Freden i Fredrikshamn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Freden i Fredrikshamn var en fredsavtale mellom Sverige og Det russiske keiserdømmet, undertegnet den 17. september 1809. Fredsavtalen avsluttet finskekrigen og både forhandlinger og undertegnelse skjedde i den nåværende finske byen Fredrikshamn (Hamina). Russland ble representert ved Nikoláj Rumjántsev og David Alopaeus (Russlands ambassadør til Stockholm), mens Sverige ble representert ved general Kurt von Stedingk, tidligere svensk ambassadør til St. Petersburg og oberst Anders Fredrik Skjöldebrand.

I henhold til avtalen måtte Sverige avgi deler av landskapet Lappland og Västerbotten (øst for Torneälven og Muonioälven), Åland og alle landskap øst for disse. De avgitte områdene kom til å bli Storfyrstedømmet Finland, og ble i 1812 tillagt Viborgs län som Russland hadde erobret på 1700-tallet. Sammen med Borgå lantdag og Aleksander Is ed danner Freden i Fredrikshamn grunnstenene for det selvstyrte Storfyrstedømmet Finland med dets egen administrasjon og institusjoner og la derved et grunnlag for den utviklingen som ledet til vitalisering av finsk kultur, til like rettigheter for det finske språket og endelig i 1917 til Finlands selvstendighet.

Traktaten fikk en referanse til tsar Aleksanders løfte om å beholde gamle lover og privilegier i Finland men avtalen ga ingen formelle garantier vedrørende innbyggernes juridiske stilling da de russiske forhandlerne avviste det, og de svenske forhandlerne var ikke i en posisjon til å kreve noe. Tilsvarende passasjer var vanlig i fredsavtaler, men det var også gjengs kutyme at de ble ignorert. Under russifiseringsperioden 90 år etter hevdet den russiske regjeringen at avtalen ikke ble brutt og at ingen utenforstående makt derfor kunne intervenere, saken involverte kun tsaren som hadde gitt det opprinnelige løftet.

Under forhandlingene forsøkte de svenske utsendingene å sikre Åland for Sverige.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]