Julenissen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Julenissen framstilt med reinsdyr i kanadisk magasin fra 1875.

Julenissen, som i Norge ofte omtales kun nissen, er en oppdiktet skikkelse i vestlig populærkultur, med røtter i gamle katolske tradisjoner og europeisk folketro.

Julenissen opptrer i forbindelse med julen, i Norge på Julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre, vennlig mann med kraftig, hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke, og han bærer også gjerne store støvler og rød nisselue. Den moderne Julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede som blir trukket av reinsdyr.

Julenissen har sitt utspring i den gamle helgenskikkelsen Sankt Nikolas og kom til Norge via Tyskland og Danmark først mot slutten av 1800-tallet. Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tida før og i julehøytida. Ifølge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledt seg ut som julenissen og har med seg gaver.

Den amerikanske julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A Visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger for Coca Cola på 1930-tallet. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur.

Innhold

[rediger] Julenissens opprinnelse

Julenissen stammer opprinnelig fra legendene om den kristne helgenen St. Nikolas, som skal ha vært biskop i havnebyen Myra på 300-tallet. Området er i dag del av Tyrkia. Han hjalp blant annet barn og familiene deres når de trengte det, og han ble derfor tidlig æret som beskytter for barn og unge. Han er også vernehelgen for sjøfolk og andre.

I helgenlegendene fremstår Nikolas gjerne som den usette velgjøreren. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til minnedagen for St. Nikolas den 6. desember, som tisvarer Nilsmesse i den gamle norske kirkekalenderen. Festen spredte seg etter hvert til andre land i Europa. Skikken bestod blant annet i å gi små gaver, såkalte Nikolas-gaver, og ofte kom Nikolas selv med gavene. Ved siden av den kirkelige Nikolas-festen oppstod det på 1400-tallet en tilsvarende tradisjon der Nikolas kom med gaver i hjemmene. Selv om det har vært flere gavegivere enn St. Nikolas opp gjennom historien, er det likevel en klar forbindelse mellom ham og Julenissen.

På tross av det kristne opphavet, har den protestantiske kirken sett på Julenissen som en konkurrent til julebudskapet i kristen forstand og til Jesus-barnet.

[rediger] Julenissen i Norge

Julefiguren, som oppstod på grunnlag av legendene om Sankt Nikolas, har ingenting å gjøre med den norske fjøsnissen, som er en østlandsk variant av den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Julenissen og fjøsnissen har således opprinnelig kun betegnelsen som nisse felles, en betegnelse som kan henføres til mannsnavnet Nils, som er en nordisk kortform av mannsnavnet Nikolas eller Nikolaus.

Den norske julenissen er nok allikevel en sammensmeltning av den europeiske Julemannen, som kom til Norge via Danmark og Tyskland helt mot slutten av 1800-tallet, ofte kledt i vandringskappe eller bispedrakt, og den vesle fjøsnissen med rød lue. Det tok imidlertid et par-tre tiår før Julenissen kan sies å ha blitt populær og vanlig i Norge. Julenissetradisjonen er derfor noe yngre enn juletretradisjonen her i landet. Julenissen ble først populær i Oslo-området og i byene på Østlandet, og først noe senere utover på bygdene og i de andre landsdelene. På begynnelsen av 1900-tallet ble julekorttradisjonen mer og mer vanlig i Norge, og den vesle gårdsnissen ble etter hvert også en slags «julenisse» gjennom bildeframstillinger på julekort.

Julenissen har i nyere tid fått trekk fra den kommersielle, amerikanske julenissen. Gaveutdeleren i Norge har derfor langt, lyst skjegg, rød lue, lang (rød) kappe og nikkers, samt strømper og vest i grov ull, men han har ikke bispestav og er ikke nødvendigvis tjukk.

I Norge har det siden mellomkrigsåra vært tradisjon at en voksen kler seg ut som Julenissen og kommer for å dele ut julegaver til de minste barna på julaften, den 24. desember. Det er da vanlig at Julenissen hilser selskapet med ordene «Er det noen snille barn her?». En Julenisse med smågaver er også fast innslag på juletrefester som arrangeres av barnehager, skoler og andre i romjula eller etter nyttår.

Det er en betydelig diskusjon om hvilket sted som med rette kan kalles julenissens hjemsted. En sterk norsk, aktør gjennom lang tid er Drøbak, men også Longyearbyen på Svalbard mener seg berettiget til å være hans hjemsted i tillegg til Oslo som i lang tid svarte på post merket «Til Julenissen, Nordpolen». Andre byer som har markert seg i konkurranser om å være nissebyen fremfor noen er Egersund og Røros. [1]

[rediger] Julenissen i Norden

Gamle dagers julenisse med granbar i håret, julemat og et barn i armene, kunne komme ridende på en geit.

Når klokkekim og hymnesang varsler julens komme forbereder folk over hele den nordlige halvkule seg til årets høytid. I pakt med eldgamle skikker holdes julens tradisjoner fortsatt levende, og når lys og juletre tennes venter barn fra alle verdenshjørner spent på besøk eller pakker fra den gamle, godhjertede herre med rød topplue og langt, hvitt skjegg.

I tråd med Disneys fortryllende juleklassikere kjenner alle verdens fjernsynsseere til "historien om Santa Claus". Og som ethvert barn av vår tid vet; fest blir det først når "vår mann" får spent sine åtte bukker for sleden og taxet ut til årets flight over polarnattens klare stjerenhimmel... Kledd i de karakteristiske rød-hvite gevanter og utstyrt med korn, horn, bjeller, stav og gavesekk har den moderne "Father Christmas" blitt vår tids fremste bærer av julens tradisjoner og dens høytidlige festlighet.

Utgangspunktet for dagens Disneyversjon var forøvrig Coca Colas berømte reklameplakat fra 1932, der den gamle "Julegubben" lærte barna å drikke brus. Figuren ble skapt av den svenskættede illustratøren Haddon Sundblom, på basis av gamle svenske beskrivelser og postkort. Supplert med folkesagn fra nord-europeiske imigrantert formet så Disney en moderne versjon av gamle symboler og tradisjoner. Klare kjennetegn som julegran, julenek, kongler, dompapper, reinsdyr og andre detaljer, forteller også at dagens internasjonale "Santa Necklas" har sitt opphav i Skandinavia.

I de senere år har kulturhistorikere og andre forskere fattet en seriøs interesse for den gomodige aketypen, som i vår tids sentrale høytid fremstår som en overnasjonal "Pater Grand Familias". Blant flere publikasjoner fremstår her hollenderen Tony Van Renterghems spenstige men høyst seriøse gjennomgang; "When Santa Was a Shaman" (llewllyn Publications 1996). I 1996 kom også finlands Ior Bock, med en høyst tankevekkende utgave av Væinmøinen mytologien, der Sant Neoklas settes i en historisk sammenheng. Begge forfatter trekker klare tråder tilbake til den nordiske urbefolkningen, samtidig som man påpeker paralelle forhold i tidlig romersk, gresk og inod-europeisk kultur. Så endelig har man begynt å finne svar på barnas evige spørsmål om julenissens herkomst og tilhørighet.

Foratterene av de omtalte publikasjoner trekker trådene flere tusen år tilbake i tid, til Europas opprinnelige, naturfilosofiske kulturform. I pakt med den arktiske årssyklus ble solens vendepunkt (feiret 24/12) markert med en lysfest, der "kjærlighetens tre" (furugrana) utstyres med en levende flamme (stearinlys), naturkreftenes symboler og livets gaver (ringer). Gangen og sangen rundt treet markerer altså solens gebursdag og dermed starten på det neste årets tider, solens sirkel krans og livshjulets gang. Derav navnet jul, simpelten. Her feiret man også naturens rikdom, menneskehetens tilblivelse, samt ætten og sitt get opphav, symbolisert ved, ja nettopp, julgubben, eller julemannen også kalt Allfader ("Oden"), Nec-Klas eller nissen. I den nordiske almanakken finner vi også fortsatt spor etter de gamle riter. Fortsatt kalles 6 desember NecKlas dagen, da den gamle dro med sitt bukkespann. Pa en uke skulle ættefaren besøke egnens barnekjære kvinner, som natten mellom 12 og 13 desember skulle granske sin sjel og sitt sinn, hvorvidt de ville la seg trolove (Lucia) kommende midsummenatt. 24 desember presenterte kvinnene så sine valg for mennene, som så anordnet en ukes fest-i-val hvor kvinnenes valg (Val-ky-rie) ble feiret. Derfor kalles ennå 25 desember for den gode Stavens fanedag, Staffansdagen.

Det er således ingen tilfeldighet at de fleste granskere viser til de norrøne Asene og "guden Odin" som opphavet til vår tids julenisse. Asene og deres "Allfader" ("Odin") hadde som kjent bodd i norden "siden opphavs tid" og "alle folk i norderlanda regnet sin ætt etter dem" (Snorre Edda). Under det strengt katolske regime (ca. 1050-1550) ble disse gamle idealer bannlyst og årets merkedager ble tillagt latinsk opprinnelse og betydning. Færst etter reformasjonen finner vi gjen livshjulets tre" og den gamle "Øttefar" - Nec-Klas gjengitt i tekst og bilde. Som maske og rollefigur tillates "Gamle Hvitskjegg" benyttet først på 1800 tallets begynnelse, da den engelske "Father Christmas", hollandske "Sinter Clas" og den danske "julemand" igjen er å finne i det offentlige rom.

Julenissen kom i følge den nåværende og "offisielle historien" til Norden på slutten av 1800-tallet og fikk etter hvert omtrent samme rolle som gaveutdeler på julaften i alle de nordiske landene. I Sverige kalles han «Jultomten» og i Danmark «Julemanden». På Færøyene er imidlertid den danske nissen innført som «Jólama∂ur» først de siste tretti åra. I Island er tradisjonen at det i tillegg deles ut en førjulsgave hver dag f.o.m. 12. desember fram til julaften av tretten skremselsvetter eller såkalte julesveiner, kalt jólasveinar på Island. Disse stammer opprinnelig fra norrøne forestillinger der de blir beskrevet som ungene til den skrekkelige trollkjerringa Grýla, men som nå er blitt til en slags store smånisser.

[rediger] Julenissen i USA og Storbritannia

Lastebil fra bruprodusenten Coca Cola i Nederland pyntet som Coca-Cola Christmas truck med svensk-amerikanske Haddon Sundbloms reklamenisse fra 1931. Sundbloms nisse bidro til å befeste bildet av julenissen som en tykk, blid mann i rød drakt med pelskant.

Julenissens vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet «A Visit from St. Nicholas» fra 1823. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863.

På slutten av 1800-tallet flyttet flere samiske familier fra indre Finnmark til Alaska sammen med 500 reinsdyr for å lære inuitter å drive reindrift. Det norsk-amerikanske selskapet Lomen Company brukte flere av samene og reinsdyra i en reklamekampanje for reinkjøtt. I kampanjen ble det brukt et opptog hvor reinene blir leid av samer og i sleden som hver av reinene trakk satt det en julenisse i en haug av gaver. Den amerikanske, kommersielle julemyten med Santa Claus, Rudolf og reisen fra Nordpolen var født.[2]

Den kommersielle myten ble senere rendyrket gjennom den svensk/ålandsk-amerikanske illustratøren Haddon Sundbloms reklameplakater for The Coca Cola Company i USA fra 1931. Tidligere hadde julenissen blitt avbildet på litt forskjellig måte, hos oss ofte i tysk-dansk versjon som en gammel mann med lang kappe, gjerne grønn, og gaver i en sekk på ryggen. Den kommersielle cola-nissen har imidlertid siden spredt seg sammen med amerikansk populærkultur til store deler av verden, også til Norge. Dette skyldes også Walt Disneys to tegnefilmer «Santa's Workshop» og «The Night before Christmas» fra 1932, der publikum får presentert en nissefigur som ligner Sundbloms, og som dermed befester bildet av en rødkledd og tykk julenisse.

Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor Julenissen på Nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere eller gnomer. Natta før juledagen, altså natt til den 25. desember, tar nissen av sted med reinsdyr og slede og reiser rundt i hele verden med pakker og gaver som han slipper ned gjennom skorsteinspiper eller legger i julestrømper opphengt på peishylla eller ved sengeenden. Første juledag er derfor den store gavedagen i den engelskspråklige verden.

De opprinnelige åtte reinsdyrene som angivelig trekker nissens slede ble navngitt i diktet A Visit from St. Nicholas: Dasher, Dancer, Prancer, Vixen, Comet, Cupid, Donner, Blitzen. «Donner und Blitzen» er tysk for torden og lyn. Senere ble det niende reinsdyret introdusert i fortellingen om Reinsdyret Rudolf, som ble skrevet i 1939 og presentert i en sang i 1949. Julenissen har ni reinsdyr.

Julenissen kalles ofte «Father Christmas» i Storbritannia, mens han i USA har fått navnet Santa Claus, en anglifisering av det nederlandske Sinterklaas, altså Sankt Nikolas.

[rediger] Julenissen i Russland

Se ellers egen artikkel: Fader Frost

I den gamle russiskortodokse kirken var St. Nikolas den helligste av alle helgener og brakte også der gaver. Ifølge russisk folketradisjon er det imidlertid Ded Moroz (Дед Мороз), det vil si «Bestefar Frost» eller «Fader Frost». som har samme rolle som julenissen hos oss. Han bærer en magisk stav og kommer med gaver til barna under Nyttårsfeiringa, ofte sammen med barnebarnet sitt Snegurochka (Снегурочка) eller «Snøjomfrua». Bestefar Frost forekommer også i tysk tradisjon under navnet «Väterchen Frost». Under kommunistida i Øst-Europa ble Ded Moroz først bannlyst, men senere blant annet brukt i den kulturpolitiske propagandaen som et motstykke til den dekadente, vestlige Julenissen, og opptrådte da nesten alltid i blå kappe.

[rediger] Julenissen i verden

I moderne julefeiring er julenissen for lengst blitt kommersialisert. Han brukes som salgsfremmende figur i hele den vestlige verden, men også i Latin-Amerika og ikke-kristne kulturer som Japan og deler av Øst-Asia, bl.a. på Taiwan. Julenissen kan derfor sees i de fleste stormagasiner før jul, blant annet i form av utkledte personer som hilser på kunder og barn.

Hvor Julenissen bor varierer imidlertid med de nasjonale tradisjonene. Hjemstedet hans kan være Nordpolen, Alaska, nord i Canada, på Grønland, i Korvatunturi i finsk Lapland eller i Dalecarlia i Sverige. De som ser på Julenissen som helgenen Sankt Basil, mener det ligger i den tyrkiske oldtidsbyen Caesarea.

Julenissens kommersielle potensial har ført til at enkelte lokalsamfunn og steder satser på ham som bærende forretningside. Særlig har den finske byen Rovaniemi satset stort på å lansere seg internasjonalt som julenissens hjemsted. I langt mindre skala har tettstedet Drøbak sør for Oslo gjort det samme, der det er helårs julebutikk og «Julenissens postkontor» med eget poststempel. I Savalen i Hedmark ligger «Julenissens gård» som små og store kan besøke og sende post og ønskelister til. I mange år tok også Oslo kommune imot post fra hele verden adressert til «Julenissen på Nordpolen».

[rediger] Julenissen på andre språk

En moderne sjokoladejulenisse. Den første julenissefiguren av sjokolade ble lagd allerede i 1820. De har siden vært særlig populære i Tyskland.

Navnlenkene her fører til de utenlandske wikipediasidene:

[rediger] Julenissen i bøker, filmer og sanger

Det har blitt lagd utallige bøker, filmer og sanger om og med Julenissen, særlig historier for barn.

[rediger] Bøker

[rediger] Filmer

[rediger] Sanger

[rediger] Annet

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ Dalane Tidende: Okka nisse
  2. ^ NRK: - Rudolf er samisk

[rediger] Litteratur

  • Julenissen og andre nissar av Velle Espeland, Oslo 2000

[rediger] Eksterne lenker

Commons: Kategori:Santa Claus – bilder, video eller lyd


Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Julenissen»
Personlige verktøy
Opprett en bok