Finlands geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Finlands geografi
Europe location FIN.png
64°0′N 26°0′Ø
Grenser Norge 729 km
Sverige 586 km
Russland 1 313 km
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

338 145 km²
305 470 km²
31 560 km²
Høyder
 – Høyeste:
 – Laveste:

Halti 1 328 m
Østersjøen 0 m
Landegrenser 2 628 km
Kystlinje 1 126 km
(unntatt øyer og viker)
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Avlinger
 – Beitemarker
 – Skog
 – Annet

8 %
0 %
0 %
76 %
16 %
Irrigert land 640 km² (1993 est.)
Fi-map.jpg

Kart over Finland
Satellittbilde med grensene inntegnet

Finlands geografi er forskjellig sammenlignet med de andre nordiske landene. Finland ligger mellom Sverige, Russland og Norge, og havområdene Østersjøen, Bottenvika, Bottenhavet og Finskebukta. Etter Norge og Russland, er Finland det landet i Europa som strekker seg lengst nord. Det sørligste punktet i Finland er på 59 grader nord, og det nordligste ligger på 70 grader nord. Omtrent en fjerdedel av arealet og den nordligste tredjedelen av landet ligger nord for Polarsirkelen.

Størrelse, grenser og geologi[rediger | rediger kilde]

Finland dekker et areal på 338 145 km², der 304 623 km² er landområder og 33 522 km² er innsjøer. Finland har en 586 km lang grense mot Sverige i vest, 729 km mot Norge i nord, og 1 313 km mot Russland i øst. I tillegg har Finland en maritim grense mot Estland. Finland har en kystlinje på rundt 1 126 km med mange viker og bukter, og utenfor kysten ligger det svært mange øyer.

Isbreene under den siste istiden har vært den dominerende faktoren i utformingen av Finlands geografi. Da isbreene trakk seg tilbake for omtrent 10 000 år siden etterlot de morener, drumliner og rullesteinåser. Andre spor etter isbreene er de mange tusen innsjøene de var med å forme i den sørlige delen av landet. Kraften fra isbreene gravde ut bunnen av innsjøene og smeltevannet fylte dem. Siden isbreene strakk seg sørover, og senere trakk seg tilbake mot nord, er mange av innsjøane avlange med retning fra nordøst til sørvest. De to Salpausselkäryggene, som går parallelt med hverande omtrent 25 km fra kvarandre, er randmorener. På det høyeste strekker de seg 200 meter over havet, det høyeste punktet i Sør-Finland.

Geografiske områder[rediger | rediger kilde]

Mange land i verden kan deles inn i adskilte geografiske områder, der visse fysiske trekk ofte dominerer stort over de andre. I Finland er de samme fysiske trekkene vanlig i alle de fire geografiske områdene som landet er delt inn i. De regionale forskjellene i Finland er derfor kombinasjonene av de fysiske egenskapene. På øyene utenfor Finland er stein og vann dominerende. Kystområdene i Finland består av store leirsletter der jordbruk spiller en viktig rolle. De indre innsjøområdene er dekket av store skoger, mens de nordlige områdene av landet er dekket av arktisk kratt.

Finland har tusenvis av øyer og skjær, som strekker seg fra sørvestkysten og ut i Østersjøen. Her ligger blant annet de strategisk viktige øyene i Åland ved inngangen til Bottenhavet. Etter første verdenskrig la både Sverige og Finland krav på øyene, som kulturelt var mer svensk enn finsk. Av strategiske årsaker valgte likevel Folkeforbundet å gi Åland til Finland i 1921. Den viktigste årsaken for denne avgjørelsen var at øyene om vinteren er fysisk forbundet med Finland via det islagte havet, og at øyene derfor er svært viktig for forsvaret i landet. Disse skogdekte og bare steinøyene er dannet av landhevingen etter den siste istiden, og fortsetter ennå å stige opp av havet.

Resten av landet fortsetter også med å stige opp av havet. Vekten av de massive isbreene trykte landet nedover, og selv i dag, flere tusen år siden de trakk seg tilbake, hever Finland seg. I sør og sørvest går denne prosessen sent, omtrent 25-30 cm hvert hundreår. Lenger nord i Österbotten-området, skjer landhevingen raskare, omtrent 80-90 cm hvert hundreår. Dette betyr også at Finland vokser med omtrent sju kvadratkilometer i året på grunn av landhevingen.

Kystområdene i Finland består av brede leirsletter som strekker seg opp til 100 km innover i landet. Disse slettene heller sørover fra Salpausselkäryggene i Sør-Finland. Langs kysten av Bottenhavet og Bottenvika heller slettene sørvestover fra de høyereliggende områdene. Dette området benyttes til jordbruk og meieridrift.

Det indre innsjøområdet er det største geografiske området i landet, og kanskje det flest utlendinger knytter til Finland. Området er avgrenset i sør av Salpausselkäryggene. Bak disse ryggene strekker det seg et nettverk av innsjøer med skogkledde åser innimellom. Dette landskapet fortsetter østover og strekker seg inn i Russland. Det er derfor ingen naturlige grenser mellom disse to landene. Siden det ikke finnes en definisjon på hva en innsjø er, og heller ingen prosedyre på hvordan man skal telle innsjøer, har det ikke vært mulig å fastslå nøyaktig hvor mange innsjøer det er i området. Det er i alle fall minst 55 000 innsjøer som er bredere enn 200 meter. Den største er Saimen, som med et areal på rundt 4 380 kvadratkilometer er den fjerde største innsjøen i Europa. Den dypeste innsjøen har en dybde på bare 100 meter, mens den gjennomsnittlige dybden til en finsk innsjø er 7 meter. Siden disse innsjøene er grunne inneholder de bare litt mer vann enn de årlige nedbørsmengdene i Finland. Det åslendte skoglandskapet er dominert av drumliner og lange bølgete rullesteinsåser, begge skapt av isbreene.

Det finske høylandet strekker seg forbi Polarsirkelen. Den nordligste delen av dette området kalles Lappland. De høyeste områdene i Finland strekker seg over 1 000 meter, og er å finne i Kilpisjärvi-området i De skandinaviske fjellene. I sør består de høyereliggende områdene av bølgende åser, mens terrenget i nord er mer kupert. Det meste av det finske høylandet er ikke fjellkledd, men består av myrområder.

De lengste elvene i Finland finner man i nord. Kemijoki har det største nettverket av sideelver. Lenger sør ligger Oulujoki. De fleste elvene munner ut i Bottenvika og Bottenhavet, men flere elver i nord og nordøst renner nordover gjennom Norge og Russland til Barentshavet.

Klima[rediger | rediger kilde]

Med alle sine innsjøer har Finland nesten et maritimt klima, men de store luftmassene fra nabolandet Russland i øst er aldri langt borte. Både de høye breddegradene og Atlanterhavet gjør at det aldri blir særlig varmt om sommeren, og temperaturen går sjelden over 26 °C. Temperaturforskjellene mellom nord og sør er forholdsvis små, og varmerekorden i Lappland er like høy som i Helsingfors. Det går gjerne to-tre dager mellom hver regnbyge i snitt, og i sommermånedane er ikke tordenvær uvanlig, men det er også mye sol. Om høsten tar nedbøren seg litt opp, men høsten varer ikke særlig lenge, og regnet går raskt over til snø, spesielt i nord. Fra januar av klarer den kalde Sibirluften å holde Atlanterhavsluften borte, og Bottenvika og sjøene i Finland fryser til. Selv sørvestlige kystområder av Finland, som midtvinters ligger nærmest åpent hav, har omtrent de samme temperaturforholdene som Moskva om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Kaldest er det i nord, og det snør lettere her. Snødekket er derimot dypare på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Lappland er det kaldeste området, selv om de fleste steder i Finland har vært under -30 °C. Våren er den tørreste tiden på året, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, og temperaturen begynner å bli såpass høy at man ikke trenger tykke klær for å nyte solen utendørs. Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten, og i enkelte byer er det tåke opp til åtte dager i måneden. Om våren er det derimot færre tåkedager. Helsingfors har en årlig nedbørsnormal på 688 mm.

Kysten[rediger | rediger kilde]

Kystlinje: 1 126 km (unntatt øyer og viker)

Maritime krav:
tilstøtende sone: 6 nautiske mil (11 km)
kontinentalsokkel: 200 m dyp eller til dyp som kan utnyttes
fiskerisone: 12 nautiske mil (22 km)
territorialfarvann: 12 nautiske mil (22 km), 3 nautiske mil (6 km) i Finskebukta

Miljø[rediger | rediger kilde]

Miljøproblemer: Luftforurensning fra fabrikker og kraftverk medvirker til sur nedbør. Vannforurensning fra industrielt avfall og brukskjemikalier. Urbanisering truer dyrelivet.

Miljøvernsavtalar
delaktig i avtaler som omhandler: Luftforurensning, Miljøvernsavtalar for Antarktisk, biologisk mangfold, klimaendringer, ørkenspredning, utryddingstruede dyrearter, miljømodifisering, miljøfarlig avfall, sjørett, marin dumping, bevaring av marint liv, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning, tropisk tømmer, våtmarksområder, hvalfangst.
signert, men ikke stadfestet: Luftforurensning ved vedvarende organiske stoffer, Kyoto-avtalen.

Naturfarer: Kuldebølger om vinteren kan være farlig om man ikke er forberedt.

Geografisk merknad: Helsingfors er den nordligste hovedstaden på det europeiske kontinentet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons finner du et atlas for Finland


Koordinater: 64°0′N 26°0′Ø