Myr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Myrhull med torvmose

Myr er økosystem med høy grunnvannstand, der nedbrytningen av dødt organisk materiale går så langsomt at det skjer en opphopning av delvis omdannet materiale, kalt torv.[1] Torva danner gjerne tykke lag og er et karaktertrekk i landskapet, både i Norge og mange andre nordlige land.

Definisjon og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Myrer består av åpne våtmarksområder uten trær, der det vokser torvmose (Sphagnum spp.) og dessuten kan vokse gress, lyng og busker med mer. I moderne europeiske systemer for klassifisering av naturtyper blir skog der det vokser torvmose regnet som en egen type, sumpskogsmark. Våtmarksområder der både trær og torvmose mangler, men som likevel har en rik vegetasjon, kalles sumper.

Store myrområder finnes bare i de kaldttempererte strøkene på den nordlige halvkule. De største myrene er i Vest-Sibir, der de dekker er areal på 600 000 km². Myrer utgjør også en stor del av arealet i Canada, Alaska, Skottland, Irland, Nederland, Nord-Tyskland, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia og Hviterussland. På den sørlige halvkule finnes torvmyrer bare på Falklandsøyene, og i de sørligste delene av Chile og Argentina.

Torvmose har en større utbredelse, og en finner store tropiske skogområder med torvmose i skogbunnen i for eksempel Amazonas, og på Borneo. Men disse områdene er etter definisjonen sumpskogsmark, og ikke myr.

Myrområder i Norge[rediger | rediger kilde]

Også i Norge er myrene et viktig trekk i landskapet de fleste steder. Tidligere var ca. ti prosent av landarealet (30 000 km²) dekket av myr, men gjennom omfattende grøfting fra slutten av 1800-tallet er dette redusert til under 20 000 km². Vel 1000 km² er vernet i myrreservater eller i andre verneområder. Best kjent er FokstumyraDovre. En tredjedel av myrarealet i Norge ligger over skoggrensa.

Torvdannelse[rediger | rediger kilde]

For at torvmyr kan dannes må det være fuktig i terrenget. Planterester som blir liggende på tørr mark eller i godt gjennomluftet vann, blir raskt nedbrutt av aerobe bakterier, sopp, insekter, meitemark, og mange andre organismer. Havner planterestene derimot i stillestående vann uten oksygen, er det bare anaerobe bakterier som kan bryte dem ned. Denne prosessen går svært sakte, og planterester kan ligge i tusener av år uten særlig nedbryting.

Denne langsomme nedbrytingen kalles fortorvning. Planterestene brytes sakte ned, og torva får en brun farge. Brunfargen skyldes tannin som er frigjort, og dette stoffet farger bekker som renner fra myrer. Mange av de kjemiske reaksjonene som de anaerobe organismene utfører, senker pH-verdien i vannet. Myrvann kan derfor være svært surt, helt ned til pH 3,5 i regnvannsmyrer.

Dannelsen av ei myr er ofte et trinn i en økologisk suksesjon der et tjern gror igjen. Graver en seg ned i ei slik myr, vil en finne følgende lag fra bunnen og opp:

  • Organiske sedimenter – rester av organismer som levde i fritt vann, og materiale som ble tilført tjernet med vind og vann, kalles dy eller gytje
  • Limnisk torv – rester av sumpplanter som takrør, elvesnelle og vannliljer, avsatt under vannspeilet
  • Telmatisk torv – rester av høye starrarter, avsatt under vekslende fuktighetsforhold
  • Terrestrisk torv – ofte sterkt nedbrutt, rester av or, bjørk og lave starrarter, avsatt under ganske tørre forhold

Klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

Alle forsøk på å klassifisere myrer blir litt skjematiske. I naturen finner en ofte både to og tre myrtyper ved siden av hverandre. Myrer klassifiseres som regel i to hovedtyper og flere undertyper. Grensene mellom ulike myrtyper settes gjerne med såkalte indikatorer; der spesifikke plantearter dukker opp.

Jordvannsmyr[rediger | rediger kilde]

Jordvannsmyrer (også kalt grunnvannsmyr, sigevannsmyr, steddannet myr, topogen myr, minerotrof myr og minerogen myr) påvirkes av grunnvannet, altså vann som har vært i kontakt med berg- eller jordmasser i området. Dette vannet kan ha et høyt innhold av oppløste næringsstoffer (mineraler, også kalt metallioner), avhengig av hvilke masser vannet har vært i kontakt med, og inneholder derfor flere plantearter enn regnvannsmyrer, men hvor næringsrik den er varierer. Derfor graderes gjerne jordvannsmyr i en næringsskala: fattigmyr, intermediær myr, rikmyr og ekstremrikmyr. Typen bestemmes i hovedsak av berggrunnen og mineraljorda som vannet passerer gjennom. Rikmyrer og ekstremrikmyrer finnes for eksempel ofte i områder med baserike (kalkrike) bergarter.

Topogen myr[rediger | rediger kilde]

Slike myrer finnes som et belte rundt åpent vann. De er et stadium i utviklingsprosessen der åpent vann gror igjen.

Rikmyr rundt sjøer og tjern[rediger | rediger kilde]

Her finner en sumpvegetasjon nærmest i det åpne, næringsrike vannet. Lenger inn kommer rikmyr med høye starrarter og høye, fargerike blomsterplanter. Graset takrør, som egentlig tilhører sumpstadiet, vokser også ofte i myra. Ennå lenger inn, der grunnen er høyere over grunnvannsnivået, skifter vegetasjonen til sumpskogsmark, eller høymyr.

Fattigmyr rundt sjøer og tjern[rediger | rediger kilde]
Torvmyrull er vanlig på fattigmyrer

Denne typen vokser rundt næringsfattige tjern og innsjøer. Typisk er torvmatta som flyter på vannet, såkalt hengemyr. Vanlige planter er starr, myrull, myrhatt og bukkeblad.

Soligen myr[rediger | rediger kilde]

Disse myrene dannes der strømmende vann fra kilder, bekker og elver metter grunnen med fuktighet.

Kalkmyr ved kilder og strømmende vann[rediger | rediger kilde]
Engmarihånd er vanlig på rikmyr

Kalkmyrer (ekstremrikmyr) kjennetegnes ved at vannet er rikt på kalsium. De er vidt utbredt, men finnes naturligvis bare der berggrunnen inneholder kalk. I Norge er dette en svært sjelden og sårbar naturtype. Disse myrene er svært artsrike, med mange sjeldne planter, for eksempel mange orkideer. Noen av de fineste kalkmyrene i Nord-Europa ligger i Jämtland i Sverige, for eksempel Vackermyren i Hammerdal. Lamyra, en kroksjøRingerike er også et eksempel på denne myrtypen.

Fattigmyr ved kilder og strømmende vann[rediger | rediger kilde]

Der vannet er fattigere på næringsstoffer får en myrer som ligner på de rundt innsjøer og tjern.

Myreng[rediger | rediger kilde]

Dette er myrer som er påvirket av beiting eller slått. Vegetasjonen er en blanding av myr- og engplanter.

Nedbørsmyr[rediger | rediger kilde]

Nedbørsmyrer (også kalt regnvannsmyr, ombrogen myr og ombrotrof myr) får kun vann direkte fra nedbøren. Slike myrer inneholder nesten ingen oppløste mineraler (metallioner) og er derfor svært nærings- og artsfattige. Kun et bestemt sett med torvmosearter og noen få arter høyere planter overlever der.

Høymyr[rediger | rediger kilde]

I tidens løp kan torvmosen på ei topogen myr vokse over grunnvannsnivået, slik at myra kun blir holdt fuktig av nedbør. Ei slik myr får en hvelvet form, og kalles høymyr. I de mest oseaniske strøkene kan hvelvingen være hele 6 m over terrenget rundt, men lenger øst i Europa er høymyrene flatere. Myrvannet er svært surt, og vegetasjonen er artsfattig. Høymyrer var tidligere svært vanlige i lavlandet i Nordvest-Europa, men er i dag ofte ødelagt av torvstikking eller oppdyrking.

Høymyr i Tyskland

Teppemyr[rediger | rediger kilde]

I de fuktigste strøkene av Vest-Europa, som på De britiske øyer, og i Vest-Norge, finner en myrer som dekker hele landskapet som et teppe.

Aapamyr (Strengmyr)[rediger | rediger kilde]

Denne myrtypen er viktig i den vestlige delen av det eurosibirske barskogsområdet. Dette er store myrer, der ombrogene torvrygger løper på tvers av fallretningen. Mellom ryggene ligger våte, soligene forsenkninger, «flarker», som kan være nesten umulig å krysse til fots.

Palsmyr[rediger | rediger kilde]

Langt mot nord, og i høyfjellet i Sør-Norge, finnes det myrer med hauger som kalles palser. Inne i palsene ligger en permanent frosset kjerne av is og torv. De dannes bare der årsmiddeltemperaturen er under 1° C, og nedbøren er liten. Palsene kan ha en diameter på 20–30 m. Høyden er som regel 2–3 m, men kan bli opptil 7 m.

Bruk av myrer[rediger | rediger kilde]

Den eldste menneskelige bruken av myrer er fortsatt viktig, i hvert fall i Norge. På myrer kan en plukke bær, helst multe, men på de tørreste stedene også blåbær og tyttebær. Tranebær og skinntryte vokser også på myrer, men det er ikke vanlig å plukke dem i Norge.

Tidligere ble utmarka utnyttet på en annen måte enn i dag. Det gikk beitende husdyr på myrene, og det var vanlig å slå myrgras. Ofte samlet en høyet i løer om sommeren, for deretter å kjøre dem hjem til gården på slede om vinteren.

Å skjære og tørke torv for å bruke den til brensel, brendtorv, har vært vanlig både i Norge, og andre land. Under både første og annen verdenskrig var det en sterk økning i uttak av torv for brensel. I Norge tok produksjonen slutt på 1950-tallet, men i andre land er torv fortsatt en viktig energikilde. I Irland blir 15 prosent av elektrisiteten produsert ved å brenne torv i varmekraftverk.

Torv blir også brukt til jordforbedring, og som strø for husdyr. Evnen til å holde på vann gjør torv godt egnet til disse formålene.

Grøfting av myrer for hånd er tungt arbeid, men da grøftedynamitten og anleggsmaskinene kom, åpnet det seg nye muligheter. Fra slutten av 1800-tallet er store myrområder omskapt til dyrket mark, produktiv skog, eller nærings- og boligområder. Det norske myrselskap ble opprettet i 1902 for å kunne utnytte myrene bedre.

Torvuttak i Irland

Vern[rediger | rediger kilde]

Etter hvert begynte man å mene at myrene har en verdi i seg selv. Allerede i 1969, altså mens naturvern var en ny tanke i Norge, ble det utarbeidet en verneplan for myr. En forsøker å verne et representativt utvalg av de forskjellige myrtypene. I vårt land er det 287 myrreservater med et totalareal på 686 km², tilsvarende 3,7 prosent av myrarealet. I tillegg inngår en del myr i nasjonalparker, våtmarksreservater og andre verneområder, slik at mer enn 6 prosent totalt er underlagt vern.

Fokus i naturvernarbeidet er nå flyttet litt fra uberørt natur til menneskepåvirkede naturtyper, og det er derfor startet arbeid med å bevare myrenger. Et eksempel på en art som er truet av gjengroing er orkideen svartkurle, som nesten bare vokser på myreng, og tørrere seterenger.

I de tettere befolkede delene av Europa er myrer en truet naturtype på grunn av torvproduksjon og oppdyrking. I Estland er over 25 prosent av myrarealet forsvunnet på få år etter at vesteuropeiske torvprodusenter fikk starte virksomhet i landet.

Argumenter for å verne myrer er:

  • Biodiversitet – mange planter og dyr lever kun på myrer, blant fuglene kan nevnes: trane, myrhauk og mange snipefugler.
  • Karbonlagring – store mengder karbon er lagret i myrer; hvis den frigjøres, vil den bidra til økt drivhuseffekt.
  • Historie – de anaerobe forholdene i myrene gjør at organisk materiale bevares, noe som gir oss unike kunnskaper om forhistorien.
  • Hydrologi – myrer virker som fordrøyningsbassenger for nedbør, og demper derfor flom.
  • Landskap – det er nok mange delte meninger om myrenes utseende, men landskapet i Norge og Nord-Europa kan ikke tenkes uten dem.

Vegetasjonshistorie[rediger | rediger kilde]

Myrer er svært følsomme for klimaendringer. I nedbørfattige perioder kan myra tørke inn slik at skog kan vokse. Tiltar nedbøren, stiger grunnvannsspeilet slik at skogen dør. Den norske botanikeren Axel Blytt gjorde i 1870- og -80-årene oppmerksom på at en i myrene fant bevis på en rekke klimaskiftinger idet at en så en veksling mellom torvlag og «stubbelag», med rester av skog. Den svenske forskeren Rutger Sernander utviklet teorien videre, og den kalles nå Blytt-Sernanders klimavekslingsteori.

De anaerobe forholdene i myrene gjør at pollen og trestammer bevares godt. Slik kan forskerne skaffe data til pollenanalyse og dendrokronologi.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Myrer kan også fortelle oss om menneskenes historie. I flere land er det funnet vel bevarte lik som har ligget i myra i mange hundre år. Mange av disse såkalte moselikene har ikke dødd en naturlig død, men er sannsynligvis blitt utsatt for menneskeofring. Det var også vanlig å ofre gjenstander til gudene ved å kaste dem i myrer. Slike myrfunn omfatter våpen, båter, hesteutstyr, smykker og kar av keramikk.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet myr kommer fra norrønt mýrr, og er avledet av det urindoeuropeiske ordet *mōri. Betydningen av det urindoeuropeiske ordet var hav eller sjø, og ordet er nedarvet i den opprinnelige betydningen i mange språk, norrønt marr, latin mare, og russisk море.

Myr har kognater i andre germanske språk, for eksempel svensk myr og tysk Moor. På engelsk har moor skiftet betydning, slikt at det nå brukes om hele landskap med både myrer og tørrere lyngheier. Selve myra betegnes med et keltisk lånord, bog. Av og til brukes ordet mire, som ble lånt fra norrønt i vikingtida. På nordamerikansk engelsk kalles myr muskeg, et ord som har indiansk opprinnelse.

En sjelden gang brukes ordet mosenorsk om myr, for eksempel i stedsnavn som Mosby og Moseid. Det tilsvarende ordet har samme betydning på andre språk, dansk mose, svensk mossa, og skotsk moss. På mange av språkene brukes dette ordet bare om det som i norsk fagterminologi kalles høymyr.

Et tredje norsk ord er fen, som i stedsnavnet Fennefoss. Dette ordet har også paralleller i andre språk, engelsk fen, nederlandsk veen, og lavtysk Fenn. Også dette ordet har på noen språk snevrere betydning, og brukes kun om topogene myrer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Direktoratet for naturforvaltning 2006. Kartlegging av naturtyper - Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2.utgave 2006 (oppdatert 2007). Del 5 side 9. ISBN 978-82-7072-708-7

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Olaf Holtedahl (1953) Norges geologi
  • Olav Gjærevoll (1992) Plantegeografi, 2. utg.
  • A. Johansen: Myrarealer og torvressurser i Norge. Jordforsk-rapport 1997.
  • Bryan Wheeler «Myr og sump» i G.Halliday og A.Malloch (red.) (1982) Ville vekster i Norge og våre naboland

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bog – bilder, video eller lyd