Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Finlands utenriksministerium i Helsingfors.

Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk ledes av Finlands president, i samarbeid med statsrådet (regjeringen). Riksdagen godkjenner internasjonale forpliktelser og oppsigelser av dem. Riksdagen bestemmer også når internasjonale forpliktelser skal tre i kraft, så langt det er bestemt i grunnloven. Utenriksdepartementet som ledes av utenriksministeren, er ansvarlig for kontakte med andre land og internasjonale organisasjoner.[1][2]

Presidenten er øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Regjeringen danner en forberedende komité for utenriks- og sikkerhetspolitikk av statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren og inntil fire andre ministre. Riksdagens utenrikskomité forbereder lovgivning.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Nøytralitetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Finske IFOR-styrker på en Sisu XA-180 i Bosnia i 1996.
Foto: Luis A. Deya/United States Army
Finske vernepliktige avlegger troskapsløftet om å forsvare landet.
Foto: Karri Huhtanen

Et ideal i finsk politikk om å sikre sin overlevelse gjennom nasjonal enhet, har blitt satt i forbindelse med lidelsene under vinterkrigen og den finske borgerkrigen. Under den kalde krigen holdt Finland en nøytral linje i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Herav oppstod det vestlige uttrykket «finlandisering», som en henvisning til Finland, om en ettergivende politikk overfor Sovjetunionen.[4][5]

Finland søkte samtidig et nordisk samarbeid gjennom Nordisk råd, globalt samarbeid som medlem av FN fra 1955 og OSSE fra 1973 og økonomisk integrasjon med Vesten, som med Bretton Woods-avtalene og frihandelsavtalen med EEC.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 sa Finland opp VSB-avtalen og Paris-avtalen av 1947, som hadde begrenset landets utenriks- og sikkerhetspolitiske handlefrihet. Finland var med på å etablere Østersjørådet i 1992.

Meningsmålinger viser at forsvarsviljen er en av de største i Europa.[6][7]

EU-medlemskap[rediger | rediger kilde]

Finland søkte om EU-medlemskap tre måneder etter oppløsningen av Sovjetunionen, og ble medlem i 1995. Som EU-medlem har landet vært en pådriver for tettere politisk og økonomisk integrasjon, men vært tilbakeholden på det militære området.[8][9] Finland har deltatt i Den nordiske stridsgruppe, en av EUs militære innsatsgrupper, siden 2008.

Det nordiske samarbeidet har blitt utvidet til det overveiende militærfaglige avtaleverket NORDEFCO.[10]

Ved siden av EU er Russland en viktig handelspartner. Finland har vært med i Schengen-området siden 2001,[11] men den finsk–russiske grensekontrollen ved Vaalimaa skapte diplomatiske tvister.[4] Finland har ytet stor utviklingshjelp til Russland, især for å avhjelpe forurensning og andre miljøproblemer som har påvirket Finland. Finland har vært meget avhengig[klargjør] av import av elektrisitet og fossile brensler fra Russland. Det forekommer russisk spionasje[12] mot Finland og russiske krenkelser av finsk luftrom og territorialfarvann.[4]

NATO-medlemskap[rediger | rediger kilde]

I likhet med Sverige har Finland i motsetning til andre land ved Østersjøen, lenge avstått fra å søke om NATO-medlemskap. I 1994 var Sverige og Finland de første til å gå inn i Partnership for Peace, NATOs formaliserte samarbeid med andre stater i Europa og den tidligere Sovjetunionen. Finland har vært med i Det euro-atlantiske partnerskap siden 1997, deltatt i NATO-ledede operasjoner som SFOR og KFOR på Balkan og ISAF i Afghanistan, bidratt til NATO Response Force siden 2008, og vært vertskap for flere internasjonale militærøvelser.[13] Landets samarbeid med de øvrige partnerskapslandene, foregikk i det såkalte 29+2-samarbeidet (NATO + Sverige og Finland).[14][15]

Finlands befolkning hadde lenge ønsket å fortsette som NATO-partner uten medlemskap.[4][16] Russlands invasjon av Ukraina i 2022 utløste imidlertid en ny debatt om NATO-medlemskap i Sverige og Finland. Meningsmålinger som ble tatt opp etter den russiske invasjonen viste flertall for et medlemskap i begge land. Finlands daværende president Sauli Niinistö og statsminister Sanna Marin, gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO.[17][18]

Internasjonalt samarbeid, diplomatiske forbindelser[rediger | rediger kilde]

Foruten de førnevnte organisasjonene er Finland medlem av Europarådet, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Den internasjonale oppgjørsbanken, Den interamerikanske utviklingsbanken og Den asiatiske utviklingsbanken.

Det er 63 utenlandske ambassader i Finland, og en rekke land har ambassadører i Norge, Sverige, Danmark eller Russland som er sideakkreditert til Finland. Finland har 92 utenlandsstasjoner.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Uppgifter». Presidentti (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  2. ^ «Sök - Uppslagsverket Finland». www.uppslagsverket.fi. Besøkt 12. mai 2022. 
  3. ^ «Finland's foreign and security policy» (engelsk). Ministry for Foreign Affairs of Finland. Besøkt 5. mai 2015. 
  4. ^ a b c d Vihavainen, Timo (2010). «Ryssland i Finlands historia: Några särdrag som påverkar nutiden». Nordisk Østforum (svensk). 24 (2): 185–197. ISSN 0801-7220. 
  5. ^ Forsberg, Tuomas og Pursiainen, Christer (2006). «Crisis Decision-Making in Finland: Cognition, Institutions and Rationality». Cooperation and Conflict (engelsk). 41 (3): 235–260. ISSN 0010-8367. 
  6. ^ Kämpe, Monica K. Mattsson (17. juni 2021). «Finland: Sisu og forsvarsvilje». Folk og Forsvar. Besøkt 29. oktober 2021. 
  7. ^ «Försvarsviljan» (svensk). Findikator. Arkivert fra originalen 31. juli 2021. Besøkt 29. oktober 2021. 
  8. ^ Wigell, Mikael (2017). «Rysslands geostrategi och dess konsekvenser i Norden». I Almqvist, Kurt. Sverige och Finland (svensk). Utgitt av Axel och Margaret Ax:son Johnsons stiftelse för allmännyttiga ändamål. Stockholm: Axess. s. 41–49. ISBN 978-91-89672-94-9. 
  9. ^ Tiilikainen, Teija (2021). «Finland and the European Union». I Laursen, Finn. The Oxford Encyclopedia of European Union Politics (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-085642-7. 
  10. ^ «The basics about NORDEFCO» (engelsk). NORDEFCO. Besøkt 5. mai 2015. 
  11. ^ Warakaulle, Charlotte Lindberg (2001). «Frontier-Free». The World Today (engelsk). 57 (3): 13–14. ISSN 0043-9134. 
  12. ^ Sakki, Pekka (20. desember 2012). «Russia’s enthusiasm for espionage increasing». Helsinki Times (engelsk). Besøkt 5. mai 2015. 
  13. ^ «Finland: a valued Nordic partner» (engelsk). NATO. 12. november 2012. Besøkt 5. mai 2015. 
  14. ^ «Utrikes- och säkerhetspolitik i internationella organisationer». Utrikesministeriet (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  15. ^ Lund, Kenneth (5. mars 2022). «Sverige og Finland vil ha samarbeid med Nato og tilgang til amerikanske våpen». www.dn.no. Besøkt 25. mars 2022. 
  16. ^ Rahkonen, Juho (2007). «Public Opinion, Journalism and the Question of Finland’s Membership of NATO» (PDF). Nordicom Review (engelsk). 28 (2): 81–92. ISSN 1403-1108. 
  17. ^ Strømme, Simen Hunding (12. mai 2022). «Finland vil inn i Nato». NRK. Besøkt 12. mai 2022. «Nato-medlemskap vil styrke Finlands sikkerhet. Som medlem av Nato vil Finland styrke hele forsvarsaliansen. Finland må søke Nato-medlemsskap uten forsinkelser.» 
  18. ^ «Startsida». Presidentti (svensk). Besøkt 12. mai 2022. 
  19. ^ «Finland's representation abroad» (engelsk). Ministry for Foreign Affairs of Finland. Besøkt 5. mai 2015. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finlands_utenriks-_og_sikkerhetspolitikk&oldid=23789254»