Erik den hellige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Erik
Konge av Sverige
St. Erik
Født ca. 1120
Västergötland
Død 18. mai 1160
Uppsala
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 18. mai
Se også Ekstern biografi

Erik Jedvardsson den hellige, også kalt for Sankt Erik (ca. 1120–1160), var i henhold til historiske kilder fra 1200-tallet konge i Sverige 11501160. Han styrte trolig bare deler av Sverige.

Usikre kilder[rediger | rediger kilde]

Stockholms bysvåpen med bilde av Erik den hellige

Erik stammet muligens fra Vestergøtland og om faren, Jedvard eller Edvard, er det ingenting som er kjent. Farsnavnet Jedvardsson er bare indirekte bekreftet i en samtidskilde ved at hans bror nevnes som Joar Jedvardsson. I henhold til en litterær konstruksjon het faren Jedvard Bonde, men det kan ikke bekreftes av historiske kilder. Det har på meget løst grunnlag også blitt hevdet at faren kunne ha vært engelsk, men det bygger antagelig på at fornavnet var relativt uvanlig i Sverige på 1100-tallet.

Erik var fra 1150 en rivaliserende konge til kong Sverker den eldre som besteg kronen ca. 1130 og ble myrdet i 1156. Etter hans død ble Erik anerkjent ved de fleste eller alle de svenske tingene. Eriks styre endte da han selv ble myrdet i Uppsala i 1160.

Ekspedisjon til Finland[rediger | rediger kilde]

Rundt 1155 ble det sagt at kong Erik gjorde en ekspedisjon til sydvestlige Finland med den engelskfødte prest Henry som siden skulle komme til bli kjent som Biskop Henrik den hellige, Finlands nasjonalhelgen. Denne lille og sannsynligvis resultatløse ekspedisjonen har senere blitt kalt for et korstog og som begynnelsen på den svenske herredømmet over Finland, skjønt historisk forskning har frambrakt bevis på at det ikke eksisterte noen form for permanent svensk herredømme eller administrasjon i Finland på denne tiden.

Familie[rediger | rediger kilde]

For å styrke sin posisjon som konge klarte Erik å gifte seg med Kristina Bjørnsdatter, en dansk adelskvinne og en ætling av kong Inge Stenkilsson den eldre. Kristinas far var den danske kongssønnen Bjørn Haraldsson, også kalt for Jernside, og hennes mor var Katarina Ingesdatter, yngste datter av kong Inge.

Barn:

Mordet på kong Erik[rediger | rediger kilde]

Stockholms tredje byvåpen, kjent fra 1376, med bilde av den kronede Erik den hellige.

Kongen døde den 18. mai 1160. Sankt Erikslegenden fra slutten av 1200-tallet forteller:

Den dagen var Kristi himmelfartsfest, da han (kong Erik) etter vår Herre skulle vinne martyrpalmen og fare til himmelen. Den dagen bevitnet han messen i Hellige trefoldighetskirken på berget som kalles Vår Herres Berg og der nå domkirken står.[1] Da bærer det bud til ham av en av hans menn at utenfor byen finnes fiender og at det var best å møte dem med våpen.
Det sies at han da skal ha svart: «La meg i fred å lytte til denne høytidens store hendelse; jeg setter min håp til Herren at det som må gjenstå av gudstjenesten det skal vi høytidelig få høre et annet sted.» Da han hadde sagt dette overlot han seg til Gud, gjorde korstegnet, forlot kirken, væpnet seg og sine menn, og gikk med dem – skjønt de var få – mandig mot fienden. Disse begynte striden og sende sine stridsfolk mest mot kongen. Når Herrens Smorde lå slått på marken tilføyde de ham sår på sår, de pinte og drev spott med den allerede halvdøde, og hogde æreløst av hans hode. Slik gikk han seirende fra krig til fred og byttet salig det jordiske riket mot det himmelske.

Erik ble myrdet i Uppsala etter sigende ved Emund Ulvbane, en attentatmann som var leid av folk som arbeidet for at Sverkerætten igjen skulle få kontroll over kongedømmet. En annen teori er at det var Magnus Henriksson som sto bak, en annen som krevde tronen, og som det i noen kilder påstår at han etterfulgte Erik kortvarig som konge.

Helgenforklart[rediger | rediger kilde]

I henhold til legenden sprang en kilde mirakuløst opp på det sted hvor hans blod først hadde utgjøts. Siden 1500-tallet ble Sankt Eriks kilde pekt ut på domkirkens nordlige side, mellom kirken og Fyrisån, og den markert med en stor støpjernspumpe. Middelalderens Sankt Erikskilde synes dog å ha vært den nåværende Slottskjelleren, 500 meter sør for domskirken. Henrettelsen skjedde på den åpne plassen sør for domkirken. Der sto det fram til 1700-tallet Sankt Eriks kapell.

Den døde kongen ble begravd i Gamle Uppsala kirke. Lanseringen av Erik som helgen skjedde under sønnen Knut Erikssons lange regjeringstid 11671196. Relikvieskrinet ble i 1273 ført fra den daværende domkirken i Gamla Uppsala til domskirkebygget i Östra Aros, den nåværende domkirken. 18. mai hvert eneste år føres skrinet i prosesjon mellom den nye og den gamle domskirken, og skrinet kunne bæres rundt i eller utenfor domkirken selv ved andre tilfeller.

Det skrinet Erik lå i ble på 1700-tallet røvet av kong Johan den tredje. Johan tok ut Eriks ben og brente skrinet for å selge gullet. Det svenske folket protesterte såpass heftig at kongen måtte motvillig lage et nytt skrin som ble flyttet tilbake til Uppsala der det fortsatt ligger. På skrinet står det skrevet på latin Sangticus Ericus rex et martyr (Sankt Erik konge og martyr).

Kong Erik fikk aldri noen offisiell helgenstatus av Den hellige stol, men av en rekke dokumenter, det eldste fra 1256, framgår det at Roma kjente til helgenkulten og støttet den med løfter om avlat. En mengde miraklerberettninger som ble nedtegnet på slutten av 1200-tallet er bevart.

Erik hadde en nasjonalistisk kirkepolitikk. Sverige æret ham som nasjonalhelgen, men pave Alexander III forbød hans kult i 1172 mens hans sønn Knut Eriksson kranglet med både den svenske kirke og Roma. Det var meget betydningsfullt å ha en helgen i familien. Paven på sin side forholdt seg til kong Erik som drukkenbolt som døde som et resultat av en slåsskamp med andre fylliker.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Sankt Erik er avbildet på Stockholms byvåpen og er byens skytshelgen. Han finnes også avbildet på Stockholms Patentbyrås logo hvor han til alle oppfinneres ære betraktes som «Sankt Idérik». I juni 2002 ble Sankt Erik utpekt til månedens stockholmere.

Skrinet med levningene av Erik Jedvardsson ble åpnet opp i 2000, dog uten at det ble gjennomført vitenskapelige undersøkelser av levningene.[1][2] Den 23. april 2014 ble skrinet på nytt åpnet, men nå for at vitenskapsfolk kunne gjøre en rekke analyser for å kartlegge kostholdet på tiden kongen levde og for å forklare hva som forårsaket hans død.[3] Kongens gamle kongekrone i kobber som er dekorert med edelstener skal ikke returneres tilbake i kisten, men skal restaureres før den stilles ut i sommer og høst.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b ««Erik den heliges skrin öppnades»». Sveriges Radio. 23. april 2014. Besøkt 25. april 2014. 
  2. ^ ««Forskarna synar gamla kungaben»». Göteborgs Posten. 23. april 2014. Besøkt 25. april 2014. 
  3. ^ a b ««Åpnet 850 år gammel kongegrav»». VG. 25. april 2014. Besøkt 25. april 2014. 


Forgjenger:
 Sverker den eldre 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Magnus Henriksson