Realisme (kunst)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Begravelse i Ornans» malt av Gustave Courbet 1849-50
«Akseplukkerne» malt av Jean-François Millet 1857
«Albertine i politilægens venteværelse» malt av Christian Krohg 1885–87

Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk.

Kunsthistorisk periode[rediger | rediger kilde]

Realismen som en kunsthistorisk periode vokste frem på midten av 1800-tallet. I kunsthistorien regnes den fra ca. 1850–1870 og i litteraturhistorien er realismen en betegnelsen for tiåret 18751885. Den beskrives som en motreaksjon til romantikken, hvor mennesket og samfunnet ble presentert på en urealistisk (romantisk) måte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1840-årene begynte den industrielle revolusjonen å slå fart i Norge. Den førte med seg mange forandringer, som for eksempel endringer i næringslivet, folkevandring til Amerika, voksende industri, og nye sosiale grupper. De nye sosiale gruppene krevde sine rettigheter, og mange flere mennesker enn før ble engasjert i politiske debatter. Det var ikke lenger en liten elite som diskuterte samfunnsspørsmål, debatten var åpen for alle som fulgte med. Politiske og litterære meninger kunne brytes, og skjønnlitteraturen ble for mange forfattere en måte å spre sitt budskap på.

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Frem mot 1870-årene kom derfor også det moderne gjennombruddet innen litteraturen for fullt. Det var stort sett forandringene i samfunnet som var avgjørende for at realismen overtok, men det var også enkeltpersoner som påvirket det som skjedde.

Mer enn noen annen var det dansken Georg Brandes (1842–1927) som påvirket det som skjedde, som betegnet perioden som «det moderne gjennombrudd». Han hadde stor tro på utviklingslæren og positivismen. Brandes angrep alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning, særlig statskirken og universitetet. Romantikkens virkelighetsfjerne dikting var han også svært kritisk til, hans mål var en dikting som var realistisk, virkelighetsnær, og som kunne forbedre samfunnet.

Nye teorier som Charles Darwins verk Artenes opprinnelse stred også mot romantikkens konservative syn på mennesket. I tillegg førte også de store omveltningene i samfunnet til at mange forfattere gikk over til realistisk skriving. Den store innflyttingen til byene førte til urbanisering, og som resultat av det økte fattigdommen, slumkvarterer vokste frem, og det ble stadig flere sosiale problemer. Dette førte til en voksende avstand mellom borgerskapet og arbeiderklassen.

Et av realismens kjennetegn er valget av emne. Forfatterne skrev om problemer som fantes rundt dem, og prøvde å sette problemene under debatt. Vanlige temaer var fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke og tvangsekteskap. Nå ble også enkeltmenneskets skjebne fortalt, og de ble fremstilt som mennesker med sjel, tanker og personlighet, og ikke lenger som stereotypiske rollefigurer. Realismen i Norge ble stort sett preget av de «fire store»: Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie, men da kanskje spesielt de to sistnevnte.

I billedkunsten regnes Gustave Courbet, Jean-François Millet og norske Christian Krohg som fremstående realister.