Svedjebruk

Svedjebruk i Finland, 1892. Foto: I. K. Inha.

Svedjebruk (svijordbruk) er en form for jordbruk, tidligere brukt i de fleste deler av verden. Arkeologiske undersøkelser har vist at metoden har blitt brukt i anleggsfasen av en åker på Hornnes i Førde, som har vært anlagt allerede i overgangen i siste del av senneolittisk tid mot overgangen til eldre bronsealder.

Store Norske Leksikon definerer slik jordbruk som «jordbrukssystem der jorden dyrkes færre år enn den ligger brakk».

Ordene «svedjebruk»/«svedjebrug» brukes på svensk og dansk. «Svijordbruk» er en alternativ form på bokmål.

Metode

Et område eldre skog (vanligvis barskog, gran, finsk huuhta) markeres på senvinteren, hugges i april-mai samme året, og får ligge over vinteren og tørke. Dette brennes (svies av) neste midtsommer, og såes i umiddelbart etter slokking, før noe regnfall får hårdnet asken. Dette vokser frem til et tuelandskap med toårig svedjerug som ble kunne beites av sau om høsten for å buske seg ytterligere, og så ble høstet året deretter. Det var også mulig å bruke ettårig rug som skjæres samme høst. Noen områder tillot en sekundær avling rug eller neper. Etterpå ble området til eng eller beite i flere år i påvente av at ny skog vokser til. Bosettinger som anvendte svedjebruket, hadde spesielle tørkestuer for ruget, enten i bolighuset (nyttig kombinasjon for oppvarming og badstu) eller i egne bygg.

Fordelen ligger i at man slipper det svært tunge oppdyrkingsarbeidet som vanlig åkerjordbruk fordrer, mens ulempen ligger i at man årlig må svi av nye områder, og at markene blir liggende langt unna bolighusene. Svedjebruket er altså svært plasskrevende (færre brukere per arealenhet), men den enkelte bruker vil oppnå vesentlig bedre avling, grunnet det svært næringsrike jordsmonnet frøene såes i. Åkerjordbrukets årlige gjødslingsbehov unngås i svedjebruket. Samarbeidet mellom ulike brukere (svedjelag) var vanligvis også en fordel for de samfunn der teknikken var i bruk.

Svedjebruket var dominerende i de nevnte områdene helt frem til midt på 1800-tallet, og ble brukt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Forbudssoner ble dog innført allerede på 1600-tallet for å sikre forsyning til bergverk, samtidig med at andre driftsformer (åkerjord) gjorde seg gjeldende. Livet til svedjebrukerene kunne derfor bli noe nomadisk, med mindre de valgte å gå over til vanlig åkerbruk. I andre deler av verden har man svedjebruk-lignende driftsformer inntil i dag, eksempelvis Amazonas.

Svedjebruk i Norge

I nyere historisk tid, ble metoden hovedsakelig brukt av skogfinner som brakte med seg teknikken fra landskapene Savolax og Karelen, da de emigrerte til Sverige og senere Norge på 1600-tallet. Her til lands finner vi bevarte bosettinger i museale og festivalmessige sammenhenger, som på Finnskogen og i Finnemarka.

Eksterne lenker

• Svedjebruk Forfatter: Per Martin Tvengsberg, Utgiver: Norsk Skogfinsk Museum,