Personalunion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra 1814 til 1905 var Norge og Sverige forent i en personalunion. Strategen bak unionen var franske Jean Baptiste Bernadotte, konge av Norge som Karl III Johan, her til hest for å inspisere paraderende tropper.

Personalunion er en union hvor to eller flere stater har et felles statsoverhode som regjerer over alle statene, men hvor hver enkelt stat er uavhengig av hverandre og derfor regnes som selvstendige.[1][2] Til forskjell fra personalunion er en realunion som er en union mellom selvstendige, likestilte stater, med felles statsoverhode og med felles utenrikspolitikk organisert ved felles, og gjensidig bindende overenskomst.[3]

Begrepet «personalunion» ble opprettet av den tyske juristen Johann Stephan Pütter, og introduserte det i Elementa iuris publici germanici («Elementer av tysk offentlig rett») fra 1760.[4]

Kalmarunionen var en typisk personalunion.[5] Forening av de to kongeriker i Skottland og England i 1707 var også en personalunion hvor begge riker fortsatte å eksistere, men delte monark. Den første kongen i unionen er derfor både kong Jakob VI av Skottland og Jakob I av England. Jakob VI og I ga ordre om at britisk flagg skulle bli skapt som kombinerte kors-symbolene i de to respektive engelske og skotske flaggene, henholdsvis korset til sankt Georg og sankt Andreas (Andrew på engelsk). Resultatet var Union Jack, hvor Jack er forkortelse for Jacobus, den latinske versjonen av Jakob (James på engelsk).[6]

Personalunioner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «personalunion», NAOB
  2. ^ Oppenheim, Lassa; Roxbrough, Ronald (2005): International Law: A Treatise. The Lawbook Exchange. ISBN 978-1-58477-609-3.
  3. ^ «realunion», NAOB
  4. ^ Harding, Nick (2007): Hanover and the British Empire, 1700-1837. Boydell & Brewer. ISBN 9781843833000.
  5. ^ «Unionsbrev», Norgeshistorie
  6. ^ «Union of the Crowns», UK Parlament

Se også[rediger | rediger kilde]