1 9  ?
Tysk Formel 3 WSR 1 1 1 9  ?
Macaos Grand Prix WSR 1 1 0 N/A R
Fuji F3 Race WSR 1 0 0 N/A DNQ
1991 Formel 1 Lotus 15 0 0 2 16.
1992 Formel 1 Lotus 15 0 0 11 8.
1993 Formel 1 McLaren 3 0 0 4 15.
Porsche Supercup  ? 2 2 2  ?  ?
1994 Formel 1 McLaren 15 0 0 26 4.
1995 Formel 1 McLaren 15 0 0 17 7.
1996 Formel 1 McLaren 16 0 0 31 5.
1997 Formel 1 McLaren 16 1 1 27 6.
1998 Formel 1 McLaren 16 9 8 100 1.
1999 Formel 1 McLaren 16 11 5 76 1.
2000 Formel 1 McLaren 17 5 4 89 2.
2001 Formel 1 McLaren 17 0 2 37 5.
2005 DTM AMG-Mercedes 11 1 1 30 5.
2006 DTM HWA-Mercedes 10 0 0 25 6.
2007 DTM HWA-Mercedes 10 2 2 22 8.

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng
1991 Team Lotus Lotus
102B
Judd
EV 3,5 V8
USA
13
BRA
9
SMR
5
MON
Ret
CAN
Ret
MEX
9
FRA
DNQ
GBR
12
GER
Ret
HUN
14
BEL
Ret
ITA
14
POR
14
ESP
Ret
JPN
Ret
AUS
19
16. 2
1992 Team Lotus Lotus
102D
Ford
HB 3,5 V8
RSA
9
MEX
6
BRA
10
ESP
Ret
SMR
DNQ
8. 11
Lotus
107
MON
Ret
CAN
Ret
FRA
4
GBR
6
GER
Ret
HUN
4
BEL
6
ITA
Ret
POR
5
JPN
Ret
AUS
7
1993 Marlboro McLaren McLaren
MP4/8
Ford
HBE7 3,5 V8
RSA
 
BRA
 
EUR
 
SMR
 
ESP
 
MON
 
CAN
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
HUN
 
BEL
 
ITA
 
POR
Ret
JPN
3
AUS
Ret
15. 4
1994 Marlboro McLaren
Peugeot
McLaren
MP4/9
Peugeot
A6 3,5 V10
BRA
Ret
PAC
Ret
SMR
3
MON
Ret
ESP
Ret
CAN
Ret
FRA
Ret
GBR
3
GER
Ret
HUN
 
BEL
2
ITA
3
POR
3
EUR
3
JPN
7
AUS
12
4. 26
1995 Marlboro McLaren
Mercedes
McLaren
MP4/10
Mercedes
FO110 3,0 V10
BRA
4
ARG
Ret
SMR
5
ESP
Ret
MON
Ret
CAN
Ret
7. 17
McLaren
MP4/10B
FRA
7
GBR
Ret
GER
Ret
HUN
Ret
BEL
Ret
ITA
2
PAC
 
JPN
2
AUS
DNS
McLaren
MP4/10C
POR
Ret
EUR
8
1996 Marlboro McLaren
Mercedes
McLaren
MP4/11
Mercedes
FO110/3 3,0 V10
AUS
5
BRA
4
ARG
Ret
EUR
8
SMR
8
MON
6
ESP
5
CAN
5
FRA
5
5. 31
McLaren
MP4/11B
GBR
3
GER
Ret
HUN
4
BEL
3
ITA
3
POR
Ret
JPN
3
1997 West McLaren
Mercedes
McLaren
MP4/12
Mercedes
FO110E 3,0 V10
AUS
3
BRA
4
ARG
5
SMR
6
MON
Ret
ESP
7
CAN
Ret
6. 27
Mercedes
FO110F 3,0 V10
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
3
HUN
Ret
BEL
DSQ
ITA
9
AUT
Ret
LUX
Ret
JPN
4
EUR
1
1998 West McLaren
Mercedes
McLaren
MP4/13
Mercedes
FO110G 3,0 V10
AUS
1
BRA
1
ARG
2
SMR
Ret
ESP
1
MON
1
CAN
Ret
FRA
3
GBR
2
AUT
1
GER
1
HUN
6
BEL
Ret
ITA
4
LUX
1
JPN
1
1. 100
1999 West McLaren
Mercedes
McLaren
MP4/14
Mercedes
FO110H 3,0 V10
AUS
Ret
BRA
1
SMR
Ret
MON
3
ESP
1
CAN
1
FRA
2
GBR
Ret
AUT
3
GER
Ret
HUN
1
BEL
2
ITA
Ret
EUR
5
MAL
3
JPN
1
1. 76
2000 West McLaren
Mercedes
McLaren
MP4/15
Mercedes
FO110J 3,0 V10
AUS
Ret
BRA
Ret
SMR
2
GBR
2
ESP
1
EUR
2
MON
6
CAN
4
FRA
2
AUT
1
GER
2
HUN
1
BEL
1
ITA
2
USA
Ret
JPN
2
MAL
4
2. 89
2001 West McLaren
Mercedes
McLaren
MP4-16
Mercedes
FO110K 3,0 V10
AUS
Ret
MAL
6
BRA
Ret
SMR
4
ESP
9
AUT
Ret
MON
Ret
CAN
3
EUR
6
FRA
DNS
GBR
1
GER
Ret
HUN
5
BEL
4
ITA
Ret
USA
1
JPN
4
5. 37

Fullstendige DTM-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring)

År Team 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 Plass Poeng
2005 Mercedes HOC
8
LAU1
3
SPA
1
BRN
13
OSC
Ret
NOR
Ret
NÜR
4
ZAN
12
LAU2
12
IST
2
HOC
15
5. 30
2006 Mercedes HOC
4
LAU
3
OSC
9
BRH
11
NOR
3
NÜR
12
ZAN
11
CAT
11
BUG
2
HOC
Ret
6. 25
2007 Mercedes HOC
10
OSC
17
LAU*
1
BRH
4
NOR
9
MUG
1
ZAN
7
NÜR
10
CAT
DSQ
HOC
17
8. 22

* Halve poeng ble utdelt grunnet en rekke feil fra løpsledelsens side.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hakkinen loses his house». grandprix.com. 18. mai 2008. Besøkt 4. juni 2012. 
  2. ^ «A Sorrow Day For Mika Hakkinen». F1network.net. SportNetwork.net. 29. mai 2008. Besøkt 5. juni 2012. 
  3. ^ «Hakkinen and wife Erja to divorce». CAPSIS International. F1-Live.com. Besøkt 4. juni 2012. 
  4. ^ «Tässä on Mika Häkkisen ja Marketan Ella-vauva» (finsk). Ilta-Sanomat. 10. januar 2011. Besøkt 4. juni 2012. 
  5. ^ Gagnon, Marie-Julie. «Le fil de Mika» (fransk). Radio Canada. Besøkt 5. juni 2012. 
  6. ^ David Tremayne, Mark Hughes (2001). The Concise Encyclopedia of Formula One. Parragon. ISBN 0-7525-6557-5. 
  7. ^ «Hall of Shame». F1 Rejects. 2007. Besøkt 14. juni 2012. 
  8. ^ «Hakkinen announces retirement». BBC Sport. 26. juli 2002. Besøkt 14. juni 2012. 
  9. ^ «Häkkinen return dismissed». BBC Sport. 31. mai 2004. Besøkt 14. juni 2012. 
  10. ^ «Who's Who: Lewis Hamilton». F1Fanatic.co.uk. 2006. Besøkt 14. juni 2012. 
  11. ^ «Hakkinen happy after McLaren test». BBC Sport. 30. november 2006. Besøkt 14. juni 2012. 
  12. ^ «Hakkinen announces his retirement». pitpass.com. 4. november 2007. Besøkt 14. juni 2012. 
  13. ^ «Hakkinen moves into driver management». autosport.com. Haymarket Publications. 11. november 2008. Besøkt 14. juni 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mika Häkkinen – bilder, video eller lyd
Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel