Stridsøkskulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland.
Sridsøks fra Gotland fra sent i perioden.

Stridsøkskulturen er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i nordlige Europa fra omkring 3200 f.Kr. til 1800 f.Kr., i Norden i tiden mellom 2700 f.Kr.2350 f.Kr.

Denne epoken har også blitt kalt for «De knuste skallers epoke» ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig.

Utforskning og levninger[rediger | rediger kilde]

Stridsøkskulturen har blitt foreslått som den tiden hvor man antar at et indoeuropeisk eller germansk folk invaderte Europa.[trenger referanse] Andre forskere tror at det germanske språket oppstod gjennom en senere kontakt mellom Nord-Europa og Skandinavia.[trenger referanse]

I Nord-Norge var stridsøkskulturen tilstedeværende i innlandet i Rana kommune (Dunderlandsdalen).

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen og den russiske Fatjanovokulturen. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

I sitt eldste stadium er alle grupper av stridsøkskulturer kjennetegnet av stridsøkser, ganske lik den svensk-norske undergruppens eldste øksetype. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol.

Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen (svensk Klockbägarkulturen, engelsk Beaker culture), men introduksjonen av metall endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Gravene er enmanns- eller dobbelgraver, ofte under flat mark, men i blant også under en lav haug. Den ligger alltid i sovestilling. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver virker det å ha skjedde en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene.

Rundt 3000 graver er blitt avdekket fra Skåne til Trøndelag. De bortimot 3000 stridsøkser som er blitt funnet har vært spredt over hele Norden, skjønt mest sparsommelig i nordlige Sverige og nordlige Norge. Mindre enn 100 bosetninger har blitt identifisert, og deres etterlatenskaper er forsvinnende lite ettersom de er funnet på landbruksområder som har vært i fortsatt bruk opp til moderne tid og derfor pløyd ned. Den norske arkeologen Einar Østmo har rapportert funnsteder overfor Polarsirkelen, i Lofoten og så langt nord som dagens Tromsø.

I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har Einar Østmo framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og en tetter kulturell fellesskap enn de indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser «tusener» av skip har blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedveg og ikke en hindring.