Eurovision Song Contest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Eurovision Song Contest (fransk: Concours Eurovision de la Chanson)^[1], på norsk ofte omtalt som Melodi Grand Prix eller Eurovisjonens musikkonkurranse, er en musikkonkurranse for medlemslandene i den europeiske kringkastingsunionen (EBU) som har blitt arrangert årlig siden 1956.

Hvert deltakerland velger ut en sang til konkurransen, som blir vist på direktesendt TV. Det blir så arrangert en avstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger for å kåre en vinner. Hvert deltakerland deltar i konkurransen via en nasjonal TV-kanal som er medlem av EBU, som har i oppgave å velge ut en artist og en sang som skal delta i den europeiske finalen. Norge deltar i konkurransen via NRK, og har vært med hvert år siden 1960 (med unntak av 1970 og 2002) og vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009.

Konkurransen er et av de lengstlevende TV-programmene i verden, og har de siste årene blitt sagt til å ha rundt 100 millioner seere på verdensbasis.^[2][3] Foruten deltakerlandene i EBU, blir ofte programmet sendt i land utenfor unionen også. Igjennom årene har programmet blitt vist i land som Australia, Canada, Mexico, Egypt, Hongkong, India, Japan, Jordan, New Zealand, Sør-Afrika, Sør-Korea, Vietnam og USA.^[4][5] Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på Internett.^[6]

Innhold 1 Opprinnelse 2 Format 3 Deltakelse 4 Valg av bidrag 5 Vertskap 6 Grand Prix-uken 6.1 Prøver og pressekonferanser 6.2 Fester 7 Stemmegivning 7.1 Presentasjon av stemmene 7.2 Delt førsteplass 7.3 Politisk og kulturbetinget stemmegivning 8 Regler 8.1 Arrangørland 8.2 Musikk 8.3 Språk 8.4 Kringkasting 8.5 Annet 9 Utvidelse 9.1 Forhåndsutvelgelse 9.2 «De fire store» 9.3 Semifinaler 10 Vinnere 10.1 Artister 10.2 Land 11 Liste over arrangører og vinnere 12 Norge i Eurovision Song Contest 13 «Spin-offs» 14 Se også 15 Litteratur 16 Referanser 17 Eksterne lenker

[rediger] Opprinnelse

I 1950 ble den europeiske kringkastingsunionen opprettet, og dette markerte starten på det vesteuropeiske kringkastingssamarbeidet. Den nyopprettede unionen ønsket å forene medlemslandene i et stort, internasjonalt nettverk; et veldig ambisiøst mål, siden dette var før satellittnettverkets tid. Løsningen ble et omfattende bakkenett, Eurovision-nettverket.^[7] Begrepet «Eurovision» ble brukt for første gang av den britiske journalisten George Campey under en omtale av EBUs nettverk i London Evening Standard i 1951.^[8]

Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Gèneve, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Han ønsket derfor å arrangere et helt eget TV-program som skulle «feire» Eurovision-nettverket.^[2] Dette programmet skulle da også ha «Eurovision» med i tittelen. EBU tente på ideen hans, og en komité ble nedsatt for å videreutvikle ideen.^[2] Det kom frem flere mer eller mindre gode forslag, men man landet til slutt på en idé fra italiensk TV om å lage en europeisk variant av den italienske San Remo-festivalen for populærmelodier. San Remo-festivalen hadde vært arrangert hvert år siden 1951, og siden 1954 vært overført på italiensk TV.^[2]

Eurovision-nettverket blir brukt til å sende mange nyhets- og sportsprogrammer internasjonalt, i tillegg til andre arrangementer organisert av EBU.^[9] Sangkonkurransen har likevel den klart sterkeste profilen av disse programmene, og har lenge vært synonymt med begrepet «Eurovision».

Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits den 24. mai 1956. Syv land deltok, og hvert land sendte to bidrag til konkurransen. Dette er den eneste gangen to sanger fra hvert land har blitt fremført – siden 1957 har man bare tillatt en sang fra hvert deltakerland i konkurransen.^[10] Vertslandet Sveits vant i 1956, med sangen «Refrain» fremført av artisten Lys Assia.

Programmet ble først kalt «Eurovision Grand Prix», og i de fransktalende landene ble konkurransen kjent som «Le Grand-Prix Eurovision de la Chanson Européenne».^[11] «Grand Prix»-begrepet har senere blitt byttet ut med «concours» (konkurranse) her, men det blir fremdeles brukt i enkelte andre land, slik som i Danmark og Norge (men da først og fremst om de nasjonale finalene).

[rediger] Format

Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: alle deltakerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av et av deltakerlandene, og sangene blir fremført i et konsertarena i arrangørbyen.^[2]

Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter.^[10]

Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen ved å arrangere et program med så stor internasjonal appell til å reklamere for landet som turistmål. Det er derfor vanlig at sendingen er krydret med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.

Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994.^[12] Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet er preludiumet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.

Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn som kommenterer sendingene i sine respektive land. Tradisjonelt var funksjonen kun refererende der kommentatoren holdt rede på rene fakta. Etter hvert som personfokuset gjorde seg gjeldende, ble kommentatorene mer journalistiske og personlige. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973 og 1978), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte i årene 1994-2006 med unntak av 1995.

Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag kveld, klokken 21.00 norsk tid. Vanligvis velger man en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har man siden 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to-tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang.

Siden sangene skal presenteres for et stort internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker landene at den skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Mesteparten av sangene har derfor vært typisk hovedstrøm-pop. Bidrag som har skilt seg fra denne formen har sjelden oppnådd suksess, og noen kritikere har sagt at musikken i konkurransen er gammeldags «tyggegummipop».^[13] Dette mønsteret ble imidlertid brutt ganske markant med det finske hardrock-bandet Lordis overveldende seier i 2006. Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver dessuten mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen.

[rediger] Deltakelse

Alle aktive medlemmer av den europeiske kringkastingsunionen kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må være innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.^[14]

Det europeiske kringkastingsområdet er definert av den internasjonale telekomunionen:^[15]

Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.

Den vestlige grensen til «region 1» er trekt vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.^[16]

Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til (så å si) hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.^[14]

Hvis et aktivt medlem i EBU ønsker å delta, må de oppfylle betingelsene i reglene i konkurransen, som blir revidert hvert år. Per 2008 omfatter dette å ha kringkastet fjorårets utgave av programmet, samt betalt EBUs gebyr for å delta før fristen spesifisert i reglene.

Å være en del av kontintentet Europa er ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltakerland utover de som har deltatt i konkurransen tidligere.^[17]

51 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Her er en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:

År	Land som debuterte i konkurransen
1956	Belgia, Frankrike, Tyskland, Luxembourg, Nederland, Italia, Sveits
1957	Danmark, Storbritannia, Østerrike
1958	Sverige
1959	Monaco
1960	Norge
1961	Finland, Jugoslavia, Spania
1964	Portugal
1965	Irland
1971	Malta
1973	Israel
1974	Hellas
1975	Tyrkia
1980	Marokko
1981	Kypros
1986	Island
1993	Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia
1994	Estland, Ungarn, Litauen, Polen, Romania, Russland, Slovakia
1998	Makedonia
2000	Latvia
2003	Ukraina
2004	Albania, Andorra, Hviterussland, Serbia og Montenegro
2005	Bulgaria, Moldova
2006	Armenia
2007	Tsjekkia, Georgia, Montenegro, Serbia
2008	Aserbajdsjan, San Marino

[rediger] Valg av bidrag

Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket fra dette var i det første året konkurransen ble arrangert, hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen.^[18] Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen.^[2]

Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker: enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. EBU oppfordrer kringkasterne til å ha en offentlig nasjonal finale, siden dette fører til mer publisitet rundt konkurransen.

I enkelte land er den nasjonale finalen vel så stor, eller til og med større, enn den europeiske finalen i seg selv, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Ifølge statistikk er Melodifestivalen det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året.^[19]

I den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har man siden 2006 arrangert semifinaler etter den svenske modellen. Totalt 18 bidrag deltar i tre semifinaler, hvor de to beste fra hver semifinale blir direkte kvalifisert til finalen. Nummer tre og fire fra hver semifinale går videre til den såkalte sistesjansen, som arrangeres like før finalen. De to mest populære sangene fra sistesjansen får også delta i finalen.

Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, har også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag.^[20]

Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.

[rediger] Vertskap

Det meste av kostnadene ved konkurransen blir dekket av sponsorer og bidrag fra de andre deltakerlandene. Konkurransen er ansett som en unik mulighet til å vise frem vertslandet som turistdestinasjon; sommeren 2005 avskaffet Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.^[21]

Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger - og har kapasitet til - å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby.^[22] Den største arenaen som har blitt brukt var fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001.^[10] Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993, med knapt 1500 innbyggere.^[23] Konsertarenaen som ble brukt hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.^[24]

[rediger] Grand Prix-uken

Begrepet «Grand Prix-uken» (eller «Eurovision Week» på engelsk), blir ofte brukt om den uken hvor finalen i konkurransen finner sted. Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingen. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingen skal finne sted, og disse prøvene foregår over flere dager før finalen på lørdagen. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagesvis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også tilstede i byen i dagene før finalen. Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.

Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen.^[18] Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.

[rediger] Prøver og pressekonferanser

Tradisjonelt har delegasjonen ankommet arrangørbyen søndagen før konkurransen for å kunne være tilstede på de første prøvene som starter mandag morgen. Men som følge av at man begynte med semifinaler i 2004, og dermed enda flere land er med i konkurransen, har de første prøvene siden da foregått i uken før Grand Prix-uken. Landene som deltar i semifinialen deltok da i prøvene fra den første torsdagen til søndagen, med to prøveperioder for hvert land. Landene som allerede var direkte kvalifisert for finalen, øvde på mandagen og tirsdagen i Grand Prix-uken.^[25]

Etter at hvert land har gjennomført en prøve, har delegasjonen et møte med programmets artistic director i videorommet. Her ser de på opptak av prøven som nettopp ble gjennomført for å diskutere kameravinkler, lyssetting og koreografi med tanke på å oppnå best mulig estetisk effekt på fjernsyn. Nå gjør også lederen for delegasjonen rede for eventuelle spesielle rekvisitter eller behov en måtte ha under fremføringen. Etter dette møtet holder delegasjonen en pressekonferanse hvor akkreditert presse kan stille dem spørsmål.^[25] Prøvene og pressekonferansene foregår parallelt; mens et land holder pressekonferanse, er et annet inne i auditoriet og har prøve. Arrangørens pressekontor lager et sammedrag av spørsmålene og svarene som kom frem under hver enkelt pressekonferanse, som blir distribuert til journalistenes posthyller.

På onsdagen i Grand Prix-uken arrangerer man to generalprøver før semifinalen, og en prøve er avholdt på torsdag morgen før det direktesendte programmet om kvelden. Etter at finalistene er klare, arrangerer man to nye generalprøver på fredagen før den endelige generalprøven lørdag morgen, før direktesendingen av finalen om kvelden.

[rediger] Fester

Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Denne mottakelsen blir normalt holdt på et offentlig sted i sentrum av byen på mandagen i den såkalte Grand Prix-uken. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og - de siste årene - fyrverkeri.^[26]

Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.

En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert hver kveld i Grand Prix-uken.^[27] Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.^[26]

[rediger] Stemmegivning

Flere ulike stemmesystemer har blitt brukt opp igjennom årene. Dagens system har vært i bruk siden 1975, og ble foreslått av finsk TV etter en situasjon året før da BBC endret avstemningssystemet kort tid før finalen, under påskudd at det opprinnelig vedtatte ville ta altfor lang tid. ^[2] Med dagens avstemningssystem avgir hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978).^[2]

Fram til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng, men i 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med stemmegivning via telefon. Seerne i disse landene kunne da ringe inn og stemme på sine favoritter. Eksperimentet var en suksess,^[28] og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å ha avstemning via telefon hvis mulig. Landene har likevel backup-juryer som kan benyttes hvis det skulle skje noe galt under telefonavstemningen. I dag er det dessuten vanlig med stemmegivning via SMS i tillegg til den vanlige telefonavstemningen. På grunn av kritikk rettet mot avstemningssystemet bestemte EBU å gjeninnføre en juryordning i kombinasjon med telefonstemmer fra og med 2009.^[29] Jury- og telefonstemmene skal i utgangspunktet telle 50 % hver. Samkjøringen av jury- og seerstemmene blir organisert internt på denne måten: Juryen gir poeng i valørene 12, 10 og 8-1 til sine favorittbidrag. De ti bidragene som får flest seerstemmer får også poeng etter samme system. Jury- og seerstemmene vil deretter legges sammen, og de ti bidragene som da har fått flest poeng vil motta stemmer fra landet under konkurransen; 12 poeng til det landet som har fått flest stemmer, 10 til det som har fått nest mest, og så videre. Hvis to bidrag har like mange poeng etter at jury- og telefonstemmene er lagt sammen, vil telefonstemmene veie tyngst. Uansett hvilken metode som blir brukt, så kan ikke landene gi poeng til sin egen sang.^[2]

[rediger] Presentasjon av stemmene

Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsmann fra hvert land, som kunngjør resultatet fra avstemningen i sitt land. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i auditoriet og tv-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene.

Stemmene blir lest opp i stigende rekkefølge,^[2] og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Poengene blir gjentatt av programlederne på engelsk og fransk, og det berømte uttrykket «douze points» kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.^[2]

Fra 1957 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kom til finalen også deltok i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene).^[30] I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.^[31]

Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var tilstede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering.^[28] Dette systemet gikk man bort fra året etter.

I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en håndfast resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler i stedet.^[2] Disse resultattavlene har også den fordelen at de kan vises direkte på TV.^[32]

I 2006 bestemte EBU seg for å korte inn på sendetiden, som følge av at stadig flere land er med i konkurransen. Frem til da hadde man lest opp hvert eneste poeng som ble gitt, men fra og med 2006 endret man dette slik at poengene i valørene fra 1 til 7 bare kommer opp på skjermen, og hvert lands representant kun leser opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng.^[31]

Stemmegivningen blir organisert av en representant for EBU, som har ansvar for at alle poengene blir avgitt riktig og i rett rekkefølge. Representanten blir kontinuerlig gjort klar over resultatene fra de fem neste landene som skal avgi stemmer på forhånd, slik at han kan sørge for at ingen jukser. På den måten kan ingen begynne med taktisk stemmegivning og endre på stemmene underveis for å påvirke resultatet i en eller annen retning.^[33]

[rediger] Delt førsteplass

I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med den samme poengsummen. Dette førte til at hele fire land ble utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk den samme poengsummen (i 1970 omfattet dette en omavstemning^[2]).^[28] Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.^[2]

Skulle to eller flere land ligger på førsteplass med samme poengsum etter at alle land har avgitt stemmer, teller man opp hvor mange land som har gitt poeng til hvert av landene som ligger likt. Det landet som har fått poeng fra flest land, blir utropt til vinner. Skulle noen fortsatt ligge likt, vil man telle hvor mange sett med maksimale poeng (tolv poeng) landene som ligger likt har fått. Er det fremdeles uavgjort, sammenligner man hvor mange ganger landene har fått poeng i de forskjellige valørene; først ti poeng, åtte poeng, syv poeng og så videre nedover til ett poeng. Det er veldig usannsynlig at noen land fremdeles ligger likt etter dette, men skulle det skje, vil de bli utropt som delte vinnere. Fram til 2008 gjaldt også disse reglene hvis flere land havner på 9. plass i semifinalen, og i finalen hvis flere land kniver om den siste plassen som kvalifiserer til neste års finale.^[18] Fra og med 2009 vil reglene benyttes for å skille alle land som måtte ende på samme poengsum.

Per 2009 har det bare hendt én gang at to land har fått på samme poengsum og førsteplass siden 1969. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble de utropt til vinner. Hadde dagens regelverk vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden.^[28]

[rediger] Politisk og kulturbetinget stemmegivning

Seere har ment at stemmegivningen i konkurransen har vært påvirket av lands relasjoner^[34], og dette har avstedkommet flere teorier. En statistisk analyse av stemmemønstrene bekrefter at noen land ser ut til å favorisere enkelte andre land.^[35]
Noen tolker tallene dithen at det er snakk om politisk tilknytning. Andre påpeker at grunnen kan være at befolkningen i disse landene snakker lignende språk og deler samme kultur og musikksmak, og at det derfor er mer sannsynlig at de liker hverandres musikk.^[36] Et eksempel som oppgis er at Hellas og Kypros ofte har gitt hverandre den maksimale poengsummen, og dette forklares med at landene deler språk og musikkindustri, og at artister som er populære i det ene landet ofte er populære i det andre også.

[rediger] Regler

Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom. De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:

[rediger] Arrangørland

Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter.^[2] Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med fem unntak. Disse unntakene er:

• 1960: arrangert av BBC i London da Nederland nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959.^[28]
• 1963: arrangert av BBC i London da Frankrike nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) nektet også å påta seg arrangementet.^[28]
• 1972: arrangert av BBC i Edinburgh da Monaco ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen.^[28]
• 1974: arrangert av BBC i Brighton da Luxembourg nektet å påta seg arrangementet. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet nektet å påta seg arrangementet.^[28]
• 1980: arrangert av NOS i Haag da israelsk TV nektet å påta seg arrangementet, blant annet fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei.^[28]

Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, har det alltid vært som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. Siden 1981 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant året i forveien.

[rediger] Musikk

Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på playbacken.^[18] Playbacken til det kroatiske bidraget i 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet.^[2] De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen.^[2] EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres,^[2] og så bort fra 33 % av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).^[28]

Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet.^[28]

I 1999 ble reglene endret slik at man fjernet kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester.^[28] Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for å ikke bruke et orkester for å spare kostnader. 1999 ble da det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen).

Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.

[rediger] Språk

Reglenen som krever at landene skal synge på deres eget nasjonale språk har blitt endret flere ganger igjennom årene. Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som omfatet hvilke språk sangene skulle være på. I 1966 kom det en regel som avgjorde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet.^[10] Språkrestriksjonen varte frem til 1973, da den ble opphevet og utøverne igjen stod fritt i valg av språk.^[10] Flere vinnere i midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974.

I 1977 besteme EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen om å synge på nasjonalspråket.^[10] Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk. ^[2] I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk.^[10] Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk.^[37] Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.^[38]

[rediger] Kringkasting

Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring.^[18] Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet.^[33]

Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart.^[28] Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet.^[39] I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på hadde gått ut, og de allerede hadde meldt seg på.^[40]

[rediger] Annet

• I den første konkurransen i 1956 var et ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I 1962 endret man dette til akkurat tre minutter.^[10]
• Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har dog lov til å ha egne restriksjoner på dette området.^[18]
• Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen.^[18]
• Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke få konkurransen til å komme i vanry».^[18]
• Siden 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme år som de deltar i konkurransen.^[2]

[rediger] Utvidelse

Tallet på deltakerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltakere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.

Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare. I senere år har grensen ligget på tre timer, men sendingen har vanligvis gått over tidsskjemaet. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time. Etter at man effektiviserte opplesningen av stemmene i 2006 varte konkurransen tre timer og fem minutter.

[rediger] Forhåndsutvelgelse

Fra og med 1993 har det vært så mange land som ønsker å delta i konkurransen at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen.^[28] Denne kvalifiseringsrunden, kalt «Kvalifikacija za Milstreet», ble avholdt i Ljubljana i Slovenia og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.

Dette året risikerte man også for første gang å ikke kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993 fikk ikke delta året etter for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994.^[28] I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.

Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet man et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen.^[41]

Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996 var Tyskland. Verken EBU eller tyskerne selv var særlig fornøyd med dette, siden Tyskland er en av de største økonomiske bidragsyterne i EBU i tillegg til å være et av de største TV-publikummene i Europa.^[41]

[rediger] «De fire store»

Fra og med 2000 vil fire land alltid være kvalifisert for finalen, uavhengig av hvordan de har gjort det årene i forveien.^[28] Landene har fått denne spesielle statusen igjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU (og uten disse landene hadde aldri produksjonen vært mulig). Disse landene er Tyskland, Frankrike, Spania og Storbritannia, og har derfor blitt kjent som «de fire store» («the big four» på engelsk) på grunn av sin spesielle status.

[rediger] Semifinaler

Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene. Dette systemet fikk kritikk fra mange hold fordi et land risikerte å bli straffet på grunn av tidligere dårlige resultater, og ikke tok hensyn til hvor bra bidraget i det gjeldende året var. All kritikken fikk EBU til å lage det de håper skal være en mer permanent løsning på problemet: å arrangere to show hvert år, en kvalifiseringsrunde og en stor finale. Med to programmer ville det bli nok sendetid til at alle landene som vil kan få delta hvert år. Denne kvalifiseringsrunden ble kjent som semifinalen.

Semifinalen ble introdusert foran 2004-utgaven av konkurransen. Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken, og minnet i formen om den store finalen, som ble fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC på lørdagen. Siden den gang har semifinalen blitt avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken.

I semifinalen deltar landene som ikke kom høyt nok opp på resultattavlen året til å bli direkte kvalifisert til finalen. Frem til 2007 var et land nødt til å komme inn på topp ti for å bli direkte kvalifisert til finalen neste år. Regelen med de fire store gjelder også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid er automatisk kvalifisert tilfinalen, uavhengig av resultatene året før.

Etter at semifinalen kom har det vært mulig for land å stemme selv om de ikke deltar i programmet; for eksempel kan et av de fire store land å avgi stemmer i semifinalen selv om de selv ikke deltar i semifinalen, og et land som ikke klarer å kvalifisere seg til finalen kan likevel stemme på landene i finalen på lørdagen.

Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. Resultattavlen fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter den store finalen, for å forhindre at det skal påvirke avstemningen i den store finalen; for eksempel gjennom taktisk stemmegivning.

De ti høyest plasserte landene som ikke er blant de fire store blir garantert en plass i finalen året etter. Hvis for eksempel Tyskland kommer på topp ti, vil et land som ikke er blant de fire store og kommer på ellevte plass, bli direkte kvalifisert for finalen året etter.^[18]

Den 28. desember 2007 ble det bestemt at fra og med 2008 vil det bli arrangert to semifinaler. Formålet med to semifinaler er å forhindre at land som alltid pleier å stemme på hverandre, (slik som Storbritannia og Irland og Hellas og Kypros) skal kunne gjøre dette under semifinalene. Bare arrangørlandet og de fire store er direkte kvalifisert til finalen, og ti land går videre fra hver semifinale, slik at man får totalt 25 land i finalen.^[42]

[rediger] Vinnere

Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.

[rediger] Artister

Den mest nevneverdige vinneren av Eurovision Song Contest, og som har kommet mest i søkelyset etter seieren er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo». ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid.

En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne Partez Pas Sans Moi». Dions suksess er likevel ikke like direkte knyttet til seieren, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere.

Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision. Artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen er France Gall («Poupée De Cire, Poupée De Son», Luxembourg 1965), Lulu («Boom Bang-a-Bang», Storbritannia 1969), Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970), Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972), Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976), Marie Myriam («L'oiseau et l'enfant», Frankrike 1977), Johnny Logan (som vant to ganger for Irland: med «What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987), Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981) og Nicole («Ein Bißchen Frieden», Tyskland 1982).

Mange andre vinnere er velkjente artister som vant konkurransen etter at de alt hadde gjort suksess.

Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant.

[rediger] Land

Irland er det landet som har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seirer finner vi også tre seirer på rad i midten av 1990-årene. På delt andreplass, med fem seirer hver, ligger Frankrike, Luxembourg og Storbritannia. Storbritannia er det landet som har gjort det best med tanke på gode plasseringer på resultatlisten, ved å ha kommet på de to øverste plassene i 20 av 53 konkurranser (1956–2008).

I de første årene konkurransen ble arrangert vant «tradisjonelle» deltakerland som Frankrike, Nederland om Luxembourg mange ganger. Disse landene har imidlertid gjort det mye dårligere de siste tiårene: Nederland vant sist gang i 1975, Frankrike i 1977 og Luxembourg i 1983. Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993.

I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både «nye» land i Eurovision-sammenheng og «gamle travere» som endelig fikk sin første seier. Hvert år fra 2001 til 2008 resulterte at et land som aldri før har vunnet, havnet øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger. Ukraina på den andre siden måtte ikke vente lenge på sin første seier, da de vant med sitt andre bidrag i 2004. Serbia vant det aller første året de deltok som en selvstendig stat, i 2007.

Per 2008 er Portugal det landet som har deltatt flest ganger uten å vinne. De deltok for første gang i 1964, og venter fortsatt på sin første seier.

[rediger] Liste over arrangører og vinnere

År	Arrangørby, land	Vinnerland	Vinnersang	Artist
1956	Lugano, Sveits	Sveits	«Refrain»	Lys Assia
1957	Frankfurt, Tyskland	Nederland	«Net als toen»	Corry Brokken
1958	Hilversum, Nederland	Frankrike	«Dors mon amour»	André Claveau
1959	Cannes, Frankrike	Nederland	«Een beetje»	Teddy Scholten
1960	London, Storbritannia	Frankrike	«Tom Pilibi»	Jacqueline Boyer
1961	Cannes, Frankrike	Luxembourg	«Nous les amoureux»	Jean-Claude Pascal
1962	Luxembourg, Luxembourg	Frankrike	«Un premier amour»	Isabelle Aubret
1963	London, Storbritannia	Danmark	«Dansevise»	Grethe & Jørgen Ingmann
1964	København, Danmark	Italia	«Non ho l'età»	Gigliola Cinquetti
1965	Napoli, Italia	Luxembourg	«Poupée de cire, poupée de son»	France Gall
1966	Luxembourg, Luxembourg	Østerrike	«Merci Chérie»	Udo Jürgens
1967	Wien, Østerrike	Storbritannia	«Puppet on a string»	Sandie Shaw
1968	London, Storbritannia	Spania	«La, la, la ...»	Massiel
1969#	Madrid, Spania	Spania	«Vivo cantando»	Salomé
1969#		Frankrike	«Un jour, un enfant»	Frida Boccara
1969#		Nederland	«De troubadour»	Lenny Kuhr
1969#		Storbritannia	«Boom bang a bang»	Lulu
1970	Amsterdam, Nederland	Irland	«All kinds of everything»	Dana
1971	Dublin, Irland	Monaco	«Un banc, un arbre, une rue»	Séverine
1972	Edinburgh, Storbritannia	Luxembourg	«Après toi»	Vicky Leandros
1973	Luxembourg, Luxembourg	Luxembourg	«Tu te reconnaitras»	Anne-Marie David
1974	Brighton, Storbritannia	Sverige	«Waterloo»	ABBA
1975	Stockholm, Sverige	Nederland	«Ding-a-dong»	Teach-In
1976	Den Haag, Nederland	Storbritannia	«Save Your Kisses for Me»	Brotherhood of Man
1977	London, Storbritannia	Frankrike	«L'oiseau et l'enfant»	Marie Myriam
1978	Paris, Frankrike	Israel	«A-ba'ni-bi»	Izhar Cohen & Alphabeta
1979	Jerusalem, Israel	Israel	«Hallelujah»	Milk and Honey & Gali Atari
1980	Den Haag, Nederland	Irland	«What's another year?»	Johnny Logan
1981	Dublin, Irland	Storbritannia	«Making your mind up»	Bucks Fizz
1982	Harrogate, Storbritannia	Tyskland	«Ein bißchen Frieden»	Nicole
1983	München, Tyskland	Luxembourg	«Si la vie est cadeau»	Corinne Hermès
1984	Luxembourg, Luxembourg	Sverige	«Diggi-loo-diggi-ley»	Herreys
1985	Göteborg, Sverige	Norge	«La det swinge»	Bobbysocks
1986	Bergen, Norge	Belgia	«J'aime la vie»	Sandra Kim
1987	Brussel, Belgia	Irland	«Hold me now»	Johnny Logan
1988	Dublin, Irland	Sveits	«Ne partez pas sans moi»	Céline Dion
1989	Lausanne, Sveits	Jugoslavia	«Rock Me»	Riva
1990	Zagreb, Jugoslavia	Italia	«Insieme 1992»	Toto Cutugno
1991	Roma, Italia	Sverige	«Fångad av en stormvind»	Carola
1992	Malmö, Sverige	Irland	«Why me?»	Linda Martin
1993	Millstreet, Irland	Irland	«In your eyes»	Niamh Kavanagh
1994	Dublin, Irland	Irland	«Rock'n Roll kids»	Paul Harrington & Charlie McGettigan
1995	Dublin, Irland	Norge	«Nocturne»	Secret Garden
1996	Oslo, Norge	Irland	«The voice»	Eimear Quinn
1997	Dublin, Irland	Storbritannia	«Love shine a light»	Katrina and the Waves
1998	Birmingham, Storbritannia	Israel	«Diva»	Dana International
1999	Jerusalem, Israel	Sverige	«Take me to your heaven»	Charlotte Nilsson
2000	Stockholm, Sverige	Danmark	«Fly on the wings of love»	Olsen Brothers
2001	København, Danmark	Estland	«Everybody»	Tanel Padar & Dave Benton
2002	Tallinn, Estland	Latvia	«I wanna»	Marie N
2003	Riga, Latvia	Tyrkia	«Everyway That I Can»	Sertab Erener
2004	Istanbul, Tyrkia	Ukraina	«Wild Dances»	Ruslana
2005	Kiev, Ukraina	Hellas	«My number one»	Elena Paparizou
2006	Athen, Hellas	Finland	«Hard Rock Hallelujah»	Lordi
2007	Helsingfors, Finland	Serbia	«Molitva»	Marija Serifovic
2008	Beograd, Serbia	Russland	«Believe»	Dima Bilan
2009	Moskva, Russland	Norge	«Fairytale»	Alexander Rybak
2010	Oslo, Norge

Merknad: (#) I 1969 kom 4 land på delt 1. plass, siden reglene for hva som skjer om flere land får like mange poeng ikke var innført ennå.

[rediger] Norge i Eurovision Song Contest

Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, og har siden bare vært fraværende to ganger: i 1970, da man boikottet konkurransen på grunn av uenigheter om stemmegivningen året før, og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg. Norge har vunnet konkurransen tre ganger. Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995 og tredje gang var med Alexander Rybaks sang «Fairytale» i 2009.

Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass ti ganger, også det rekord. Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer.

Etter at semifinalen ble introdusert i 2004 er Alexander Rybaks førsteplass med «Fairytale» i 2009 Norges beste resultat. Norges nest beste plassering etter 2004 er Maria Haukaas Storengs femteplass med «Hold On Be Strong» i 2008.

Norge deltar i konkurransen igjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix.

[rediger] «Spin-offs»

Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:

• Junior Eurovision Song Contest—for artister under 16 år. Arrangert årlig siden 2003.
• Intervision-musikkonkurransen—arrangert av østblokklandene mellom 1977 og 1980.
• World Oriental Music Festival—med deltakere fra Europa og Asia. Arrangert for første gang i Sarajevo i 2005.
• Jewrovision Song Contest— arrangert årlig siden 2004, for artister fra det jødiske fellesskapet i Tyskland mellom 8 og 18 år.
• Bundesvision Song Contest—mellom de ulike delstatene i Tyskland. Avholdt årlig siden 2005.
• World Vision: An American Anthem—foreslått konkurranse basert på Eurovision-formatet mellom de amerkanske delstatene. Formatet ble kjøpt av NBC fra EBU.^[43]
• Eurovision Dance Contest— dansekonkurranse der vinnerne av landets utgave av «Skal vi danse» reprensenterer hvert enkelt land. Arrangert siden 2007.
• Asia-Pacific Song Contest—asiatisk versjon av Eurovision Song Contest. Blir avholdt første gang i 2009.

Høsten 2005 organiserte EBU et spesialprogram for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet ble kalt «Congratulations», oppkalt etter Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I en telefonavstemning i forbindelse med programmet ble ABBAs «Waterloo» (Sveriges vinnerbidrag fra 1974) kåret til den mest populære Eurovision-sangen igjennom tidene.^[44]

[rediger] Se også

• Norsk Melodi Grand Prix
• Junior Eurovision Song Contest
• Asia-Pacific Song Contest

[rediger] Litteratur

• O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X.
• Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet.
• Thorsen, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna, 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.

Artikler i akademiske tidsskrifter

• Yair, G. (1995). 'Unite Unite Europe' The political and cultural structures of Europe as reflected in the Eurovision Song Contest, Social Networks. 17: 147-161.
• Yair and Maman (1996). The Persistent Structure of Hegemony in the Eurovision Song Contest, Acta Sociologica. 39: 309-325
• Fenn D. et al ( 2005). How does Europe make its mind up? Connections, cliques, and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest. arXiv:physics/0505071
• Gatherer, D. (2006). Comparison of Eurovision Song Contest Simulation with Actual Results Reveals Shifting Patterns of Collusive Voting Alliances, Journal of Artificial Societies and Social Simulation vol. 9, no. 2

Andre artikler

• Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 1 Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis
• Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 2 Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis
• Pedersen, Jostein (2006). Absolutt Grand Prix, Volum 3 Ballade, norsk musikkinformasjons nettavis

[rediger] Referanser

[rediger] Eksterne lenker

• Offisiell nettside
• NRKs side om Eurovision Song Contest
• esctoday.com
• escNORGE.net
• Den norske Grand Prix-klubben
• «Grand Prix er også politikk», kronikk i Aftenposten av Andreas Selliaas og Lars Raaum