Klassisistisk arkitektur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klassisistisk arkitektur (og senere nyklassisisme) er retninger og perioder av klassisismen innen arkitektur som har brukt gresk og romersk arkitektur som inspirasjon. Vanligvis brukes betegnelsen helst om europeisk arkitektur fra ca 1750 til ca 1830.[1] Sentrale arkitekter er Robert Adam, Giambattista Piranesi og Karl Friedrich Schinkel.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn og uttrykk
Klassisismen var delvis en forenkling av og reaksjon på barokken og rokokkoen, og var også inspirert av de første seriøse dokumentasjonene av klassisk gresk arkitektur, som ble publisert av flere tyske, franske og engelske historikere mellom 1752 og 1764[2], og av utgravingene i Pompeii i 1748.
Klassisismen kom tydeligst til uttrykk i England og Frankrike. Den fransk arkitekturteoretikeren Marc-Antoine Laugiers essay Essai sur l'architecture (1753, på engelsk 1755) reformulerte tanken om den primitive hytten, som allerede Vitruvius hadde formulert. Laugier ble talsmann for verdig enkelhet, hvor ornamentikk var uønsket, og søyle-imiterende pilastre ble forkastet. Søyler skulle enten ha en bærende funksjon, eller utelates.
En forenklet framstilling av arkitekturen på 1700-tallet kan være at den første halvdelen var dominert av barokken, og utfoldet seg i kirker og palasser, mens den siste halvdelen var preget av klassisimen, som særlig utfoldet seg i offentlige bygg for samfunnets oppgaver: parlament, bibliotek, hospitaler, fengsel, børs og museer.[3]
Klassisismen kom tidlig til Norden, med billedhuggeren Jacques-Francois-Joseph Salys og arkitekten Nicolas-Henri Jardins oppdrag i Danmark. Saly laget rytterstatuen av Frederik V, mens Jardin laget de første, senere forandrede, utkastene til Frederiks Kirke. Jardin utførte imidlertid flere andre arbeider i København, og fikk flere elever. I Norge underviste en i klassisisme ved Krigsskolen, som ble opprettet i 1750 og var den første norske institusjon for arkitektutdannelse. Norske eksempler på klassisistisk arkitektur er bl.a. den eldste fløyen av Katedralskolen i Trondheim, som ble utført av Caspar Frederik Harsdorff, en elev av Jardin, og Stiftsgården i samme by.
[rediger] Varianter
[rediger] Nypalladisme
Fra og med utgivelsen av Vitruvius Britannicus av Colen Campbell (1715 og flere senere bind, også etter Campbell) ble en egen, tidlig klassisistisk retning synliggjort og utviklet i England, inspirert av Andrea Palladios arbeider. Palladismen vokste etterhvert sammen med klassisismen.
[rediger] Russland
Både Katarina den store og hennes forgjenger Elisabeth var beskyttere av kunsten, og knyttet til seg arkitekter fra Vest-Europa. Skotten Charles Cameron og italieneren Giacomo Quarenghi arbeidet begge i residensbyen Tsarskoye Selo, Quarenghi også i Peterhof.
[rediger] Frankrike
I Frankrike ble klassisismen omtalt som Louis-seize-stil, etter kongen Ludvig XVI. Etter den franske revolusjonen ble det en pause i arkitektonisk utvikling, og en del av den revolusjonære klassisismen en periode i Frankrike på slutten av 1700-tallet utfoldet seg mest på papiret. Ledende navn innenfor retningen er Étienne-Louise Boullée og Claude-Nicolas Ledoux. Ledoux tegnet tollbodene ved innfartsveiene til Paris, barrières, og anla hele saltbyen Chaux.
[rediger] Empire
En variant av klassisisme er empire, som er oppkalt etter Napoleons keiserdømme (fra 1804]. Konen hans, Joséphine, fikk arkitektene Charles Percier og Pierre-François-Léonard til å fornye slottet Malmaison i årene 1800–1802 i empire. Et plansjeverk bidro til å spre empiren internasjonalt også til Norge. Den finnes både i puss- og panelarkitektur fra perioden mellom ca. 1810 og ca. 1850.
Det Kongelige Slott og Universitetet i Oslo (de gamle bygningene i Sentrum) er norske eksempler på empire-arkitektur. Norske empirearkitekter er bl.a. Christian H. Grosch og Hans Ditlev Franciscus von Linstow
[rediger] Nyklassisisme
Nyklassisismen i arkitekturen gir seg uttrykk i en gjeninnføring av klassiske motiver som søyler, pilastre og tempelgavler. Den opptrer flere ganger og er også viktig innen historisismen.
Nyklassismen varte fra ca. 1905 til 1935. I Norden fikk vi en særlig oppblomstring av nyklassisisme i tiden etter første verdenskrig, også kalt 20-tallsklassisisme. Denne varte til ca. 1930, da den ble avløst av funksjonalismen. Typiske for norsk nyklassisisme er bl.a. Singsaker Studenthjem i Trondheim, Torgallmenningen i Bergen, Rådhuset i Haugesund, og Deichmanske bibliotek og Torggata bad i Oslo.
I engelsk faglitteratur brukes termen neo-classicism om perioden fra 1750, altså det som på norsk kalles klassisisme.
[rediger] Se også
[rediger] Referanser
- ^ Rykwert, Joseph; The First Moderns, The Architects of the Eighteenth Century, London 1980
Bjarne Jørnæs. Stilartenes kavalkade. Aschehoug, 1977 - ^ Blant annet Comte de Caylus' Recueil des Antiquités (1752), Johann Joachim Winckelmanns Gedanken über die Nachahmung der griechischen Werke (1754) m.fl., Julien-David Le Roys Les ruines des plus beaux monuments de la Grèce (1758), og James Stuart og Nicholas Revetts The Antiquities of Athens 1762-1816. Se også en:Greek Revival architecture
- ^ John Summerson. The arcitecture of the eighteenth century. London, 1986
[rediger] Litteratur
- Honour, Hugh; Neo-Classicism, London 1968, reprint 1991 ISBN 0-14-013760-2
- Rykwert, Joseph; The First Moderns, The Architects of the Eighteenth Century, London 1980, ISBN 0-262-18090-1
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Kategori:Classicism – bilder, video eller lyd |
