Ulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også ulver
Ulv
Foto: Gary Kramer / U.S. Fish & Wildlife Service
Foto: Gary Kramer / U.S. Fish & Wildlife Service
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis lupus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: Ulv,[1]
varg, gråbein, skrubb, gråulv
Hører til: ulver,
virkelige hunder,
hundelignende canider
IUCNs rødliste: [2]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [3]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-CR-no.svg

CR — Kritisk truet

Habitat: terrestrisk; subtropiskarktisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Ulv
Med oppdagelsen av afrikansk ulv (C. l. lupaster) utvides utbredelsesområdet til også å inkludere land i det nordlige og vestlige Afrika
Underarter:

Afrikanske ulver:

Eurasiske ulver:

Amerikanske ulver:

Hunder:

Ulv eller gråulv (Canis lupus) er en av flere arter i hundeslekten (Canis), som tilhører hundefamilien (Canidae). Arten er den mest vanlige ulvearten i verden og finnes over store deler av den nordlige halvkule, inkludert områdene nord for Sahel i Afrika og fra Mexico og nordover i Nord-Amerika. Arten overlever i kraft av flere underarter, hvorav flere er omdiskuterte. Ulv regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer brunbjørn, gaupe, jerv og visent.[4]

I norsk tale er «ulv» et uttrykk som omfatter både vanlig ulv (C. lupus) og etiopisk ulv (C. simensis), samt alle underartene hos disse. I Norge går ulven også under andre navn, som varg, gråbein og skrubb.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Ulvens store labber gir god bæreevne i snøen
Ulveavtrykk sett i forhold til en menneskehånd
Pelsen kan være tykk og isolerende og fargene varierer

Ulv er et hundelignende rovpattedyr og en av fire kjente ulvearter i verden i dag. Størrelse og vekt varierer i henhold til både geografisk spredning og underart. Kroppen er langstrakt og slank med lange lemmer og en lang og busket hale. Labbene er store (også sett i forhold til dyrets størrelse) og runde. Hodet er relativt smalt og har et langt og spisst snuteparti med kraftige kjever. BFQ (bitestyrkekvotienten) er målt til 136 for dyr med en kroppsvekt på cirka 35 kg, noe som er betydelig. Øynene er normalt gulbrune og ørene triangulære og stående. Den strittende pelsen i ansiktsregionen gir hodet et mye større inntrykk enn hva det egentlig har. Dekkhårene i pelsen forøvrig er slette og glatte og står noe ut fra kroppen. I visse regioner utvikler ulven tett isolerende underull vinterstid, avhengig av klimaforholdene.

Normalt blir ulv ca. 70-80 cm høye og omkring 30-50 kg tunge, men det finnes og underarter som er både større og mindre. Den norske underarten har en gjennomsnittsvekt på ca. 40 kg som voksen. Tispene oppnår normalt 87-98 % av hannens kroppslengde og veier omkring 80-85 % av hannene. I vill tilstand lever ulven i ca. 4-8 år (3-4 i Norge), men i fangenskap kan den bli nærmere 16 år gammel.

De fysisk største ulvene lever i de store skogene i Latvia, Russland, Hviterussland, Alaska og Canada. Disse ulvene kan bli inntil 160-165 cm i kroppslengde, og dertil kommer halen på inntil 52 cm. Skulderhøyden kan nå opp i 100 cm og vekten kan nærme seg 80 kg for en fullvoksen hannulv. Til sammenligning veide den største ulven som er registrert skutt i Norge ca. 65 kg.[5]

De fysisk minste ulvene lever i de vestre delene av Asia, i Midtøsten og på den arabiske halvøya. Den kan nå en kroppslengde på ca. 80 cm og har en hale på inntil 29 cm. Vekten er normalt rundt 20 kg.

Fargen på pelsen er variabel. Slik har den nordamerikanske ulven riktignok grå pels, men vanligvis tenderer fargen mot beigegrå og rødbrune innslag. Variasjoner i fargene gir ulven utmerket kamuflering, noe som gjør de nærmest umulig å oppdage i sitt naturlige habitat. I arktiske områder tenderer fargen mot det hvite, og det finnes også en rekke eksempler på nærmest helt sorte ulver. Det siste er ganske vanlig i visse nordamerikanske populasjoner, men heller ikke ukjent i Russland.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Ulver er sosiale rovpattedyr som hevder revir og danner større flokker eller mindre familiegrupper. Familiegruppene er en sosial struktur som oftest består av et ynglende par og deres avkom i løpet av de siste 1-3 årene. I noen tilfeller kan det dannes større flokker som består av flere (typisk 2-3) familiegrupper.[6] Etter hvert som ungdyrene blir eldre vil de fra de er omkring 9 måneder til 3 år (typisk 1-2 år) gamle forlate flokken for å danne sin egen familiegruppe. Streifdyr som ikke er i slekt kan tas opp i en flokk, selv om dette skjer sjelden. De eneste langtidsmedlemmene i en flokk er derfor foreldrene, og flokken fungerer som en enhet året rundt.[7]

Nyere forskning viser at viltlevende ulv ikke ledes som tidligere antatt av en såkalt dominant alfa, men snarere i en sosial ordning der foreldrene er naturlige ledere for avkommet. I større flokker kan det imidlertid være flere ynglende lederpar, som hver i sær leder sitt eget avkom. I Banff nasjonalpark i Canada ble en flokk med fem ynglende lederpar observert.[8] I flokker med flere ynglende par vil det være naturlig at eldre lederdyr rangerer over de yngre, og derfor kan ha en slags alfastatus og være litt dominante ovenfor de andre. Dominant konkurranse mellom ulver i samme flokk er imidlertid en sjeldenhet, kanskje til og med nærmest fraværende. Uttrykket alfa er derfor mangelfullt, siden betydningen ikke inneholder mer informasjon en det å være foreldre og lede sitt eget avkom.

Flokken samarbeider gjerne om å skaffe føde, men den kan også dele seg opp i mindre jaktlag eller dyra kan jakte alene. En flokk kan nedlegge byttedyr som er mange ganger større enn hver enkelt ulv.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Ulven jakter store byttedyr i flokk

Ulv kan overleve på ca. 1,6-1,7 kg mat i døgnet, men for å kunne reprodusere seg trenger den minst 2,25 kg i gjennomsnitt. Amerikanske estimater hevder imidlertid at ulver i snitt gjerne spiser ca. 4,5 kg mat i døgnet, om tilgangen på føde er tilstrekkelig. Ville ulver spiser sjelden hver dag. Det kan gå flere dager mellom hvert måltid. Når de først spiser, kan de fortære opp mot 9-10 kg i ett måltid.

Ulv jakter i hovedsak på byttedyr som er betydelig større enn dem selv, som elg, bisonokse, moskusfe og ulike andre hjortedyr, men om tilgangen på slik føde er begrenset tar den også mindre byttedyr. I Minnesota, der det finnes omkring 2 500 ulver, spiser hvert dyr i snitt 15-20 hvithalehjorter hvert år. I Skandinavia er elg hovedbyttet for ulven, men den nedlegger også rein, rådyr, sau, storfe, rødrev, bever og mye annet om den må.

Ulv er ganske fleksibel med hensyn til kosten. Den jakter i flokk for å nedlegge store dyr, eller alene om det er en hare eller annet småvilt. Det hevdes at den er «skogens renovatør», i og med at den primært tar svake og syke dyr , og derav holder bestanden av byttedyr i «god form». Forskning viser at ulven er en effektiv og rasjonell jeger. Den jakter typisk på bytte som gir mest igjen for innsatsen. I Norge har det vist seg at elgkalver utgjør omkring 70 % av kostholdet. Resten fordeles over gruppene med en overvekt av drektige elgkuer og eldre elgkuer.

Mye tyder på at ulven som topp-predator kan gi positive ringvirkninger i biotopen den lever, gjennom å påvirke atferden hos byttedyrene og å regulere mengden av dem. I Yellowstone ble 31 kanadiske ulver satt ut på midten av 1990-tallet, idag er antallet ca. 500-600. Tallet på elg har gått ned, men frykten for ulv holder også elgen borte fra elvebredder og åpne sletter, slik at forskjellige løvtrær og busker har fått anledning til å gro opp. Dette har gitt positive ringvirkninger for fugler og andre dyr. Ulven har dessuten mer enn halvert prærieulvbestanden, noe man regner som positivt.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Ulven hadde en gang i tiden det største utbredelsesområdet av alle pattedyr. Før nybyggerne kom hadde USA alene anslagsvis omkring 400 000 ulver. I Canada og Russland var antallene enda større. Ulven ble imidlertid utsatt for en rekke utryddelseskampanjer på 1800-tallet og i store deler av 1900-tallet. Rundt 1970 var den derfor så godt som utryddet i USA og mesteparten av Vest-Europa.

Ulv finnes nå kun i visse deler av Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og Asia. Mest tallrik er den i Russland og Canada. Ulven er svært tilpasningsdyktig og har blitt re-introdusert i flere land, der den har vært utryddet. Dette gjelder for eksempel i Tyskland, der den nå igjen yngler. Også i Danmark, der ulven hadde vært utryddet i nær 200 år, ble det i 2012 gjort sikre observasjoner av ulv. Det ble også funnet en død ulv i Nationalpark Thy i november 2012 som Naturstyrelsen DNA-testet. Den stammet fra den tyske bestanden.[9]

Ulven er hundens progenitor og kan reprodusere med vanlige hunder. Blandinger mellom ulv og hund kalles gjerne ulvehybrider, men siden ulven og tamhunden tilhører samme art er avkommet egentlig ikke hybrider, men bastarder.

Bestand[rediger | rediger kilde]

Den samlede bestanden av ulv er i dag trolig omkring 150 000-200 000 dyr, verden sett under ett. Størsteparten av disse finnes i det tidligere Sovjetunionen (45 000-55 000), Canada (50 000-60 000) og Mongolia (25 000-35 000). Arten regnes ikke som utrydningstruet, selv om den kan være truet regionalt.

I Europa som sådan finnes trolig ca. 55 000-70 000 ulver, hvorav majoriteten befinner seg i Russland og det gamle Øst-Europa. Innenfor grensene det gamle Vest-Europa er det tilsvarende tallet kun ca. 3 000-3 600 ulv. I Skandinavia ble bestanden anslått til cirka 260–330 individer i 2011/2012. Etter å ha vært regionalt utryddet siden tidlig på 1900-tallet har ulven i senere år etablert seg på nytt i land som Frankrike, Tyskland og nå sist også Danmark. I Frankrike, der man nå regner med omkring 200 ulver fordelt over 20 flokker, har den innvandret fra Italia til Hautes-Alpes i Sørøst-Frankrike. I Tyskland og senere Danmark har den innvandret fra Polen. Størrelsen på den tyske bestanden er usikker, men den teller trolig mer enn 150 dyr fordelt over 35 flokker.

Norges nasjonale bestandsmål for ulv er tre årlige valpekull innenfor forvaltningsområdet. I 2010 ble det for første gang etter at bestandsmålet ble fastsatt, registrert valpekull i tre helnorske revir. Bestandsmålet ble også nådd i 2011. Vinteren 2011/2012 ble det registrert 28-32 ulver med helnorsk tilhold, og 28-32 ulver i grenseområdet mellom Norge og Sverige.[10]

I Nord-Amerika består bestanden av ulv av ca. 65 000-71 000 dyr, hvorav ca. 55 000-65 000 befinner seg i Canada alene. I Midtøsten er bestanden på ca. 2 500-3 700 dyr. I Asia består bestanden av ca. 32 000-41 000 dyr, hvorav de langt fleste (25 000-35 000 dyr) befinner seg i Mongolia.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Ulven er en meget tilpasningsdyktig terrestrisk art som finnes i nesten alle habitater og de fleste klimasoner, blant annet i ørkenstrøk, stepper, skogområder, fjellstrøk og arktisk tundra. Denne arten er den mest tallrike av ulveartene. Den har en rekke underarter, både i Nord-Amerika (kalt amerikanske underarter) og i Europa og Asia (kalt eurasiske underarter).

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

I januar 2014 dukket det opp en ny studie, som hevder at hund og ulv kanskje allikevel ikke er så nære slektninger som vi har antatt i senere år, nemlig at ulven er hundens progenitor. Analysene antyder i stedet at hund og ulv kan nedstamme fra ulike linjer hos en felles progenitor, som eksisterte for omkring 9 000–34 000 år siden. Dette skal ha vært et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa og nå er utdødd. Analysene antyder dessuten at hundens nære slektskapet med ulv kan stamme fra naturlige krysninger mellom disse gjennom årene.[11]





stripet sjakal



svartrygget sjakal








gullsjakal





tamhund



dingo



gråulv




prærieulv





etiopisk ulv




dhole





afrikansk villhund






Underarter[rediger | rediger kilde]

Afrikansk ulv (C. l. lupaster)
Hvitulv (C. l. albus)

Antallet underarter er fortsatt omdiskutert. En ny og omfattende studie fra 2011 (publisert 2012-08-10) viser at ulv (Canis lupus spp.) er i ei monofyletisk gruppe med Canis simensis, Canis aureus og Canis latrans (se fylogenien ovenfor). Innenfor C. lupus er det avgreininger til fire linjer; lupaster, pallipes, lupus/familiaris/dingo, og chanco.[12] Studien viser videre at C. l. lupaster er den eldste linjen, med avgreining for omkring (median) 288 000 år siden (152 000–494 000). Deretter følger C. l. lupus/familiaris/dingo som trolig greinet av for omkring 232 000 år siden. De to siste avgreiningen er av mye nyere dato. C. l. pallipes for omkring 23 000 år siden og C. l. chanco/laniger for omkring 22 000 år siden.

En ny studie, publisert i Journal of Zoology den 27. mars 2014, utfordrer dingoens klassifisering som underart av ulv og hevder at den allikevel må klassifiseres som en egen art; Canis dingo.[13] Resultatene av denne studien stammer fra 69 dingoskaller, noen skinn og skjelletfragmenter som dateres til cirka år 1900 og bakover, altså til tiden før europerene ankom Australia og bragte med seg tamhunder som siden paret seg med lokale dingoer og skapte såkalte dingohybrider. Funnet forklarer således en rekke tidligere usikkerheter knyttet til familieforholdet mellom ulv, dingo og tamhund. Kanskje må også sistnevnte omklassifiseres som egen art.

I januar 2014 dukket det opp en ny studie, som hevder at hund og ulv kanskje allikevel ikke er så nære slektninger som vi har antatt i senere år, nemlig at ulven er hundens stamfar. Analysene antyder i stedet at hund og ulv kan nedstamme fra ulike linjer hos en felles stamform, som eksisterte for omkring 9 000–34 000 år siden. Dette skal ha vært et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa og nå er utdødd. Analysene antyder dessuten at hundens nære slektskapet med ulv kan stamme fra naturlige krysninger mellom disse gjennom årene.[14]

Eurasiske underarter[rediger | rediger kilde]

  1. Afrikansk ulv (Canis lupus lupaster) er en nyoppdaget ulv man tidligere regnet som en underart av gullsjakal. En studie fra 2011 viser imidlertid at den tilhører en hittil ukjent og urgammel linje av ulv (C. lupus).[15]
  2. Arabisk ulv (Canis lupus arabs) lever stort sett kun på den arabiske halvøy og er meget liten til ulv å være
  3. Asiatisk ulv (Canis lupus pallipes) er liten og lever i området mellom Tyrkia og Egypt, øst mot Pakistan (men trolig ikke i India)
  4. Himalayaulv (Canis lupus himalayensis) er en ny underart som ganske nylig ble oppdaget i Himalaya. Den er svært gammel.
  5. Hvitulv (Canis lupus albus) er stor og lever i eurasiske polare strøk, bl.a. i Finland og Russland
  6. Iberisk ulv (Canis lupus signatus) er en mellomstor ulv som finnes i Spania og Portugal
  7. Indisk ulv (Canis lupus indica) er en liten ulv som ganske nylig er oppdaget i India.
  8. Kaspisk ulv (Canis lupus cubanensis), av og til også kalt kaukasisk ulv, er mellomstor og lever i området mellom det Kaspiske hav og Svartehavet.
  9. Vanlig ulv (Canis lupus lupus) er stor og lever over store deler av Europa og Asia, bl.a. i Skandinavia.
    1. Steppeulv (Canis lupus campestris) er mellomstor og finnes i sentralasiatiske steppe- og ørkenområder. Regnes nå som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus).
    2. Mongolsk ulv (Canis lupus chanco/laniger) (vestlige og nordlige populasjoner) er stor og lever i deler av Himalaya, Russland, Mongolia, Kina og Korea. Regnes nå som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus). Se også himalayaulv.
    3. Asiatisk ørkenulv (Canis lupus desertorum) er mellomstor og finnes i asiatiske ørkenområder. Regnes nå som en varietet av vanlig ulv (Canis lupus lupus).

Utdødde eurasiske underarter[rediger | rediger kilde]

  1. Austroungarsk ulv (Canis lupus minor), også kalt sivulv, Østerrike-Ungarn, († før 1900)
  2. Hokkaidoulv (Canis lupus hattai) også kalt japansk ulv og Canis lupus rex, levde på øya Hokkaido i Japan og var større enn honshu-ulv, utryddet med stryknin († ca. 1889)
  3. Honshuulv[16] (Canis lupus hodophilax) også kalt honshu syngehund og japansk syngehund, levde på øyene Honshu, Shikoku, og Kyushu i Japan og kan ha vært en nær slektning til Ny-Guinea syngehund og dingo, († ca. 1905)
  4. Spansk ulv (Canis lupus deitanus), († ca. 1930)

Amerikanske underarter[rediger | rediger kilde]

Meksikansk ulv (C. l. baileyi)

Moderne klassifisering av nordamerikansk ulv deles gjerne i to faser, før og etter 1992. Tidligere ble 24 underarter anerkjent, men nå benytter man seg av den moderne klassifiseringen til Ron Nowak (U.S. Fish and Wildlife Service). Den deler amerikansk ulv inn i kun 5 underarter som vist nedenfor.

  1. Mackenzie Valley ulv (Canis lupus occidentalis) er den største nordamerikanske ulven. Den varierer i farge fra nesten hvit til nærmest sort, og er utbredt i Alaska og det vestre Canada. Ansees ikke for å være truet. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Alaskaulv (Canis lupus pambasileus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    2. British Columbiaulv (Canis lupus columbianus). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    3. Gråhvit ulv (Canis lupus griseoalbus) – også kalt manitobaulv, stor. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    4. Kenaiulv (Canis lupus alces) – stor ulv fra Alaska, (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    5. Nordvestterritorieulv (Canis lupus mackenzii). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
    6. Tundraulv (Canis lupus tundrarum) – arktisk ulv. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Mackenzie Valley ulv.
  2. Nordamerikansk steppeulv (Canis lupus nubilus) er utbredt i det sørøstre Alaska, det sentrale og nordøstre Canada og i det nordvestlige USA. Inkluderer nå flere varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Newfoundlandulv (Canis lupus beothucus) (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    2. Vancouver Island-ulv (Canis lupus crassodon). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    3. Cascade Mountains-ulv (Canis lupus fuscus) (†), også kalt brunulv, usikkert om den er utryddet eller ikke. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    4. Hudsonulv (Canis lupus hudsonicus) også kalt tundraulv, følger reinflokkene i Hudson Bay-området. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    5. Nordlig Rocky Mountains-ulv (Canis lupus irremotus) var antatt utdødd, men kan være gjenfunnet i Montana. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    6. Labradorulv (Canis lupus labradorius). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av Great Plain ulv.
    7. Aleksanderarkipelagetulv (Canis lupus ligoni) lever på arktiske øyer. Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    8. Østlig Minnesota-tømmerulv (Canis lupus lycaon) var den mest vanlige amerikanske underarten. Minnesotabestanden av denne underarten blir fra 1992 regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    9. Baffin Island-ulv (Canis lupus manningi). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
    10. Sørlig Rocky Mountains-ulv (Canis lupus youngi) (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av nordamerikansk steppeulv.
  3. Østlig tømmerulv (Canis lupus lycaon) ble tidligere regnet som den mest vanlige nordamerikanske underarten, men en omklassifisering har endret på dette. Minnesotabestanden blir nå regnet som en varietet av nordamerikansk steppeulv (se over), samtidig som ulvene i Algonquin Park-reservatet nylig har blitt omklassifisert som en egen ulveart, kalt kanadisk ulv (Canis lycaon). Resten av bestanden i Canada og de nordøstre delene av USA utgjør nå den reduserte bestanden av østlig tømmerulv.
  4. Arktisk ulv (Canis lupus arctos) finnes på de arktiske øyene i Canada og på Grønland. Inkluderer nå 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Bernardsulv (Canis lupus bernardi) også kalt tundraulv, († ca. 1952). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
    2. Grønlandsulv (Canis lupus orion) († 1930-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av arktisk ulv.
  5. Meksikansk ulv (Canis lupus baileyi) er den minste ulven i Amerika og ble utryddet fra naturen omkring 1960. Ulver avlet fra dyr i fangenskap ble satt ut på 1990-tallet. Fantes opprinnelig i Mexico og de sørvestre delene av USA. Inkluderer nå 2 varieteter som tidligere ble ansett som egne underarter.
    1. Sørvestlig ulv (Canis lupus mogollonensis) levde i Arizona og New Mexico, († 1940-tallet). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.
    2. Texasulv (Canis lupus monstrabilis), (†). Regnes nå (fra 1992) som en varietet av meksikansk ulv.

Andre underarter (hunder)[rediger | rediger kilde]

Australsk dingo

Forskerne har slått fast at ulvarten er stamfar til hunden, men det er uvisst hvilken underart (det kan være flere) den nedstammer fra. Hunder deles inn i tamme (domestiserte) og halv-ville (semi-domestiserte) raser.

  1. Dingo (Canis lupus dingo) er en hundetype som kan ha vært enten helt eller delvis domestisert for ca. 6 000-11 000 år siden, men som siden har gått tilbake til å leve i en slags vill tilstand, ofte i umiddelbar nærhet av mennesker.
  2. Tamhund (Canis lupus familiaris) er en hundetype som oppsto for ca. 12 000-14 000 år siden, men selve prosessen som førte fram til domestiserte hunder begynte kanskje allerede for 60 000-135 000 år siden.

Andre ulvearter[rediger | rediger kilde]

I en periode trodde man at det var fire ulvearter i verden, men nå viser ny forskning at det bare er to - slik man opprinnelig trodde.

  • Etiopisk ulv (Canis simensis) er en meget sjelden ulveart som holder til i høyfjellene i Etiopia, i Nordøst-Afrika. Det er minst to underarter, kanskje tre. Totalbestanden består av 400-1 000 dyr, men flere forskere mener at estimater på mer enn 550 dyr er optimistiske.

Rødulv (Canis rufus) og kanadisk ulv (Canis lycaon) ble for en stund regnet som egne arter, men disse er nå diskvalifisert fra listen. Ny forskning dokumenterer begge som hybrider, hvorav den ene (kanadisk ulv) trolig kan klassifiseres som en stabil ulvehybrid. Den andre er mer prærieulv enn ulv (75/25), og ustabil.

Konflikter[rediger | rediger kilde]

I Norge slippes hvert år ca. 2,2 millioner sau i utmark 3-5 måneder i sommerhalvåret. Vegetasjonen der er en billig ressurs, og de færreste saueeiere har stort nok innmarksareal til at de kan la besetningen gå der om sommeren, og i tillegg produsere nok vinterfôr. Bruken av utmarksbeite er derfor en forutsetning for norsk sauehold slik det er i dag.

Problemet med dette er at det – i forhold til å la sauen gå uten tilsyn – er upraktisk å utføre effektivt tilsyn av frittgående beitedyr med hensyn til rovpattedyr, slik at bøndene mister sau og rein. Riktignok står ulven bare for en svært liten andel av disse drapene, men den får langt den største oppmerksomheten. Det skyldes nok at Norge i noen tid har vært «ulvefritt», men også at ulv kan gi svært dramatiske skader i de besetningene som blir rammet. Høsten 2013 meldte Oppland fylke et rekordstort antall erstatningskrav, for ca 10 000 dyr. Tapene øker i takt med økningen i ulv og bjørn. Slike tap truer på sikt bosetning og kulturlandskap i utkantene. Norge blir også mer avhengig av matimport. [17]

Ulv og beitedyr kan skilles fysisk, enten ved å bruke ulvesikre gjerder i utvalgte utmarksområder, gjennom å flytte beitedyrene til inngjerdet innmark eller til områder som ikke er en del av et ulverevir. Tradisjonell gjeting, dvs direkte kontroll med alle dyrene hele tiden, fungerer bra, men er for kostbart. Vokterhunder kan også være effektivt under visse forhold, men kan ikke brukes sammen med sau som går fritt på beite.

Andre problemområder mellom ulv og folk, er at ulv dreper og skader hunder og konkurrerer med jegerne om elg, rådyr og andre byttedyr. Noen er også redd for å ha ulv i sitt nærområde.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Ulven har i de senere årene fått stadig mer oppmerksomhet internasjonalt. Flere og flere land vedtar vernetiltak for å sikre dette rovpattedyrets framtid, men politiske vedtak er ikke alltid nok. Der ulven kommer i konflikt med menneskene har den en tendens til å tape.

Gjeldende norsk ulvepolitikk ble vedtatt juni 2011 i det såkalte rovviltforliket [18]. Her forlenges et stortingsvedtak fra 2004, som går ut på at ulven gis et leveområde øst for Glomma opp til Rendalen, og Østfold, Oslo og storparten av Akershus. Området kalles Forvaltningsområde for ynglende ulv, og omtales også ofte som ulvesonen. Innenfor dette området skal ulv ha prioritet, mens det ikke skal tillates etableringer av revir utenfor dette området. Som en konsekvens av rovviltforliket ble det våren 2012 nedsatt et utvalg som skal evaluere ulvesonen[19]. Lisensjakt på ulv, som sist ble gjennomført januar 2012[20], er et resultat av denne politikken.

Trusselbilde[rediger | rediger kilde]

Som sådan er ulven nå beskyttet i henhold til CITES[21] Appendix II (handel kun tillatt dersom artens eksistensgrunnlag ikke trues) i alle land. I noen også i henhold til CITES Appendix I (handel med arten er ikke tillatt) og Bern-konvensjonen.[22] Noen land har også fredet arten, enten helt eller delvis.

Ulven er listet som «direkte truet» i både Norge (Størkersen, 1996) og Sverige (Ahlén & Tjernberg, 1996), og som «sårbar» i Norden (Höjer, 1995) sett under ett. I så måte ser man gjerne på den norske og svenske populasjonen som en og samme stamme. Sverige har riktignok av og til migrering fra Finland, men dette er ubetydelig. Finland har imidlertid en viss migrering fra Russland.

Rødlistestatus[rediger | rediger kilde]

IUCNs rødliste står ulv oppført som LC (Least Concern) eller livskraftig. Det finnes imidlertid lokale populasjoner som har en mer anstrengt status. Disse er som følger:

  • Canis lupus ssp. dingo VU A2e (se dingo for detaljer)
  • Canis lupus (Frankrike-Italia) VU D2[23]
  • Canis lupus (Mexico) EW[24]
  • Canis lupus (Spania-Portugal) LR/cd (se iberisk ulv for detaljer)

I tillegg regnes den norske bestanden av vanlig ulv som kritisk truet (CR) av utryddelse.

Ulv i Skandinavia[rediger | rediger kilde]

Den skandinaviske ulvebestanden var på mellom 127 og 151 dyr vinteren 2006/2007, hvorav 19-21 dyr ble sporet i Norge og resten i Sverige.[25] Dette inkluderer blant annet to enslige ulver som ble sporet ved henholdsvis Karasjok og KautokeinoFinnmarksvidda, og en enslig ulv som ble sporet i Birkenes-Åmli området i Aust-Agder. Det ble registrert 17 familiegrupper, hvorav 11 ulvepar var revirmarkerende.

På begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander her, men antallet ble sterkt redusert fram mot midten av århundret. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: Ulvepesten slo til rundt 1840, og i 1845 startet en statlig utryddelseskampanje med innførsel av skuddpremie på flere rovpattedyr og store rovpattedyrbestander. Sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press på utmarka) førte dette til at de viktigste byttedyrene som elg, rådyr og hjort ble borte. Nedgangen i ulvebestanden fortsatte til den siste skandinaviske ulven var død engang på 1960-tallet.

Revir i Norge[rediger | rediger kilde]

Fra Norge er det kjent to helnorske familiegrupper; den såkalte «Julussaflokken» (øst for Rena) og «Kynnaflokken» (øst for Elverum), begge i Hedmark. Lenger sør finnes dessuten «Gräsmarkflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige) og «Dals-Ed-Haldenflokken» (på grensen mellom Norge og Sverige, sørøst av Halden). I tillegg finnes «Juvbergetreviret» (et revirhevdende ulvepar øst for Kynnaflokken, på grensen mellom Norge og Sverige), «Rotnareviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Juvbergetreviret), og «Rømskog-Djurskogreviret» (et revirhevdende ulvepar på grensen mellom Norge og Sverige, sør for Gräsmarkflokken). Det er dessuten mulig at dyr fra «Nyskogaflokken» (i Sverige, øst for Rotnareviret) krysser over grensen til Norge. Det antydes dessuten en skandinavisk tilvekst på 18-22 valpekull i løpet av 2007.[26]

Innvandring fra Russland og Finland[rediger | rediger kilde]

Omkring 1970 ble ulven fredet i Skandinavia. Da var den nærmeste ulvebestand i Russland (Sovjetunionen). Dyr fra disse populasjonene migrerte til Finland og dels til Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i sørøst i Finland, og fra denne kunne en ny skandinavisk bestand bygges opp. Problemet var at ungulver på vandring først måtte gjennom store reindriftsområder, der de «forsvant» til tross for fredningen. Slikt skjedde flere ganger, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner Projekt-VARG.[27] De anbefalte utsetting av ulv i Dalarne i Värmland. Prosjektet inngikk i 1977, etter endel bråk og uenighet.

Ny etablering i Norge/Sverige[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1970-tallet dukket det opp flere i Norge/Sverige, blant annet den kjente Vegårdsheiulven (en 46 kg tung hannulv som innvandret østfra og som ble skutt i 1984). Det første ulveparet etablerte seg på svensk side av grensen, like øst for Finnskogen. Mange koblet denne hendelsen med Projekt-VARG, og det ble satt ut rykter om at disse ulvene var satt ut med hensikt. Til tross for et stort reproduksjonspotensiale (30 % pr år) forble denne lille bestanden lite livskraftig som følge av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom til med friskt blod. Dette ga en sterk bestandsøkning utover på 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe. Noen mener det skyldes tyvjakt. I 2004 var det imidlertid rekordyngling. Det kan ha blitt født hele 13 valpekull i den svensk/norske bestanden.

Revitalisering og avskyting[rediger | rediger kilde]

Ulvestammene i Norge/Sverige er svært utsatt p.g.a. innavl. For å unngå dette må bestanden vitaliseres gjennom tilførsel av nytt blod. Dette har bare skjedd gjennom migrering fra Finland, men i altfor få tilfeller til å sikre genpoolen for framtiden. I så måte er den siste kjente suksessfulle hendelsen fra 1992, selv om flere nye ulver har forsøkt å få innpass.

Vinteren [2001] ga Direktoratet for Naturforvaltning klarsignal til en svært omstridt helikopterjakt på en hel ulvefamilie i Atnadalen. Etter at hele flokken var skutt, viste det seg at ett av dyrene bar på genmateriale som nå er borte fra den skandinaviske ulvestammen.

I januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, kalt laponiavargen[28] med tilnavnet «John», seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Dette ble det stor misnøye med, og myndighetene satte inn store ressurser for å hindre at ulven forsvant, men 15 måneder senere ble radiosenderen tyst.

Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russiske ulver i Nord- og Midt-Sverige, deriblant én som holdt til nær Sundsvall i Västernorrlands län og en hannulv som markerte revir nær det lille tettstedet Ringvatnet i Jämtlands län, der ringvatnetvargen[29], som den ble kalt, hadde lagt sin elsk på ei av tispene i flokken. I midten av februar (2005) ble den tredje av disse skutt nær Pajala[30] i Norrbottens län, samme dag som det ble gitt fellingstillatelse på Ringvatnvargen. Den ble skutt to dager senere.

Den 1. juni 2006 ble den mye omtalte lesjaulven[31] skutt av et jaktlag i nærheten av Lesja.

En undersøkelse publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B i 2011 antyder at ulovlig jakt utgjør rundt 50 % av dødeligheten hos ulv i Norge og Sverige.[32]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Artsnavn ble fastsatt til «ulv» september 2009
  2. ^ Mech, L.D. & Boitani, L. 2004. Canis lupus. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 12. november 2006
  3. ^ Artsdatabanken. 8. mai 2007 Canis lupus. Lenke sjekket 22. mai 2009
  4. ^ IUCN. 2014-02-10. Europe’s Big Five selected!
  5. ^ Norsk Skogmuseum
  6. ^ Mech, L. D., Adams, L. G., Meier, T. J., Burch, J. W., and Dale, B. W. 1998. «The wolves of Denali.» University of Minnesota Press, Minneapolis.
  7. ^ Mech, L. D. 1995b. «Summer movements and behavior of an arctic wolf, Canis lupus, pack without pups.» Can. Field-Nat. 109:473-475.
  8. ^ G. Bloch & E. H. Radinger (2010) Wölfisch für Hundehalter – Von Alpha, Dominanz und anderen populären Irrtümern.
  9. ^ Ulve i Danmark. (2013-11-14). Naturstyrelsen (Danmark)
  10. ^ Bestandsstatus. (2012-10-02). Rovviltportalen. Statens naturoppsyn (SNO). Besøkt 2013-01-19
  11. ^ Adam H. Freedman, Ilan Gronau, Rena M. Schweizer, Diego Ortega-Del Vecchyo, Eunjung Han, Pedro M. Silva, Marco Galaverni, Zhenxin Fan, Peter Marx, Belen Lorente-Galdos, Holly Beale, Oscar Ramirez, Farhad Hormozdiari, Can Alkan, Carles Vilà, Kevin Squire, Eli Geffen, Josip Kusak, Adam R. Boyko, Heidi G. Parker, Clarence Lee, Vasisht Tadigotla, Adam Siepel, Carlos D. Bustamante, Timothy T. Harkins, Stanley F. Nelson, Elaine A. Ostrander, Tomas Marques-Bonet, Robert K. Wayne, John Novembre. (2014-01-16). Genome Sequencing Highlights the Dynamic Early History of Dogs. PLoS Genetics. ] DOI: 10.1371/journal.pgen.1004016. Besøkt 2014-01-20
  12. ^ Gaubert P, Bloch C, Benyacoub S, Abdelhamid A, Pagani P, et al. (2012) Reviving the African Wolf Canis lupus lupaster in North and West Africa: A Mitochondrial Lineage Ranging More than 6,000 km Wide. PLoS ONE 7(8): e42740. doi:10.1371/journal.pone.0042740
  13. ^ M. S. Crowther, M. Fillios, N. Colman and M. Letnic. 2014. An updated description of the Australian dingo (Canis dingo Meyer, 1793). Journal of Zoology. The Zoological Society of London. DOI: 10.1111/jzo.12134
  14. ^ Adam H. Freedman, Ilan Gronau, Rena M. Schweizer, Diego Ortega-Del Vecchyo, Eunjung Han, Pedro M. Silva, Marco Galaverni, Zhenxin Fan, Peter Marx, Belen Lorente-Galdos, Holly Beale, Oscar Ramirez, Farhad Hormozdiari, Can Alkan, Carles Vilà, Kevin Squire, Eli Geffen, Josip Kusak, Adam R. Boyko, Heidi G. Parker, Clarence Lee, Vasisht Tadigotla, Adam Siepel, Carlos D. Bustamante, Timothy T. Harkins, Stanley F. Nelson, Elaine A. Ostrander, Tomas Marques-Bonet, Robert K. Wayne, John Novembre. (2014-01-16). Genome Sequencing Highlights the Dynamic Early History of Dogs. PLoS Genetics. ] DOI: 10.1371/journal.pgen.1004016. Besøkt 2014-01-20
  15. ^ Rueness EK, Asmyhr MG, Sillero-Zubiri C, Macdonald DW, Bekele A, et al. (2011) The Cryptic African Wolf: Canis aureus lupasterIs Not a Golden Jackal and Is Not Endemic to Egypt. PLoS ONE 6(1): e16385. doi:10.1371/journal.pone.0016385
  16. ^ Utryddelsen av Honshu-ulv
  17. ^ Gudbrandsdølen dagningen, GD.no 14. nov 2013
  18. ^ Rovviltforliket: Her er hele teksten. Artikkel i Nationen. Besøkt 9. juli 2012
  19. ^ Utvalget har startet arbeidet med evaluering av ulvesonen. Artikkel på nettsiden fylkesmann.no. Besøkt 9. juli 2012
  20. ^ Ulv skutt i Åmot i Hedmark. Artikkel i Nationen. Besøkt 9. juli 2012
  21. ^ CITES-konvensjonen
  22. ^ Bern-konvensjonen
  23. ^ Wolf Specialist Group 1996. Canis lupus (Italian subpopulation). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 11. november 2006.
  24. ^ Wolf Specialist Group 1996. Canis lupus (Mexican subpopulation). In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Data pr. 11. november 2006.
  25. ^ Direktoratet for naturforvaltning. «Inntil 151 ulver i Skandinavia». 18. juni 2007
  26. ^ Norsk institutt for naturforskning - NINA. 2007. «ULV I SKANDINAVIA VINTEREN 2006-2007». Høgskolen i Hedmark
  27. ^ Projekt-VARG
  28. ^ Laponiavargen
  29. ^ Skyddsjakt på Ringvattnetvargen
  30. ^ Illegal vargjakt utanför Pajala
  31. ^ Ulv skutt ved barnehage (i Lesja)
  32. ^ Dramatiske tall for ulovlig ulvejaktforskning.no

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Canis lupus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Canis lupus – detaljert artsinformasjon