Finlands historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Joan Blaeus Atlas Maior, Magnvs Dvcatvs Finlandiæ (Amsterdam 1662): Kart over Storfyrstedømmet Finland 1662

Finlands historie er historien om ulike innvandrede folk som i et hardt klima utviklet en tidlig jordbrukskultur med østlige kulturelle impulser, men som gjennom årtusener kom i stadig sterkere kontakt med sine språklig germanske nabofolk, og i dag er et vesteuropeisk integrert, nordisk demokrati. Finland har en svært lang bosettingshistorie med rester av bosetting fra siste mellomistid for 120–125 000 år siden. Jakt og fiske, jordbruk, kobber og bronse oppstod tidligere eller like tidlig som i Norge, men med en klar «østlig» kulturell og språklig tilhørighet.

Finland har vært utsatt for skiftende og sterke stormaktsinteresser: Landet var en del av kongedømmet Sverige fra 1200-tallet og fram til 1809 da det ble avgitt til Russland ved erobring, som det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland. I kjølvannet av det russiske sammenbruddet i første verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 erklærte Finland uavhengighet. I borgerkrigen mellom sosialistene, «de røde», og de konservative, «de hvite», vant til slutt de hvite. I løpet av den andre verdenskrig måtte Finland to ganger gå i krig med den mektige Sovjetunionen og måtte avgi det østlige landområdet Karelen. I løpet av 1900-tallet utviklet Finland seg fra å være et av Europas aller fattigste land, gjennom politisk konfliktskapende industrialisering, til å bli et moderne, stabilt demokrati innenfor EU og Norden.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Inngangen til Varggrottan (sperret med gitter).

Det er funnet bevis for bosetting i Finland i siste mellomistid, for om lag 120–125 000 år siden, i Varggrottan («Susiluola») ved Kristinestad. Pollen og redskaper stammer fra inntil 123 000 f.Kr, mens det også er dateringer som kan være 72 000 f.Kr. Grotten hadde redskaper i rød sandsten, og beboerne var utvilsomt neandertalere.[1] Det landområde som i dag er Finland ble igjen bosatt rett etter istiden, fra en gang rundt 8500 f.Kr.. I Karelen er det funnet fiskegarn som er 8422-8107 år gammelt. Videre er det gjort funn av en fem meter lang slede i Lappland som er 6000 år gammel.

Finland ble bosatt fra sør, og fra tiden 4200-3200 f.Kr. er det funnet kulturelle rester etter den nordøst-europeiske Kamkeramikkulturen (engelsk Comb Ceramic Culture). Redskapene som er funnet ble trolig importert, det dreide seg ikk om folkevandring på den tiden.[2] Funn av kobber ved innsjøen Onega og usikre lokasjoner inne i dagens Finland daterer seg til 3000 f.Kr.

Det første jordbruket faller sammen med en ny innvandring fra sør fra omkring 2500 f.Kr. Nå etableres utvilsomt båndkeramikken som del av Stridsøkskulturen (engelsk Corded Ware Culture), med funnsteder spesielt i det sørvestre Finland. Jordbruk fra 2500 f.Kr. er nesten utelukkende avgrenset til sørvest, men fra 2000 f.Kr. finnes også jordbruk innerst i Bottenviken og lengre øst i det sørøstre av dagens Finland rundt Finskebukten.[3] Det ble samtidig drevet jakt og fiske. Ved Vanda finner vi graver, økser og redskaper av kvarts ved Jönsas. Bronsealderen dateres til 1500-1300 f.Kr., samme tidspunkt som også Åland ble permanent bebodd. Det folket vi i dag kjenner som finner innvandret svært sent fra øst, først omkring 400-800 e.Kr. Jernalderen som oppstod på denne tida uttrykkes blant annet med krumme jernsverd – en antatt østlig påvirkning.

I moderne historieforskning antas det at det finske – og senere det samiske språket utviklet seg gradvis både før, under og etter «innvandringen» fra østersjøfinske språk, og at finsk og samisk identitet således er lokale språklige og kulturelle tilpasninger snarere enn uttrykk for bestemte «folkeslag». Grensene mellom nordmenn, samer og finner i nord var både språklig og identitetsmessig flytende gjennom det meste av middelalderen.

Svensk overherredømme[rediger | rediger kilde]

Finlands og Sveriges historiske landsdeler (grå grenser). Ulike ekspansjonsfaser har ulike nyanser. De lyseste områdene viser det omtrentlige omfanget av Sverige på 1300-tallet. Finlands nåværende grense med Sverige er hvit.)
Finsk og svensk utbredelse etter 1330 er markert med fiolett farge.
Det sovjetiske angrepet under vinterkrigen

Erik den hellige la Finland under svensk herredømme ca. 1150, under påskudd av å være et korstog. Den svenske erobringen fortsatte med Birger Jarl i 1250 og Torgils Knutsson i 1293. Ved freden i Nöteborg 1323 ble grensen trukket mellom svensk og russisk område. Sveriges lov ble innført. På 1500-tallet ble reformasjonen innført av Mikael Agricola. Økonomisk fremgang under Gustav Vasas styre. 15551557 og 15701595 krig med Russland. Bondeopprør 15961597 («køllekrigen»). På denne tiden ble finsk utviklet som riksspråk. Åbo Akademi ble grunnlagt i 1623. Krig med Russland 17001721 (Store nordiske krig), 17411743 og 17881790.

Russisk styre, gryende nasjonalfølelse og selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Russland erobret Finland 18081809, og Finland ble et russisk storfyrstedømme, formalisert ved Borgå lantdag. Helsingfors ble hovedstad i 1812. En sterk nasjonal vekkelse kom på 1800-tallet lik denne preget de fleste europeiske land.

Elias Lönnrot gav ut Kalevala i 18351849; et episk dikt som betraktes som Finlands nasjonalepos og er et av de viktigste finske litterære verker med stor betydning for finsk nasjonal selvbevissthet. Johan Ludvig Runeberg gav ut egne dikt. En rekke reformer ble innført i årene etter 1856. Finsk ble sidestilt med svensk i 1863. Fra rundt 1890 og særlig under generalguvernør Nikolaj Ivanovisj Bobrikov 18981904 ble det imidlertid drevet en hard russifiseringspolitikk. Arbeiderbevegelsen vokste fram i tiden fra 1890. Zacharias Topelius skrev historiske romaner, Aleksis Kivi realistiske. Malerne Edelfeldt og Akseli Gallen-Kallela. Bobrikov ble skutt 1904. Riksdag og allmenn stemmerett ble innført i 1906.

Under den russiske revolusjon erklærte Finland seg uavhengig. Den finske borgerkrigen ble utkjempet i 1918 mellom de røde gardene og «de hvite» under Carl Gustaf Emil Mannerheims ledelse. «de røde» tapte, og mange ble drept. Etter et forsøk med å etablere kongeriket Finland med Fredrik Karl av Hessen som konge, ble republikken ble erklært 1919. Åland ble i 1921 tilkjent Finland som demilitarisert og selvstyrt område. Dette var også en rik periode i finsk kultur: Edith Södergran, Elmer Diktonius, Helene Schjerfbeck, Eero Saarinen, Jean Sibelius.

Finland under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Områder under finsk kontroll sommeren 1942
Utdypende artikler: Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen

I oktober 1939 stilte Sovjetunionen Finland overfor en rekke territoriale krav som Finland nektet å gå med på. Vinterkrigen 1939—1940 førte til at Finland måtte avstå økonomisk viktige landområder, blant annet det meste av Karelen med Viborg (Viipuri), landets nest største by. 450 000 mennesker ble fordrevet.

Under fortsettelseskrigen 19411944 kjempet Finland på tysk side mot Sovjetunionen. Dette førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland under fortsettelseskrigen invaderte Sovjetunionen som en del av Operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen la opp til å ikke bare ta tilbake de områdene landet hadde tapt under vinterkrigen, men i tillegg kunne være et svar på kravene om et Stor-Finland som omfattet Øst-Karelen hvor befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 4. desember 1941.

Våpenstillstandsavtalen av september 1944 gjenopprettet grensene fra 1940, foruten at finnene måtte avstå Petsamo og gi Sovjetunionen en militærbase i Porkala ved Helsingfors. Dessuten ble Finland pålagt å betale store krigserstatninger.

Finland under etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Finland forble et selvstendig demokrati selv om landet under den kalde krigen var influert av Sovjetunionen. Finland ble medlem av EU i 1995.

I kulturlivet markerte billedhoggeren Wäinö Aaltonen og arkitekten Alvar Aalto seg. I hele etterkrigstiden, under presidentene Juho Kusti Paasikivi og Urho Kekkonen, var behovet for et godt forhold til Sovjetunionen avgjørende for finsk utenrikspolitikk. I 1948 hadde de to land undertegnet en «vennskaps- og bistandpakt», og Finland hadde særavtale med COMECON. 1956 fikk Finland Porkala tilbake. Kekkonen ble avløst av Mauno Koivisto i 1982.

De politiske endringene i Sovjetunionen førte til at Finland i 1991 begynte å definere sin utenrikspolitikk på nytt og innledet en prosess i retning av medlemskap i EU. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i oktober 1991. Bortfallet av det sovjetiske markedet og virkningene av den internasjonale krisen førte Finland inn i en omfattende økonomisk krise med høy arbeidsløshet fra 1992. Finland ble medlem av EU fra 1995, etter 57 prosent oppslutning i folkeavstemning oktober 1994. Var med i EFTA 1986—1994.

Riksdagsvalget i 1995 ble vunnet av sosialdemokratene, og Paavo Lipponen ble statsminister i en bred samlingsregjering. Han ble siden gjenvalgt i 1999. Etter valget i 2003 dannet en koalisjon av Senterpartiet, Sosialdemokratene og Svenska Folkpartiet regjering med Anneli Jäätteenmäki (Senterpartiet) som statsminister. Hun gikk av etter åtte uker etter angivelig å ha løyet for Riksdagen. Matti Vanhanen (Senterpartiet) ble valgt til ny statsminister i juni 2003. Sosialdemokraten Tarja Halonen har vært president fra mars 2000.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utstillingsinformasjon, Finlands nasjonalmuseum, 2003. Varggrottan ligger under en stor heller, ble oppdaget i 1996, og utgravet i 1997.
  2. ^ Utstillingsinformasjon, Finlands nasjonalmuseum, 2003.
  3. ^ I. Vuorela og S. Hicks, 1994.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]