Aleksander I av Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksander I av Russland
Tsar av Russland
Aleksander I av Russland
Aleksander I av Russland
Regjeringstid: 24. mars 1801 - 1. desember 1825
Forgjenger: Paul I
Etterfølger: Nikolaj I
Født: 23. desember 1777, St. Petersburg
Død: 1. desember 1825 (47 år), Taganrog
Ektefelle: Louise av Baden

Aleksander I av Russland (russisk: Александр I Павлович [Aleksandr I Pavlovitsj]; født 12. desemberjul./ 23. desember 1777greg. i St. Petersburg, død 19. novemberjul./ 1. desember 1825greg. i Taganrog) var tsar av Det russiske keiserriket 1801-1825, kjent fra Napoleonskrigene og som skaperen av «Den hellige alliansen».

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Aleksander var sønn av den sinnssyke Paul I av Russland, men vokste opp i nær kontakt med sin strenge farmor Katarina II (den store) og mottok en vesteuropéisk oppdragelse i opplysningstidens ånd. Selv beskrives Aleksander med sine brå humørskift og sin merkelige blanding av rettskaffenhet og brutalitet både som schizofren og manisk-depressiv.[1] Meget tidlig ble forholdet til faren anspent, og Aleksander tok i 1801 makten ved et statskupp som førte til farens død. Som tsar arbeidet Aleksander tidlig med tanken om reformer og en eventuell grunnlov, men alt ble med planene.

Ved makten[rediger | rediger kilde]

Aleksanders regjering faller sammen med Napoleonskrigene, hvor han spilte en sentral rolle. Han inntok først en nølende holdning overfor Napoleon, sluttet seg deretter til hans fiender og deltok fra 1804 i den tredje koalisjon mot Frankrike. Her led han store nederlag, han ble blant annet personlig beseiret ved Austerlitz i 1805 og led nye nederlag under den fortsatte krig. I 1807 sluttet han fred med Napoleon i Tilsit, senere kjent som freden i Tilsit. Aleksander trådte ut av alliansen med Storbritannia og aksepterte Napoleons posisjon. I de følgende fredsår bygget han opp et visst vennskap med Napoleon, aksepterte kontinentalblokaden og tvang Sverige til det samme gjennom finskekrigen, men unngikk å forplikte seg videre militært.

Napoleon syntes det ble feil å være gjest hos den overvunne tsaren, mens tsaren på sin side ikke ville sette sine ben på fransk-okkupert område; følgelig lot Napoleon bygge et møtelokale på en flåte midt ute i elven som dannet grensen mellom fransk og russisk område. Bygningen hadde en dør mot den franske og en dør mot den russiske siden. Begge statsoverhoder lot seg så ro over til flåten, og snakket sammen på tomannshånd i tre timer.

«Jeg hater engelskmenn like mye som De gjør,» hevdet tsaren. «I så fall har vi fred,» forsikret Napoleon. Han skrev senere til Joséphine om tsaren: «Han er en meget stilig, god og ung keiser.» Tsaren på sin side skrev til søsteren Katarina: «Gud har reddet oss». Til en fransk diplomat sa han om Napoleon: «Hvorfor har jeg ikke møtt ham før? Sløret har falt, og tiden for feiltakelser er over.»[2]

Innenriks støttet han et omfattende liberalt reformarbeid under ledelse av statsmannen Mikhail Speranskij, men oppgav prosjektet som følge av motstand og protester fra overklassen, og lot i 1812 Speranskij avgå.

En stigende rivalisering med Napoleon, samt russiske økonomiske kvaler med fastlandssperringen, førte til at Aleksander i 1812 brøt med Frankrike og provoserte frem krig. Under den følgende krig (Napoleons felttog til Russland og tilbaketoget fra Moskva) viste tsaren stor fasthet og kamplyst, og han bidro muligvis derved til det franske nederlaget.

I 1814 var han blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris og opptrådte som den første russiske tsar også som en klar vesteuropéisk maktfaktor. Han besøkte George III i England, og viste stor interesse for kveker-bevegelsen. Han gav audiens til slaverimotstandere, som ut fra kvekernes overbevisning ikke tok av seg hatten for noen jordisk monark, og mottok deres bok Utdrag av bevismaterialet, om negerslavenes forferdelige levevilkår. Da han krysset Den engelske kanal, ble tsaren syk og pekte på plansjen over slaveskipet Brookes, som viste hvordan slavene lå sammenstuet under dekk. «Den boken har gjort meg mer syk enn havet,» sa han.[3]

Etter Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Under Wienerkongressen 1814-15 spilte Aleksander en hovedrolle. Han forestod blant annet gjenopprettelsen av en polsk lydstat (Kongresspolen) og støttet Preussens erobringskrav. Han hadde flere sammenstøt med fyrst Metternich, men støttet ham dog i sluttoppgjøret med Napoleon i 1815. Under denne kongressen lanserte han tanken om «Den hellige allianse», et fyrsteforbund basert på kristendommens prinsipper, som skulle danne grunnlaget for fremtidens statsforhold. Det ble realisert, men ble i praksis et redskap for Metternich, som sa om ham: «Det er ikke mulig å være mer begavet enn tsar Aleksander, men jeg har en følelse av at det er en bit i hans karakter som mangler. Jeg kan bare ikke oppdage hvilken...»[2]

Etter 1815 ble Aleksanders styre stadig mer konservativt, mens han selv ble preget av stigende handlingslammelse og hang til mystikk. Utenrikspolitisk ble han påvirket av Metternich; i selve Russland gled mye av makten over til minister Aleksej Araktsjejev, som skjerpet den reaksjonære kurs. Russlands forhold til vestmaktene ble dårligere, og revolusjonære sammensvergelser i selve Russland ble dannet.

Alexanderpalass i Taganrog. © TaganrogCity.Com

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Både i samtiden og ettertiden har Aleksander gjort et forvirrende inntrykk. Han virket snart som en overtroisk og ulikevektig enehersker, snart som en sjarmerende og opplyst verdensmann, og han kunne svinge mellom uselvstendighet og forbløffende konsekvens. Også hans død er omgitt av mystikk. Han døde offisielt i byen Taganrog ved Svartehavet, men hardnakkede rykter ville ha det til at han i virkeligheten hadde abdisert i hemmelighet og under dekke av å være død, hadde slått seg ned i Sibir som religiøs eremitt under navnet Fjodor Kusmitj, og skulle være død der i 1864. Påstanden synes faktisk støttet av visse indisier og vitneutsagn, men noe sikkert er aldri bevist. Graven hans ble åpnet i 1920, men den var tom.[2]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Aleksander I av Russland – stamtavle i tre generasjoner
Aleksander I av Russland Far:
Paul
Farfar:
Peter III
Farfars far:
Carl Frederik av Slesvig-Holsten-Gottorp
Farfars mor:
Anna Petrovna av Russland
Farmor:
Katarina II
Farmors far:
Christian August av Anhalt-Zerbst
Farmors mor:
Johanna Elisabeth av Holstein-Gottorp
Mor:
Sophie Dorothea av Württemberg
Morfar:
Fredrik II Eugen av Württemberg
Morfars far:
Karl Alexander av Württemberg
Morfars mor:
Maria-Augusta av Thurn og Taxis
Mormor:
Fredrike Dorothea Sophia av Brandenburg-Schwedt
Mormors far:
Fredrik Vilhelm av Brandenburg-Schwedt
Mormors mor:
Sophie Dorothea av Preussen

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herman Lindqvist: Napoleon, forlaget Schibsted, Oslo 2007, ISBN 978-82-516-2395-7
  2. ^ a b c Herman Lindqvist: Napoleon
  3. ^ Adam Hochschild: Begrav lenkene (s. 359), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Александр I Павлович – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Paul I 
Tsar av Russland
Etterfølger:
 Nikolaj I 
Forgjenger:
 Gustav IV Adolf 
Finlands storfyrste
Forgjenger:
 Fredrik August I av Sachsen
(som hertug av Warszawa
Polens konge