Parisfreden (1856)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pariserkongressen 1856
Krimkrigen (1853–1856)
BomarsundSinopAlmaSevastopolBalaklavaInkermanTaganrogMalakovKinburnParisfreden i 1856

Parisfreden (eller Tredje pariserfred) ble sluttet i Paris den 30. mars 1856 og gjorde slutt på Krimkrigen.

Partene var Det osmanske riket med forbundsfellene Frankrike, Storbritannia og Kongedømmet Sardinia på den ene siden, og Det russiske keiserdømmet på den andre.

Vilkår og umiddelbar virkning[rediger | rediger kilde]

Russerne hadde lenge ønsket å beherske Svartehavet og få fri tilgang til Middelhavet og verdenshavene gjennom Bosporos. Traktaten tvang dem til å godta at Svartehavet skulle være nøytralt territorium og lukket for alle krigsskip. De fikk heller ikke ha fort eller nærvær av våpen langs havet. Disse fredsbetingelsene innebar et kraftig tilbakeslag for den russiske innflytelsen i regionen.

Moldavia og Valakia skulle stå under nominelt ottomansk styre, men gis uavhengige grunnlover og nasjonalforsamlinger – overvåket av seierherrene. Det skulle også holdes folkeavstemning for å undersøke om det var stemning for en sammenslåing av de to landene, og Moldavia ble tildelt den sørlige delen av Bessarabia (Budjak).

Traktaten demilitariserte Åland som tilhørte det russiske Storfyrstedømmet Finland. Engelske og franske styrker hadde ødelagt det ålandske fortet Bomarsund i 1854, og ønsket å forhindre at russerne brukte det som militærbase.

Tsar Nikolaj I av Russlands nederlag innebar at:

  • Russland mistet territoriet landet var blitt tildelt ved Donaus munning.
  • Russland ble tvunget til å frasi seg sin rett til å beskytte kristne i det ottomanske riket til fordel for Frankrike.
  • Russland mistet innflytelsen over Donaufyrstedømmene Moldavia og Valakia, som i likhet med Serbia ble gitt større selvstyre.
  • Politiske reformer var nødvendige i Russland etter at de tapte krigen, blant annet ble livegenskapet avskaffet i 1861.

Langtidsvirkning[rediger | rediger kilde]

Pariserfreden førte til en ny maktkonstellasjon i Europa. Frankrike overtok som den nye kontinentalmakten etter Russland. «Den hellige alliansen» mellom Russland, Østerrike Preussen fra 1815 gikk i oppløsning og forholdet mellom Russland og Østerrike ble varig svekket. Siden Russland vendte seg til Frankrike og Preussen ble Østerrike isolert. Motsetningene mellom Russland og Storbritannia ble større, og forholdet mellom dem bedret seg ikke før begynnelsene av 1900-tallet.

Russlands militærmakt kunne imidlertid ikke svekkes på lengre sikt. Nøytraliseringen av Svartehavet var en av Russlands viktigste ettergivelser, men ordningen ble revidert allerede i 1871. Under den fransk-prøyssiske krig opphevet Russland den 9. november 1870 ensidig bestemmelsene og Londonkonvensjonen (1871) 3. mars 1871 besluttet å avnøytralisere Svartehavet. Stredene forble likevel sperret for fremmede krigsskip og bare sultanen kunne tillate vennligsinnede staters krigsskip å passere. Til gjengjeld var Russland fri til å bygge skip og festninger langs Svartehavet. Sevastopol ble igjen havn for den russiske krigsflåten og kom til å spille en aktiv militær rolle mot det osmanske riket allerede i den russisk-tyrkiske krigen i 1877-78.

Forventningene til den franske keiser og vert for fredskongressen, Napoleon III, ble heller ikke oppfylt. Han håpet forgjeves at Storbritannia og Østerrike skulle gå med på en omfattende reorganisering av Europa med Italias samling og gjenopprettelsen av en polsk stat.

Bestemmelsene om den nøytrale sivile sjøfarten fikk derimot varig virkning ved at Parisdeklarasjonen fra 16. april 1856 innledet en ny æra innen den internasjonale sjørett.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Winfried Baumgart: Der Friede von Paris 1856. Oldenbourg, München 1970. ISBN 348643571X.
  • Imanuel Geiss (red.): Chronik des 19. Jahrhunderts. Bechtermünz, Augsburg 1997. ISBN 3860471317.
  • Oskar Jäger: Geschichte der neuesten Zeit. Vom Wiener Kongress bis zur Gegenwart. (2. bind); Oswald Seehagen, Berlin 1882.
  • Wilhelm Treue: Der Krimkrieg. Mittler, Herford 1980. ISBN 3813201236.