Eurovision Song Contest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eurovision Song Contest (engelsk), Concours Eurovision de la Chanson (fransk)[1] eller Eurovisjonens musikkonkurranse, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix, er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU) som har blitt arrangert årlig siden 1956.

Hvert deltagerland velger ut én sang til konkurransen, som blir vist på direktesendt TV. Det blir så arrangert en avstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger for å kåre en vinner. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal TV-kanal, som har ansvar for å velge ut hvilken artist og sang som skal delta i konkurransen. TV-kanalen må være medlem av EBU. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009.

Konkurransen er et av de lengstlevende TV-programmene i verden og har de siste årene hatt rundt 100 millioner seere på verdensbasis.[2][3] Programmet blir ofte kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia, Canada, Mexico, Egypt, Hongkong, India, Japan, Jordan, New Zealand, Sør-Afrika, Sør-Korea, Vietnam og USA.[4][5] Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på Internett.[6]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I 1950 ble den europeiske kringkastingsunionen opprettet, og dette markerte starten på det vesteuropeiske kringkastingssamarbeidet. Den nyopprettede unionen ønsket å forene medlemslandene i et stort, internasjonalt nettverk; et veldig ambisiøst mål, siden dette var før satellittnettverkets tid. Løsningen ble et omfattende bakkenett, Eurovision-nettverket.[7] Begrepet «Eurovision» ble brukt for første gang av den britiske journalisten George Campey under en omtale av EBUs nettverk i London Evening Standard i 1951.[8]

Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Han ønsket derfor å arrangere et helt eget TV-program som skulle «feire» Eurovision-nettverket.[2] Dette programmet skulle da også ha «Eurovision» med i tittelen. EBU tente på ideen hans, og en komité ble nedsatt for å videreutvikle ideen.[2] Det kom frem flere mer eller mindre gode forslag, men man landet til slutt på en idé fra italiensk TV om å lage en europeisk variant av den italienske San Remo-festivalen for populærmelodier. San Remo-festivalen hadde vært arrangert hvert år siden 1951, og siden 1954 vært overført på italiensk TV.[2]

Eurovision-nettverket blir brukt til å sende mange nyhets- og sportsprogrammer internasjonalt, i tillegg til andre arrangementer organisert av EBU.[9] Sangkonkurransen har likevel den klart sterkeste profilen av disse programmene, og har lenge vært synonymt med begrepet «Eurovision».

Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits den 24. mai 1956. Kun syv land deltok (og tre var for sene med å melde på bidrag), og hvert land sendte to bidrag til konkurransen. Dette er den eneste gangen to sanger fra hvert land har blitt fremført – siden 1957 har man bare tillatt én sang fra hvert deltagerland.[10] Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain» fremført av artisten Lys Assia.

Navn[rediger | rediger kilde]

Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (Norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse).[11] «Grand Prix»-begrepet har senere blitt byttet ut med «concours» (konkurranse) her, men det blir fremdeles brukt i enkelte andre land, slik som i Danmark og Norge (men da først og fremst om de nasjonale finalene).

Format[rediger | rediger kilde]

Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av et av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.[2]

Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter.[10]

Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, ettersom programmet har så stor internasjonal appell. Det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.

Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994.[12] Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.

Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. Tradisjonelt var funksjonen kun refererende, der kommentatorene holdt rede på rene fakta. Etter hvert som personfokuset gjorde seg gjeldende, ble kommentatorene mer journalistiske og personlige. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973 og 1978), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte i årene 1994–2006 med unntak av 1995.

Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 norsk tid. Vanligvis velger man en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har man siden 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to-tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang.

Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Mesteparten av sangene har derfor vært konvensjonell popmusikk. Bidrag som har skilt seg fra denne formen, har sjelden oppnådd suksess, og noen kritikere har sagt at musikken i konkurransen er gammeldags «tyggegummipop».[13] Dette mønsteret ble imidlertid brutt ganske markant med det finske hardrock-bandet Lordis overveldende seier i 2006. Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen.

Deltagelse[rediger | rediger kilde]

Alle aktive medlemmer av den europeiske kringkastingsunionen kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.[14]

Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:[15]

Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.

Den vestlige grensen til «region 1» er trekt vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.[16]

Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til (så å si) hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.[14]

Hvis et aktivt medlem i EBU ønsker å delta, må de oppfylle betingelsene i konkurransens reglement, som blir revidert hvert år. Per 2008 omfatter dette å ha kringkastet fjorårets utgave av programmet, samt betalt EBUs gebyr for å delta før fristen spesifisert i reglene.

Å være en del av kontinentet Europa er ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere.[17]

51 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Her er en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:

Deltakelse siden 1956:

██ Har vært med minst én gang

██ Har aldri deltatt, men har mulighet til det

██ Hadde planlagt å delta, men trakk seg

År Land som debuterte i konkurransen
1956 Belgia Belgia, Frankrike Frankrike, Tyskland Tyskland, Luxembourg Luxembourg, Nederland Nederland, Italia Italia, Sveits Sveits
1957 Danmark Danmark, Storbritannia Storbritannia, Østerrike Østerrike
1958 Sverige Sverige
1959 Monaco Monaco
1960 Norge Norge
1961 Finland Finland, Jugoslavia Jugoslavia, Spania Spania
1964 Portugal Portugal
1965 Irland Irland
1971 Malta Malta
1973 Israel Israel
1974 Hellas Hellas
1975 Tyrkia Tyrkia
1980 Marokko Marokko
1981 Kypros Kypros
1986 Island Island
1993 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina, Kroatia Kroatia, Slovenia Slovenia
1994 Estland Estland, Ungarn Ungarn, Litauen Litauen, Polen Polen, Romania Romania, RusslandRussland, Slovakia Slovakia
1998 Republikken Makedonia Makedonia
2000 Latvia Latvia
2003 Ukraina Ukraina
2004 Albania Albania, Andorra Andorra, Hviterussland Hviterussland, Serbia og Montenegro Serbia og Montenegro
2005 Bulgaria Bulgaria, Moldova Moldova
2006 Armenia Armenia
2007 Tsjekkia Tsjekkia, Georgia Georgia, Montenegro Montenegro, Serbia Serbia
2008 Aserbajdsjan Aserbajdsjan, San Marino San Marino

Valg av bidrag[rediger | rediger kilde]

Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket forekom første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen.[18] Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen.[2]

Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker – enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. EBU oppfordrer kringkasterne til å ha en offentlig nasjonal finale, siden dette fører til mer publisitet rundt konkurransen.

I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året.[19]

I den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har man siden 2006 arrangert semifinaler etter den svenske modellen. Totalt 18 bidrag deltok i tre semifinaler i 2006-2008, siden 2009 21 bidrag, hvor de to beste fra hver semifinale blir direkte kvalifisert til finalen. Nummer tre og fire fra hver semifinale går videre til den såkalte sistesjansen, som arrangeres like før finalen. De to mest populære sangene fra sistesjansen får også delta i finalen.

Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, har også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag.[20]

Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.

Vertskap[rediger | rediger kilde]

Globen i Stockholm var arena for Eurovision Song Contest 2000

Det meste av kostnadene ved konkurransen blir dekket av sponsorer og bidrag fra de andre deltagerlandene. Konkurransen er ansett som en unik mulighet til å vise frem vertslandet som turistdestinasjon; sommeren 2005 avskaffet for eksempel Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.[21]

Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby.[22] Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001.[10] Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere.[23] Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.[24]

Grand Prix-uken[rediger | rediger kilde]

Begrepet «Grand Prix-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted. Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingen. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingen skal finne sted, og disse prøvene foregår over flere dager før finalen på lørdagen. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i byen i dagene før finalen. Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.

Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen.[18] Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.

Prøver og pressekonferanser[rediger | rediger kilde]

Fra en av Estlands prøver under Eurovision Song Contest 2006

Tradisjonelt har delegasjonen ankommet arrangørbyen søndagen før konkurransen for å kunne være til stede på de første prøvene, som starter mandag morgen. Men som følge av at man begynte med semifinaler i 2004, og dermed enda flere land er med i konkurransen, har de første prøvene siden da foregått i uken før Grand Prix-uken. Landene som deltok i semifinalen, deltok da i prøvene fra den første torsdagen til søndagen, med to prøveperioder for hvert land. Landene som allerede var direkte kvalifisert for finalen, øvde på mandagen og tirsdagen i Grand Prix-uken.[25]

Sveits arrangerer en pressekonferanse under Eurovision Song Contest 2006

Etter at hvert land har gjennomført en prøve, har delegasjonen et møte med programmets artistic director i videorommet. Her ser de på opptak av prøven som nettopp ble gjennomført for å diskutere kameravinkler, lyssetting og koreografi med tanke på å oppnå best mulig estetisk effekt på fjernsyn. Nå gjør også lederen for delegasjonen rede for eventuelle spesielle rekvisitter eller behov en måtte ha under fremføringen. Etter dette møtet holder delegasjonen en pressekonferanse hvor akkreditert presse kan stille dem spørsmål.[25] Prøvene og pressekonferansene foregår parallelt; mens et land holder pressekonferanse, er et annet inne i auditoriet og har prøve. Arrangørens pressekontor lager et sammendrag av spørsmålene og svarene som kom frem under hver enkelt pressekonferanse, som blir distribuert til journalistenes posthyller.

På onsdagen i Grand Prix-uken arrangerer man to generalprøver før semifinalen, og en prøve er avholdt på torsdag morgen før det direktesendte programmet om kvelden. Etter at finalistene er klare, arrangerer man to nye generalprøver på fredagen før den endelige generalprøven lørdag morgen, før direktesendingen av finalen om kvelden.

Fester[rediger | rediger kilde]

Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Denne mottakelsen blir normalt holdt på et offentlig sted i sentrum av byen på mandagen i den såkalte Grand Prix-uken. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og - de siste årene - fyrverkeri.[26]

Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.

En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert hver kveld i Grand Prix-uken.[27] Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.[26]

Stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie. Dagens system har vært i bruk siden 1975 og ble foreslått av finsk TV etter en situasjon året før da BBC endret avstemningssystemet kort tid før finalen, under påskudd av at det opprinnelig vedtatte systemet ville ta altfor lang tid.[2] Med dagens avstemningssystem avgir hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978).[2]

Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng, men i 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med stemmegivning via telefon. Seerne i disse landene kunne da ringe inn og stemme på sine favoritter. Eksperimentet var en suksess,[28] og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å ha avstemning via telefon hvis mulig. Landene har likevel backup-juryer som kan benyttes hvis det skulle skje noe galt under telefonavstemningen. I dag er det dessuten vanlig med stemmegivning via SMS i tillegg til den vanlige telefonavstemningen. På grunn av kritikk rettet mot avstemningssystemet bestemte EBU seg for å gjeninnføre en juryordning i kombinasjon med telefonstemmer fra og med 2009.[29] Jury- og telefonstemmene skal i utgangspunktet telle 50 prosent hver. Samkjøringen av jury- og seerstemmene blir organisert internt på denne måten: Juryen gir poeng i valørene 12, 10 og 8–1 til sine favorittbidrag. De ti bidragene som får flest seerstemmer, får også poeng etter samme system. Jury- og seerstemmene vil deretter legges sammen, og de ti bidragene som da har fått flest poeng, vil motta stemmer fra landet under konkurransen: 12 poeng til det landet som har fått flest stemmer, 10 til det som har fått nest mest, og så videre. Hvis to bidrag har like mange poeng etter at jury- og telefonstemmene er lagt sammen, vil telefonstemmene veie tyngst. Uansett hvilken metode som blir brukt, så kan ikke landene gi poeng til sin egen sang.[2]

Presentasjon av stemmene[rediger | rediger kilde]

Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsmann fra hvert land, som kunngjør resultatet fra avstemningen i sitt land. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i auditoriet og tv-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene.

Stemmene blir lest opp i stigende rekkefølge,[2] og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Poengene blir gjentatt av programlederne på engelsk og fransk, og det berømte uttrykket «douze points» kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.[2]

Fra 1957 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene).[30] I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.[31]

Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering.[28] Dette systemet gikk man bort fra året etter.

I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler i stedet.[2] Disse resultattavlene har også den fordelen at de kan vises direkte på TV.[32]

I 2006 bestemte EBU seg for å korte inn på sendetiden som følge av at stadig flere land er med i konkurransen. Frem til da hadde man lest opp hvert eneste poeng som ble gitt, men fra og med 2006 endret man dette slik at poengene i valørene fra 1 til 7 bare kommer opp på skjermen, og hvert lands representant kun leser opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng.[31]

Stemmegivningen blir organisert av en representant for EBU, som har ansvar for at alle poengene blir avgitt riktig og i rett rekkefølge. Representanten blir kontinuerlig gjort klar over resultatene fra de fem neste landene som skal avgi stemmer. På den måten kan ingen begynne med taktisk stemmegivning og endre på stemmene underveis for å påvirke resultatet i en eller annen retning.[33]

Delt førsteplass[rediger | rediger kilde]

Svenske Carola Häggkvist vant Eurovision Song Contest 1991 etter å ha fått like mange poeng som Frankrikes Amina

I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning[2]).[28] Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.[2]

Skulle to eller flere land ligge på førsteplass med samme poengsum etter at alle land har avgitt stemmer, teller man opp hvor mange land som har gitt poeng til hvert av landene som ligger likt. Det landet som har fått poeng fra flest land, blir utropt til vinner. Skulle noen fortsatt ligge likt, vil man telle hvor mange sett med maksimale poeng (tolv poeng) landene som ligger likt, har fått. Er det fremdeles uavgjort, sammenligner man hvor mange ganger landene har fått poeng i de forskjellige valørene – først ti poeng, åtte poeng, syv poeng og så videre nedover til ett poeng. Det er veldig usannsynlig at noen land fremdeles ligger likt etter dette, men skulle det skje, vil de bli utropt som delte vinnere. Frem til 2008 gjaldt også disse reglene hvis flere land havner på 9. plass i semifinalen, og i finalen hvis flere land deler den siste plassen som kvalifiserer til neste års finale.[18] Fra og med 2009 benyttes reglene for å skille alle land som måtte ende på samme poengsum.

Per 2012 har det bare hendt én gang at to land har fått på samme poengsum og førsteplass siden 1969. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden.[28]

Politisk og kulturbetinget stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Seere har ment at stemmegivningen i konkurransen har vært påvirket av lands relasjoner[34], og dette har avstedkommet flere teorier. En statistisk analyse av stemmemønstrene bekrefter at noen land ser ut til å favorisere enkelte andre land.[35]
Noen tolker tallene dithen at det er snakk om politisk tilknytning. Andre påpeker at grunnen kan være at befolkningen i disse landene snakker lignende språk og deler samme kultur og musikksmak, og at det derfor er mer sannsynlig at de liker hverandres musikk.[36] Et eksempel som oppgis, er at Hellas og Kypros ofte har gitt hverandre den maksimale poengsummen. Dette forklares med at landene deler språk og musikkindustri, og at artister som er populære i det ene landet, ofte er populære i det andre også.

Regler[rediger | rediger kilde]

Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom. De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:

Arrangørland[rediger | rediger kilde]

Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter.[2] Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med fem unntak. Disse unntakene er:

  • 1960: arrangert av BBC i London da Nederland nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959.[28]
  • 1963: arrangert av BBC i London da Frankrike nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) nektet også å påta seg arrangementet.[28]
  • 1972: arrangert av BBC i Edinburgh da Monaco ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen.[28]
  • 1974: arrangert av BBC i Brighton da Luxembourg nektet å påta seg arrangementet. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet nektet å påta seg arrangementet.[28]
  • 1980: arrangert av NOS i Haag da israelsk TV nektet å påta seg arrangementet, blant annet fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei.[28]

Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, har det bestandig vært som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. Siden 1981 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant året i forveien.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på singbacken.[18] Singbacken til det kroatiske bidraget i 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet.[2] De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen.[2] EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres,[2] og så bort fra 33 % av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).[28]

Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet.[28]

I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort.[28] Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen).

Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.

Språk[rediger | rediger kilde]

Regelen som krever at landene skal synge på deres eget nasjonale språk, har blitt endret flere ganger igjennom årene. Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som omfattet hvilket språk sangene skulle være på. I 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet.[10] Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da den ble opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk.[10] Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974.

I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket.[10] Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk.[2] I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk.[10] Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk.[37] Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.[38]

Kringkasting[rediger | rediger kilde]

Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring.[18] Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet.[33]

Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart.[28] Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet.[39] I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut.[40]

Annet[rediger | rediger kilde]

  • I den første konkurransen i 1956 var det ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I 1962 endret man dette til nøyaktig tre minutter.[10]
  • Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har dog lov til å ha egne restriksjoner på dette området.[18]
  • Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen.[18]
  • Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke få konkurransen til å komme i vanry».[18]
  • Siden 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme år som de deltar i konkurransen.[2]

Utvidelse[rediger | rediger kilde]

Faste deltagere i 1992. «Jugoslavia» er markert i rødt; 1991 var nemlig det siste året det tidligere Jugoslavia deltok under ett navn.
Faste deltagere i 1994. Kartet skiller seg ganske mye fra det fra 1992 ettersom mange nye sentral- og østeuropeiske land deltar.

Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.

Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare. I senere år har grensen ligget på tre timer, men sendingen har vanligvis gått over tidsskjemaet. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time. I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer og fem minutter.

Forhåndsutvelgelse[rediger | rediger kilde]

Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd, for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen.[28] Denne kvalifiseringsrunden, kalt «Kvalifikacija za Milstreet», ble avholdt i Ljubljana i Slovenia og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.

Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994.[28] I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.

Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet man et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen.[41]

Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland. Hverken EBU eller tyskerne selv var særlig fornøyd med dette, siden Tyskland er en av de største økonomiske bidragsyterne i EBU. Med sitt høye innbyggertall har Tyskland i tillegg et av de største TV-publikummene i Europa.[41]

«De fem store»[rediger | rediger kilde]

Fra og med 2000 vil fire land alltid være kvalifisert for finalen, uavhengig av hvordan de har gjort det årene i forveien.[28] Landene har fått denne spesielle statusen gjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Disse landene er Tyskland, Frankrike, Spania og Storbritannia, og har derfor blitt kjent som «de fire store» («the big four» på engelsk) på grunn av sin spesielle status. I 2011 deltok Italia i konkurransen for første gang siden 1997 og ble en del av denne gruppen, som dermed blir «de fem store».

Semifinaler[rediger | rediger kilde]

Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene. Dette systemet fikk kritikk fra mange hold fordi et land risikerte å bli straffet på grunn av tidligere dårlige resultater, og fordi en ikke tok hensyn til hvor bra bidraget i det gjeldende året var. All kritikken fikk EBU til å lage en mer permanent løsning på problemet: Man arrangerer to show hvert år, en kvalifiseringsrunde (semifinale) og en stor finale. Med to programmer ville det bli nok sendetid til at alle landene som vil, kan få delta hvert år.

Semifinalen ble introdusert foran 2004-utgaven av konkurransen. Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltar de landene som ikke er direkte kvalifisert til finalen. Frem til 2007 var et land nødt til å komme blant de ti beste for å være direkte kvalifisert til finalen året etter. Regelen med de fem store gjaldt også her, slik at Frankrike, Italia, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid var automatisk kvalifisert tilfinalen, uavhengig av resultatene året før.

Den 28. desember 2007 ble det bestemt at det fra og med 2008 vil bli arrangert to semifinaler. Formålet med to semifinaler er, foruten å få plass til alle som ønsker å delta i konkurransen, å forhindre at land som alltid pleier å stemme på hverandre, (slik som Storbritannia og Irland, og Hellas og Kypros) skal kunne gjøre dette under semifinalene. Bare arrangørlandet og de fem store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man får totalt 26 land i finalen.[42]

Etter at semifinalen ble introdusert, har det vært mulig for land å stemme selv om de ikke deltar i programmet; for eksempel får hvert av de fem store landene stemme i én av semifinalene, og et land som ikke klarer å kvalifisere seg til finalen, kan likevel stemme på landene i finalen på lørdagen.

Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. Resultattavlen fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen for å forhindre at det skal påvirke avstemningen; for eksempel gjennom taktisk stemmegivning.

Vinnere[rediger | rediger kilde]

Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.

Artister[rediger | rediger kilde]

Canadiske Celine Dion, som vant for Sveits i 1988, er en av de mest suksessrike artistene som har vunnet Eurovision Song Contest

Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo». ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid.

En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne Partez Pas Sans Moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere.

Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision. Artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, er France Gall («Poupée De Cire, Poupée De Son», Luxembourg 1965), Lulu («Boom Bang-a-Bang», Storbritannia 1969), Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970), Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972), Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976), Marie Myriam («L'oiseau et l'enfant», Frankrike 1977), Johnny Logan (som vant to ganger for Irland: med «What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987), Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981) og NicoleEin bißchen Frieden», Tyskland 1982).

Mange andre vinnere vant konkurransen etter at de alt hadde oppnådd suksess.

Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant.

Land[rediger | rediger kilde]

Irland er det landet som har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seire finner vi også tre seire på rad i midten av 1990-årene. På delt andreplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Sverige og Storbritannia. Sistnevnte er det mest suksessrike landet i konkurransens historie; Storbritannia til sammen 20 første- og andreplasser på 54 konkurranser (1956–2009).

I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland om Luxembourg mange ganger. Disse landene har imidlertid gjort det mye dårligere de siste tiårene: Nederland vant sist gang i 1975, Frankrike i 1977 og Luxembourg i 1983. Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993.

I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og «gamle travere» som endelig fikk sin første seier. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger. Ukraina på den andre siden måtte ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004. Serbia vant det aller første året de deltok som en selvstendig stat, i 2007.

Portugal er det landet som har deltatt flest ganger uten å vinne. De deltok for første gang i 1964, og venter fortsatt på sin første seier.

Liste over arrangører og vinnere[rediger | rediger kilde]

År Arrangørby, land Vinnerland Vinnersang Artist
1956 Sveits Lugano, Sveits Sveits Sveits «Refrain» Lys Assia
1957 Tyskland Frankfurt, Tyskland Nederland Nederland «Net als toen» Corry Brokken
1958 Nederland Hilversum, Nederland Frankrike Frankrike «Dors, mon amour» André Claveau
1959 Frankrike Cannes, Frankrike Nederland Nederland «Een beetje» Teddy Scholten
1960 Storbritannia London, Storbritannia Frankrike Frankrike «Tom Pillibi» Jacqueline Boyer
1961 Frankrike Cannes, Frankrike Luxembourg Luxembourg «Nous les amoureux» Jean-Claude Pascal
1962 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Frankrike Frankrike «Un premier amour» Isabelle Aubret
1963 Storbritannia London, Storbritannia Danmark Danmark «Dansevise» Grethe & Jørgen Ingmann
1964 Danmark København, Danmark Italia Italia «Non ho l'età» Gigliola Cinquetti
1965 Italia Napoli, Italia Luxembourg Luxembourg «Poupée de cire, poupée de son» France Gall
1966 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Østerrike Østerrike «Merci, Chérie» Udo Jürgens
1967 Østerrike Wien, Østerrike Storbritannia Storbritannia «Puppet on a String» Sandie Shaw
1968 Storbritannia London, Storbritannia Spania Spania «La, la, la» Massiel
1969[43] Spania Madrid, Spania Spania Spania «Vivo cantando» Salomé
1969[43] Frankrike Frankrike «Un jour, un enfant» Frida Boccara
1969[43] Nederland Nederland «De troubadour» Lenny Kuhr
1969[43] Storbritannia Storbritannia «Boom Bang-a-Bang» Lulu
1970 Nederland Amsterdam, Nederland Irland Irland «All Kinds of Everything» Dana
1971 Irland Dublin, Irland Monaco Monaco «Un banc, un arbre, une rue» Séverine
1972 Storbritannia Edinburgh, Storbritannia Luxembourg Luxembourg «Après toi» Vicky Leandros
1973 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Luxembourg Luxembourg «Tu te reconnaîtras» Anne-Marie David
1974 Storbritannia Brighton, Storbritannia Sverige Sverige «Waterloo» ABBA
1975 Sverige Stockholm, Sverige Nederland Nederland «Ding-A-Dong» Teach-In
1976 Nederland Haag, Nederland Storbritannia Storbritannia «Save Your Kisses for Me» Brotherhood of Man
1977 Storbritannia London, Storbritannia Frankrike Frankrike «L'oiseau et l'enfant» Marie Myriam
1978 Frankrike Paris, Frankrike Israel Israel «A-ba'ni-bi» Izhar Cohen & Alphabeta
1979 Israel Jerusalem, Israel Israel Israel «Hallelujah» Milk and Honey & Gali Atari
1980 Nederland Haag, Nederland Irland Irland «What's Another Year» Johnny Logan
1981 Irland Dublin, Irland Storbritannia Storbritannia «Making Your Mind Up» Bucks Fizz
1982 Storbritannia Harrogate, Storbritannia Tyskland Tyskland «Ein bißchen Frieden» Nicole
1983 Tyskland München, Tyskland Luxembourg Luxembourg «Si la vie est cadeau» Corinne Hermès
1984 Luxembourg Luxembourg, Luxembourg Sverige Sverige «Diggi-loo-diggi-ley» Herreys
1985 Sverige Göteborg, Sverige Norge Norge «La det swinge» Bobbysocks
1986 Norge Bergen, Norge Belgia Belgia «J'aime la vie» Sandra Kim
1987 Belgia Brussel, Belgia Irland Irland «Hold me now» Johnny Logan
1988 Irland Dublin, Irland Sveits Sveits «Ne partez pas sans moi» Céline Dion
1989 Sveits Lausanne, Sveits Jugoslavia Jugoslavia «Rock Me» Riva
1990 Jugoslavia Zagreb, Jugoslavia Italia Italia «Insieme 1992» Toto Cutugno
1991 Italia Roma, Italia Sverige Sverige «Fångad av en stormvind» Carola
1992 Sverige Malmö, Sverige Irland Irland «Why me?» Linda Martin
1993 Irland Millstreet, Irland Irland Irland «In your eyes» Niamh Kavanagh
1994 Irland Dublin, Irland Irland Irland «Rock 'n' Roll Kids» Paul Harrington & Charlie McGettigan
1995 Irland Dublin, Irland Norge Norge «Nocturne» Secret Garden
1996 Norge Oslo, Norge Irland Irland «The voice» Eimear Quinn
1997 Irland Dublin, Irland Storbritannia Storbritannia «Love shine a light» Katrina and the Waves
1998 Storbritannia Birmingham, Storbritannia Israel Israel «Diva» Dana International
1999 Israel Jerusalem, Israel Sverige Sverige «Take me to your heaven» Charlotte Nilsson
2000 Sverige Stockholm, Sverige Danmark Danmark «Fly on the wings of love» Olsen Brothers
2001 Danmark København, Danmark Estland Estland «Everybody» Tanel Padar & Dave Benton
2002 Estland Tallinn, Estland Latvia Latvia «I wanna» Marie N
2003 Latvia Riga, Latvia Tyrkia Tyrkia «Everyway That I Can» Sertab Erener
2004 Tyrkia Istanbul, Tyrkia Ukraina Ukraina «Wild Dances» Ruslana
2005 Ukraina Kiev, Ukraina Hellas Hellas «My number one» Elena Paparizou
2006 Hellas Athen, Hellas Finland Finland «Hard Rock Hallelujah» Lordi
2007 Finland Helsinki, Finland Serbia Serbia «Molitva» Marija Serifovic
2008 Serbia Beograd, Serbia Russland Russland «Believe» Dima Bilan
2009 Russland Moskva, Russland Norge Norge «Fairytale» Alexander Rybak
2010 Norge Oslo, Norge Tyskland Tyskland «Satellite» Lena Meyer-Landrut
2011 Tyskland Düsseldorf, Tyskland Aserbajdsjan Aserbajdsjan «Running Scared» Eldar & Nigar
2012 Aserbajdsjan Baku, Aserbajdsjan Sverige Sverige «Euphoria» Loreen
2013 Sverige Malmö, Sverige Danmark Danmark «Only Teardrops» Emmelie de Forest
2014 Danmark København, Danmark Østerrike Østerrike «Rise Like A Phoenix» Conchita Wurst

Norge i Eurovision Song Contest[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norge i Eurovision Song Contest

Maria Haukaas Storeng var Norges deltager i 2008. Bildet er fra semifinalen.

Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da man boikottet konkurransen på grunn av uenigheter om stemmegivningen året før, og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg. Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Utenom seirene har Norge én andreplass (1996), én tredjeplass (1966), tre fjerdeplasser (1960, 2003 og 2013) og tre femteplasser (1988, 1993 og 2008).

Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord. Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinalen ble introdusert i 2004, har Norge deltatt i finalen samtlige år utenom i 2007 og 2011.

Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix.

«Spin-offs»[rediger | rediger kilde]

Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:

Høsten 2005 organiserte EBU et spesialprogram for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet ble kalt «Congratulations», oppkalt etter Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I en telefonavstemning i forbindelse med programmet ble ABBAs «Waterloo» (Sveriges vinnerbidrag fra 1974) kåret til den mest populære Eurovision-sangen igjennom tidene.[45]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X.
  • Johnson, Geir (1986). "Norge i Melodi Grand Prix". Atheneum
  • Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet.
  • Thorsen, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna, 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.

Artikler i akademiske tidsskrifter

Andre artikler

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Winners of the Eurovision Song Contest» (PDF). EBU.ch. Besøkt 26. desember 2007. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t Den norske Grand Prix-klubben ved Kato Hansen.
  3. ^ Matthew Murray. «Eurovision Song Contest - International Music Program». museum.tv. Besøkt 15. juli 2006. 
  4. ^ «Eurovision Trivia» (PDF). bbc.co.uk. 2002. Besøkt 18. juli 2006. 
  5. ^ «EBU plans for the future». eurovision.tv. 9. mai 2007. Besøkt 11. mai 2007. 
  6. ^ Philip Laven (juli 2002). «Webcasting and the Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Besøkt 21. august 2006. 
  7. ^ George T. Waters (vinteren 1994). «Eurovision: 40 years of network development, four decades of service to broadcasters». European Broadcasting Union. Besøkt 15. juli 2006. 
  8. ^ David Fisher (28. januar 2006). «Media Statistics: 1951». Terra Media. Besøkt 15. juli 2006. 
  9. ^ «The EBU Operations Department». European Broadcasting Union. 14. juni 2005. Besøkt 20. juli 2006. 
  10. ^ a b c d e f g h «Historical Milestones». eurovision.tv. 2005. Besøkt 26. mai 2006. 
  11. ^ Franck Thomas & Laurent Balmer (1999). «Histoire 1956 à 1959». eurovision-fr.net. Besøkt 17. juli 2006.  (fr)
  12. ^ Clive Barnes. «Riverdance Ten Years on». RiverDance.com. Besøkt 27. juli 2006. 
  13. ^ Jack Stevenson (4. mai 2006). «Eurovision: The Candy-Coated Song Factory». Bubblegum University. Besøkt 15. juli 2006. 
  14. ^ a b «Membership conditions». European Broadcasting Union. 22. februar 2006. Besøkt 18. juli 2006. 
  15. ^ «Extracts From The Radio Regulations» (PDF). International Telecommunication Union. 1994. Besøkt 18. juli 2006. 
  16. ^ «Radio Regulations». International Telecommunication Union. 8. september 2005. Besøkt 18. juli 2006. 
  17. ^ Mikheev, Andy. «EBU and Eurovision.tv press-conference». Besøkt 15. mai 2009. 
  18. ^ a b c d e f g h «Rules of the 2005 Eurovision Song Contest». eurovision.tv. 2005. Besøkt 10. februar 2006. 
  19. ^ Stella Floras (3. januar 2007). «Top TV ratings for Melodifestivalen». esctoday.com. Besøkt 8. mai 2007. 
  20. ^ «Operación Triunfo: Un intenso camino hacia el festival de eurovision». Terra Networks España. Besøkt 22. juli 2006.  (es)
  21. ^ Helen Fawkes (19. mai 2005). «Ukrainian hosts' high hopes for Eurovision». BBC News. Besøkt 15. juli 2006. 
  22. ^ «Where do we go next year?». esctoday.com. 31. mai 2006. Besøkt 19. juli 2006. 
  23. ^ «Millstreet». cork-guide.ie. 19. mai 2006. Besøkt 18. juli 2006. 
  24. ^ «Eurovision 1993 - The Venue». doteurovision.com. Besøkt 18. juli 2006. 
  25. ^ a b «Rehearsal Schedule». eurovision.tv. 2006. Besøkt 26. mai 2006. 
  26. ^ a b «Latest news from Athens». eurovision.tv. 11. mai 2006. Besøkt 25. mai 2006. 
  27. ^ Sietse Bakker (3. mai 2006). «Athens 2006: where's the party?». esctoday.com. Besøkt 8. mai 2007. 
  28. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X. 
  29. ^ «Juries coming back to Eurovision». BBC. 15. september 2008. Besøkt 15. september 2008. 
  30. ^ «Eurovision 2004 - Voting Briefing». eurovision.tv. 12. mai 2004. Besøkt 7. mai 2005. 
  31. ^ a b «Results from the draw». eurovision.tv. 21. mars 2006. Besøkt 27. mai 2006. 
  32. ^ «A to Z of Eurovision». bbc.co.uk. Arkivert fra originalen 22. februar 2005. Besøkt 9. august 2006. 
  33. ^ a b «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). EBU. 13. oktober 1998. Besøkt 18. juli 2006. 
  34. ^ «Eurovision votes 'farce' attack». BBC News. 16. mai 2004. Besøkt 15. juli 2006. 
  35. ^ Daniel Fenn, Omer Suleman, Janet Efstathiou & Neil F. Johnson, Oxford University (22. mai 2006). «Connections, cliques and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest». arxiv.org. Besøkt 2. mai 2007. 
  36. ^ Laura Spierdijk & Michel Vellekoop, University of Twente (18. mai 2006). «Geography, Culture, and Religion: Explaining the Bias in Eurovision Song Contest Voting» (PDF). rug.nl. Besøkt 18. april 2007. 
  37. ^ «Urban Trad». UrbanTrad.com. 28. september 2004. Besøkt 18. juli 2006. 
  38. ^ «Treble will represent the Netherlands». eurovision.tv. Besøkt 25. mai 2006. 
  39. ^ «Eurovision Song Contest 1978». esctoday.com. 2005. Besøkt 8. mai 2007. 
  40. ^ «Lebanon withdraws from Eurovision». BBC News. 18. mars 2005. Besøkt 15. juli 2006. 
  41. ^ a b «Eurovision 1956–96». TV & Radio Bits. Besøkt 15. juli 2006. 
  42. ^ «Eurovision: 2 semi finals confirmed!». ESCToday.com. 28. september 2007. Besøkt 29. september 2007. 
  43. ^ a b c d I 1969 kom fire land på delt førsteplass, ettersom reglene som avgjør hva som skjer dersom flere land kommer på førsteplass med like mange poeng, ikke var innført enda.
  44. ^ «US to emulate Eurovision contest». BBC News. 11. februar 2006. Besøkt 20. juli 2006. 
  45. ^ «Abba win 'Eurovision 50th' vote». BBC News. 23. oktober 2005. Besøkt 20. juli 2006. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Eurovision – bilder, video eller lyd
Wikinews-logo-no.png Wikinytt har nyheter relatert til Eurovision Song Contest