Storfyrstedømmet Finland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Suomen suuriruhtinaskunta(fi)
Storfurstendömet Finland'(sv)
Великое княжество Финляндское
Velikoye knyazhestvo Finlyandskoye(ru)
Storfyrstedømmet Finland
Klientstat
[[Sverige|]] Flag of Sweden.svg
1809 – 1917 Flag of Finland 1918 (state).svg [[Kongeriket Finland|]]

Flagget til Finland

Flagg

Plasseringa til Finland
Hovedstad Åbo (inntil 1812)
Helsingfors (fra 1812)
Språk Svensk, finsk[1], russisk[1]
Religion Evangelisk-luthersk og russisk ortodoks
Styreform Autonomt storfyrstedømme
Storhertug
 - 1809–1825 Aleksander I
 - 1825–1855 Nikolaj I
 - 1855–1881 Aleksander II
 - 1881–1894 Aleksander III
 - 1894–1917 Nikolaj II
Generalguvernør
 - 1808–1809 Göran Magnus Sprengtporten
 - 1809–1810 Michael Andreas Barclay de Tolly
 - 1810–1824 Fabian Steinheil
 - 1898–1904 Nikolaj Bobrikov
 - 1909–1917 Franz Albert Seyn
Lovgivende forsamling Finlands riksdag (fra 1906)
Historie
 - Borgå lantdag 29. mars 1809
 - Erklært uavhengig 6. desember 1917
Areal
 - 1850 360 000 km²
Innbyggere
 - 1850 est. 1 636 900 
     Befolkningstetthet 4,5 /km² 
Valuta Russisk rubel[2] (1840-1859)
Markka[3] (1860-1865)
• Markka (1865-1917)
I dag en del av Finland og Russland

Koordinater: 64°N 26°Ø Storfyrstedømmet Finland (også Autonomitiden, Ryska tiden, Kejsartiden) er den perioden i Finlands historie da landet var en delvis selvstyrt del av det russiske keiserdømmet. Finland hadde vært en integrert del av Sverige i mer enn 600 år, men etter flere kriger erobret Russland alle de finske områdene. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet og underlagt tsarens overherredømme, men fikk en stor grad av autonomi som førte til at Finland oppsto som en selvstyrt enhet.

Perioden varte fra 1809 til 1917 og i løpet av disse 108 årene gjennomgikk Finland tre faser: Fra 1809 til 1863 ble personalunionen konsolidert, og de finske myndighetene fikk beholde den gustavianske forfatningen. Gjennom denne fasen lyktes finnene gradvis å overbevise russerne om deres lojalitet. I perioden 1863 til 1906 fikk Finland økende uavhengighet, hvor særlig lantdagen ble reetablert. Finsk ble også et offisielt språk på linje med svensk, og handelen med omverden økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og valutareform. Finland gjennomgikk en industriell revolusjon fra 1860-årene, drevet fram av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene.

Under den siste fasen, i årene 1906 til 1917, forsøkte russerne å russifisere Finland, men dette mislyktes og forsøket viste seg å bli ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland og Sovjetunionen. Mot slutten av perioden gikk landet inn i dype kriser med sterk inflasjon, og mye industri ble helt eller delvis overtatt av Staten. I kjølvannet av den russiske revolusjon opplevde Finland også for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger.

Fra finsk side ble forholdet til Russland betraktet som en personalunion, og da tsaren abdiserte under oktoberrevolusjonen i 1917, benyttet finnene sjansen til å erklære landet selvstendig. En riksdag, som etter de hvites seier i den finske borgerkrigen midlertidig var uten sosialdemokratiske representanter, valgte den tyske prinsen Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men etter det tyske nederlaget under første verdenskrig sa han fra seg tronen før han hadde tiltrådt. I 1919 vedtok den nyvalgte Riksdagen i stedet en ny konstitusjon med en sterk presidentmakt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sverige mister Finland[rediger | rediger kilde]

Områdene som omfatter dagens Finland hadde fra middelalderen vært en integrert del av Sverige, og hørte under stormaktstiden på 1600-tallet til rikets kjerneområde. Sveriges maktposisjon ble på 1700-tallet svekket, spesielt under den store nordiske krig da Russland besatte Finland i årene 1714 til 1721. Okkupasjonen endte med freden i Nystad, men Sverige måtte avstå Viborg og Kexholm, samt sine baltiske besittelser til Russland. I en senere russisk-svensk krig, den såkalte Hattarnas ryska krig fra 1741 til 1743, besatte russerne Finland på nytt, og under den påfølgende freden i Åbo ble den vestligste av Kymmene älvs munningsgreiner grensa mellom de to land.

Etter at Russland var blitt slått i Napoleonskrigenes fjerde koalisjonskrig, inngikk tsar Aleksander I en avtale med Napoleon gjennom freden i Tilsit 7. juli 1807 der Øst-Europa ble delt i en fransk og en russisk interessesfære. Russland skulle presse England og Sverige til fred mot Napoleon, mot at Frankrike presset Tyrkia til å inngå fred med Russland, og sikre den fransk-russiske delingen av Balkan. I dette spillet er det lite trolig at Finland eller Sverige utgjorde noen viktig del av den russiske tsarens strategiske interesser, men da den engelske forbundsfellen Sverige ikke etterkom de fransk-russiske ønskene gikk tsaren til aksjon mot Sverige via Finland.[4] Det var således neppe med langsiktig okkupasjon i tankene at Russland gikk til angrep på Sverige 21. februar 1808 og slik startet finskekrigen.[5]

Poeten Johan Ludvig Runeberg trakk siden fram de heltemodige, finske høydepunktene fra felttoget og en motoffensiv i juli, i sine Fänrik Ståls sägner (Historier om fenrik Stål). Men overlatt til seg selv var 22 000 finske soldater i lengden sjanseløse mot russernes invasjon, og krigen var over i løpet av et og et halvt år. Napoleon forsøkte å få tsaren til å invadere Sverige, men forgjeves. Men den finske kampgløden fra felttoget, og bøndenes pro-svenske geriljakamp på Åland, i Österbotten og Karelen, kan ha bidratt til at Russland valgte en forsiktig linje og innvilget finnene betydelig autonomi.[6] Siden det fortsatt ble ytt militær motstand og på grunn av faren for geriljakrig, forsøkte tsaren å roe ned situasjonen i Finland.[7] I et manifest utstedt 17. juni 1808, under finnenes motoffensiv, bekreftet han at Finland var innlemmet i Russland, men lovet å beholde landets gamle lover og stendenes privilegier. Samtidig befalte han Finlands stender å komme sammen til en forhandling om landets framtidige status. Det hører også med at Napoleon ikke tilkjente russerne herredømme over Finland før han møtte tsaren i Erfurt i november 1808.[8]

Storfyrstedømmet blir til[rediger | rediger kilde]

Tsar Aleksander I åpner Borgå lantdag,
samtidig framstilling av Emanuel Thelning.
Storfyrstedømmet Finland i 1900.

Den finske deputasjonen under ledelse av grev Carl Erik Mannerheim reiste i november 1808 til St. Petersburg, men hevdet at de ikke var legitime representanter for Finlands stender. Følgen ble at tsaren besluttet at stendene skulle innkalles i overensstemmelse med de gamle svenske lovenes prosedyrer for en lantdag.[9] Dessuten lovte han finnene at deres ledere skulle få henvende seg direkte til ham, utenom den russiske regjeringen. På denne måten fikk finnene en enda mer opphøyet og reell status av autonomi, selv om landet ikke var selvstendig.[10]

Stenderforsamlingen trådte sammen i Borgå 25. mars 1809, dvs før freden i Fredrikshamn 17. september 1809. Den hastige sammenkallingen skyldtes tsarens behov for å avklare situasjonen i Finland før en ny runde av krig brøt ut i Europa.[11] Etter at tsaren var ankommet ble Borgå lantdag høytidelig åpnet 28. mars. De finske stendene avla troskapsed til tsaren – formelt sett var dette landsforræderi da de fortsatt var svenske undersåtter – til gjengjeld forsikret tsaren at Finland skulle få beholde sine lover, sin religion og sitt språk. Gustaf Mauritz Armfelt, som var utvist fra Sverige som landsforræder og som hadde blitt rådgiver for tsaren, overbeviste tsaren om at Finland burde bli et storfyrstedømme. Stendene satt sammen noen måneder for å utarbeide en forvaltning som var i overensstemmelse med Finlands nye status, og 19. juli 1809 avsluttet Aleksander I lantdagen med en avslutningstale hvor han slo fast at finnene nå var «løftet opp til medlemskap i familien av nasjoner».[12]

Russland og Sverige sluttet fred i september 1809, og fredsbetingelsene innebar at Sverige måtte avstå hele den sydlige halvdelen av dagens Finland, Åland, deler av Lapplands län og Västerbotten. Storfyrstedømmet besto opprinnelig bare av de områdene Sverige nylig hadde avstått, men fra begynnelsen av 1812 ble også de såkalte «gammelfinske» områdene som Sverige mistet til Russland i 1721 og 1743, innlemmet i riket. Dette ble de gjeldende grensene fram til Finland erklærte seg uavhengig i 1917. Endringen var ikke uten betydning for Sverige – deres nye hersker Jean Baptiste Bernadotte hadde ikke den gamle kongeslektens sentimentale følelser overfor Finland, og inngikk avtale med tsaren i Åbo i 1812 om å avstå de finske områdene i bytte mot russisk støtte til at Norge ble lagt under Sverige. Avtalen fjernet en viktig proteststemme mot russisk anneksjon av Finland, noe som bekymret de finske nasjonalister som måtte hatt håp om svensk støtte.[13]

Fra begynnelsen var Åbo det nye storfyrstedømmets hovedstad. Men tsaren ønsket å symbolisere Finlands tilknytning til Russland, og da Helsingfors hadde blitt ødelagt av brann i 1808 under finskekrigen og uansett måtte bygges opp igjen, flyttet han snart hovedstadsfunksjonene østover til Helsingfors. Etter den store bybrannen i Åbo i 1827, ble også Kungliga Akademien i Åbo året etter flyttet til Helsingfors, som Kejserliga Alexanders universitetet i Finland. Flyttingen av hovedstaden ble ledsaget av storstilt, russisk-finansiert oppbygging av den nye metropolen, inspisert av tsaren selv. En småby med 4 000 innbyggere ble omgjort til monumental hovedstad under ledelse av arkitekt Johan Albrecht Ehrenström, mens regjeringsbygningene ble tegnet av den tyske arkitekt Carl Ludwig Engel.[14]

Forfatning og forvaltning[rediger | rediger kilde]

Storfyrstedømmets offisielle våpenskjold kombinerte det russiske rikets tohodede ørn med det svenske løvesymbolet.

Utdypende artikkel: Den svenske forfatningen av 1772

Som resultat av hendelsene i Borgå forble de gamle svenske lovene rettsgyldige i storhertugdømmet. Først og fremst dreide det seg om den gustavianske forfatningen fra 1772 med noen tillegg fra 1789.

Tsaren og finnene[rediger | rediger kilde]

Den russiske tsaren var i egenskap av storfyrste av Finland statsoverhode i det autonome storfyrstedømmet. Da den ellers autokratisk innstilte Nikolaj I besteg tronen i 1825, anerkjente han tross alt Finlands særstatus og gav den samme tron-eden som sin forgjenger, noe som ble en tradisjon for alle etterkommerne. Ved hoffet i St. Petersburg fantes Kommittén för de finska ärendena som forberedte bestemmelser som gjaldt Finland. Komiteen, som besto av finske statsborgere, ble oppløst i 1826 og oppgavene overtatt av statssekretæren, fra 1834 ministersekretæren for finske anliggender. Også disse var finske statsborgere.

Komiteen for finske anliggender ble gjenopplivet under Aleksander IIs regjeringstid (1855–1881) da det også skjedde andre store forandringer i den finske forvaltningen.[15] Generalguvernøren som representerte det russiske riket, var vanligvis en russer. Enkelte bodde i Helsingfors og oppfattet embetet i Finland som sin hovedoppgave, som Nikolaj Adlerberg med tjenestetid 1866 til 1881, mens andre spilte en sentral rolle i imperiet og oppfattet generalguvernørstillingen som en bigeskjeft, som fyrst Mensjikov.

Arvtakeren Nikolaj I bestemte seg fra første stund for å innvilge finnene betydelig innflytelse over egen utvikling. Da revolusjonære opptrinn grep om seg i både Polen og Sverige i 1830, fryktet mange en tilsvarende opprørsstemning i Finland. Tsaren valgte klokelig å vinne finnenes lojalitet ved samarbeid snarere enn maktbruk, og finnene vant ytterligere innrømmelser da de forble lojale under hele revolusjonsåret. Den nye generalguvernøren, prins Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov, valgte en forsiktig samarbeidsstrategi overfor finnene i perioden 1831 til 1855.[16]

Det fantes krefter i Russland som ønsket en hardhendt russifisering av Finland, eksempelvis innenriksminister Perovskij. Finnene leste og skrev på svensk, og i en periode uten noen finsknasjonal oppvåkning, var det trolig bare det russiske autokratiet som hindret slike ekstreme russiske strømninger fra å vinne fotfeste.[17] Finske offiserer gjorde villig karriére i tsarens Russland og deltok i militæraksjoner i Polen og Tyrkia, og russisk ble studert i finske skoler og læresteder. En russer finansierte endog utgivelsen av en finsk ordbok, og tsar Nikolaj I priset seg over finnenes lojalitet. Finnenes frihet førte uvegerlig til oppblomstring av finsk nasjonalfølelse, og bare få tiår etter finskekrigen føyet Runebergs Fänrik Ståls sägner seg inn i et gryende, finsk uavhengighetsbevegelse.[18]

Først med revolusjonene i Europa i 1848 ble tsaren mer mistenksom innstilt overfor politiske utbrudd av finsk nasjonalisme og bruken av finsk språk. Mens svensk språk ble tolerert, utviklet anti-finske krefter i både de russiske og finske regjeringene en holdning som ledet til forbud mot ikke-autoriserte, finske skrift i 1850. Både svensk-språklige og russiske ledere anså – trolig feilaktig – at de finske nasjonalistene var sympatisk innstilt overfor den europeiske revolusjonsbevegelsen. I virkeligheten var de gryende liberale kreftene blant studenter og yngre ledere lite opptatt av språkspørsmål.[19] Trolig var forbudet fra russisk side hovedsakelig anti-vestlig motivert, og ikke språkpolitisk motivert som noe anti-finsk tiltak. Etter bare fire år ble da også forbudet de facto lagt til side, mens Nikolaj I fortsatt regjerte.

Generalguvernøren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Generalguvernører i Finland

Tsaren utnevnte fra begynnelsen i hovedsak russiske generaler som generalguvernører, etter at et forsøk med en finsk viste seg lite vellykket. Men etterhvert kom det finske statsstyret inn i et mer regulert spor med direkte rapportering til tsaren selv, utenom den russiske regjeringen.

I andre halvdel av 1800-tallet ble det innsatt også ikke-russiske generalguvernører, med makt vesentlig over utpekingen av embetsmenn og senatorer. Formelt ledet generalguvernøren senatets møter og kunne protestere mot vedtakene der, men siden guvernøren sjelden forstod svensk holdt han seg vanligvis unna møtene,[20] kanskje med unntak av Fabian Steinheil.

Senatet[rediger | rediger kilde]

Allerede i november 1808 besluttet tsaren seg for at det skulle opprettes et eget øverste organ for Finland som svarte til Sveriges riksråd. Navnet på rådet var opprinnelig Regeringskonseljen, fra 1816 Kejserliga senaten för Finland. Forretningsordenen ble utarbeidet av et utvalg ledet av biskop Jacob Tengström og innholdet ble sterkt preget av juristen Matthias Calonius. Stendene som var samlet i Borgå føyde til det vesentlige punktet at medlemmene av senatet måtte komme fra Finland.[21]

Senatshuset (i dag Statsrådsborgen) på Senatstorget i Helsingfors var fra 1822 sete for Finlands Senat.

Senatet besto av to departementer, ekonomidepartement og justitiedepartementet. Sistnevnte fungerte som Finlands høyeste domstol mens ekonomidepartementet var det øverste forvaltningsorganet for Finlands regjering. Regjeringsmakten ble formelt utøvet i konselj («statsråd») der generalguvernøren i egenskap av tsarens stedfortreder fattet beslutningen i de saker som ble lagt fram. Som regel deltok ikke generalguvernøren i forhandlingene, møtene ble til å begynne med ledet av den høyest rangerte av medlemmene i det aktuelle departementet fram til man i 1822 begynte å utpeke en vice ordföranden fra hver av departementene. I praksis var lederen av ekonomidepartementet Finlands regjeringssjef. Senatet observerte monarkens rettigheter i Finland og medlemmene ble valgt direkte av tsaren. Medlemmene av senatet satt i tre år. Forretningsordenen dikterte at halvparten av medlemmene være adelige og halvparten ikke-adelige.[22]

Senatet holdt til å begynne med sine møter i Åbo som dermed ble den første hovedstaden i det autonome storfyrstedømmet. Allerede i 1812 besluttet tsar Aleksander I at Helsingfors skulle bli hovedstad. Åbo symboliserte den gamle tilknytningen til Sverige og tsaren ville grunnlegge en ny hovedstad som et tegn på forbindelsen med Russland. Helsingfors utpekte seg ikke bare på grunn av den viktige festningen Sveaborg, men også fordi byen brant nesten helt ned til grunnen i 1808 og uansett måtte reises på nytt.[23] Etter omfattende ny byggeaktivitet under ledelse av arkitekten Carl Ludvig Engel kunne senatet i 1822 ta plass i det nye Senatshuset i Helsingfors.

I forbindelse med senatet ble det opprettet et prokuratorembete med Calonius som den første innehaver. Sentrale oppgaver for prokuratoren var å kontrollere at senatet opererte i overensstemmelse med lovene, og han ble også det øverste kontrollorgan for rettspleien. Embetet eksisterer fortsatt, nå under betegnelsen justitiekansler.[24]

Riksdag og parlament[rediger | rediger kilde]

Stenderforsamlingen som en svensk arv[rediger | rediger kilde]

Aleksander II åpner Riksdagen i Helsingfors 1863.
Maleri av R. W. Ekman.

Den svenske stenderforsamlingen, Ståndsriksdagen, var betegnelsen på de regelmessig innkalte representantene for de fire stendene; adelen, presteskapet, borgerne og de selveiende bøndene. Fram til Sverige og Finland skilte lag møtte delegatene fra de finske områdene på samme vilkår som fra de andre kjerneområdene i det svenske riket. I storfyrstedømmet fortsatte denne ordningen uendret med den forskjell at de finske områdene fikk sin egen riksdag.

Etter den gustavianske forfatningen måtte Riksdagen godkjenne nye eller endrede lover, men hadde ingen rett til å ta initiativet selv. Derimot hadde kongen rett til å regulere forvaltningmessige og økonomiske forhold uten innblanding fra stendene. Forfatningen var uklar når det gjaldt omfanget av kongens forføyningsrett og dette benyttet både svenskekongen og tsaren seg flittig av for å unngå å involvere stenderforsamlingen.[25]

Innkalling av stendene skjedde på monarkens initiativ. Etter riksdagen i Borgå 1809, som samtiden benevnte som Lantdag, unngikk både tsar Aleksander I og etterfølgeren Nikolaj I under hele deres regjeringsperioder å kalle inn Riksdagen. Først Aleksander II så det som nødvendig for å få gjennomført sine mange økonomiske reformer, og sammenkalte stenderforsamlingen i 1863. Dette utløste en begeistringsbølge i Finland og gjorde tsaren svært populær i landet.[26]

Ständerhuset i Helsingfors ble reist i 1891 og var til parlamentsreformen i 1906 møtestedet for de ikke-adelige stendene.

Tsar Aleksander II opprettet to utvalg som fikk i oppgave å utarbeide en ny finsk grunnlov basert på den gustavianske forfatningen og reorganisere forvaltningen. En virkeliggjøring av prosjektet ville blant annet gitt stendene en lovlig initiativrett og gjort Senatet selvstendig. Den stort anlagte reformen ble imidlertid hindret av en økende innenrikspolitisk spenning i Russland, spesielt som følge av den polske januaroppstanden i 1863 og attentatforsøket på tsaren i 1866. Bare ordningen med at Riksdagen skulle innkalles hvert femte år ble gjennomført.[27] Først i 1882 gav Aleksander III Riksdagen initiativrett og innførte at Riksdagen skulle møtes hvert tredje år.[28]

Riksdagens sammensetning var bestemt i Riksdagsordningen av 1617. De fire stendene møttes og foretok sine beslutninger atskilt. For at et vedtak skulle være beslutningsdyktig måtte tre stender gi sin tilslutning. Adelen var representert av overhodene for Finlands adelige familier. Monarken kunne ved å adle familier få innflytelse på sammensetningen av adelstanden. Til prestestanden hørte biskopene og representanter som var valgt av de evangeliske sogneprestene, fra 1869 også representanter fra skolevesen og universitet. Byborgerne valgte sine representanter ut fra en stemmerett som var bestemt av inntekt og formue. Fjerdestanden, dvs bøndene, fikk stemmerett i den grad de hadde landeiendommer. Ordningen innebar at rundt 30 prosent av befolkningen var representert i Riksdagen rundt 1890.[29]

Allerede da riksdagsinstitusjonen ble gjenopplivet i 1860-årene ble det stenderbaserte representasjonsystemet oppfattet som foreldet og en reform diskutert.[30] Et konkret forslag under Riksdagen i 1885 om å utvide antall stemmeberettigede falt på grunn av motstand fra adelen og konservative borgere som fryktet at representanter for det finskspråklige flertallet skulle få tallmessig overtak.[31] Slik ble stemmerettsspørsmålet flere ganger utsatt helt til århundreskiftets framvoksende arbeiderbevegelse stilte krav om en alminnelig stemmerett for alle.

Revolusjonær uro fører til parlamentsreform[rediger | rediger kilde]

Året 1905 var preget av demonstrasjoner og uro. Her fra en demonstrasjon foran rådhuset i Jakobstad høsten 1905.

De første arbeiderforeningene ble stiftet i 1870 og 1880-årene, først organiserte typografer og jernbanearbeidere seg, senere også håndverkere og industriarbeidere. Utover i 1890-årene samarbeidet disse stadig tettere og i 1899 ble Finlands arbetarparti stiftet. De skiftet til dagens navn, Finlands Socialdemokratiska Parti (SDP; Suomen Sosialidemokraattinen Puolue), allerede under partikongressen i Forssa 1903. Partiets sentrale krav var alminnelig stemmerett, og da Riksdagen i april 1905 tok opp stemmerettsspørsmålet til fornyet behandling, samlet det seg omtrent 3 000 demonstranter, hovedsakelig arbeidere, på Senatstorget. Reformen ble avvist også denne gangen.[32]

I kjølvannet av den russiske 1905-revolusjonen besluttet arbeiderne 29. oktober 1905 å gå ut i storstreik. Den fikk snart tilslutning fra enkelte studentkretser og på grunn av den ulmende konstitusjonelle krisen var også konservative grupper velvillig innstilt, så streiken fikk nesten full oppslutning. Takket være ledende liberale politikere, som Leo Mechelin, utferdiget tsar Nikolaj II til slutt et manifest som blant annet lovet en ny riksdagsordning og alminnelig stemmerett.[33]

På slutten av 1905 ble den siste firestenderforsamlingen innvalgt, og den tok avskjed 29. mai 1906. Finlands nye parlament besto av ett kammer med 200 medlemmer som var valgt ved alminnelig stemmerett. Alle finske borgere som var fylt 24 år kunne stemme, og finske kvinner hadde som de første kvinner i Europa fått stemmerett. Mandatfordelingen i parlamentet ble bestemt av D'Hondts metode for forholdstallsvalg. Til forskjell fra den gamle riksdagen satt det nye parlamentet sammen hele tiden og ble valgt hvert tredje år.[34]

Den nye riksdagsordningen gav det finske parlamentet den formen det i det alt vesentlige har beholdt fram til i dag. Maktforholdet mellom monarken og riksdagen ble derimot uendret: lover kunne ikke ratifiseres uten at tsaren godkjente dem og senatet satt uavhengig av om det hadde parlamentets tillit eller ikke. Heller ikke tsarens muligheter til å utferdige forordninger ble det rokket ved;[35] i disse spørsmålene sto forfatningen fra 1772 og 1789 fortsatt ved lag.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Det første møtet i enkammerparlamentet, 22. mai 1907 i bygningen til det frivillige skyttervesenet

De finske lenene ble videreført og tilpasset det russiske guvernementsystemet. En guvernør ansvarlig overfor generalguvernøren ledet lensforvaltningen. Noen len kom til og andre fikk nytt navn i en reform i 1831, ellers ble de uforandret lenge etter uavhengigheten – mange helt til 1997. Etter 1831 var Storfyrstedømmet Finlands len som følger:

Kommunalforvaltning[rediger | rediger kilde]

Også kommunalforvaltningen var en arv fra svensketiden og ble videreført nesten uendret i storfyrstedømmet. I landkommunene var kommunfullmäktigen det øverste organ, men det trådte sjelden sammen. De fleste beslutningene ble derimot tatt av kyrkoråden som fungerte som en form for kommunestyre; den politiske kommunalforvaltningen ble ikke skilt fra kirkeforvaltningen. Ved siden av å ivareta lokalsamfunnets infrastruktur var spesielt fattigvesenet en kommunal oppgave. Rettspleien ble ivaretatt lokalt av bønder som utgjorde lekmannsjuryer.

Kommunal- og kirkeforvaltning skilte lag i 1865 og politiske kommuner ble innført som verdslige selvstyreorganer. Forvaltningens grunnstruktur forble ellers i det alt vesentlige uforandret. Byforvaltningen ble ivaretatt av borgervalgte magistrater som også fungerte som domstoler. Fra 1873 ble det i byer med mer enn 2000 innbygger innført valgte byråd, og magistratembetet ble omdannet til et statlig lokalforvaltningsembete underlagt regionförvaltningsverken,[36] dvs. litt som fylkesmannsembetet i Norge.

Felles for land- og bykommuner var at eiendomsløse innbyggere ikke hadde innflytelse på beslutningsprosessene. Stemmeretten avhang av størrelsen på skatten og var dessuten gradert. Denne selektive stemmeretten sto ved lag til Finlands uavhengighet, og ble heller ikke da vesentlig reformert, da den ved begynnelsen av 1900-tallet var en hovedkilde til den politiske spenningen.

Politiske strømninger og partier[rediger | rediger kilde]

Adolf Ivar Arwidsson var en pionér i Finlands selvstendighetstekning og regnes ofte som hjernen bak det selvstendige Finland
Johan Vilhelm Snellman var fennomanibevegelsens åndelige fader. De finske partiene sprang ut fra denne bevegelsen.
Leo Mechelin grunnla det kortlivede liberale partiet og var en lederfigur for forfatningskampen.
Sosialdemokratenes Edvard Valpas-Hänninen var en ortodoks marxist i Karl Kautskys ånd

Mellom 1809 og 1917 gikk det politiske livet i Finland gjennom tre hovedperioder. Under den første perioden som varte fram til 1863 ble ikke riksdagen innkalt og bortsett fra i akademiske kretser ved universitetet foregikk det stort sett ingen politisk aktivitet. Senderforsamlingens tid fram til 1906 preges av begynnende politiske bevegelser og særlig av motsetningene som språkstriden førte til. Etter innføringen av alminnelig stemmerett dannet det seg moderne politiske partier med sosialdemokratene som den etterhvert sterkeste politiske kraften.

1809 til 1863[rediger | rediger kilde]

Siden den finske riksdagen ikke ble innkalt mellom 1809 og 1863 fantes det ikke noe politisk liv i egentlig forstand i denne perioden. Regjeringen, dvs. tsaren og senatet, konsentrerte seg om forvaltningen. Nødvendige forskrifter ble iverksatt ved dekret, større lovgivende tiltak som krevde behandling av riksdagen ble helt utelatt. Embetsverket ble målbevisst utviklet, spesielt ved å sentralisere utdanningen ved universitetet.

Finlands eneste universitet lå i Åbo fram til 1828, men etter en storbrann i byen ble institusjonen flyttet til Helsingfors og utviklet seg der til periodens viktige politiske forum. Adolf Ivar Arwidsson var en av pionerene innen finsk politikk. Fra 1820 sto han hardt på krav om at det ble bygget opp finsk statsidentitet og gitt større frihet til borgerne, og måtte i 1823 betale for det med jobben som dosent. Arwidsson emigrerte til Stockholm hvor det i tidens løp samlet seg en rekke finske immigranter, de fleste svært skeptiske til Russland.

Blant de som var påvirket av Arwidsson var Johan Vilhelm Snellman, som fra 1840-årene ble en forløper og inspirator for den såkalte fennomanibevegelsen. For fennomanene var utvikling av Finlands eget språk og kultur sentrale anliggender slik at det finske folket kunne finne sin egen plass sammen med andre folk. Til forskjell fra Arwidsson hadde ikke Snellmans virksomhet brodd mot Russland; han strebet i stedet etter å bevare finsk selvbestemmelsesrett innen rammene av tsardømmet. For å oppnå dette arbeidet de aktivt for folkeopplysning og utvikling av finsk til et kulturspråk.

Da tsar Aleksander II utnevnte den baltiske tyskeren F. W. R. Berg, fikk Finland for første gang en generalguvernør som foraktet finner og alt finsk. Allerede i 1858 avsatte han senatets nestleder og mangeårige finansminister Lars Gabriel von Haartman. Men også Berg landet svært raskt på en politikk som i praksis var pro-finsk, som bolverk mot svensk påvirkning. Dette var under pan-skandinavismens gullalder, og Berg forstod snart at fennomanerne var de beste garantister for fortsatt russisk herredømme.

I 1858 ble finsk administrasjonsspråk i alle kommuner som hadde finsk majoritet, og to år senere ble Snellman først utnevnt til professor i filosofi, og i 1863 utpekt som finsk finansminister. Han fikk samme år gjennomslag for språkreformen som i 1863 gjorde finsk til statlig administrasjonsspråk, og videreførte viktige økonomiske reformer. Enkelte av reformene krevde lovendringer, og dette ble foranledningen til å sammenkalle riksdagen for første gang på mer enn femti år.[37]

1863 til 1906[rediger | rediger kilde]

Yrjö Koskinen ledet det finske partiet under maktperioden på slutten av 1800-tallet.

Tsaren nølte først med å innkalle riksdagen fordi polske og russiske liberale samtidig krevde tilsvarende demokratiseringer. Men etter finsk press gjenoppstod riksdagen i september 1863, og derved fikk politikken innpass i det allmenne samfunnslivet. I perioden 1863–1898 signerte ikke Tsaren en eneste lov som ikke fikk flertall i den finske riksdagen, og Riksdagsloven av 1869 definerte grensene for Tsarens makt i Finland.[38]

Den nye lederskikkelsen, Yrjö Koskinen, skapte i 1860-årene Fennomanibevegelsen om til en politisk bevegelse som snart fikk navnet Finska partiet. Grunnlaget lå hos akademikere med fennomanske sympatier og store deler av den finskspråklige befolkningen. De arbeidet for at finsk skulle bli offisielt embetsspråk, for gjennomføring av økonomiske og sosiale reformer, men også for ubetinget lojalitet til den russiske monarken. I stenderforsamlingen var det finske partiet dominerende blant bonde- og prestestanden, mens de fleste av adel og borgerskap var tilhengere av det svenske partiet. En rekke forsøk på å utvide stemmeretten falt på det svenske partiets bekymringer om at den rådende maktbalansen skulle bli avgjørende endret om den finskspråklige bybefolkningen slapp til.

I 1870-årene dannet det seg en motreaksjon mot de politiske fennomanene, svekomanene forsvarte det svenske språkets stilling. I tillegg tenderte de under sin leder Axel Olof Freudenthal mot konservatisme, og enkelte lot seg lede av reaksjonær raseteori inspirert av Sohlman. Blant annet påvirket av det forrige århundrets skandinavisme, inntok tilhengerne en distansert og til dels fiendtlig holdning overfor Russland, men også overfor fennomanerne.[39] Skandinavismen fikk en viktig og avklarende rolle i finsk åndsliv.

Tanken om et samlet Norden stod sterkt i deler av Sverige inklusive hoffet, og under Krimkrigen foreslo Storbritannia at svenskene skulle utnytte krigssituasjonen til å gjenerobre Finland. Dette ble avvist fordi en finsk provins vanskelig lot seg balansere mot den statsrettslige norske suvereniteten i personalunionen – finnene måtte nødvendigvis bli skuffet om de fikk lavere status enn Norge. Særlig Snellman forsto at nordisk samling ville gjøre Finland underdanig, og trolig følges av hardhendt anti-finsk språkpolitikk. Overbevist om at finsk språk og kultur hadde bedre kår under Tsar-Russland enn under et mer nærværende, svensk styre utviklet han og de fleste andre finner en direkte fiendtlig holdning til skandinavismen.[40]

De liberalistiske strømningene i Finland skriver seg tilbake til 1848-revolusjonen i Europa. På Kontinentet tok de liberale til orde mot det autokratiske imperie-Europa som hadde knuget og undertrykt små nasjoner etter 1815. De finske liberale var derimot ikke utpreget nasjonalt innstilt. Mens fennomanene mente Finland bestod av étt folk og derfor ønsket étt språk, og svekomannerne mente Finland bestod av to folk, inntok de liberale en mellomstilling med tanken om at Finland bestod av étt folk med to språk.[41]

Deres hovedfiender var ekstreme pan-skandinavister som mente finnene var underlegne «asiater» og at svenskene var et arisk herrefolk som burde lede et samlet Norden. Liberale tilhørte ofte de svenskspråklige elitene, men fungerte som en forsonende kraft i språkspørsmålet og konsentrerte seg mest om økonomiske og rettsstatlige spørsmål. De ønsket bredere stemmerett og pressefrihet uten sensur. Disse kravene ble avvist, men de liberale satte et varig stempel på en rekke sosiale og økonomiske reformer i 1860-årene, som retten til å anlegge bygdeskoler med statsstøtte fra 1865. Handelsforholdet mellom Finland og Russland begynte å minne om frihandel.[42] I 1869 ga Kirkeloven svakere statlig styring med kirken, og introduserte menighetsråd som fikk en rolle i sognets styre og stell.

Mens fennomanene, svekomanene og pan-skandinavistene var politiske strømninger uten faste partiorganisasjoner, ble Det liberale partiet Finlands første politiske parti i moderne forstand i 1880, under ledelse av Leo Mechelin. De finske liberale var mest influert av britiske meningsfeller, og utviklet en realistisk og jordnær tilbakeholdenhet som hindret revolusjonære utbrudd. Men de var samtidig langt forut for sin tid, og fikk aldri stor oppslutning.[43] Partiet ble derimot etterhvert splittet da frontene i språkstriden ble mer uforsonlige, og forsvant rundt 1885. Deres avis Helsingfors Dagblad innstilte i 1889, og de fleste liberale sluttet seg til svekomannerne. Dette medførte at det svenske partiet fikk et modererende element, og kom til å stå langt framme i kampen for konstitusjonelt demokrati. Mechelin ble dermed rundt århundreskiftet en av de sentrale forkjemperne for de konstitusjonelt sinnede.

I den nye riksdagen vokste det fram tre klare «partier» med tydelige standpunkter og ledere:

Riksdagsgrupper 1863-85 Språkstandpunkt Andre standpunkter Ledere
Fennomanene Ett folk, ett språk Finsk språk i administrasjon, skole, rettsvesen Johan Vilhelm Snellman, Yrjö Koskinen (G. Z. Forsman), Agathon Meurman
Svekomanene To folk, to språk Egne svenske skoler. Svensk språk i rettsvesen. Carl Gustaf Estlander, Viktor Magnus von Born, Rabbe Axel Wrede, Axel Olof Freudenthal
De liberale Et folk, to språk Bred stemmerett, pressefrihet, skole for alle Leo Mechelin

Aleksander III hadde helt fra begynnelsen av sin regjeringstid for vane å ta hensyn til samfunnsmessige forhold når han bekledde senatet med politiske ledere. Under hans styre ble fennomanene et slags regjeringsparti fram til 1905. Særlig under generalguvernør Fjodor Logginovitsj Heiden i 1881–1897 ble fennomanerne favorisert. Radikale fennomaner rettet kritikk mot Yrjö Koskinens lojalitetslinje og det kritikerne betegnet som en altfor konservativ sosialpolitikk. Samtidig ble finskspråklige liberale partiløse etter at Det liberale partiet ble sprengt i 1885.

Da Helsingfors Dagblad gikk inn i 1889 startet finskspråklige liberale straks avisen Päivälehti. Finskspråklige liberale bevirket en regelrett splittelse av det fennomanske partiet, i de konservative Gammelfinnerna og de yngre og mer liberale Ungfinnerna. I 1894 dannet sistnevnte gruppe et formelt parti – Ungfinska partiet. Tross partisplittelsene ble partiene samtidig mer viktige, allerede i 1882 satt tre partiledere i Senatet, og grupperingene opptrådte stadig mer som moderne, politiske parlamentariske partigrupper.[44]

1906 til 1917[rediger | rediger kilde]

Etkammerparlamentet og stemmerett til de brede folkemassene krevde at det ble dannet moderne, strukturerte politiske partier. Socialdemokraterna ble stiftet i 1899 og var allerede i 1905 organisert i den grad at partiet kunne spille en sentral rolle under årets revolusjonære hendelser, og å drive en effektiv valgkamp. I 1904 ble det gammelfinske partiet restrukturert og fikk en formell partiledelse og regionale avdelinger. Ungfinnene gjorde det samme året etter. Et helt nytt parti var Agrarförbundet som ble dannet i 1906 og først og fremst representerte de finskspråklige bøndene. Den dominerende personligheten var Santeri Alkio som hadde skiftet over fra ungfinnene.[45]

Det svenske partiet sto overfor en drastisk reduksjon av sin innflytelse. Tidligere sikret valgsystemet at den svenskspråklige eliten dominerte i to stender, men nå var det å forvente at de ville komme i undertall i det nye parlamentet. Derfor foretok den svenske leiren en nyorientering, og i mai 1906 ble Svenska folkpartiet stiftet. Målgruppa var ikke bare de gamle elitene, men også svenskspråklige finner i alle samfunnslag.[46]

Det første valget til nytt parlament i mars 1907 gav Socialdemokraterna 80 av 200 mandater, et resultat som kom overraskende på samtidige kommentatorer. Gammalfinnene fikk 59 og Centern 9 plasser. De konstitusjonelt innstilte partiene var svært skuffet: ungfinnene erobret 26 mandater, Svenska folkpartiet 24.[47] De følgende årene oppløste tsaren parlamentet flere ganger etter kort tid da parlamentet stadig gikk i mot den russiske regjeringen. Under første verdenskrig kom ikke parlamentet sammen, selv om det ble avholdt valg i 1916.

Socialdemokraterna var i denne tiden splittet av uenighet. Mens partiet i 1909–1911 og 1913–1917 ble ledet av den moderate Matti Paasivuori som søkte samarbeid med de borgerlige, arbeidet ledelsen i 1906–1909 og 1911–1913, Edvard Valpas-Hänninen og Otto Ville Kuusinen for en revolusjonær klassekamplinje.[48] Likevel vokste Socialdemokratarnas valgoppslutning ved hvert valg. I 1916 fikk de med et stemmetall på 47,29 % et absolutt flertall på 103 plasser. Centern var også på frammarsj og fikk 16 mandater i 1916. Til gjengjeld svant oppslutningen om Det finske partiet drastisk, og de fikk i 1916 bare 33 mandater.

Selvstyre og forfatningstrid[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for Finlands autonomi ble aldri lovfestet under storfyrstedømmets tid. Synet på autonomien hang stort sett på fortolkninger av det som skjeddde i 1808 og 1809. I 1880-årene kom den finske oppfatningen av en konstitusjonell autonomi mer og mer i konflikt med en tiltakende russisk nasjonalisme. Den russiske regjeringens anstrengelser for å knytte Finland nærmere det russiske imperiet førte rundt århundreskiftet til bitter motstand fra finsk side.

Finlands forfatningsrett[rediger | rediger kilde]

Aleksander I's finskspråklige troned.

Borgå lantdag førte til at Finland fikk en vidtgående autonomi og landets rettssystem var stort sett uavhengig av det russiske rettsvesenet. Den eksakte statsrettslige stillingen til det nye storfyrstedømmet forble likevel uavklart og åpen. Aleksander erklærte i sin avslutningstale i Borgå at Finland nå var hevet opp i nasjonenes krets, og denne erklæringen ble på finsk side, både under storfyrstedømmet og senere, tolket slik at Finland ble en selvstendig stat i 1809 og bare knyttet til Russland via en felles hersker.[49]

Denne oppfatningen ble bestridt av Russland, framfor alt under storfyrstedømmets siste fase. Også dagens finske forskere går ut fra at storfyrstedømmets status aldri ble entydig definert, men i det minste forble uavklart. Aleksanders uttalelse om Finlands nye plass som nasjon var åpenbart uttalt med tanke på den uselvstendige posisjonen Finland hadde som integrert del av det svenske riket. Selv om tsaren lovet å opprettholde grunnloven, var selve forfatningsideen neppe skarpt avgrenset, verken i samtidens Sverige og spesielt ikke i Russland, slik at hva tsarens løfte egentlig innebar stort sett forblir ubesvart.[50]

Aleksander II. var som tilhenger av finsk autonomi høyt ansett i Finland. I 1894 ble det reist en statue av ham midt på Senatstorget, det mest sentrale stedet i Helsingfors.

I akademiske kretser så man det snart slik at Finlands forfatning var basert på den gustavianske forfatningen av 1772 og 1789. Fra 1817 var en avlagt embetseksamen ved landets eneste universitetet en forutsetning for å få et offentlig embete, så institusjonen preget i sterk grad oppbygningen av den nye forvaltningen og utformet den på grunnlag av den svenske forfatningstradisjonen.[51]

Dekanus J. J. Nordström ved det juridiske fakultetet i Helsingfors, innprentet i en hel generasjon av embetsmenn at Finland hadde en spesiell status og konstitusjonelle rettigheter på vegne av det finske folk, uten å konkludere for økt uavhengighet.[52] De russiske herskerne unngikk å konkretisere Finlands status inntil Alexander II i rikdagsordningen som ble utstedt i 1869 for første gang uttrykkelig refererte til forfatningsdokumentene fra 1772 og 1789 som grunnlaget for den russiske monarkens rettigheter i Finland.[53]

Den russiske offentligheten betraktet Finlands særstilling med skepsis. En samtidig observatør, sannsynligvis preget av den mangeårige ministerstatssekreterare för Finland, Aleksandr Armfelt, beskrev Finlands forfatningsrettslige stilling med følgende bevingede ord:

«Finlands forfatning er som en gift manns utenomekteskapelige forhold, alle vet om det, alle godtar det, og jo mindre det snakkes om det, desto lykkeligere lever partene med hverandre.»[54][55]

Debatt om den finske forfatningen[rediger | rediger kilde]

Finland hadde manøvrert og styrket sin kulturelle, økonomiske og politiske autonomi under tsar Aleksander II. Etter det fjerde og vellykkede attentatet på tsaren i mars 1881, vokste den nasjonalistiske fraksjonen i Russland seg stadig sterkere. Ministre ble byttet ut og erstattet med adelsmenn som støttet det slavofile eller pan-slavistiske programmet om å russifisere folkene i rikets randsone. I en anspent internasjonal situasjon gikk russisk presse fra 1883 til stadig mer heftige angrep på den finske særstatusen. Tsar Aleksander III var ikke uvennlig innstilt over Finland, men befant seg under hardt press fra nasjonalistiske ministre. I sin tur førte spesielt den liberale avisen Helsingfors Dagblad til uro ved å utvikle en tese om at Finland burde erklære seg nøytralt i tilfelle krig. Avisa betonte at Finland og Russland var svært ulike stater som bare hadde monarken til felles.

Året etter, i 1886, publiserte den liberale politikeren Leo Mechelin en avhandling på flere språk om Finlands forfatning som ble utsatt for heftige polemiske angrep i russisk presse. Krig hadde rast på Balkan, med sviende russiske nederlag. Den russiske statsrettsviteren Kesar Ordin ga ut Mechelins verk med sterkt kritiske anmerkninger, og i 1888 og 1889 publiserte han to egne verk der han nektet for at Finland var en egen stat og karakteriserte landet som en erobret provins.[56] Boken Underkastelsen av Finland fra 1889 framstilte Finland som en erobret, ex-svensk provins som tsaren kunne frata all særstatus om han ville. Boken ble kraftig imøtegått av Michelin og den fennomaniske historikeren Johan Richard Danielson-Kalmari i boken Finlands forening med det Russiske Keiserriket.[57]

Selv om det offentlige trykket økte, var Aleksander III først lite villig til å endre farens finlandspolitikk, men det lå i tiden at ett av riksregjeringens mål var å bidra til enhet i praktiske saker. I 1890 gikk det symbolpolitikk i spørsmålet om et enhetlig postvesen, som det finske senatet av forfatningsrettslige grunner vegret seg mot. Tsaren skar gjennom og utstedte 12. juni 1890 en postforordning som nedla det selvstendige finske postvesenet. Året etter forkynte tsaren at Finlands posisjon åpenbart ble misforstått og at forskjellene mellom Finland og Det russiske rikets lover krevde at det ble foretatt tiltak for å styrke Finlands tilknytning til riket.[58] Generalguvernør Heiden fikk nedsatt et utvalg som i praksis foreslo å kneble den finske riksdagen og legge den lovgivende makt i tsarens hender. Langt farligere var forslaget om toll- og valutaunion, som kunne ha ødelagt finnenes eksportvekst mot Vesten. Her fant derimot russiske forretningsmenn ut at en slik union ville utsette dem for sterk konkurranse fra en mer utviklet finsk industri, og forslaget falt.[59]

Bobrikovs russifisering under Nikolaj II[rediger | rediger kilde]

Den politiske aktivisten Eugen Schauman myrdet Bobrikov i senatshuset i Helsingfors

Utdypende artikkel: Russifiseringen av Finland

Etter at Nikolaj II besteg tronen i 1894, forsterket det offisielle Russland forsøkene på å harmonisere forvaltningen. I bakgrunnen truet krigsfare utenfra og revolusjonære bevegelser innenfra, og like mye som tidens storrussiske ideologi førte dette til et ønske om å stramme opp riksforvaltningen.[60] På oppdrag av tsaren utarbeidet infanterigeneralen Nikolaj Bobrikov i 1898 en hemmelig plan om å knytte Finland nærmere Russlands forvaltning. Den 29. august samme år ble Bobrikov utnevnt til Finlands generalguvernør – til forskjell fra forgjengerne ikke på forslag fra Finlands ministerstatssekretær, men fra krigsministeren.[61]

Generalguvernør Bobrikov var den mest synlige forkjemperen for russifisering i den første russifiseringsperioden og ble i 1904 myrdet i Helsingfors.

15. februar 1899 skrev tsaren under det såkalte Februarimanifestet som tok fra lantdagen dens lovgivende makt: finske lover som ble ansett å ha betydning for hele det russiske rikets interesser skulle heretter utstedes av tsaren og det russiske riksrådet. Den finske offentligheten samlet seg til en massiv politisk motstand mot det de oppfattet som en begynnende nedleggelse av finsk autonomi. I løpet av ti dager etter at manifestet var bekjentgjort ble det samlet inn 520 000 protester, men tsaren tok ikke mot delegasjonen som skulle overrekke petisjonen med underskriftene.[62]

Forsøket på å finne en riktig strategi for å forsvare autonomien splittet det finske politiske landskapet. Svekomanene og det ungfinske partiet falt ned på et strengt konstitusjonelt standpunkt og avviste enhver ettergivenhet overfor tsaren. Angrepene på autonomien mente de skulle møtes med passiv motstand og forfatningen forsvares med en fast holdning. Det finske partiet var mer ettergivende og forsøkte å holde de russiske bestrebelsene i sjakk ved å bekrefte den finske lojaliteten.[63]

En ny vernepliktslov trådte i kraft 12. juli 1901, men tross presse- og brevsensur, avskjedigelse av embetsmenn, deportasjoner, innskrenkninger i forsamlingsretten og utvidede fullmakter for det hemmelige politiet, klarte ikke Bobrikov å bryte verken den passive eller åpne motstanden.[64] Represjonen førte til en radikalisering av mange som tidligere hadde vært konstitusjonelt orientert, disse tok nå i bruk passiv motstand som våpen. På slutten av året 1903 ble det grunnlagt et aktivistisk motstandsparti som senere satte inn paroler om Finlands uavhengighet på sine faner. Uavhengig av partitilhørighet gikk også mange i akademiske kretser til det skritt å ty til aktivisme.

Generalguvernør Bobrikov kan ha vært på vei til å overvinne motstanden da den russisk-japanske krigen brøt ut i 1904. 16. juni 1904 kom Eugen Schauman seg inn i senatshuset og skjøt Bobrikov og seg selv. Schaumann døde umiddelbart, Bobrikov dagen etter.[65] Som følge av at Russland var svekket etter det uventede tapet mot Japan, de revolusjonære hendelsene og generalstreiken samme år ble februarmanifestet og de lovene som var utstedt på grunnlag av manifestet avskaffet den 4. november 1905. Slik endte en periode som i Finland blir betegnet som den første undertrykkingsperioden.

Stolypin og den andre russifiseringsperioden[rediger | rediger kilde]

Pjotr Stolypin

Snart var de konservative kreftene i Russland i ferd med å få overtaket igjen, og Finlands såkalte andre undertrykkingsperiode startet. Den nye ministerpresidenten Pjotr Stolypin ledet et besluttsomt utført program som på den ene siden skulle slå ned de revolusjonære gruppene, på den andre siden gjennomføre dyptgående økonomiske reformer. Finlands autonomi sto i veien for en effektivisering av den russiske regjeringen og var en torn i øyet på Stolypin. På hans initiativ skrev Nikolaj II i 1908 under på at forskriftene fra Februarmanifestet igjen skulle iverksettes. I 1910 vedtok dumaen en lov som innebar at Finland måtte sende representanter til det russiske riksparlamentet.[66]

Det finske parlamentet stilte seg konsekvent mot russifiseringsbestrebelsene. Ungfinnen Pehr Evind Svinhufvud, som var president i parlamentet fra 1912, ble en lederfigur for den konstitusjonelle motstanden. I 1914 ble han deportert til Sibir. Også det finske partiet under sin nye leder Johan Richard Danielson-Kalmari hadde i mellomtiden sluttet seg til den konstitusjonalistiske fronten. Parlamentet ble stadig oppløst og valgt på ny uten at mandatfordelingene ble avgjørende endret. Etter at også senatorene sluttet seg til protesten ble det innsatt et russisk senat under ledelse av Vladimir Markov. Den andre russifiseringsperioden varte fram til den første verdenskrigen brøt ut, og under krigen lå finsk politikk stort sett nede.

Storfyrstedømmet oppløses[rediger | rediger kilde]

Som en følge av februarrevolusjonen abdiserte tsar Nikolaj II 15. mars 1917, og de motstridende fortolkingene av den finske forfatningen støtte en siste gang mot hverandre. 20. mars opphevet Russlands provisoriske regjering de begrensninger i Finlands rett til autonomi som Nikolaj II hadde innført, og med det endte «den andre undertrykkingsperioden». I henhold til finsk oppfatning var Finland i personalunion med Russland, dvs kun knyttet til Russland gjennom en felles monark, slik at forbindelsen mellom de to landene nå var brutt, mens den provisoriske russiske regjeringen var av den oppfatning at det var de som hadde overtatt tsarens autoritet.

Saken bidro til en alvorlig splittelse i Finland som i januar 1918 kulminerte i den finske borgerkrigen. Oktoberrevolusjonen satte til slutt fart i prosessen som førte til Finlands løsrivelse, og den 6. desember 1917 erklærte det finske parlamentet landet for uavhengig. Russlands nye bolsjevikregjering anerkjente Finland 4. januar 1918. Den siste rest av det oppløste storfyrstedømmet, ministerstatsekretæren for finske anliggender, Carl Enckell, ble avsatt 28. juni 1918 og embetet nedlagt.

Styrkeordning og krigsdeltakelse[rediger | rediger kilde]

Med unntak av ødeleggelsene under Krimkrigen var Finland stort sett forskånet fra umiddelbare krigshandlinger under storfyrstedømmets tid. Forsvaret av Finland tok russiske arméenheter seg av. Den finske arméen ble aldri organisatorisk innlemmet i den keiserlige russiske hær og ble flere ganger omorganisert. Utenfor Finland vant den finska garden respekt ved sin innsats i russiske kriger. Striden rundt alminnelig verneplikt førte til at de finske styrkene ble fullstendig nedlagt i 1905.

Reorganisering av styrkene og Krimkrigen[rediger | rediger kilde]

Det gamle svenske naturalhusholdningsbaserte vernepliktsystemet (indelningsverket) ble oppløst i 1810. Fra nå av måtte de rodene som før var forpliktet å forsørge en soldat betale et bestemt kontantbeløp i året. De innkomne midlene ble i 1812 brukt til å opprette seks bataljoner med leiesoldater som hadde som sin fremste oppgave å forsvare Finland. I 1818 ble det opprettet en bataljon som under navnet «Livgardens finske skarpskyttere» ble innlemmet som en enhet i den keiserlige garde i 1829. Enheten, som var delt inn i fem kompanier hver med 100 mann, deltok da den polske novemberoppstanden ble slått ned i 1831. Med unntak av den finske garde ble leiesoldatavdelingene oppløst i 1830. Samme år ble det opprettet åtte kompanier med landbaserte marineenheter. Likevel lå hovedansvaret for Finlands forsvar på omtrent 12 000 russiske infanterienheter stasjonert i Finland.[67]

Fra det to dager lange bombardementet av Sveaborg.

De finske kystområdene ble krigsskueplass under Krimkrigen. Etter at vestmaktene hadde gått inn i krigen, seilte en britisk flåte i mars 1854 inn i Østersjøen med ordre om å kapre alle skip under russisk kommando og alle skip som befant seg på russisk område. Finland tapte dermed nesten hele sin handelsflåte.[68] Det finske forsvaret ble i 1854 forsterket med 10 711 nye rekrutter gjennom å ta i bruk det gamle indelningsverket igjen[69] og de russiske landtroppene ble i løpet av krigen forsterket med rundt 70 000 mann.[70]

Våren 1854 angrep den britiske flåten flere steder langs kysten og anrettet store skader. Den 7. juni forsøkte de å gå i land i Karleby, men lokalbefolkningen grep til våpen og slo tilbake angrepet. Den 8. august gikk franske tropper i land på Åland og etter åtte dagers beleiring og bombardement kapitulerte besetningen på Bomarsunds festning. Festningen ble fullstendig ødelagt, og etter krigen ble Åland demilitarisert.

Sommeren 1855 innfant britiske og franske styrker seg igjen langs finskekysten. I juni ødela de Fort Slava utenfor Kotka, i juli Svartholm festning ved Lovisa. I det sistnevnte angrepet brant også store deler av byen. Flere andre kystbyer ble bombardert. Fra 9. august beskjøt angriperne festningen Sveaborg utenfor Helsingfors uten å klare å innta den, men anleggene ble svært skadet. Selve byen kom uskadet fra angrepet.[71] Dette var de siste krigshandlingene på finsk jord under Krimkrigen.

Vernepliktsspørsmålet og oppløsning av styrkene[rediger | rediger kilde]

Etter Krimkrigen ble de finske styrkene delvis demobilisert. Troppene som var rekruttert etter det gamle inndelingssystemet hadde vist seg ineffektive og ble helt oppløst i 1867. Både i Finland og Russland ble det fra de tidlige 1860-årene diskutert om de skulle erstattes med en vernepliktshær. Den offentlige meningen i Russland var at de fordelene Finland hadde fått i forsvarssaker burde fjernes. Fennomanene støttet tanken om vernepliktshær – som de naturlig nok forventet ble finskspråklig. Også de liberale avviste tanken på en egen soldatklasse og arbeidet for alminnelig verneplikt. For russerne gav selve vernepliktens demokratiske natur opphav til betenkninger.[72]

En tilspisset internasjonal situasjon før den russisk-tyrkiske krig (1877-1878) førte til at det i 1878 ble vedtatt en vernepliktslov, men den gjaldt til å begynne med ikke Finland. Først etter at krigen hadde brutt ut vedtok den finske riksdagen verneplikt for Finland, den ble vedtatt i 1878 og trådte i kraft i 1881. Det ble utdannet åtte nye skarpskytterbataljoner. Den finske garde, som utmerket seg under den tyrkiske krig, ble gradvis erstattet med vernpliktige. Marineenhetene ble oppløst. De finske stridskreftene ble holdt atskilt fra de russiske og var kun tiltenkt innsats i Finland, noe som utløste heftig kritikk i Russland.[73]

Finske frivillige jegerstyrker i tysk tjeneste under første verdenskrig

Under den første russifiseringsperioden forsøkte den russiske regjeringen å innlemme det finske forsvaret i Tsarrikets forsvar. Da riksdagen i 1899 ikke avgjorde saken på en måte riksregjeringen bifalt, undertegnet Nikolaj II i 1901 en ny vernepliktslov som innebar at de finske vernepliktige skulle inngå i det russiske rikets armé. Med unntak av den finske garde ble alle de finske enhetene oppløst. De finske konstitusjonalistene så på dette som en fornærmelse mot Finlands forfatningsmessige rett og organiserte passiv motstand. Det ble opprettet en hemmelig organisasjon, Kagalen, som førte en effektiv propaganda for at folk ikke skulle la seg innkalle, og en mengde prester vegret seg mot å lese opp vernepliktsloven i kirkene – som var den vanlige måten å bekjentgjøre lover for befolkningen. Størstedelen av de vernepliktige unngikk å la seg innrullere, og 18. april 1902, dagen for innkalling, kom det til voldsomme demonstrasjoner i Helsingfors. Også de to neste årene fant det sted innkallinger. Disse møtte mindre motstand, men den som var fikk stor symbolverdi.[74]

Som en konsekvens av vernepliktstreikene ble tsaren og det finske senatet i 1905 enige om at vernepliktslovene foreløpig ikke skulle iverksettes. I stedet betalte Finland et årlig kontantbidrag til rikets militærkostnader. Den finske garde ble dimittert samme år og dermed fantes det ingen finske styrker mer. Finske offiserer – som eksempelvis oberst Carl Gustaf Mannerheim – var fra 1905 innrullert direkte i russiske avdelinger. Slik forble situasjonen fram til storfyrstedømmets oppløsning. Dette innebar at det ikke deltok regulære finske soldater verken under den russisk-japanske krig i 1904–1905 eller under den første verdenskrig.[75] Under første verdenskrig deltok derimot et betydelig antall finske frivillige på tysk side, hvor de fikk militæropplæring og kjempet mot russerne, gjennom den såkalte Jägarrörelsen.

Økonomi, næringsliv og sosiale forhold[rediger | rediger kilde]

Første dampskip på Saimen, rundt 1840
Åpningen av jernbanen til Uleåborg i 1886

Gjennom hele tiden som storfyrstedømme var Finland hovedsakelig et bondesamfunn, selv om industrialiseringen skjøt fart i andre halvdel av 1800-tallet. Landressursene var forholdsvis jevnt fordelt på den finske landsbygdbefolkningen med stadig mindre gårdsbruk, men befolkningsveksten var høy med en økende andel eiendomsløse. De sosiale forholdene på bygda var anspente med store sosiale og politiske spenninger, og tilbakeslag i jordbruksproduksjonen ga tidvis regelrett hungersnød. Andre halvdel av 1800-tallet rommet flere økonomiske kriser, og falt sammen med den sterkeste befolkningsveksten Finland har opplevd. Dette lot seg bare delvis dempe av utvandring til Amerika som dessuten kom sent i gang: Fra Finland utvandret bare ca. 300 000 til USA,[76] halvparten av nivået i Norge og Sverige.

Sagbruk og tremassefabrikk i Jämsänkoski rundt 1890, tømmer til produksjonen fløtes inn via elven bruket ligger ved

Industrialiseringen kom sent i gang rundt 1860–1880, og var hovedsakelig drevet av treindustrien med dens store prissvingninger. På grunn av det russiske styret var utenlandske investeringer nesten fraværende, industrireisingen skjedde stort sett med innenlands kapital og gikk relativt sakte. Derimot var ikke import av ekspertise og fagarbeidere uvanlig.[77] Det spesielle med Finland var at tjenestesektoren med skipsfart, jernbane og andre tjenester vokste parallelt med industrien fra omkring 1870, og tidvis tidligere og raskere enn industrien. Dette var relativt særegent for Finland, og faller sammen med at staten investerte i infrastruktur samtidig som økonomien var ganske lukket for utenlandske investeringer og handel.

Forutsetningen for den finske industriens framvekst var en betydelig økonomisk liberalisering fra omkring 1860, kombinert med utbygging av vannveier og jernbane, og egen valuta. Dessuten hadde Finland lave tollsatser til Russland, hvor mye av eksporten gikk. Importtollen var i starten moderat, men den var satt på importvolumet snarere enn importvarenes verdi, og da den globale handelsveksten fra 1870-årene ga reduserte priser på verdensmarkedet medførte det at importtollens andel av importverdien steg og sørget for stadig sterkere beskyttelse av innenlandsk produksjon. Dette ga finsk industriproduksjon et noe lukket preg, hvor produksjonen skjedde hovedsakelig for hjemmemarkedet og Russland. Fra starten nøt industrien godt av svært billig arbeidskraft fra et reservoar av jordløse landarbeidere. Men eksportprisene på hovedproduktene fra treindustrien svingte mye og veksten ble i større grad drevet av innenlandsk etterspørselen, enn av eksport.[78] Finland hadde underskudd på handelsbalansen i hele perioden, men dette ble delvis finansiert av den russiske hæren som konsumerte finske og russiske varer og tjenester i Finland.

Økonomisk politikk og utvikling[rediger | rediger kilde]

Fra 1840-tallet førte den finske regjeringen en økonomisk politikk som virket i pro-russisk retning. For baron Lars Gabriel von Haartman – som var både senatselder og finansminister i etpar tiår – var målet å erstatte de svekkede økonomiske båndene til Sverige. Etter at Russland konverterte til sølvstandard bestemte Haartman at svenske penger skulle utgå av sirkulasjon, og den finske sentralbanken begynte å trykke egne rubler. I 1856 fikk han gjennomslag for utgraving av Saimaakanalen, som muliggjorde handel med St.Petersburg og en mer eksportrettet sagbruksvirksomhet i det østre Finland. Jernbaner var Haartman derimot motstander av da spørsmålet ble reist i 1850-årene.[79] Fra 1863 gjenoppstod riksdagen, og tsarens makt over den økonomiske politikken begrenset seg til det utenrikspolitiske – han fastsatte tollen mens riksdagen fastsatte skattene.[80]

Det hersker bred enighet om at Finlands industrielle revolusjon startet i perioden 1860-80, stimulert av en rekke økonomisk-politiske reformer over et kort tidsrom. I 1857 ble et forbud mot dampsager i skogbruket fjernet, og allerede to år senere ble de første laugene opphevet. Flere runder av anti-laugslovgivning fulgte de neste tiårene.[81] I 1860 innførte Finland sin egen valuta, en prosess som tok fem år å gjennomføre. Nyere forskning betoner likevel i større grad at Finlands økonomiske vekst startet i noe ulikt tempo i ulike bransjer, og at den industrielle revolusjon i landet neppe var så plutselig som den konsentrerte, politisk-økonomiske liberaliseringen skulle tyde på.[82] Det er dessuten klart at den økonomiske nedgangen på 1860-tallet fortsatte helt til 1866, men deretter ble den avløst av en meget sterk og langvarig vekst. Den internasjonale «jernbanekrisa» fra 1875 rammet landets produksjon, men rammet antakelig ikke skatteinntektene veldig hardt.[83]

Allerede fra 1840-årene fikk Finland sin egen tolltariff uavhengig av Russland, og fikk innvilget tollfrie kvoter og eller tolllettelser på eksporten til Russland. Finland reduserte eller fjernet importtollen på varer fra Russland, og det ble inngått reviderte tollavtaler i 1859 og 1868. Fra vestlige land opprettholdt derimot Finland importtollen på industri- og ferdigvarer, for å beskytte egen produksjon. Under oppgangstidene 1860-90 lettet vestlige land på sine tollsatser, noe som gavnet finsk eksport. Samtidig falt verdensmarkedsprisene, og siden finsk importtoll var satt på innførselens volum snarere enn deres verdi, medførte dette en stadig sterke tollbeskyttelse av finsk produksjon overfor utenlandske varer.

Som et resultat utgjorde importtollen hele 57 % av skatteinntektene i 1913, og utgjorde 20-40 % av prisen på mange varer (100 % på tobakk, 237 % på sukker). Finlands økonomiske politikk var altså på ingen måte liberalistisk. Fjerningen av innenlandske privilegier og handelshindre kom inntil tjue år senere enn tilsvarende liberalisering i Norge. Virkningen ble langsommere industrialisering, men mildere utslag av globale kriser.[84] Etter at Russland bygde opp sin egen metallindustri fra 1880-årene og papirindustri nærmere århundreskiftet, opplevde denne delen av finsk industri et handelstilbakeslag østover som ble forsterket av russiske tolløkninger fra 1885. Eksporten opplevde en nedgangstid, og vestlige markeder ble deretter gradvis viktigere.

I 1860 kom 55 % av skatteinntektene fra direkte skatter, hvorav landskatt, formuesskatt og koppskatt var viktigst. Skattesystemet ble kraftig endret utover århundret ved at landskatten ble senket og formuesskatten fjernet, slik at de direkte skattene i 1913 bare stod for 6 % av skatteinntektene. I mellomtiden overtok importtoll som viktigste inntektskilde, og nådde 57 % av skatteinntektene i 1913. Herredskommunene kunne lenge innkreve skatt i form av arbeidsplikt, og helt fram til 1920 betalte enkelte bønder skatt i naturalia, noe som gjorde det vanskelig å få oversikt over skatteinngangen.

Skatteinnkrevingen var likevel relativt moderne og dannet grunnlag for økonomisk analyse og statistikk. Økonomen K.E.F. Ignatius beregnet bruttonasjonalinntekten i 1882 til 3,93 millioner finske mark, et anslag som har stått seg meget godt i senere studier. Følgende oversikt viser sammensettingen av BNP i Finland i 1882, etter Ignatius' anslag fra 1882 og en nyere studie gjennomført av Finlands sentralbank i 1989:[85]

BNI etter sektor 1882, 1000 FIM Ignatius' anslag 1882 Hjerppe's anslag 1989
Landbruk 1.870 1.777
Jordbruk 1.060
Husdyrhold 810
Skogbruk 700 610
Jakt og fiske 60 130
Industri og håndverk 800 621
Handel og transport 500 428
BNP, 1882 3.930 3.566

Den mest interessante forskjellen er at Ignatius trolig undervurderte landbrukets økonomiske omfang fordi endel jordbruksarbeid ble mangelfullt beskattet eller beskattet i naturalia. Samtidig overdrev han trolig omfanget av industri, handel og transportvirksomhet i Finlands økonomi – den industrielle revolusjon var ikke kommet så langt som analyser utfra tilgjengelige skatteinntekter tilsa. Finland var framdeles et landbrukssamfunn, selv i sammenlikning med andre land i samtiden. Og mens industriens og handelens andel av BNI nærmet seg 30 %, var deres andel av sysselsettingen mindre.

Den økonomiske veksten skjøt fart fra andre halvdel av 1860-årene, men ble omkring første verdenskrig og den russiske revolusjon avløst av krisetider med sterk inflasjon. Tabellen nedenfor gjengir utviklingen i bruttonasjonalprodukt og den årlige økonomiske veksten i Storfyrstedømmet Finland:[86]

År Befolkning BNP 1000 FIM,
løpende priser
Privat konsum,
løpende priser
Eksport,
løpende priser
Import,
løpende priser
BNP landbruk,
løpende priser
BNP industri,
løpende priser
BNP tjenester,
løpende priser
Vekst BNP/innb,
faste priser
= økonomisk vekst, %
Kommentar
1820 1 177 500
1820-1860 +0,98 % + 0,4 Svak industrivekst
1860 1 747 000 3 140 2 308 269 380 1 893 232 487 - 0,7 Reformer
1865 1 843 000 3 534 2 715 411 651 2 046 297 575 - 1,5 Nedgang 1861-65
1870 1 769 000 3 727 2 898 503 680 2 095 310 633 + 2,5 Krise 1867-70
1875 1 913 000 5 026 4 394 803 1 455 2 824 532 903 + 0,8 Vekst 1870-75
1880 2 061 000 4 725 3 956 1 129 1 271 2 543 493 800 - 1,1 Krise 1876-82
1885 2 209 000 4 966 4 081 896 1 082 2 569 531 899 + 1,2 Vekst 1882-90
1890 2 380 000 5 954 4 906 1 402 937 2 909 786 1 198 + 4,6 Nedgang 1890-93
1860-1890 +1,03 % + 1,2 Industrivekst og kriser
1895 2 500 000 6 647 4 962 1 315 1 500 3 316 837 1 247 + 4,4 Sterk vekst 1893-98
1900 2 656 000 9 704 8 275 1 915 2 701 4 439 1 519 2 111 + 3,9 Uår 1899, krise 1900-03
1905 2 773 000 10 867 8 719 2 467 2 682 4 843 1 769 2 380 + 1,0 Krig med Japan
1910 2 943 000 13 315 11 311 2 881 3 841 5 412 2 393 2 999 + 1,2 Vekstperiode
1913 3 036 000 15 967 13 459 4 018 5 954 6 460 2 852 3 585 + 4,6 Sterk vekst
1890-1913 +1,14 % + 1,9 Sterk industrivekst
1915 3 096 000 17 282 16 379 2 229 5 784 6 234 3 493 4 350 - 5,7 Første verdenskrig
1920 3 148 000 136 660 114 890 28 960 36 260 60 430 25 450 30 650 + 10,5 Sterk inflasjon
1913-1920 +0,52 % - 2,0 Krise 1913-22, inflasjon 1918-21

Den økonomiske veksten var beskjeden i 1860–90, men dette skyldes nedgangen i 1860–65 og i 1870-årene. Bak tallene skjuler det seg en markant, og kvalitativt ny veksttakt fra 1865–66 og ti år framover, som avløste førti år med nesten flat vekst i en økonomi hvor 90 % hadde vært sysselsatt på landsbygda.[87] Bak veksten lå også en langt sterkere befolkningsvekst fra 1860 enn tidligere, som la grunnlag for ny sysselsetting av billig arbeidskraft i nye vekstnæringer. Veksten var likevel ujevn, eksempelvis opplevde Finland først eksportnedgang under den amerikanske borgerkrigen, avløst av det internasjonale tilbakeslaget i 1866, og i 1867 den siste hungerepidemien i fredstid i Europa.[88]

Gjentatte avlingsproblemer og en gradvis depresiering (verdifall) av finske mark mot rubelen utover 1860-tallet ble avløst av den europeiske boomen i 1870–75, som også gavnet Finland sterkt. Den påfølgende krisa fra 1876 rammet finsk eksport hardt, og først i 1882 tok økonomien seg opp igjen. Resten av 1880-årene opplevde Finland hele 4 prosent årlig vekst, og etter en kortvarig krise i 1891–92 fortsatte en mer stabil og jevn vekstperiode frem til første verdenskrig. Importerte nedgangskonjunkturer inntraff riktignok ved århundreskiftet i Finland, på samme måte som i Norge og andre land. Problemer i russisk økonomi i 1899 smittet over på nabolandene i vest og gikk først over sent i 1902.

Landbruket[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å arbeide på sine egne jordlapper måtte torpare utføre pliktarbeid på jordeierens marker. De finske husmennenes rettslige stilling var et av de store stridsspørsmålene i storfyrstedømmets tid.

Finlands befolkning inklusive de «gammelfinske» områdene[89] ble rundt 1810 anslått til 1 070 000. På denne tiden var det en høy befolkningsvekst på landsbygda og samfunnstrukturen endret seg kraftig. Innen 1860 var befolkningen økt til 1 750 000. I samme periode inntraff en gradvis industrialisering og vekst i tjenestenæringene, slik at bonde- og skogbruksbefolkningens andel sank fra 90 % i 1820 til 80 % i 1860, og 75 % i 1880. Storparten av disse arbeidet i landbruket, som sysselsatte sju ganger flere enn skogbruket. Landbruk og skogbruk stod for 60 % av BNP i 1860.[90] På begynnelsen av 1800-tallet var de fleste som bodde på landsbygda selvstendige bønder, men på slutten av århundret var fattige jordløse i overtall, noe som forårsaket sosiale spenninger men også ga grunnlag for industrialisering.

En forsker har konstatert at hungersnødene som kulminerte i 1867, førte til en akselerert mekanisering av landbruket umiddelbart etterpå.[91] Men samtidig fortsatte landbruksbefolkningen å øke betraktelig helt til den nådde 630 000 i 1890-årene.[92] Og i 1890-årene vedtok lantdagen en lov som tillot oppdeling av gårdsbruk, noe som førte til at hvert gårdsbruk i gjennomsnitt ble enda mindre.[93] At bondebefolkningen likevel sank, skyldtes den store reserven av jordløse landarbeidere som kunne trekkes inn til skogs- og papirindustrien selv om det også ble flere selveiende bønder.

Den virkelige mekaniseringen av landbruket skjøt neppe fart før omkring 1900, trolig som følge av hardere konkurranse med industrien om den billige arbeidskraften som jordløse husmenn tilbød. Flere gikk nå over til mekanisert melkeproduksjon. Fra denne tiden sank andelen som var sysselsatt i landbruk og skogbruk relativt raskt. Imens økte handel- og transportsektorene sin sysselsetting, etterhvert også industrien. Landbrukets andel av BNP sank fra 60 % i 1860 til 49 % i 1900, og endelig 40 % i 1913. Ved århundreskiftet var landbrukets BNP-andel nesten dobbelt så høy i Finland som den var i Sverige.[94] Innen 1910 ble en tredjedel av landbruksproduksjonen omsatt i markedet, anført av meieri- og skogsprodukter, og slike inntekter brakte kapital til ytterligere mekanisering.[95]

De aller fattigste samfunnslagene var arbeidskraft uten jordeiendommer; statare, drenger og tjenestejenter. Andelen steg fra rundt 10 % via 15–20 % i 1875 til 40 % så tidlig som ved århundreskiftet.[96] Den nølende industrialiseringen klarte ikke avhjelpe forarmingen av landbefolkningen, og mellom 1870 og 1914 emigrerte tilsammen 300 000 til Amerika, de fleste fra Österbotten.[97]

Torparbefolkningen utgjorde et mellomsjikt som forpaktet et lite stykke land mot å utføre arbeid på markene til bonden som forpaktet bort husmannsplassen. Betingelsene var ofte ikke helt entydig fastlagt, husmennene var aldri trygge for ensidige endringer eller opphevelse av avtalen. Selv om husmennene vanligvis var bedre stilt enn ren arbeidskraft, utviklet spørsmålet om deres rettslige stilling seg til en av de mest brennende sosialpolitiske spørsmålene i Finland rundt århundreskiftet.[98]

Finlands jordbruk var på midten av 1800-tallet ikke i stand til å holde tritt med befolkningsveksten. Etter Krimkrigen måtte en del av det nødvendige kornet jevnlig importeres og i 1860-årene kom det til flere uår som tømte kornlagrene og anstrengte statsfinansene. Sommeren 1867 var uvanlig kald – isen på de sørfinske sjøene tinte vekk først i midten av juni – med nesten fullstendig ødelagte avlinger som resultat. De anstrengte statsfinansene gjorde det vanskelig å skaffe korn fra utlandet og det lite utviklede veinettet vanskeliggjorde en tilfredsstillende distribusjon. Følgen ble en sultkatastrofe i årene 1867 og 1868: i «de store hungersårene» mistet Finland 6 % av befolkningen, om lag 100 tusen mennesker.[99]

Industrialisiering[rediger | rediger kilde]

Finlaysons bomullsspinneri ved Tammerfors i 1847, da Nordens største
Tømmer til sagbrukene ble avvirket i innlandets skoger og fløtet over sjøene og elvene til kysten.
Helsingfors havn i 1890-årene

En nevneverdig industrialisering kom ikke i gang før i 1860-årene. Ved storfyrstedømmets begynnelse levde rundt 90 % av finnene av jordbruk, fram til 1865 sank andelen til 80 %.[100] Fra 1860-årene akselererte befolkningsveksten og i 1914 var Finlands befolkning rundt tre millioner. Andelen som bodde i byene steg på denne tiden fra 6 % til 20 %, andelen som arbeidet i industrien steg med omtrent samme tall.[101] Tilgangen på rikelig arbeidskraft fra de fattige lagene av torpare og andre husmenn, ga sterke vekstimpulser til skogindustrien, håndverk og andre bynæringer.

I 1860 stod industrien for 16 % av BNP, og omlag like stor andel av sysselsettingen – den store effektiviseringen var altså ikke begynt.[102] Boomen i 1870 ga en rask, men kortvarig industrivekst som viste seg utsatt for spekulasjon. Nedgangen fra 1875 medførte en forskyving av sysselsetting fra industri til tjenestenæringene.[103] På samme måte som ledige landarbeidere gikk til industrien, kunne også oppsagte industriarbeidere starte småhandel eller håndverk i byene. Industrien tok seg opp igjen i 1890-årene, og i 1900 stod den for 23 % av BNP, sammenliknet med 30 % i Sverige og 37 % i Tyskland og USA.[104]

I likhet med mange andre land, var tekstilindustrien blant Finlands første industribransjer. Noen bomullsspinnerier vokste fram, og den første dampmaskinen i Finland ble tatt i bruk av Littoinen tøyfabrikk i 1842. Skandinavias største bomullsspinneri midt på 1800-tallet var eid av Finlayson & Co, i Finland. Sent i 1850-årene startet Fiskars finsk produksjon av dampmaskiner til sag- og industribruk.[105] Treindustrien ble likevel lokomotivet i Finlands industrialisering, med tømmer, plank, trevarer og møbler i første rekke. Forbudet mot dampsag ble opphevet i 1857 og de siste lovbegrensningene for sagbruk ble fjernet i 1861 da en rekke dampsagbruk ble bygd opp – særlig etter at prisene steg med jernbaneboomen fra begynnelsen av 1870-årene.

Kystområdene var sentrum for utviklingen, herfra ble det eksportert sagvirke også til Vest-Europa. Både Verla tresliperi og pappfabrikk i Verla i Jaala kommune og Gutzeits papirfabrikk i Kotka ble grunnlagt under jernbaneboomen i 1872, den siste av den norske verkseieren Hans Gutzeit fra Fredrikstad. Slike etableringer var eksempler på virksomheter som kom på grunn av tilgangen på trevirke og bøndenes tømmerpriser var vesentlig lavere i Finland enn i Norge. Fra 1880-årene, og særlig etter århundreskiftet, økte også papirframstillingen i betydning.[106] Produksjonen av tremasse og pulp startet beskjedent fra 1860-tallet, og i 1880-årene ble kjemisk tremasseproduksjon introdusert.[107]

Andre industrigreiner rettet seg hovedsakelig mot Finlands indre marked og startet veksten i 1880-årene, delvis først senere. Rundt århundreskiftet utviklet Tammerfors seg til Finlands ubestridte industrisentrum. Byen som lå ved «Damfossen», var begunstiget med vannkraft og direkte jernbaneforbindelse med Helsingfors og St. Petersburg og vokste rekordhurtig etter at en rekke tekstil og metallindustribedrifter etablerte seg.[108] Tammerfors' innbyggertall fordoblet seg fra 20 500 til 40 261 mellom 1891 og 1904.

I tiden rundt første verdenskrig var det en betydelig, statlig overtakelse eller oppkjøp av industri. Hovedtrenden var å nasjonalisere virksomheter som var viktige innen kjemisk produksjon, energiforsyning og kommunikasjoner. Blant selskapene staten overtok, var dagens Kemira Oyj, Enso-Gutzeit Oy og Outokumpu Oy. Noen ganger var det behovet for investeringskapital som ga helt eller delvis statlig overtakelse.[109]

Valutapolitikk og bankvesen[rediger | rediger kilde]

Hovedkontoret til Finlands Bank i Helsingfors ble tegnet av arkitekten Ludwig Bohnstedt og bygd i 1876–1883.

Etter at Finland og Sverige skilte lag i 1809 ble rubelen Finlands offisielle valuta. Forbindelsene med Sverige var fortsatt sterke, og som et uttrykk for dette forble den svenske riksdaleren gyldig betalingsmiddel fram til 1840.[110] Fra dette året trykket Finlands Bank rubler lokalt, knyttet til sølv. Men under Krimkrigen gikk Russland bort fra sølvstandarden igjen, og rubelen ble så ustabil at Finland på kort tid importerte en 20 prosents inflasjon.[111] Egen valuta ble ansett som nødvendig, og i 1860 fikk Finland tillatelse til å ta i bruk finsk mark. Men fortsatt skulle de sterkt svingende russiske papirpengene være lovlig betalingsmiddel. Finansminister Johan Vilhelm Snellman klarte etter mye overtalelsesarbeid å bearbeide russiske regjeringsmedlemmer til å godta en valutareform for Finland, og 4. november 1865 undertegnet tsar Aleksander II det såkalte valutamanifestet. Sølvmarken ble nå definert som eneste lovlige betalingsmiddel i Finland. Riktignok ble også sølvrubelen gyldig, men de ustabile russiske papirpengene kunne ikke brukes mer.[112]

10 Mark gull fra 1879. Storfyrstedømmet benyttet gullstandarden fra 1878 til 1915.

Finland led derimot fortsatt under at finske mark stadig ble depresiert (falt) i verdi i forhold til rubler. Dette førte til prisøkning på importvarer fra Russland, og kom på toppen av internasjonale tilbakeslag og avlingssvikt i hele perioden 1861–1867.[113]

I 1870-årene falt prisene på sølv i forhold til gull, og mange stater byttet da til gullstandarden. Da tsaren i 1878 etter lang nøling godkjente en valutaendring for Finland, innførte de finske politikerne de facto gullstandard, mens sølvrubelen og uoffisielt papirrubelen fortsatt var offisiell valuta i Russland. Gullstandarden ble godkjent av parlamentet, og tsaren hadde ikke fullmakt til å endre finske lover og på denne måten reversere prosessen. Storfyrstedømmet preget egne 10 og 20 Mark av gull fra 1878 til 1913, og praktiserte gullstandarden frem til 1915. Fra og med 1878 hadde Finland dermed i realiteten monetært og økonomisk selvstyre, over ikke bare finanspolitikken men også pengepolitikken.

Den finske sentralbanken ble stiftet allerede i 1811 og fikk i 1840 sitt nåværende navn Finlands Bank/Suomen Pankki. Til å begynne med hadde banken få oppgaver, men i 1840 fikk banken rett til å utstede papirpenger og fra 1865 kontrollerte banken den nye valutaen – finske sølvmark. Finlands bank ble på sin side kontrollert av de finske stendene, også i den tiden stenderforsamlingen ikke ble sammenkalt. Etter at Aleksander II i 1860-årene opphevet lovmessige begrensninger ble det opprettet handelsbanker, først ute var Finlands Hypotekförening i 1860 og Föreningsbanken i Finland i 1862, senere fulgte en rekke andre. Kapital var også tilgjengelig fra pensjonsfond, fattigkasser, Staten, selskaper og privatpersoner.

Med de nye mulighetene til å skaffe kapital på kreditt var en av grunnforutsetningene for industrialiseringen på plass, i alle fall på papiret.[114] Studier av større selskapers balanseposter fra 1870-årene viser derimot at kapitalmarkedet var lite utviklet; hele 3/4 av balansebeholdningene var oppspart egenkapital. Selskapsloven av 1864 ga formelt nye muligheter til å reise kapital, men fraværet av utenlandske investeringer og et effektivt bankmarked medførte stor grad av egenfinansiering.[115] Dette endret seg derimot nærmere århundreskiftet, da banker og forsikringsselskaper fikk tilgang til stadig mer kapital og gradvis etablerte et mer modent bankmarked. Ved utbruddet av første verdenskrig var utviklingen av bankvesenet modnet ved at banker og forsikringsselskaper da stod for hele 90 % av all utestående kreditt. Hyperinflasjonen under og etter første verdenskrig ledet til opprettelse av ialt 23 nye banker, på mer eller mindre spekulativt grunnlag – bare 9 av disse overlevde mellomkrigstiden.[116]

Postverket[rediger | rediger kilde]

Et av Finlands to første frimerker utgitt den 3. mars 1856. Motivet er Finlands riksvåpen.

Postverket i Finland ble grunnlagt i 1638 av Per Brahe d.y., den svenske generalguvernøren i Finland. Den første postruten ble opprettet den 6. september 1638 mellom Stockholm og Åbo (Turku), hvorfra postrutene fortsatte til det indre Finland.

Finsk frimerke fra 1901 med storfyrstedømmets offisielle riksvåpen

Den russiske maktovertagelsen førte i 1809 til opprettelsen av et eget postdirektorat i Åbo, og i 1818 ble det flyttet til den nye hovedstaden Helsingfors. Samme år ble det innført en autonom finsk postforordning. Pakkepost begynte å forekomme i 1845. Og de to første frimerkene ble utgitt den 3. mars 1856. I 1858 begynte postombæring av brev og aviser til private hjem, og på 1860-tallet ble det ansatt kvinner på postkontorene.

Det gikk etterhvert symbolpolitikk i postvesenet. De første frimerkene hadde således Finlands riksvåpen som motiv. 12. juni 1890 utstedte Tsaren en ny postforordning som nedla det selvstendige finske postvesenet, og lot det underordnes det russiske innenriksdepartementet. Dette skulle vedvare frem til storfyrstedømmets opphør i 1917. Dette ga seg uttrykk i at frimerkenes motiv fra 1. mai 1891 ble endret til storfyrstedømmets offisielle riksvåpen, hvor det russiske rikets tohodede ørn ble kombinert med løvsymbolet.

De første frimerkeutgivelsene – i 1856 og 1860, kom i valørene 5 og 10 kopek. Fra 1. januar 1866 var valørene finske penning og finske mark. Også dette endret seg med den nye postordningen. 1 januar 1891 kom en ny utgave i 13 valører fra 1 kopek til 7 rubel. Disse ble brukt på forsendelser til utlandet og var en del av ansiktet utad – et brev fra Finland var offisielt et brev fra det russiske rike. Penning og mark ble fortsatt brukt i portosatser og på frimerker, internt i Finland som lokalpost, frem til 1917.

Posten ble opprinnelig fraktet med såkalte postlöpare eller med robåt og seilbåt; det sistnevnte ble brukt til og fra postkontorene på Åland. Ved åpningen av jernbanestrekningen mellom Helsingfors og Tavastehus i 1862, ble også jernbanen benyttet til å frakte post.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Saimaakanalen forbinder den store innsjøen Saimen med Finskebukta, og med det Russland og Europas markeder.

På begynnelsen av 1800-tallet var samferdselsårene lite utviklet. Landeveiene ble gjørmete og var vanskelig farbare under regnvær og var om vinteren ofte helt uframkommelige. Opprustning av trafikkårene var en grunnforutsetning for det industrielle oppsvinget i de ulike næringene. Saimaakanalen ble av svært stor betydning ved å forbinde Østfinland og Finskebukta med det russiske og europeiske markedet. Byggingen ble påbegynt i 1845, og kanalen ble innviet i 1856.

Oppbygging av jernbanenettet var et ledd i Aleksander IIs fornyingsprogram og den første jernbanestrekningen i Finland ble anlagt på tsarens ordre. Strekningen forbandt Helsingfors og Tavastehus og ble åpnet i 1862. I 1868 til 1870 kom strekningen RiihimäkiSt. Petersburg. Sporvidden på denne strekningen var et politisk stridstema, men til syvende og sist fikk det finske jernbanenettet samme sporvidde som det russiske jernbanenettet, dvs bredere enn ellers i Europa. I 1870-årene ble det bygd en forlengelse fra Tavastehus til Tammerfors, i 1903 ble strekningen ytterligere forlenget gjennom Österbotten til Torneå.

Andre hovedstrekninger gikk gjennom provinsen Savolax fra Kouvola til Idensalmi og til Norra Karelen fra Viborg til Joensuu. Fram til 1914 ble disse hovedstrekningene ytterligere forlenget: Österbottenlinja fra Kemi til Rovaniemi, Savolaxlinja fra Idensalmi til Kajana og Karelenlinja fra Joensuu til Nurmes. Til slutt ble Karelen knyttet direkte til Österbotten under første verdenskrig. Dette vil si at den overveiende delen av dagens jernbanenett ble ferdigstilt under storfyrstedømmets tid.[117]

Sosiale forhold[rediger | rediger kilde]

Skiløpere i Uleåborg i 1893

Befolkningen i første halvdel av 1800-tallet var knyttet til landbruket og landsbygda, og befolkningsveksten fram til omkring 1865 var svak. Matinntaket per person var bare 1 900 kcal per dag i 1860 med et svært beskjedent inntak av kjøtt, langt under nivået på 3 000 kcal førti år senere.[118] Fra 1860-årene startet en periode med raskere vekst, industrialisering og vekst i offentlige tjenester, men avløst av hyppige kriser. I 1867 inntraff landets verste krise i nyere tid, med uår og hungersnød, og sysselsettingen falt med 6 % på et år. Også framover mot 1880 førte internasjonale kriser til betydelig arbeidsløshet og mer moderate fall i privat forbruk.[119]

Eksportprisene svingte voldsomt, og den gryende eksportindustrien brakte ujevnt fordelt vekst fordi arbeidskraften var billig. Landbruksbefolkningen led under overbefolkning som bare delvis ble motvirket av utvandring. Den viktigste mottakeren av overflødige, fattige landarbeidere var skogs- og papirindustrien. I sosial forstand var likevel landbruket svært viktig, fordi omsetning og eksport av landbruksprodukter brakte inntekter som ble svært jevnt fordelt. En annen gunstig utvikling for sysselsettingen og inntektsnivået var at en de facto økning av importtollen utover andre halvdel av 1800-tallet, beskyttet innenlandsk landbruk og industri mot konkurranse fra utlandet. Fra 1880-årene og framover opplevde finnene en mer jevn vekst i levestandarden. En stadig mindre andel av inntekten gikk til matvarer og bolig fram mot første verdenskrig.

En viktig tilleggsmulighet for sysselsetting kom med utbyggingen av jernbane, post og telekommunikasjoner fra 1860-årene. Virkelig massearbeidsløshet opplevde ikke Finland før 191719, da en stor arbeidsstyrke returnerte fra borgerkrigen og arbeidsopphold på forsvarsanlegg i Russland, og vendte hjem til et Finland som opplevde store økonomiske og sosiale endringer under revolusjons- og krigsperioden.[120] Men det var også tunge krisetider 1877-79.

Skolegang var stort sett organisert av kirken eller private organisasjoner i første halvdel av 1800-tallet. I byene ble etterhvert skole og høyere utdanning en viktigere oppgave, mens kirkesognene og (fra 1865) de nye herredskommunene på landsbygda hadde mer enn nok med å dekke utgiftene til fattigforsorg utover århundret. Mange sogn og herredskommuner satte seg imot å etablere skoler.[121] De første videregående skolene i byene kom i 1870-årene, og først fra 1880 ble det en rask nedgang i analfabetismen, ved at staten gikk inn og dekket stadig større del av lærernes lønninger.

I 1880 hadde bare 2 % utdanning utover grunnskole, men hele 98 % kunne lese, Derimot kunne langt færre skrive, kun 11 %.[122] Det var ikke før ved århundreskiftet at skolegang avløste fattigforsorg som landkommunenes største utgiftspost. Helsevesenet var utbygd i byene med henblikk på å begrense epidemier, mens det knapt nok fantes helsetilbud i det hele tatt på landsbygda. Fra 1880-årene begynte staten å finansiere lønnsutgifter ved sykehus i kommunene, og lenge var halvparten av sykehusene private eller tilhørte Kirken.[123]

Språk og nasjonal oppvåking[rediger | rediger kilde]

Utgivelsen av Kalevala var en milepæl på veien mot finsk som kulturspråk.

Svensk var embets- og forvaltningsspråk under hele den russiske perioden. Finskspråklige lekfolk forstod ikke de svenskspråklige dokumentene de fikk utdelt ved offentlige kontorer, eller vitneavhør fra svenskspråklige dommere. Prestens preken foregikk på finsk, men fra og med ungdomsskolen var svensk eneste språk.[124] Språklig skille ble etterhvert det sikreste tegn på klassetilhørighet.

Den framvoksende finske nasjonalfølelsen gjorde språkspørsmålet til et av periodens viktigste politiske temaer. Også det russiske språket fikk en viss status i perioden, da det fra 1818 ble forlangt at alle embetsmenn hadde noe kjennskap til russisk. De nasjonalistiske impulsene fra Tyskland og Skandinavia kom til Finland via Åbo Akademi, målbåret av bl.a Adolf Ivar Arwidsson.[125] Etter at universitetet få år senere flyttet til Helsingfors fortsatte den finsk-nasjonale agitasjonen, og studentforeninger var blant de første lærde kretser til å ta i bruk finsk språk.

Russerne hadde også positive følelser for denne bevegelsen, fordi den motvirket Sveriges innflytelse. Ingen sensur stoppet opprettelsen av Finska litteratursällskapet i 1831. Ettergivenheten hadde riktignok sine grenser: Allerede i 1823 ble den frittalende Arwidsson avsatt fra akademiet i unåde, og han emigrerte til Sverige. Men studentlederen Johan Wilhelm Snellman bekreftet russernes håp om en anti-svensk oppvåkning da han midt på 1830-tallet forsikret Tsar Nikolaj I at den svenske perioden hadde vært ødeleggende for den finske nasjonen. På lang sikt så Snellman for seg hardere russifisering, noe som gjorde det maktpåliggende å utvikle den finske nasjonalfølelsen og språkstillingen til forsvar mot det som måtte komme.[126] Som rektor ved en ungdomsskole i Kuopio fikk Snellman i 1844 tid til å starte avisen Saima for middelklassen, og magasinet Maamiehen Ystävä (Bondevennen) for allmuen. Da Saima etter to år ble stengt, skyldtes det ikke at den publiserte på finsk men snarere dens politiske innhold.[127]

I 1828 ble det ansatt en lektor i finsk språk ved universitetet, og i 1850 ble det grunnlagt et institutt for finsk språk og litteratur. De første finske avhandlingene ble publisert i 1858. I Jyväskylä samme år ble det første gymnaset med finsk som undervisningsspråk grunnlagt. Viktige språkpolititiske talsmenn som Johan Ludvig Runeberg og Zacharias Topelius la stor vekt på nødvendigheten av å utvikle finsk språk og etablere det som et kultur- og embetsspråk. Elias Lönnrots nasjonalepos Kalevala (1835) ble av stor betydning for at det ringeaktede finske språket og kulturen fikk en høyere status. Kalevala vakte stor oppsikt i Europa, og enda større i Finland. På sikt svekket den nye litteraturen også kreftene som anså svensk språk som det eneste potente forsvarsverk mot framtidig russifisering.[128]

Den offisielle forbudet mot finsk skriftspråk fra 1850 kom som en reaksjon på ytterliggående finskhetsstrev, men ble i praksis opphevet allerede etter fire år. Striden mellom svensk og finsk språk ble derimot langt mer uforsonlig, og satte sitt preg på den politiske debatten i Finland på 1800-tallet. Bestrebelsene på å forbedre det finske språkets stilling og de språklige rettighetene til de finskspråklige munnet i 1840-årene ut til Fennomanibevegelsen. Mens liberale fennomaner som Elias Lönnrot og Zacharias Topelius var talsmenn for tospråklighet, ville framfor alt de yngre fennomanene som fra 1863 var inspirert av Yrjö Koskinen at finsk skulle fortrenge svensk som kultur- og embetsspråk. Som en motreaksjon på fennomanene dannet det seg en gruppe Svekomaner som forsvarte svensk språk, under ledelse av Axel Olof Freudenthal.

Utover århundret skapte svekomanerne større utfordringer for finnomanene, og motsetningene ble riktig dype med utgivelsen av den svenske journalisten August Sohlmans bok Det unga Finland i 1855, hvor den ariske svenske høykulturen ble satt opp mot finnenes «asiatiske» herkomst. Johan Wilhelm Snellman så med uro på splittelsen mellom finsk- og svenskspråklige, og utviklet etterhvert et forsonende kompromiss: Han mente grunnskolen burde undervise på begge språk, for å tvinge hver enkelt lærer til å lære seg både finsk og svensk. Dette kompromissforslaget falt på steingrunn da Tsaren i 1869 innsatte en konservativ, anti-finsk skoledirektør i landet, men på sikt ble Snellmanns drøm om språklig balanse oppfylt mot slutten av 1880-tallet da andelen finsk- og svenskspråklige skoler, studenter og riksdagsrepresentanter nådde omlag 50-50.[129]

I 1863 fikk fennomanene tilsynelatende et annet, språkpolitisk gjennombrudd da Aleksander II undertegnet en forordning som sa at innen tjue år skulle finsk være et likeberettiget språk i embetsverket og rettsvesenet. Aleksis Kivis roman Sju bröder (1870) ble dessuten et viktig grunnlag for de første finskspråklige teatre. Men på grunn av politisk motstand fra finland-svensk hold ble språkforordningen bare gjennomført halvveis i 1886 – med valgfri språkform for offentlige myndigheter. Først i 1902 ble finsk språk mer entydig definert som statsspråk. Prosessen ble hemmet av språkmanifestet av 1900 som proklamerte at russisk skulle brukes i forvaltning og senat. I praksis ble likevel svensk og finsk brukt i senatet, mens bare protokollen ble oversatt til russisk. Språkmanifestet ble opphevet i 1906 etter at den første russifiseringsperioden tok slutt.

Religion[rediger | rediger kilde]

Uspenskijkatedralen i Helsingfors er det mest betydelige eksempelet på ortodokse kirkebygg fra storfyrstedømmets tid.

I Sverige var den evangelisk-lutherske kirke statskirke fra Gustav Vasas regjeringstid, og i sin troned lovet Aleksander I finnene at de skulle få beholde troen sin. Svenskekongens myndighet ble overført til tsaren, noe som medførte at overhodet for den lutherske kirken i Finland selv var ortodoks. Kirkelovene ble endret i 1869 og kirken fikk en vidtgående selvbestemmelsesrett som i store trekk har vart til nå. Opprinnelig var det to bispedømmer, et med sete i Åbo og et i Borgå; de gammelfinske områdene ble lagt inn under sistnevnte.[130] I 1850 ble det opprettet et nytt bispedømme i Nordfinland, først med sete i Kuopio, senere ble det flyttet til Uleåborg.[131] Et fjerde bispedømme ble opprettet i Nyslott 1897.

De russiske herskerne forsøkte å utbre den ortodokse lære i Finland og det ble bygget en rekke ortodokse kirkebygg, for eksempel er Uspenskijkatedralen i Helsingfors som ble ferdig i 1869 verdens største ortodokse kirkebygg i den vestlige verden. I kjølvannet av russiske embetsmenn og militære ble det grunnlagt ortodokse menigheter i byens større steder. Etter at det ortodokse Finland først sto under metropolitten av St. Petersburg, ble det uavhengige ortodokse bispedømmet i Finland grunnlagt i 1892.

Ulike vekkelsesbevegelser med utspring i pietismen fikk stor samfunnsmessig betydning tidlig på 1800-tallet tross forbud mot bønnemøter utenfor gudstjenestene og mot opprettelse av bibelforeninger. Hovedbudskapet var et strengt moralsk levesett, og var en reaksjon mot de liberale og vitenskapelig-rasjonelle strømningene innenfor den lutherske kirke og statsapparatet generelt.[132]

Til de sentrale forkjemperne for disse mangslungne bevegelsene var Paavo Ruotsalainen, som fra sitt hjemsted i Nilsiä stort sett foretok sine lange forkynnelsesreiser til fots. Som så mange andre ble også Ruotsalainen utsatt for represalier da man mistenkte de spontant dannede bevegelsene for å være mulige urosentra.[133] Men i tidens finsk-nasjonale stemning fikk hans bevegelse støtte fra mange høyt utdannede, og ønskene om å slå ned på lekmanns-pietismen ble aldri ført virkelig ut i livet. Gradvis sluttet flere prester i den lutherske kirke seg til pietismen, som slo rot i den etablerte kirke innenfra.[134]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Finsk offisielt språk fra 1883, russisk offisielt språk mellom 1809-1863 og 1900-1917
  2. ^ Før 1840 gammel svensk myntenhet, russisk rubel og finsk 'kopeekka' utgitt i Åbo siden 1811
  3. ^ Betegnelsen for en kvart rubel.
  4. ^ Jutikkala, side 276-277.
  5. ^ Jutikkala, side 277.
  6. ^ Jutikkala, side 280.
  7. ^ Virrankoski I, s. 404 f.
  8. ^ Jutikkala, side 286.
  9. ^ Klinge, s. 16
  10. ^ Jutikkala, side 287.
  11. ^ Jutikkala, side 288-289.
  12. ^ Jutikkala, side 289. «elevated to membership in the family of nations». Talen ble holdt på fransk og ordet nation må tolkes i dets politiske, og ikke etniske forstand. Men tsaren viste ingen synlige tegn på å legge mer i uttrykket enn en gestus fra seierherren til den okkuperte. Jutikkala, side 290-291.
  13. ^ Jutikkala, side 300.
  14. ^ Jutikkala, side 297-298.
  15. ^ Klinge, s. 32 og 198; Virrankoski I, s. 414
  16. ^ Jutikkala, side 301.
  17. ^ Jutikkala, side 302.
  18. ^ Jutikkala, side 303-304.
  19. ^ Jutikkala, side 305, 322-323.
  20. ^ Jutikkala, side 293.
  21. ^ Virrankoski I, s. 409
  22. ^ Klinge, s. 32
  23. ^ Klinge, s. 43 f.
  24. ^ Klinge, s. 33
  25. ^ Virrankoski I, s. 323
  26. ^ Klinge, s. 286
  27. ^ Klinge, s. 224 f.
  28. ^ Klinge, s. 225
  29. ^ Virrankoski I, s. 186 f.; Virrankoski II, s. 506 f.
  30. ^ Virrankoski II, s. 506
  31. ^ Klinge, s. 300–302
  32. ^ Virrankoski II, s. 596
  33. ^ Virrankoski II, s. 596 f.
  34. ^ Virrankoski II, s. 597 f.
  35. ^ Klinge, s. 425
  36. ^ Virrankoski I, s. 417 f.; Virrankoski II, s. 514 f.
  37. ^ Jutikkala, side 325-327.
  38. ^ Jutikkala, side 330-331.
  39. ^ Virrankoski II, s. 512 f.
  40. ^ Jutikkala, side 321-322.
  41. ^ Jutikkala, side 323.
  42. ^ Jutikkala, side 332.
  43. ^ Jutikkala, side 323-324.
  44. ^ Jutikkala, side 337-338.
  45. ^ Klinge, s. 436
  46. ^ Klinge, s. 436
  47. ^ Virrankoski II, s. 600
  48. ^ Virrankoski II, s. 610
  49. ^ Også i nyere litteratur: Klinge, s. 23
  50. ^ Virrankoski I, s. 407–409
  51. ^ Klinge, s. 17
  52. ^ Jutikkala, side 307.
  53. ^ (fi)Avslutningsdekretet ved riksdagsordningen 1869
  54. ^ Oversatt fra en tysk oversettelse: «Die Verfassung Finnlands ist wie die ungesetzliche Beziehung eines verheirateten Mannes, alle kennen sie, alle nehmen sie hin; je weniger darüber gesprochen wird, desto glücklicher leben die Beteiligten miteinander.»
  55. ^ Klinge, s. 305 f.
  56. ^ Virrankoski II, s. 576–578
  57. ^ Jutikkala, side 346-347.
  58. ^ Virrankoski II, s. 578–580; Klinge, S. 309–316
  59. ^ Jutikkala, side 347-348.
  60. ^ Virrankoski II, s. 582 f.
  61. ^ Virrankoski II, s. 583
  62. ^ Virrankoski II, s. 583–586
  63. ^ Virrankoski II, s. 586 f.
  64. ^ Virrankoski II, s. 587
  65. ^ Virrankoski II, s. 591 f.
  66. ^ Virrankoski II, s. 603–605
  67. ^ Klinge, S. 272 f.
  68. ^ Klinge, s. 167 f.
  69. ^ Klinge, s. 273
  70. ^ Klinge, s. 173
  71. ^ Klinge, s. 177–179
  72. ^ Klinge, s. 274 f.
  73. ^ Klinge, s. 275–279
  74. ^ Virrankoski, s. 587 f.; Klinge, s. 380–385
  75. ^ Virrankoski, s. 588
  76. ^ Hjerppe, side 96.
  77. ^ Hjerppe, side 78.
  78. ^ Hjerppe, side 166-169.
  79. ^ Jutikkala, side 306-307.
  80. ^ Jutikkala, side 331.
  81. ^ Hjerppe, side 19.
  82. ^ Hjerppe, side 19-20.
  83. ^ Hjerppe, side 30-32.
  84. ^ Hjerppe, side 153.
  85. ^ Hjerppe, side 33.
  86. ^ Hjerppe, side 43, 57, 192-229.
  87. ^ Hjerppe, side 31 og 41-42.
  88. ^ Hjerppe, side 46.
  89. ^ Dvs. de områdene Russland annekterte på 1700-tallet
  90. ^ Hjerppe, side 62-63.
  91. ^ Soininen, side 3-5.
  92. ^ Hjerppe, side 71.
  93. ^ Hjerppe, side 75.
  94. ^ Hjerppe, side 68.
  95. ^ Hjerppe, side 76.
  96. ^ Klinge, s. 94–96; Virrankoski II, s. 552
  97. ^ Virrankoski II, S. 550
  98. ^ Klinge, s. 96–99
  99. ^ Virrankoski II, s. 523–527; Klinge, s. 237–243
  100. ^ Hjerppe, side 62-63
  101. ^ Virrankoski II, s. 549 f.
  102. ^ Hjerppe, side 63.
  103. ^ Hjerppe, side 64.
  104. ^ Hjerppe, side 68.
  105. ^ Hjerppe, side 77.
  106. ^ Virrankoski II, s. 535–539
  107. ^ Hjerppe, side 77.
  108. ^ Virrankoski II, s. 540–542
  109. ^ Hjerppe, side 134.
  110. ^ Klinge, s. 107 f.
  111. ^ Jutikkala, side 334.
  112. ^ Raija Majamaa, Leeni Tiirakari: J.V. Snellman. Valtioviisas vaikuttaja. SKS, Hämeenlinna 2006, ISBN 951-746-678-1, s. 112–115
  113. ^ Hjerppe, side 46.
  114. ^ Hjerppe, side 83.
  115. ^ Hjerppe, side 83.
  116. ^ Hjerppe, side 85.
  117. ^ Virrankoski II, s. 532–534
  118. ^ Hjerppe, side 118.
  119. ^ Hjerppe, side 102 og 15.
  120. ^ Alijas Kahra, Työttömyys vuosina 1928-36, artikkel i Työttömyysneuvoston julkaisuja. Helsinki 1938, side 5 og 8.
  121. ^ Hjerppe, side 125.
  122. ^ Hjerppe, side 104.
  123. ^ Hjerppe, side 126.
  124. ^ Jutikkala, side 308.
  125. ^ Jutikkala, side 309-310.
  126. ^ Jutikkala, side 311-313.
  127. ^ Jutikkala, side 314-315.
  128. ^ Jutikkala, side 314-316.
  129. ^ Jutikkala, side 339-341.
  130. ^ Virrankoski I, s. 454
  131. ^ Klinge, s. 159
  132. ^ Jutikkala, side 307.
  133. ^ Virrankoski I, s. 454–463, og Klinge, s. 60–65
  134. ^ Jutikkala, side 307.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sakari Heikkinen (red): Förändringar i levnadsstandarden i Finland 1750-1913. Rapport til den XX nordiske historikerkongress, Bind III, Reykjavik 1987.
  • Riitta Hjerppe: The Finnish Economy 1860-1985. Finlands sentralbank, Helsinki 1989. ISBN 951-861-290-0 (i referansene Hjerppe)
  • Eino Jutikkala, Kauko Pirinen: A History of Finland. Helsinki, 1996, utg 2003. ISBN 951-0-27911-0 (i referansene Jutikkala)
  • Matti Klinge: Keisarin Suomi. Schildts, Helsinki 1997, ISBN 951-50-0682-1 (i referansene Klinge).
  • Frank Nesemann: Ein Staat, kein Gouvernement: die Entstehung und Entwicklung der Autonomie Finnlands im russischen Zarenreich, 1808 bis 1826. Lang, Frankfurt am Main 2003. [Europäische Hochschulschriften: Reihe 3, Geschichte und ihre Hilfswissenschaften] ISBN 3-631-39742-9
  • Arvo M Soininen: «Old Traditional Agriculture of Finland in the 18th and 19th Centuries». Historiallisia tutkimuksia, nr. 96 (1974).
  • Pentti Virrankoski: Suomen historia 1. SKS, Helsinki 2001, ISBN 951-746-341-3 (i referansene Virrankoski I).
  • Pentti Virrankoski: Suomen historia 2. SKS, Helsinki 2001, ISBN 951-746-342-1 (i referansene Virrankoski II).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Storfyrstedømmet Finland – bilder, video eller lyd