Kinesisk kirkehistorie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Merk: Uferdig - dette blir et langvarig prosjekt (påbegynt 10.2.2007) -- artikkelen vil også bli oppdelt i passe porsjoner/fortløpende delartikler når størrelse og proporsjoner blir mer avklart.
- Prosessen med oppdeling er påbegynt 8. januar 2008: Vennligst gjør eventuelle rettelser og tilføyelser på de aktuelle underartikler, ettersom innholdet på denne siden ikke vil bli redigert videre, kun komprimert.
Utskilte artikler pr. 25. oktober 2008:
Kinesisk kirkehistorie er historien om kristen misjon og kristent nærvær i Kina. Selv om kristendommen alltid har vært et minoritetsfenomen i Kina, og i lange tider etter sin første ankomst sannsynligvis helt fraværende, strekker den kinesiske kirkehistorie seg over en periode som er lengre enn for mange av de europeiske land.
Den er tradisjonelt blitt inndelt i hovedepoker. En mulig periodisering er 1) Nestorianismen (syro-orientalsk kristentro) under Tang-dynastiet, 2) Fransiskanermisjonen på 1200- og 1300-tallet, 3) den store katolske misjon under sent Ming-dynasti og tidlig Qing-dynasti (ca 1550-1796), 4) den fornyede misjonstid 1850-1949, 5) kristne under og etter Mao Zedongs Kina. Denne inndelingen er imidlertid noe grov, så denne artikkelen vil følge et finere raster.
[rediger] Bakgrunn
[rediger] Spørsmålet om kristendommens første ankomst
[rediger] Det egentlige Kina
Ingen vet noe sikkert om når de første kristne kom til Kina. Gitt handelsveier og kristendommens fremvekst i Vest-Asia er det intet som hindrer at det kan ha skjedd svært tidlig. Den tradisjon som knytter det til en misjonsreise til Kina av selveste apostelen Thomas synes imidlertid å stamme fra et syro-malabarsk breviar fra 1200-tallet.[1] Dette er en underlig beretning: Den hl. Thomas skal ha reist til Kina, omvendt noen til kristendommen og deretter vendt tilbake til Meliapore, der han døde. Det finnes intet som beviser at apostelen foretok en slik reise.
Denne beretningen tidfester de første kristne i Kina til den samme tid da, ifølge noe omstridte kilder, da en keiser fra det sene Han-dynastiet i 67 e.Kr. tok imot de første buddhistiske utsendinger fra India. I så fall gjorde mahayanabuddhismen og kristendommen entré samtidig. Historikere har lenge avvist dette som en legende uten hold, og det er sannsynligvis den fremherskende sitasjon også i dag (2007). Det er imidlertid andre stemmer. Ifølge professor Xie Bizhen ved Teachers' University of Fujian i Fuzhou ble tanken om at Thomas kan ha forkynt i Kina avvist fordi man mente at det ikke var kommunikasjonsruter fra Midtøsten og dit. Men Xie påpeker at slike ruter allerede eksisterte i det første århundre, slik at en avvisning av legenden i hvertfall ikke kan tilbakevises på det grunnlag.[2]
Enten apostelen Thomas kom eller ikke; muligheten for at andre kristne kan ha kommet under det første århundre kan ikke avfeies. Dette er en spekulasjon som har fått ny næring blant annet fra professor Wang Wei-fan i artikler fra 2001 og 2003,[3] som viser bl.a. til funn av et gammelt kors som kan stamme fra årene rett etter den senere Han-tiden (25-220 e.Kr.) og til gravinnskrifter fra 86 e.Kr., oppbevart i kunstmuseet i Xuzhou i Jiangsu.
En gang mellom år 100 og 220 ble en mandarin i Xuzhou begravd i et gravkammer som ikke ble oppdaget før i 1954. Veggene i gravkammeret hadde forskjellige dekorasjoner om livet før og etter døden, slik som var vanlig under Han-dynastiet. Men en historiker la nylig (2005 eller noe før) merke til at ett panel viste et par med et barn i noe som kunne være en krybbe, tre besøkende bærende på gaver, og mordere nærme seg fra en annen retning. Et annet panel viste en kvinne som plukker frukt fra et tre mens hun blir bitt av en slange. Det er også fire fiskere som kaster ut nettet sitt. Kanskje er dette spor etter en misjonærs virke? Ett av de tre motivene kunne godt vært jødisk, men neppe alle tre.[4]
Arnobius (død 330) omtaler i sin apologia «Disputationes adversus gentes» (ca. 303) om misjonsarbeid blant «sererne», men det fremgår ikke hvem og hvor de var. Ifølge den syro-orientalske biskop Ebedjesus (1200-tallet) var det en overlevering i den syriske kirke at Archæus, erkebiskop av Seleucia, hadde opprettet et metropolitansete (erkebispedømme) i Kina i 411, og det impliserer i så fall et kristent nærvær i landet innen det tidspunkt. De munkene som i 511 bragte silkeormer til Konstantinopel fra sine klostre ble hevdet å komme fra Kina, men det synes mer sannsynlig at de kom fra Persia, Turkestan eller Ceylon.
Mer sikkert er det at manikeismen fant sin vei til Kina på et meget tidlig tidspunkt, denne ikke-kristne sekten med mange kjennemerker hentet fra kristendommen. Karakteristisk manikeistiske trekk synes å la seg identifisere i beskrivelsen av gamle sekter i kystprovinsen Fujian.[5]
[rediger] Det gamle Tibet
Det moderne Kinas grenser gjør det naturlig å nevne Tibet. Det er sannsynlig at syro-orientalsk kristendom nådde Tibet (som var større en dagens Tibet) omkring år 549. Det var da heftalittene (De hvite hunnere), en fryktet sentralasiatisk nomadisk stamme, konverterte til kristendommen. Man vet ikke hvordan dette gikk til, men det ble sendt en biskop til dem fra Bagdad og de forble tro kristne i århundrer. Etters var Tibet shamanistisk den gang; buddhismen gjorde ikke sin entré før mot slutten av 700-tallet, og forble i hundrevis av år avgrenset til eliteklassene. Det fantes en sterk kirke i Tibet på 700-tallet, patriark Timoteus I (727-823), leder for den syro-orientalske kirke, skrev fra Bagdad ca år 794 om nødvendigheten av å utnevne enda en biskop for Tibet. I et tidligere brev (782) hadde han beskrevet tibetanerne som en av kirkens mer betydelige fellesskap. Bispesetet antas å ha vært i Lhasa, og var sannsynligvis levende så sent som på 1200-tallet, da buddhismen bredte seg i de jevne lag av folket. Kors og kristne inskripsjoner er blitt funnet i Ladakh-området som da var del av Tibet.[6]
[rediger] Syro-orientalere under Tang-dynastiet (618-907)
[rediger] Ekskurs om terminologi - syro-orientalere eller nestorianere?
Denne artikkelen foretrekker uttrykket syro-orientalere fremfor nestorianere om de syriske og persiske kristne som tilhørte den kirke som var etablert i Perserriket. Men det meste av faglitteratur vil bruke ordet nestoriansk. Imidlertid er det i 1990-årene blitt alminnelig gjennomslag for at betegnelsen nestoriansk, som disse kristne ikke har brukt om seg selv og som de oppfatter som nedsettende, aldri har vært treffende. Nestorianismen skulle i utgangspunktet være den teologiske lære som presten Nestorius (ca 386-ca 451) forfektet, og som ble avvist som vranglære i 431 på Konsilet i Efesos. Nå har imidlertid forskere kunnet enes om at det dreier seg om en eldgammel misforståelse, i det minste hva gjelder syro-orientalerne. Nestorius' skrifter gir ikke dekning for at han var «nestorianer». Men viktigere er det at kirken i Perserriket (Østens assyriske kirke), som trykket ham til sitt bryst, uansett ikke utviklet den kristologiske lære som i mangel av et bedre navn kalles nestorianisme. I ny kirkehistorisk faglitteratur er det derfor i ferd med å skje en terminologiutveksling.[7] Andre uttrykk som brukes er Den assyriske kirke, eller Den assyriske kirke av Østen.
[rediger] Syro-orientalernes komme
Med syro-orientalerne trer man inn i den historie der man har sikker kunnskap. Tang-dynastiets fremste keiser var den store Taizong (627-649), som forente hele det siviliserte Øst-Asia inklusive store deler Sentralasia og Nord-India, men unntatt Japan, under sitt septer. Kina fikk aktive handelsforbindelser med Persia og dermed Mesopotamia og andre deler av Midt-Østen.
Det hersker ingen tvil om at det var på denne tid at jødene kom til Kina - den lille gruppen jøder som den dag i dag (2006) finnes i Kaifeng i Henan stammer fra denne innvandringen. muslimene kom ikke lenge etter. Det er også sannsynlig at det allerede var endel utenlandske syro-orientalske handelsmenn i Chang'an (Xi'ans gamle navn). Det kan også virke sannsynlig at det var små syro-orientalske grupper i andre større byer, som Kaifeng. De var i alle fall på plass før biskop Alopen dro til Kina for å organisere sjelesorgen blant dem.
Alopen er den første syro-orientalske misjonær til Kina man kan si noe sikkert om. Imidlertid finnes det også indikasjoner på at syro-oriantalerne kanskje noe tidligere hadde forsøkt seg på misjonsfremstøt sjøveien, helt sikkert til dagens Sri Lanka men også muligens til Java, Malayahalvøya og opp til Kinas sørkyst.[8][9]
[rediger] Den nestorianske stele
Den nestorianske stele (kinesisk: Jingjiao beiwen = Den strålende religions stele), som ble gjenoppdaget i eller nær Xian (tidligere Chang'an) i 1623, er en stele som ble oppstilt der i Tangrikets hovedstad i 781. Den gjengir på en troverdig og detaljert måte hvordan den syro-orientalske (såkalt nestorianske) form for kristentro kom til Kina med biskopen Alopen, og hvordan den ble velvillig mottatt av keiseren i året 635, spredte seg og presenterte sin lære, som stelen kaller Den lysende religion evt. den strålende religion (kinesisk: Jingjiao). Alopen kom ikke plutselig og uventet, keiseren kjente til hans komme og sendte han i møte en eskorte som førte ham til hovedstaden Chang'an.
[rediger] Alopens virke, kirkens vekst
Alopen oversatte de nestorianske sutraer til kinesisk. Det er grunn til å anta at de medbragte skrifter ikke var skrevet på syrisk, men på persisk eller sogdiansk. I 638 var den første oversettelsen klar: «Sutraen om Jesus Messias» (Xuting mishi suojing), med elementer fra Bibelen. Den gjorde det klart at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Alopen understreket her det kristne budskaps universalitet, og benyttet også noen konfucianske, taoistiske og buddhistiske begreper i fremstillingen. Han understreket at Kristus var frelseren for alle folkeslag. Han fikk frem at lojalitet til staten og barnlig pietet til foreldrene ikke ble anfektet av kristendommen; kristendommen støttet selv disse verdier. Det kristne budskap truet ikke den kinesiske samfunnsorden men var med om å støtte opp om den.[10] Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket.
Ved et edikt erklærte keiseren samme år at den kristne lære skulle være en av rikets tolererte religioner, og Alopen fikk forkynnelsestillatelse.[11]
Dette utløste stor misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, Gaozong (650-683), gav Alopen tittelen «Den store åndelige herre og beskytter av riket». Innskriften på den nestorianske stele hevder at «troen er utbredt i alle ti provinser ... og det er klostre i hundre byer». Kildene viser at syro-orientalerne la vekt på å formulere det kristne budskap i konfucianismens filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i medisin og kirurgi ble syro-orientalere syro-orientalerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med buddhismen og zoroastrianismen som en «utenlandsk religion».
Senere fulgte det en tid da de kristne ble diskriminert eller undertrykt. Den første kraftige motstand kom fra buddhistisk hold 698-699, under keiserinne Wu Zetian. Rundt 713 var det taoistene som fulgte på. Men kristendommen reiste seg etter disse kritiske perioder. På bakgrunn av An Lushan-opprøret i 755 med den sosiale og politiske omveltning som fulgte, samt vitamininnsprøytningen taoismen og konfucianismen fikk på denne tid, er det faktisk nokså overraskende at den nestorianske stelen lot seg oppsette i 781; det kan bare forklares med at syro-orientalernes tro kom seg levende gjennom motgangen.[12]
[rediger] Kristendommen svinner hen
Det synes som om kristendommen hadde godt renomme og at Tang-hoffet i lange tider var velvillig innstilt til religionen, lenge nok til at den burde ha klart å senke sine røtter dypt nok ned uavhengig av keiserlig gunst. Likevel svant den hen, uten at man har kildegrunnlag som tillater klare konklusjoner om hvorfor. Hovedsakelig er det fire forklaringer[13] som er blitt foreslått:
For det første kan det synes som om den syro-orientalske kristendom aldri slo rot i den vanlige kinesiske befolkning selv om den hadde endel konvertitter, men forble en religion for utlendinger og preget av dem. For det andre synes syro-orientalsk tro å ha kommet til Kina på et tidspunkt det ikke var noen hunger etter noe nytt. Tradisjonell folketro stod sterkt, og buddhismen kan ha oppfylt behovet som endel kan ha hatt for noe avansert - og ettersom syro-orientalerne tilpasset seg særlig buddhistisk religiøs terminologi kan det også være at den jevne kineser oppfattet dem som en buddhistisk sekt. For det tredje var syro-orientalernes lederskap avskåret fra jevn kommunikasjon med de kirkelig overordnede i vest, ikke bare pga. lang reisevei men også av de muslimske erobringer som etterhvert svekket kirken i Persia. Og til sist, da Tang-dynastiet til slutt gikk under, var de syro-orientalere som likevel måtte ha vært igjen ikke lenger i stand til å finne velvilje hos de nye ledere i det nå fraksjonerte Kina.
I 843 begynte Tang-dynastiet å forfølge manikeismen, og kort etter var det buddhistenes tur. Det antas nå generelt blant forskere at den kristne nedgangstid fulgte etter 845, da dynastiet beordret presteskapet i ikke-kinesiske religioner (inklusive buddhismen) å tre ut og bli lekfolk. Dermed var manikeere, buddhister og kristne ikke lenger velkomne i hovedstaden. De kristne fortrakk til Sør-Kina, men uten forbindelser med sin kirke i Midt-Østen var de enda mer sårbare.[14] Det var ikke bare Tang-kinesisk uvilje som var problemet, man kjenner også til kinesiske opprøreres direkte forfølgelse av sine motstandere og av tilhengere av de «utenlandske» religioner. En arabisk reisende, Abu Zeid, kunne i 878 berette at da Kanton ble erobret av opprøreren Huang Chao det året, ble 120.000 muslimer, jøder, kristne og zoroastriere slaktet ned der.[15][16]
[rediger] De siste rester svinner hen også
En syro-orientalsk munk sendt til Kina mot slutten av 900-tallet vendte tilbake til Bagdad med den beskjed at kristendommen i Kina var utdødd. Man vet riktignok at det i annen halvdel av 1000-tallet ble sendt en syro-orientalsk biskop til Cathay (Nord-Kina).[17] Men slik forskningssituasjonen er nå (2007) foreligger det ikke sterke grunner til å formode noen kontinuitet mellom Tang-dynastiets kristne og Yuan-dynastiets.[18][19] Hvis det fantes noen kristne grupper som nedstammet fra Tang-tiden som klarte seg gjennom århundrene, har de ikke latt seg oppfange av historikerne.
[rediger] Kristne i Kina før og under Yuan-dynastiet
[rediger] Syro-orientalerne i Kinas omkrets
Kristendommens annet komme til Kina fant sted da sentralasiatiske stammer av syro-orientalsk bekjennelse forflyttet seg inn i Kinas nordligere deler. De var blitt influert av den mer avanserte ughuirske kultur, og mange av dem ble engasjert som administratorer av Liao-dynastiet (947-1125) og Jin-dynastiet (1125-1234).[20] Da mongolene kom senere, var altså mange syro-orientalere på plass allerede. Samtidig ble syro-orientalske metropolitaner sendt ut fra Bagdad for å opprette nye erkebispeseter langs handelsveiene til Kina. De syro-orientalere som befant seg i Kina, kan grupperes i tre: Dem av keraitisk stamme, dem av öngütisk opphav, og syro-orientalere fra andre stammer.
[rediger] Syro-orientalske keraiter
Lederen for keraiter holdt og 200.000 av hans stamme holdt til sørøst for Bajkalsjøen langs Orkhonelven var det en tyrkisk stamme, keraitene, og gikk ifølge syriske og arabiske kilder over til syro-orientalsk kristendom i 1007.[21] Etter at Timurlenk eller Djengis Khan hadde vunnet over dem ble de viktige allierte. Dermed fulgte de med da Kina ble erobret.
[rediger] Syro-orientalske öngöter
Öngötene holdt til nord for Ordosplatået i Den gule flods store bue inn i dagens Indre Mongolia.[22] Det vites ikke når denne stammen av turkomongolsk bakgrunn konverterte til kristendommen, men deres kristentro er vel belagt både i kinesiske og vestlige kilder. Også de gjorde seg etterhvert gjeldende i Yuan-Kina.
[rediger] Syro-orientalere av andre stammer
Også blant de uighurer, naimaner, merkiter og oyirater som bosatte seg i Kina var det syro-orientalske kristne. [23] Uighurene, der flertallet var buddhister, holdt til rundt dagens Turfan i Xinjiang. Hovedtyngden av naimanene, som alle var kristne, bodde vest for Orkhon-elven. Det var blant dem at den reisende fransiskaneren Willem av Rubruck fant en kristen leder som han (naturligvis feilaktig) identifiserte som den legendariske «Prestekongen Johannes».
Merkitene var før sin inntrengen i Kina i området sør for og oyiratene øst for Bajkalsjøen. Det var også andre syro-orientalere i Mandsjuria, blant folk i Nayan.[24]
[rediger] Pax mongolica
- Se også Mongolriket.
Under Djengis Khans ledelse klarte et hans mongolskstyrte allianse i Sentralasia gjennom en rekke militære seire å pasifisere store deler av Eurasia fra Stillehavet til dagens Ungarn, skape en pax mongolica og samle dem under én ledelse, til og begynne med utøvd fra Karakorum men senere fra Khan-balyq (en del av dagens Beijing) i Kina. Handel og kulturutveksling fulgte.
Pavene på 1200-tallet hadde fra sin side lenge vært oppsatt på å få en oversikt over situasjonen i det fjerne Østen for å kunne styrke de troende som skulle befinne seg der og for å drive misjon.
Ellers var europeerne blitt svært redde for mongolene. Først hadde de bare hørt historier om dem. I 1238 hadde kongene av Frankrike og England mottatt forslag fra ismailierne i Syria (de såkalte assassinerne) om en kristen-muslimsk allianse mot det beskrev som sivilisasjonens verste fiender, mongolene. Verken Frankrike eller England var interessert i det. Kong Henrik III av England fikk det råd fra biskopen av Winchester: «La heller disse hundene ødelegge hverandre og gå skikkelig til grunne, og så skal vi se den universelle katolske kirke reise seg på deres ruiner og det skal bli én hjord og en hyrde».[25] Men så dukket mongolene overraskende opp i Sør-Russland og erobret Kiev i 1240 og året etter nedkjempet de madjarene (i Ungarn). Når de snudde og forsvant, skyldtes det Storkhan Ögödeis død og uenighet om tronfølgen.
Pave Innocent IV (1243-1254) skjønte at så snart mongolerne hadde funnet en løsning på sin tronfølgestrid, kunne det brake løs igjen. Dette ville han avverge. Til sin rådighet hadde de til en viss grad både fransiskanerordenen og dominikanerordenen, begge nystiftede ordener uten stabilitas, det vil si til disposisjon for reiser. En Østenreise av fransiskaneren frater Laurentius fra Portugal vet man lite om, men etterpå reiste Johannes de Plano Carpini O.Min. som pavelig utsending sammen med noen ledsagere til Karakorum. I ett av brevene paven sendte med, var han nokså rett på sak: «[Jeg ber om at] dere for fremtiden avstår fullstendig fra angrep av dette slag, og særskilt fra forfølgelse av de kristne».[26] Johannes, som kom til Karakorum i juli 1246 fikk ikke utvirket noen slike løfter, men hva gjaldt trosforfølgelser var dette noe som allerede var blitt forbudt i Djengis Khans lov; det som også kom for en da, var at mange mongoler faktisk var blitt kristne.[27] I Karakorum opplevde utsendingene kroningen av storkhanen Göyuk og fikk foretrede for ham i 1246.
Selv om storkhanen ikke gav seg inn på noe som kunne kalles forhandlinger, klarte pater Giovanni å utføre sitt oppdrag, slik han selv så det, med stort hell. Hans senere rapport beskrev utførlig mongolenes levemåte, seder, politiske forhold og militære midler, og munnet ut i en rekke forslag om hvordan trusselen fra øst kunne bemøtes bedre i fremtiden.
Svarbrevet fra storkhanen til paven er bevart for ettertiden. Storkhanen uttrykker i brevet, forfattet på persisk (med innledning på tyrkisk og datering på arabisk), at han ikke kan begripe hvorfor paven vil at han skal la seg døpe, at han ikke er villig til å trekke seg ut fra magyarenes områder, og at han ingen tro på pavens oppriktighet vedrørende fredelige relasjoner, i alle fall ikke før paven selv og de kristne fyrster kommer til hans hoff og yter ham tributt. Giovanni di Pian del Carmine overleverte brevet til paven da han kom til Roma i slutten av 1247. (Det er fremdeles bevart, og befinner seg i Vatikanets hemmelige arkiv, som har lagt det ut på internett Facsimile av storkhanens brev av november 1246 til pave Innocent IV).
I 1247 kom en delegasjon dominikanere under ledelse av Anselm av Lombardia også til Karakorum. Ingen av de tre ekspedisjonene nådde Kina, men Johannes de Plano kunne ta med seg hjem første- og annenhånds skildringer av riket.
Den franske konge Ludvig IX sendte mens han var på korstog i 1249 dominikaneren André de Longjumeau, og litt etter fransiskaneren Willem av Rubruck som sendemenn til Storkhanens rike i håp om å få i stand en mongolsk-kristen allianse mot muslimene. [28] Noen slik kom ikke i stand, men kontakt var oppnådd. Willem av Rubruck nådde frem i 1253 og traff storkhanen Möngke som ikke var kristen men som deltok i syro-orientalske kristne gudstjenester.
I Sentralasia kom fransiskanerne i kontakt med mange grupper av syro-orientalske kristne, blant annet med keraiterne, [29], var blitt allierte og samarbeidspartnere med mongolene. Alliansen ble forseglet ved at Djengis Khan lot sin sønn Tulai gifte seg med keraitisk kristen prinsesse, Sorghagthani Beki.[30] Yuán-dynastiet ble formelt proklamert i 1271, av Djengis Khans barnebarn storkhanen Kublai Khan (storkhan 1260-94). Kulturåpenheten gjorde seg gjeldende også på religionenes område, og Kublai Khan var meget velvillig innstilt overfor kristendommen. Hans mor var den kristne Sorghaghtani Beki. Hun var også mor til Hülegü (grunnlegger av Ilkhanatet i Persia) og av Möngke (den fjerde storkhanen).
[rediger] Syro-orientalerne i Yuan-Kina
Både syro-orientalere og etterhvert katolikker nøt godt av mongolenes religiøse toleranse. Tibetansk buddhisme seilte i medvind, mens den tradisjonelle taoismen ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfucianske styringsskikker og mandarineksamener som kommet i bakleksen under de forutgående tiders splittelser. Islam fikk en oppsving i provinsene Yunnan og Gansu.
Syro-orientalerne var allerede på plass i hovedstaden. Det dreide seg ikke om etterkommere av menighetene fra Tang-dynastiet, men om folk som var kommet før den mongolske erobring, og fortsatte å komme med mongolene. Både syro-orientalsk kristendom og monofysittisme stod relativt sterkt blant mongolene. Skal man tro den kanskje forutinntatte Willem av Rubruck er det mulig at deres kristentro var blitt kraftig utvannet; han traff bare noen grupper av dem i Sentralasia og i Karakorum (1254-1255) og skrev at de var «verre enn hedningene rundt seg» (de drakk, bedrev åger og hadde flere koner, de kunne ikke forstå språket i sine hellige bøker og sang som de mest uvitende europeiske munker).[31][32] Willem kom aldri til Kina, så beskrivelsene gjelder andre områder.
Det var mange syro-orientalere i sentrale stillinger ved storkhanens hoff. En araber ved navn Isa (eller i kinesiske kilder: Aixue) var sentral rådgiver for Kublai Khan, og ble i 1289 også første leder av det nyopprettede Chongfu si, Yuan-dynastiets «kirkedepartement» med ansvar for «administrasjonen av kristne biskoper, prester, klostre, riter og så videre». Hans sønner fikk kristne navn og fikk alle høye stillinger ved hoffet.[33] Keraitene Chinqai/Zhenhai, Khadakh og Bulghai må også fremheves.[34] Man kan saktens lure på hvorfor storkhanen Kublai Khan selv ikke ble kristen. Det kan ha noe å gjøre med den fire år lange borgerkrigen han utkjempet mot sin bror Arik-buka (1260-1264), som var støttet av syro-orientalerne, og av det senere Nayan-opprøret (1287), da en syro-orientaler utfordret ham på slagmarket med korset på sin fane.[35]
I Beijing var det innen 1275 kommet på plass en syro-orientalsk metropolitanbiskop[36], og det var også flere prester. Det kan se ut som om de alle, eller for det meste, var ongutere som var knyttet til de mongolske erobrere.[37] Og det var ikke bare i hovedstaden de fantes. Syro-orientalerne skal ha stått særlig sterkt i Xinjiang. Yangzhou hadde tre kirker, Hangzhou én, og det var også syro-orientalere i Yunnan, Gansu og i Zhili. Den syro-orientalske erkebiskopen av Soltaniyeh i Persia anslo i 1330 at det var 39.000 syro-orientalere i Kina.[38]
Syro-orientalerne hadde to erkebispeseter innen Kinas moderne grenser, det ene i Khanbalik (Beijing) og det andre i «Tangut» (eller «Tanchet»). Ettersom det siste er et folkeslagsnavn sikter kildene det sannsynligvis til tangutenes daværende hovedstad Khara-Khoto (kinesisk: Heicheng, sannsynligvis identisk med Marco Polos Etsina), og det er sannsynlig at dette erkebispedømmet etter noen år ble flyttet til Ningxia. Kildene gir ikke full eller sikker oversikt over hvor syro-orientalerne dessuten hadde suffraganbispedømmer i Kina, men i Gansu er Ganzhou nær Zhangye og Shazhou nær Dunhuang (moderne stedsnavn) er henholdsvis sikkert og svært sannsynlig.[39]
Ved en tilfeldighet (bl.a. funn av usedvanlig detaljerte annaler) har man et innblikk i det syro-orientalske nærvær i en større regionsby sørover i landet, i Zhenjiang. Denne byen ligger ved et naturlig handelsknutepunkt: Ved Keiserkanalen der den krysser Chang Jiang. Byen hadde med tre omliggende distrikter 636.500 innbyggere i 1331, hvorav nesten 13.503 var innflyttere og av dem 215 kristne. De var syro-orientalere (med et forbehold for at dset kan ha vært en håndfull armenere eller katolikker der også), og byen hadde fem kirker og klostre. En rekke av byens mandariner var kristne, og de hadde levende bånd med kristne annetsteds fra; sannsynligvis inviterte de en gang biskopen av det fjerne Marakanda (Samarkand) for å foreta kirkeinnvielser. Analysen fra denne byen, og fra andre steder i Kina, viser at de kristne var få i forhold til folketallet, var for det meste knyttet til mongolerregimets embedsverk eller var handelsfolk, og at deres skjebne på godt og vondt var knyttet til Yuan-dynastiets.[40]
[rediger] Katolikkene i Yuan-Kina
[rediger] Storkhanens ønske om katolske misjonærer
Allerede i 1268 hadde Kublai Khan i et personlig budskap til paven bedt om misjonærer. Det ble overbragt av Nicolo og Maffeo Polo (hhv far og onkel til Marco Polo, de var kommet til Storkhanens rike i 1260); khanen ønsket at paven skulle sende ham 100 lærde til hans hoff i Kina. Polobrødrene fortalte dette til en pavelig representant i Akko i 1269; da meldingen nådde Roma var det da pavestolen stod tom i lengre tid. Ingen ny pave var valgt da de i 1271 reiste østover på nytt, men rett etter ble pave Gregor X valgt. Han sendte ilbud, og så fikk de snart som reisefølge to dominikanere, Nikolas av Vicenza og Viljam av Tripoli - og Marco. De to dominikanerne fikk imidlertid snart kalde føtter og snudde. Polo-gruppen fortsatte, og kom etterhvert frem til Cathay. Marco Polo tok tjeneste hos Storknanen og ble der flere år. Etter noen år nådde et falsk rykte Roma om at Storkhanen hadde latt seg døpe. Paven Nikolas III sendte da fem fransiskanere avsted i 1278, men de kom ikke frem - kanskje snudde de i Sentralasia da de fikk bud om at ryktet ikke stemte.[41]
[rediger] Rabban Bar Saumas reise til Europa
- (Utdypende artikkel: Rabban Bar Sauma)
I 1286, da atter pavestolen stod tom, kom samme ønskemålet fra Storkhanen formidlet av ilkhanen Arghun og videre via Rabban Sauma til Roma, og da var det tydeligere at det var misjonærer khanen ønsket seg. Henimot 1280 dro den ösgötiske syro-orientalske munken Rabban Sauma (eller Çauma) og hans unge ledsager Markus fra Dadu på en lang pilegrimsferd til Vesten. I Bagdad ble Markus vigslet til patriark for alle byer i Cathay (Nord-Kina). I Roma feiret Rabban Sauma en messe etter orientalsk skikk, og deltok i pave Nikolas IVs palmesøndagsmesse i 1288 og mottok kommunion fra hans hånd.[42] En av grunnene til Rabban Saumas reise var å foreslå en mongolsk allianse med det kristne Vesten mot muslimene. Forslaget vant ingen tilslutning, skjønt Edvard I av England viste en viss interesse for det dog uten å følge opp tanken på noen måte.[43]
[rediger] Johannes av Montecorvinos reise til Kina
Omtrent samtidig kom den fransiskanske pavelige utsending Johannes av Montecorvino tilbake fra det sin reise i Østen med lignende budskap som han hadde plukket opp i Armenia. Det endte med at pave Nikolas IV gav ham i oppgave å reise som pavelig utsending til Kina og overrekke Kublai Khan noen pavelige brev. Han reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av Pistoia, som imidlertid døde underveis. I 1294 kom Johannes av Montecorvino via India og til Zaitun i Fujian og derfra frem til Khan-balyq. Kublai Khan var akkurat død, men den nye storkhan Temür tok ham vel imot.[44]
[rediger] Fransiskanermisjonen i Kina
Om Johannes av Montecorvino skal regnes som den første katolske misjonær i Kina, avhenger av perspektivet. Syro-orientalerne betrakter ikke seg selv som katolikker. Men de kinesere som har skrevet om den kinesiske katolske kirkes historie har en tendens til å betrakte dem som katolikker, og dermed blir den katolske ankomst til landet fremskjøvet med nesten tusen år.[45]
I Kina møtte Johannes heftig motstand fra syro-orientalerne, men ble likevel godtatt av hoffet. I 1300 hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Cembalue. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6.000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden. Religiøse skrifter ble utgitt. Johannes arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av Köln. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) under ferden østover.
Johannes av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og i 1307 gjorde pave Klemens V ham til erkebiskop med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i 1310 under nærvær av den daværende storkhanen, Külüg Khan (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom.[46]
To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet Cambalue (Běijīng) i 1307, og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i landsdelens viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen, Gerard, var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av Perugia). Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærne der var Oderik av Pordenone, som virket der fra 1322 til 1328).[47], som skulle bli saligkåret i 1755. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne.
Da erkebiskop Johannes døde i 1328 (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. Bibelen og prestenes bønnebok var også oversatt, skjønt til mongolsk (erobrerfolkets språk) og ikke til kinesisk.[48] Keiseren sendte etter noen år en delegasjon til Roma om å be om en etterfølger for Johannes da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Paven sendte da biskop Giovanni de Marignolli, som reiste ut fra pavens by Avignon samme år i følge med femti fransiskanere, og var på plass i Khan-balyk i 1342.[49] Med som gave til keiseren hadde han en vestlig stridshest, fremgår det av Yuan-dynastiets annaler.[50] Men Giovanni forble bare i noen få år, 1347 gjorde han vendereis og var tilbake i Avignon i 1353. Ikke lenge etter begynte Yuan-dynastiet å miste grepet om Kina. I 1362 ble den siste katolske biskop av Zaitun, Giacomo da Firenze, drept av de kineserne som hadde grepet makten i byen. I 1369 ble alle kristne, det være seg katolikker eller syro-orientalere, utvist av det kinesiske Ming-dynastiet som nå var kommet til makt.[51]
[rediger] Hvem katolikkene var
Det kan avgrenses fire distinkte gruppe katolikker i Kina under fransiskanergruppens tid: Italienske handelsfolk som bodde fast eller midlertidig i handelsbyer, et lavere antall etterkommere av slaver som mongolerne hadde tatt med seg tilbake fra sine erobringstokt i Øst-Europa, fransiskanermisjonærene selv, og konvertitter.[52]
Italienerne: Reiseberetninger, kinesiske kilder og arkeologiske funn gjør at man kan fastslå italiensk nærvær for eksempel i Khan-Balyk, Zaitun, Yangzhou, Shangdu (Xanadu) og langs Keiserkanalen. Det berettes om både venetianske og genovesiske handelsfolk, og de kjente både Silkeveien og sjøveien til Vest-Asia og videre til Europa.
Europeiske slaver av første generasjon kjenner man først til fra mongolerhoffet før erobringen av Kina, men de og deres etterkommere fulgte med på erobringen. Selv om de var fange i Ungarn eller lenger øst, er det vesteuropeere det for det meste dreier seg om. De fleste var franskmenn (Willem av Rubruck nevner flere), men der var også en engelskmann som var nevø til en normannisk biskop i Ungarn, og en tysk slave med barn født på steppene.
Fransiskanere, pavelige legater: De fleste europeiske katolikker man kjenner med navn, er - på grunn av de rapporter og skildringer de selv sendte hjem - biskoper, misjonærer og pavelige utsendinger.
Konvertitter: De som gikk over til katolisismen i Yuan-Kina kan deles i to: Utlendinger (særlig fra det mongolske herskerfolk og kinesere. Man vet med sikkerhet at de utenlandske dominerte; hva gjelder kinesiske katolikker blir de ikke nevnt direkte i noen kilder, men indirekte kan gir kildene grunnlag for å si at det må ha vært noen få. I det hele representerer Yuan-tidens lokale kilder en utfordring ved at alle kristne kalles det samme uansett trosretning, nemlig Yelikewen. Utlendingene var tildels fra de turkomongolske eller mongolske stammer som allerede var eksponert for kristendommen, men det er også kildefast at et stort antall armenere og bysantinere i hovedstaden (altså kristne grupper uten egne sjelesørgere) sluttet seg til katolikkenes rekker.
Fransiskanerne forkynte også blant jøder og muslimer, men uten at noen av dem lot seg døpe.
[rediger] Fransiskanermisjonens endelikt
Etter det man vet, var Johannes av Marginolli den siste biskop som lyktes i å komme frem til Kina. Det kan sannsynligvis tilskrives Svartedauden som rammet kirken hardt i Europa og kraftig reduserte evnen til å sende folk til Orienten. Samtidig ble reiseveien til Kina farligere i og med sammenbruddet av de sentralasiatiske mongolske riker. Men det må ha vært flere navnløse fransiskanere som nådde frem, og det er kjent at Cembaluc hadde ti erkebiskoper etter Johannes av Montecorvino.
Cembaluc gikk under etter at erkebiskopen ble bortført av tyrkerne i 1375. Etter syv års fangenskap ble han løslatt, og han døde i 1383 i Italia. Det hele svant hen, skjønt ingen av bispedømmene ble formelt opphevet. Når den store kirke i Běijīng gikk under, kan det også skyldes at svært mange av de troende var mongoler, og at mange rett og slett ble utvist fra Kina etter at Ming-dynastiet overtok. De kinesere som måtte ha blitt katolikker, falt antagelig fra, men om det gikk raskt eller tok generasjoner, er umulig å vite. Det antas at det katolske fellesskap i Zaitun holdt seg lengst ettersom byen fremdeles var en verdensåpen havneby også til langt inn i Ming-tiden, men at det gikk under før 1500-tallet.
Da jesuittene senere kunne etablere seg i landet, lette de iherdig etter spor av disse katolikkene, men uten å finne noe levende. Det eneste var at de hørte rykter om folk i Jiangsu som slo korsets tegn uten å vite hva det betød, men ettersom man ikke har noen kilder som tyder på at det noensinne var noen fransiskanermisjon der, kan det ha vært en feiltolkning. I Quanzhou fant de tre kors[53] og i Changshu (i Jiangsu) en latinsk Bibel fra rett tidsepoke[54], men ingen menighet av noe slag. I 1940-årene ble det dessuten funnet et betydelig antall steinkors i Quanzhou blant steinene fra den delen av bymuren som ble tatt ned og brukt som befestning mot japanerne.[55]
[rediger] Andre kristne i Yuan-Kina
Til forskjell fra den syro-orientalske og den katolske kirke opprettet ikke de armenske, bysantinske eller de jakobittiske kirker noen offisielle strukturer i Yuan-Kina. Men disse kirkene hadde medlemmer der.[56]
Armenerne var for det første representert med en gruppe slaver i Karakorum som senere ble tatt med til Kina, og av handelsfolk som hadde kommet til Quanzhou sjøveien.
Ananerne, russerne, melkittene og tsjerkasserne var alle kristne av bysantinsk ritus. Alanere kom til Kina etter at de i 1239 ble del av storkhanens garde og deltok i mongolernes hærtog mot det sørlige Song-dynasti. De konverterte senere til katolisismen, og etter erkebiskop Giovanni da Montecorvinos død skrev de til paven i 1338 og bad om en ny biskop. Paven svarte med å sende dem den før nevnte biskop Giovanni de Marignolli. Peregrinus da Castello anslo antallet alaner i Khan-balyk til 30.000. De andre ovennevnte gruppene bysantinere finner man bare sporadisk nevnt i fransiskanernes skrifter.
Nærværet av jakobittiske kristne langs handelsveiene til Kina er bevitnet i Marco Polos reiseskildring Il Milione. Det er ikke direkte belegg for at de kom så langt som til hovedstaden eller til havnebyene, men det anses som mulig.
[rediger] ..Fra de store oppdagelsers tid til keiserdømmets fall (1513-1911)
[rediger] ..Fra portugisernes ankomst til Ming-dynastiets fall (1513-1644)
[rediger] Bakgrunn: Portugisernes visjoner
- (Se også Den portugisiske patronatsretten og Tordesillastraktaten)
Med Yuan-dynastiets undergang i 1368 ble på nytt de sårbare båndene mellom Kina og Vesten brutt. Nå fikk landet et helt kinesisk herskerdynasti, Ming-dynastiet. Selv om det til å begynne med førte en svært ekspansiv politikk med handel og oppsiktsvekkende oppdagelsesferder under admiral Zheng He, trakk det seg etter Yongle-keiserens tid (1403-1425) tilbake til bak sine tradisjonelle grenser. Slik overlot de i praksis den sjøverts asiahandel til muslimene fra den arabiske halvøy eller Persia, og islam spredte seg så langt østover som til Molukkene og deler av Mindanao.
.jpg)
På samme tid var portugisernes store oppdagelsesferder akkurat begynt, særlig med Henrik sjøfareren (1394-1460). I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. I 1511 erobret Afonso de Albuquerque Malakka fra den muslimske sultaten der, og nå hadde portugiserne en base for sin videre ferd mot Krydderøyene og Østasia. Fra paven hadde de også blitt innvilget patronatsrettigheter i henhold til de kirkelige ting: Som motytelse for å bringe den kristne tro til de land de oppdaget og finansiere misjonsarbeidet der, fikk de vidtgående rettigheter overfor og kontroll med misjonene. Dette var en oppgave som de katolske makthavere gikk inn i med oppriktig iver, både for troens sak i seg selv og for å demme opp for og rulle tilbake den muslimske innflytelse som de til sin forskrekkelse kunne fastslå nesten hvor enn de kom øst for Kapp det Gode Håp. Dette var på den tid da katolske portugisere og spanjoler nettopp hadde fullført sin reconquista (gjenerobring) av muslimsk land på den iberiske halvøy.
I Spania var man samtidig over seg av begeistring over å ha oppdaget øyene øst for Kina og Japan. Christofer Columbus var på grunnlag av vage tradisjoner (skapt særlig av lurendreieren John Mandeville som hadde plagiert og diktet videre på bl.a. Johannes de Plano Carpinis, Oderik av Pordenones og Marco Polos skildringer) drevet på leting etter Cathays og Zipangus (Japans) fabelaktige rikdommer seilt vestover fra Spania og kommet til Antillene i 1493. Den geografiske feilidentifikasjonen ble ikke oppdaget før Balboa i 1513 krysset Panamaeidet og fikk se Stillehavet. (Da var imidlertid forlengst et slikt havs eksistens antatt men ikke riktig størrelsesberegnet av mange europeere, blant annet av portugiserne, noe som fremgår av Cantino-planisfæren av 1500.)
Men Portugals og Spanias oppdagelser i hver sin retning fikk begge betydning for Kinamisjonen. Spanierne og portugiserne hadde etter pavelig megling og ikke uten vanskeligheter blitt enige om en skillelinje mellom sine innflytelsessoner i 1494 (Tordesillastraktaten). Traktaten trakk linjen langs en lengdegrad i Atlanterhavet, og gav de to landene rett til å erobre og opprette kolonier på hver sin side, på betingelse av at de kristnet områdene.
Selv om man var fullt klar over at jorden var rund, var denne kunnskapen bare på det teoretiske plan så man forsømte å tenke på en tilsvarende linje på jordens «bakside». Spanjolene var uansett på dette tidspunkt overbeviste om at de allerede stod rett øst for Cathay og Zipangu, og at avtalen sikret disse hovedmålene. Portugiserne hadde da ennå ikke rundet Kapp det Gode Håp.
Forglemmelsen ble aktualisert da Magellans flåte fullførte den første verdensomseiling i 1522. Hva nå? Det enkleste var bare å føre atlanterhavslinjen videre symmetrisk rundt jorden, og det ble gjort med Zaragozatraktaten i 1529.[57] Men ettersom man ennå ikke var så sikker på hvor stor jorden var, løste den ikke det praktiske problem. Spanjolene mente seg (i strid med Zaragoza) berettinget til å etablere seg på Filippinene i 1565.[58][59] De var inne på å fortsette nordvestover til Kina, men utsatte det. Senere hindret europeiske begivenheter at det skjedde.[60]
Både spanjolenes og portugisernes perspektiv var preget av en sterk europeisme. Dette perspektiv ble kombinert med den nære forbindelse som fikk oppstå mellom misjonen og den sekulære verdslige makt. I motsetning til holdningene under de første atskillige århundrer av kristen misjonshistorie, som stort sett var meget villig til å tilpasse det kristne uttrykk til de lokale kulturer, var det i senmiddelalderen oppstått en eurosentrisme som så på ikke-kristne kulturer som suspekte, kanskje som djevelens verk, og det gjaldt ikke bare å kristne dem men også å europeisere dem. Både i Portugal og i Spania, de to store oppdagernasjonene, var denne europeismen blitt videre spisset med en brennende nasjonalisme. Det gjaldt å gjøre de fremmede folkeslag til en slags portugisere eller spanjoler. Ved dåpen fikk de omvendte ikke bare et kristent dåpsnavn, men det ble gitt etter den spanske eller portugisiske tunge, og de fikk likeså godt et europeisk etternavn også. At den høykultur man kom til i India faktisk i det meste var langt mer komplisert enn den vestlige, førte ikke til noen kurskorrektur før etter en god stund.
Når portugisere med dette sinnelag møtte den kinesiske verden, var følgelig ikke betingelsene for gjensidig forståelse særlig gode. Her stod man overfor en kinesisk kultur som var om mulig ennå mer selvbevisst enn deres egen europeiske som tross alt var undersøkende og lærenem, ja, som var overbevist om at den var nådd sivilisasjonens høyeste tinde. Med unntak av de aller første keisernes rejeringsperioder var ikke Ming-dynastiet noe særlig vitalt; på 1500-tallet var det blitt gammelt og lite eventyrlystent. Man hadde en mild forakt for alt nytt som manglet røtter i den eldgamle kinesiske kulturs fortid. Få var seg bevisst at dette kunne være et tegn på stagnasjon. Man var overbevist om at den kinesiske kultur var et ferdig og formfullendt produkt, som forlengst hadde funnet sine strukturer og verdier. Intet nytt trengte å legges til. Sung-dynastiets nykonfucianisme hadde, mente man, frembragt et statsfilosofi som var definitiv.[61]
[rediger] Portugiserne og det lukkede Kina
Det kinesiske Mingriket som kom i berøring med portugiserne i sør, var et så velstående land at det utløste stor undring blant europeerne. Det var et helt selvforsynt land som egentlig ikke trengte noen utenrikshandel og derfor ikke drev med slikt. Handelsstanden i Kina var uansett sett ned på, så noen innvendinger eller nye ideer derfra hadde liten sjanse til gjennomslag. Omliggende lands utsendinger kom stort sett bare for å gjøre kowtow og gi tributt til keiseren. Kineserne følte intet behov for å bli kjent verken med noen nye sivilisasjoner eller nye religioner. De fleste fremmede som nådde Kinas kyster, var enten korsarer eller smuglere som samarbeidet fordekt med myndigheter på land.
Portugiserne opptrådte slik at de raskt ble forvekslet med kontrabandister. Og da de ville rette opp førsteinntrykket, gikk det ikke så bra: Den portugisiske konges første ambassadør, apotekeren Tomé Pires (ca 1468-1524), fikk lov til å reise til Běijīng, men mandarinene som i oversettelsesøyemed fikk se det kongelige brevet oppfattet det som uhørt - Portugals konge tiltalte keiseren som om de to skulle være likemenn. Imens hadde noen portugisiske offiserer med et kolonialistisk tankesett ved sin opptreden provoserte frem en skarp motreaksjon. De seilte inn til Kanton (Guangzhou) og fyrte av en kanonade og satte i gang med å bygge et feste. Kineserne ble ytterst skeptiske og avvisende, og beskjed gikk straks til keiserhoffet, der Pires ventet på foretrede. Noe møte mellom keiseren og Pires ble det ikke noe av. En annen reaksjon på episoden i Guangzhou var at landet ved keiserlig edikt ble lukket for portugiserne i 1521.[62]
Noe som bedret situasjonen var at det gikk bedre for portugiserne i Japan. Der ble de tatt vel i mot, og snart seilte de i pepperfart mellom øya Kyushu (der de etterhvert bygde opp havnebyen Nagasaki) og Kina. Fra 1544 utviklet det seg en trekanthandel mellom Japan, Kina og portugisiske Goa i India. Lenge gikk portugisernes kinahandel over øya Shangchuan vest for Perleflodens delta i Guangdong, men de hadde også rett til å ankre ved Macao.
[rediger] Pater Frans Xavier i Asia (1542-1552)
- (Utdypende artikkel: Frans Xavier)
Før jesuittordenen ble grunnlagt i 1540 var det først og fremst fransiskanere som hadde fulgt med de portugisiske flåtekspedisjoner østover. I India trodde de først at innbyggerne enten var muslimer eller thomaskristne (indiske syro-orientalere), men innså snart at det bare var tilfellet akkurat i de byene de først ankom, og knapt nok der. Hvordan skulle de så ta fatt på oppgaven med å evangelisere de ikke-kristne folkemasser, med sitt kastesystem, sine innviklede religiøse skikker og regler? Det ble til at de holdt seg til de få havnebyer der portugiserne etablerte seg, inntil en ivrig prest fra Goa drev misjon blant paravaner helt sør på Deccan i 1537. Mange av dem ble døpt, men noen egentlig trosopplæring fikk de ikke.
Faren for at slike misjonsfremstøt ville være fånyttes var åpenbar, og derfor henvendte kong João III av Portugal seg til pave Paul III med ønske om noen prester som var bedre kvalifisert for de vanskeligheter misjonene hadde i den asiatiske kontekst. Dette sammenfalt med at Ignatius av Loyolas lille flokk jesuitter hadde tilsikret paven sin beredvillighet til å settes inn hvor enn paven ville. Det ble til at paven sendte pater Frans Xavier til India som sin apostoliske nuntius. Hans utvikling som misjonær og som misjonsteolog lar seg følge usedvanlig godt på grunn av hans omfattende korrespondanse med detaljerte skildringer av hendelser og egne refleksjoner.[63]
Frans Xavier ble en stor misjonær, og de innsikter som har relevans for jesuittenes senere kinamisjon fikk sitt gjennombrudd hos ham i Japan. Han innså raskt etter ankomsten på Kyushu at overfor en høykultur som den japanske krevde det en heroisk ydmykhet i forhold til egen bakgrunn (og han kom etter sin universitetsutdannelse i Paris usedvanlig godt rustet) og betydningen av å knele ned i den fremmede kultur, dens filosofi og skikker, og adaptere den kristne lære til den nye kultur uten gi avkall på noe av det sentrale. Han fikk aldri begynt på denne prosessen i Kina: Han døde den 3. desember 1552 på den kinesiske øya Shangchuan mens han ventet på skipsleilighet til Kanton.
[rediger] På Kinas terskel
Like etter Frans Xaviers død kom det i stand en dialog mellom portugiserne og lokale kinesiske myndigheter i provinsen Guangdong som førte til at de fikk fotfeste ved sin ankringsplass på en liten snipp av fastlandet, Macao. Fra 1553/54 ble Macao deres faste tilholdssted. Noe av kinesernes motivasjon for denne konsesjonen var at portugiserne hjalp med å bekjempe piratproblemet som herjet kystene.[64] De første misjonærene kom dit i 1557.[65]
En til to ganger årlig fikk portugiserne dra til markedet i Kanton. Men de tok grundig feil dersom de trodde at Kina var i ferd med å åpne seg. Vanlig folk overøste dem med fornærmelser (handelsfolk hadde uansett lav anseelse i Kina), og det gikk tidvis brev til keiseren i Běijīng om Macao som en kreftbyll på provinsen.
Macao vokste raskt, og det vokste frem en stor «macanesisk» befolkning (etterkommere av portugisere og kinesere) av aktive kristne. Men det ble med Macao; hvis misjonærer forsøkte å komme seg innover i provinsen, ble de prompt tilbakevist. Den relative stillstand i Macao stor i skarp kontrast mot utviklingen av misjonen i India og Japan. I 1576 ble Macao bispedømme, med (foreløpig på papiret:) kirkelig jurisdiksjon over hele daværende Kina, Japan, Molukkene og andre øyer, som det het i opprettelsesbullen, Super specula militantis ecclesiae. Første biskop var jesuitten og titularbiskopen Melchior Miguel Carneiro, som var «ledig» ettersom han ikke kunne tiltre som koadjutor til patriarken av Etiopia. Imens var spanjolene på plass på Filippinene (1565); de ville ikke lenger være med på at hele Østasia skulle være under portugisisk patronat og hadde fått paven til å godkjenne Manila som bispesete. Dermed fantes det to rivaliserende utgangspunkt for katolsk misjon i Kinas nærhet.
Portugals svekkelse fortsatte etter at kong Sebastian døde i Marokko i 1578 uten å etterlate seg mannlige arvinger. To år senere var spanskekongen Filip Ii blitt kronet også til Portugals konge. Bundet til Spanias skjebne fikk Portugal del i den nedturen som fulgte etter tapet av den spanske armada (1588) da verdenshavene fikk nye slagkraftige aktører i England og fremfor alt Holland.[66] Man Macao holdt seg, og skulle også klare å slå tilbake senere nederlandske erobringsforsøk.[67]
Spanjolene var også interessert i Kina. I 1586 foreslo borgerlige og kirkelige myndigheter på Filippinene for kong Filip II at landet skulle forberede seg på å erobre Kina, med omvendelsen av befolkningen til kristendommen som et hovedmål.[68] Dette ble det ikke noe av.
[rediger] Pater Alessandro Valignanos initiativ og Matteo Riccis virke (1578-1610)
- (Utdypende artikler: Alessandro Valignano og Matteo Ricci)
Mens misjonen i Japan etter en tidlig kneik fortsatte strålende og misjonærene var fulle av håp, vansmektet de i Macao og anså utsiktene i Kina som håpløse. Jesuittordenen hadde sendt pateren Alessandro Valignano som «visitator og generalvikar for hele Orienten», og han kom til Macao i 1578 der han ikke likte hva han så, og dro året etter til Japan. Der utviklet han sine misjonsprinsipper, og kunne også sammenligne dem med tilnærmingen han hadde observert i Macao. Valignano skjønte at man så langt hadde neglisjert den kinesiske elite og forsømt å gjøre seg kjent med den store kinesiske sivilisasjons kilder. Dette ville han endre på.
Valignanos granskning av de senere tiårs katolsk misjon førte ham til en rekke konklusjoner som skulle bli av stor betydning fremover. Den første var at kristendommens bånd til den ekspanderende vestlige kolonihandel var mer en hemsko enn en støtte for forkynnelsens gjennomslagskraft. Han begynte derfor å løsne på misjonens bånd til og nær avhengighet av den portugisiske stat, og passet på at ikke kolonimakten la seg for meget opp i kirkens arbeide. Videre forbød han jesuittordenens medlemmer å samarbeide med den portugisiske inkvisisjonens jakt på heretikere. Inkvisisjonen var blitt gitt innpass i India i 1540. Men det viktigste var pater Valignanos tredje overbevisning, nemlig om kulturell tilpasning (adaptasjonsmetoden). Denne tilpasningslinjen skulle bli pregende for jesuittenes misjonsinnsats i Asia i nær to hundre år fremover.
Valignano var den katolske Orientmisjonens fremste og mest toneangivende «missiolog» (for å bruke et moderne ord). Hans tankegang, som han også ville gjøre gjeldende for Kina, lar seg illustrere ved hans standpunkter i Japan:[69][70]Misjonærene måtte tilpasse seg den japanske sosiale orden. De må venne seg til japansk mat, og omhyggelig etterleve japansk etikette. Klærne de bar måtte gjenspeile deres ordens fattigdomsløfte (alle misjonærer i Japan var jesuitter). Misjonærene måtte lære seg språket, og ikke slå seg til ro med tolkers hjelp. Man må fremme japanske prestekall, for at kirken raskt kunne komme på japanske hender. Trosfremstillingen skulle skje med adaptasjon av beskrivelser og eksempler til japansk bevissthet, tankemåter, historie og samfunnsforhold, men det måtte ikke foretas avkortelser hva gjelder den kristne læres innhold. Det skal ikke stikkes under en stol eller relativiserte at kristendommen er veien bort fra fortapelsen og til frelsen.
Etter at den japanske hersker Toyotomi Hideyoshi i 1587 ved et edikt (som han dog ikke fulgte opp) ville utvise misjonærene fra Japan, vurderte Valignano nye tiltak. I 1592) holdt han et møte i Japan med jesuittene der, og de besluttet å opprette et eget kollegium i Macao for utdannelse av japanske prester. Med pavelig godkjenning kunne St. Pauls universitetskollegium åpne i 1594. Her ble ikke bare japanere presteutdannet, men også europeiske misjonærer øremerket for Japan fikk sin endelige formasjon der i samlivet med sine japanske medbrødre. For Valignano var det grunnleggende at det var europeerne som skulle tilpasse seg japanerne, - ikke omvendt. Da Japan senere ble helt lukket for misjonen, forandret kollegiet karakter ved at det nå helt og holdent konsentrerte seg om forberedelse av prestetjeneste i Kina.[71]
Valignano kalte Michele Ruggieri som virket i India til å komme til Macao, der han først skulle vie sin tid til et grundig studium av kinesisk. Så ble han med på markedsferd til Guangzhou, der han snart vant mandarinenes gunst som tolk og lærd mann.[72]
Han forfattet i 1581 en katolsk katekisme: Tiānzhǔ Shilu Zhengwen («Sann kompilasjon om Himmeles Herre», på grunnlag av han egen latinske tekst «Vera et Brevis Divinarum Rerum Expositio»).[73][74] Noe senere kom den unge Matteo Ricci som også lærte seg språket grundig, og de to fikk tillatelse til å slå seg ned i provinshovedstaden Zhaoqing. Ruggieri hadde oppholdt seg en kort periode i Zhaoqing året før (1582), sammen med jesuitten Francisco Passius. De slo seg ned i Tiān níng sì (Den himmelske freds tempel, 天宁寺). De to jesuittene ble beordret til å kle seg i buddhistmunkers gevandter og rake seg på hodet. De ble jaget vekk noen måneder etter, etter den stedlige guvernørens død. Også Ricci kledte seg etter anvisning i buddhistmunkers klær og glattbarberte sitt hode.
Etter å ha gått gjennom mange vanskeligheter og med hjelp fra provinsguvernøren Wang Pan, fikk de etter to år, i mai 1585, tillatelse fra myndighetene til å bygge hus og en kirke i Zhaoqing. Dette var den første kristne byggevirksomhet i Kina etter fransiskanermisjonens tid. Misjonen ble tatt vel imot.
Men dette syntes helt utilstrekkelig for dem som kun målte misjonens frukter etter antall døpte. Til Manila var det kommet en spansk jesuitt, Alonso Sanchez, han skjulte ikke sin misbilligelse. Han mente at et væpnet protektorat over misjonen var det eneste riktige, og hadde ingen tro på Valignanos metode.[75] Men Valignano, som hadde gode erfaringer med sin metode i Japan, holdt på sitt.
Pater Ricci begynte etterhvert på en ferd nordover med det endelige mål å få foretrede for keiseren i Beijing og slik få et gjennomslag for den kristne sak. Det var på denne ferden at pater Ricci tok sitt viktigste initiativ så langt: Han skrev i 1594 fra Nanchang og bad sine overordnede i Macao om å få lov til å legge av seg den buddhistiske drakten de var blitt bedt om å kle seg i, og det ble innvilget.[76] Det var kanskje ikke så vanskelig å forstå, for Valignano visste også at Ricci og de andre jesuittene var hånt og banket opp på grunn av sine drakter: Mange kinesere så ned på buddhismen som noe mindreverdig og fremmed. Pater Ricci anså han etterhvert at konfucianismen var nøkkelen til akkomodasjon - Ruggieri hadde avvist konfucianismen, og ment at den kinesiske buddhisme var bedre egnet. Ricci hadde merket at buddhistdrakten hadde hemmet hans kontakt med konfuciansksinnede kinesere. Men etter (kles)skiftet hadde han med ett et nytt og bedre innpass blant de kinesiske høylærde. Det var også med på å redusere både forvekslingsfaren med hemmelige buddhistiske selskap som Den hvite lotus, og dempe spionasjemistanke etter at det var brutt ut krig mellom Kina og det buddhistiskdominerte Japan i Korea.[77] Ricci var nå Læreren fra det store vestlige osean, og kledte seg i mandarinenes silkekappe og seremonielle firkantede hatt.
Stadig med støtte fra Valignano studerte han de kinesiske klassiske skrifter og modifiserte sin presentasjon av kristendommen deretter. Etter et mislykket forsøk i 1598 lyktes det ham i januar 1600 å ble mottatt i Wanli-keiserens hoff i Beijing. Hans trosinnføring Tiānzhǔ Shiyi («Den sanne lære om Himmelens Herre»), som ble utgitt i 1603, var av stor betydning i mange tiår.[78] Verket viser Riccis svært inngående innsikt både i kinesisk filosofi og i europeisk filosofi og teologi.
Ricci fikk raskt ry på seg blant kineserne for sin tekniske og vitenskapelige innsikt. Han fremviste slike noviteter som venetianske prismer, europeiske bøker og malerier og gravurer, solur, klokker, og gjorde ferdig den første versjon av sitt verdenskart: Det store kart over de ti tusen land. Alt dette tiltrakk en stadig tilstrømning av vitebegjærlige kinesiske mandariner. Den alminnelige tanke blant kineserne hadde vært at jorden var flat: Riccis kart åpnet dem for en helt ny virkelighetsoppfatning. Hans kart, som skulle gjennomgå en rekke korrekturer og forbedringer, innledet en helt ny era i kinesisk kartografi. De fikk nå en bedre forståelse om landmassene og verdenshavene.
Dette var bare en begynnelse: Over årene i Kina skulle han gjøre kineserne kjent med en rekke utviklinger innen europeisk vitenskap, blant annet innen matematikk, og han utgav også mange verker om kristendommen på kinesisk. Han introduserte trigonometriske og astronomiske instrumenter, og forfattet skrifter om astrolabiet, sfærene, mål og isoperimetri. Mange av hans verker ble høyt skattet av keiseren og hans hoff. Ricci oppfordret også sin orden om å sende dyktige astronomer og vitenskapsmenn. Ikke alle var enige i eller forstod misjonsstrategien, men han fikk gjennomslag. Astronomen pater Sabbatino de Ursis kom i 1606. Han skulle i 1611, bare noen måneder etter Riccis død (1610), bli satt til å videreføre arbeidet i det kinesiske keiserlige stjerneobservatorium i Beijing for å utarbeide en mer nøyaktig kalender. Dette var blitt et presserende behov for keiseren, for han hadde like før gått ut med en forutsigelse av en solformørkelse som var én time feil. Det keiserlige astronomibyrå som var satt til å assistere keiseren i hans embedsplikt om å merke sol- og måneformørkelser var altså ikke sakkyndig nok.
Den keiserlige beslutning av 1611 som overdro ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium og ledelsen av det keiserlige astronomibyrå til jesuittene, bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk.
Pater Ricci var blitt kjent med en rekke ledende mandariner. Paul Xu Guangqis konversjon skjedde etter han ble kjent med pater Ricci. De to skulle samarbeide nært på mange områder, blant annet med oversettelse av vestlige lærde skrifter, som de første delene av Euklids Elementene. En annen mandarin som ble katolikk var Li Zhizao. En rekke sentrale skikkelser ved keiserhoffet lot seg døpe. Valignano satte stor pris på disse fremgangene, men opplevde ikke at kirkens vekst akselererte. Da han døde i 1606 var det ennå bare 2.000 katolikker i Kina utenom Macao.
Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om adaptasjon til kinesiske konfucianske skikker var modnet. Det gjaldt blant annet spørsmålet om Guds navn og om de kinesiske riter, særlig forfedrekulten. I desember 1603 gav han i egenskap av misjonssuperior et epokegjørende direktiv om saken, etter å ha klarert det med pater Alessandro Valignano. Direktivet er ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av to omdiskuterte riter, dvs. knyttet til Konfucius og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at den kinesiske forfedrekulten ikke var overtroisk.
Enkelte av jesuittmisjonærene var kritisk til dette, særlig pater Niccolò Longobardo, men de fikk etter en tid almen aksept i ordenen. Men striden om ritene blusset opp igjen flere ganger senere, i forhold til misjonærer fra andre ordenere og etterhvert med engasjement fra Pavestolen. Det tok over hundre år før ritestriden ble endelig avsluttet med et definitivt pavelig dekret, som på vesentlige punkter underkjente Valignanos og Riccis standpunkter.
[rediger] Arven etter pater Matteo Ricci
[rediger] Keiserlig gravplass til pater Ricci
- Se også Zhalan
Pater Ricci hadde kjøpt seg et bosted i Beijing som ble kjent under navnet Nantang. Det var der han døde. Da han følte at timen nærmet seg, preste han sine brev og ordnet sine papirer, og skrev i sitt aller siste brev til ordensledelsen i Roma hvor viktig det var å sende prester som ikke bare er «gode, men også menn med talenter, siden vi har å gjøre med et folk som er både intelligent og lærd».[79]
Under dødsleiet ble huset overfylt av folk som ville ta farvel, både katolske og andre, og Ricci bad om å bli båret til et større rom for å kunne ta imot flest mulig av dem.[80]
Ved hans død den 11. mai 1610 gav keiseren deler av gravlunden Zhalan til jesuittene, og der ble han gravlagt. Gravfeltet lå ganske nær porten i vestmuren til Den forbudte by. Slik hadde Ricci klart å slå en første bresje inn til Kinas tillukkede indre sirkler. Også i døden bragte han kristendommens sak femover: Hoffembedsmenn, regjeringsministre og stormandariner kappedes om å hylle ham og de var så mange som ville være med under den offisielle hyllest som ble hogd inn på hans gravmæle at det måtte rasjoneres hvor mange navn som kunne meisles inn.[81] At han fikk et gravmæle skjenket av selve keiseren bled av umåtelig betydning for misjonens prestisje. Hans medbror pater João Rodrigues, en veteran fra japanmisjonen, gikk så langt som å si at Ricci hadde «utrettet mer ved sin død enn ved sitt liv».[82]
Jesuittordenens nye superior for Kinamisjonen, pater Longobardo, selv anbefalt av Ricci som sin etterfølger, hadde en lang stund misbilliget Riccis metoder på grunn av den langsomme fremdriften av dette indirekte apostolatet, men fulgte nå opp etter å ha sett at andre metoder bar liten frukt.[83]
Arven etter Matteo Ricci var stor, ikke bare for misjonene i Kina og Kinas økende innsikt i vestlig vitenskap, men også ved at den avfødte en stor respekt for alt kinesisk i lærde kretser i Europa. Den tidlige sinologi i Vesten var en som var full av beundring for Kina, og dette var en holdning som skulle holde seg til ca år 1800, da man i Vest begynte å se ned på kineserne. Den tidlige sinologi var i det alt vesentlige et kristent prosjekt, og den tok i en viss grad farge av det Ricci hadde skrevet:
- Av alle de hedenske nasjoner som er kjent av vårt Europa, kjenner jeg ingen som har begått færre feil på religionens område enn Kina i dets tidlige antikk.[84]
[rediger] Tidlige kinesiske konvertitter
Svært viktige for at katolisismen fikk rotfeste i lærde kretser ble de tre tidlige konvertitter som senere ble kjent under tilnavet kristendommens tre søyler i Kina.[85] Det var mandarinene Li Zhizao, Xu Guangqi og Yang Tingyun. De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til neokonfucianismen. De hadde alle nådd opp til «doktorgradsnivået» (jingshi), den høyeste klassen innen mandarinhierarkiet.[86] Før de ble døpt hadde deres interesse for buddhismen vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etterhvert var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen.[87]
Man kunne godt også inkludert en fjerde i søylegruppen, som var fullt på høyde med dem av betydning: Wang Zheng. To andre stormandariner er også nevneverdige: Xu Leshan og Zheng Yiwei.
Nå er det ikke slik at de første misjonærer neglisjerte vanlig folk. Faktisk var den første som jesuittene døpte i Shaoqing en dødssyk mann av laveste rang,[88] og pater Riccis aller første konvertitt i Beijing var fra folkets bredere lag - hans kinesiske navn er nå ukjent men han ble døpt Benedikt, og levde et forbilledlig kristenliv til sin død i 1624 i den høye alder av 84 år.[89]
Xu Guangqi (1562-1633) fra Shanghai var den fremste av «de tre søyler». Han var blant annet jordbruksforsker og matematiker, og ble katolikk i 1604. Han ble kjent med Matteo Ricci, og forfattet bøker sammen med ham. I 1607 oversatte de sammen de første deler av Euklids Elementene til kinesisk. Hans etterkommere forble overbeviste katolikker i mange generasjoner. Li Zhizao (1565-1630) fra Hangzhou ble døpt i 1610; også han hjalp Ricci og de andre jesuittene med utforming av deres oversettelser av vitenskapelige verker til høyverdig språkform. Det var han som gjorde kjent funnet av den nestorianske stele i 1625, og han utgav en viktig kompilasjon av jesuittenes verker i 1626, Tianxue chuhan.[90] Yang Tingyun (1562-1627), døpt ca 1611, var gjennom sin utdannelse rotfestet i neokonfucianismen og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Han hjalp jesuittmisjonærene i deres forfatterskap og under 1616-17-forfølgelsene, utgav også selv verker, og var med på å organisere kirken på sitt hjemsted Hangzhou og andre steder. Wang Zheng (1571-1644), døpt ca 1616, var i tillegg til å være en forfatter av religiøse og andre skrifter også en oppfinner, og han hjalp med å tilrettelegge for misjonen i sin hjemprovins Shaanxi.
Det har vært diskutert blant sinologer om hvor stor påvirkning kristendommen hadde på det kinesiske samfunn i den overgangsperiode som kalles Ming-Qing-årene. Det er klart at den innflytelsen er blitt overdrevet av mange. Andre har derimot ment at det kristne tankegods i virkeligheten var uforenlig med kinesisk tanke og dermed var det bare unntaksvis at den kunne gjøre seg gjeldende[91], og andre mente at katolisismens sentralisering med sentrum utenlands og jesuittenes forsøk på å være både vitenskapmenn og prester på én gang var en umulig rollekombinasjon som vanskeliggjorde gjennombruddet.[92] Men studerer man hvordan jesuittenes ledende konvertitter med styrke og relativ letthet klarte å skape en inkulturert kinesisk kristendom[93], som for eksempel i Hangzhou der de stod særlig sterkt i lang tid, ser man at en vellykket inkulturasjon faktisk var mulig.[94]
[rediger] Ritestridens stridsspørsmål skissert
- (Utdypende artikkel: Ritestriden i Kina)
Valignanos og Riccis standpunkter til «de kinesiske riter» skulle danne skole for misjonen i over hundre år, men den var gjentatte ganger utsatt for kritikk, noen ganger åpenbart fra dårlig informert hold, andre ganger fra mer kompetente kritikere.
På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid i Kina. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,[95] selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.
Ritespørsmålet hadde to elementer, både det som i egentlig forstand hadde med riter å gjøre, og med det som bedre kan beskrives som terminologispørsmålet. Av ritene dreide det seg primært om Konfuciuskulten og om forfedrekulten.
Konfuciuskulten bestod av seremonier i templer eller haller til ære for Konfucius. Konfucius var etablert som nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral. Forfedrekulten var inngrodd i alle samfunnslag, og gav seg ytre uttrykk blant annet i «kowtow»-bøyninger, røkelsesbrenning og matservering foran de avdødes lik, graver eller minnetavler.
Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som en åndetilbedelse som Bibelen fordømmer, eller om de var å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til forståelsen av det å være ekte kineser, slik at seremoniene kun var uttrykk for akseptabel barnlig pietet (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem).
Blant terminologispørsmålene var det sentrale punkt om oversettelsen av ordet Gud (eller rettere sagt latinens Deus). Allerede Michele Ruggieri hadde etter råd fra kinesere tatt i bruk ordet Tiānzhǔ (天主 «Himmelens herre»). Matteo Ricci overtok dette, og brukte synonymt også Tiāndì (天帝 «Himmelens hersker») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»). Tiān (天, «himmel») og Shàngdì var gamle erværdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som tu-si for det latinske «Deus» og, enda tidligere, a-luo-he for det assyriske og nestorianske «Allah», igjen beslektet med Elohim fra 1. Mosebok) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv). Men det skulle oppstå usikkerhet om ordet tiān. Ordet refererer både til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.
Ved jesuittenes møte om språkspørsmålene i Jiading i 1627 (Jiadingkonferansen) ble man enig om å oversette «Gud» med Tiānzhǔ, og legge bort ordet Shàngdì, unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed.[96]
Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om kalligraferte skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse? Både i de egentlige ritespørsmålene og i terminologispørsmålene var Ricci klart på den mest åpne side, mens motstanderne som etterhvert meldte seg var mer engstelige og restriktive.
[rediger] Jesuittenes virke innen vitenskap og teknologi
Hele tiden under jesuittenes virke i Kina spilte vitenskap en viktig rolle. Det ble brukt som et evangeliseringsredskap: Matteo Ricci hadde funnet ut at det var en god måte å vekke de kinesiske høylærdes interesse og respekt på. Med få unntak var jesuittene alene om å følge denne strategien.
De sendte mange av sine beste hoder den temmelig farefylte sjøveien til Kina, en lang reise der tapene kunne være store til sykdommer, uhell under uvær, og forlis.[97]
Astronomi og kalenderarbeid ble fra tidlig av sentrale satsningsområder, fulgt av matematikk. Men jesuittenes innflytelse var også merkbar innen geografi, særlig kartografi. Ikke bare kineserne, men også europeerne, fattet interesse. Ikke minst pater Martino Martinis kart over Kina, Novus Atlas Sinensis (1655), fikk stor innflytelse også i Europa. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder,[98] og utgav verket på flere språk.[99] Det var i mange år det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina.
Innen botanikken spilte jesuittene også en rolle, om enn en noe mindre. De introduserte også en rekke nye teknologiske innovasjoner, som for eksempel artilleri og klokkemakerkunst. Generelt han det sies at jesuittene også gav Kina svært viktige impulser ved å gjøre den vestlige humanistiske kultur kjent i landet og ved å bruke humanismens metoder (som ad fontes! - studiet av kinesiske kildeskrifter) i sin dialog med de kinesiske lærde.[100]
At jesuittene var i stand til å spille på disse strenger, skyldes at de fra begynnelsen av i Europa hadde inkludert naturvitenskaplig utdannelse i sitt omfattende og dyptpløyende opplæringssystem av sine prester. I tillegg til en grundig filosofisk-teologisk og generelt humanistisk dannelse gikk de inn i naturvitenskapene i en slik grad at jesuitter på en rekke områer ble de ledende europeiske vitenskapsmenn. Christoffer Clavius gav matematikken en viktig plass i jesuittenes utdannelsessystem, og en rekke av Kinamisjonens jesuitter hadde sittet under hans lærestol.[101]
Pater Ricci hadde før sin død oppfordret sin franske medbror Nicolas Trigault til å tråle Europa for nødvendig vitenskapelig utstyr for å kunne assistere ved det kinesiske hoff særlig på teknikkens og astronomiens område. Trigault anskaffet også en boksamling etter modell av Ambrosiana-biblioteket i Milano, og fikk det bragt til Kina. Etterhvert ble meget oversatt eller gjengitt tilpasset til kinesisk. Det store katolske kinesiske bibliotek som vokste fram var til halvparten viet de religiøse vitenskaper, og til halvparten de profane vitenskaper - i alt dreide det seg om rundt tusen titler.[102][103]
Under sitt Europabesøk var Trigault også i Roma og bad om tillatelse til å utdanne et kinesisk presteskap og benytte en kinesisk liturgi. Den 26. mars 1615 gav Kongregasjonen for ritene, under ledelse av kardinal Robert Bellarmin S.J., sin tilslutning til ønsket. Samme år gav pave Pius V med sitt dekret Romanae Sedis Antistis tillatelse til at Bibelen skulle bli oversatt til kinesisk, og for at både utenlandske og kinesiske prester kunne benytte kinesisk for Messen, Breviaret og forvaltningen av sakramentene.[104]
Noen egentlig bibeloversettelse ble imidlertid ikke gjennomført. Men i 1635 skrev imidlertid jesuittmisjonæren Giulio Aleni en bok med tittelen Tianzhu Jiangsheng Yanxing Jilüe («Den sanne historie om den inkarnerte Himmelens Herres ord og gjerninger»), som i form av en Jesusbiografi gjengav innholdet av de fire evangelier. I de følgende to århundrer ble det kontinuerlig utgitt en rekke «direkte forklaringer» og «korte forklaringer» som predsenterte bibelsk stoff i de forskjellige sammenhenger, det være seg liturgisk, åndelig eller sjelesørgerisk.[105]
Med seg tilbake til Kina hadde Trigault sin sveitsiske medbror Johannes Terrentius. Han var tidligere lege og var nå astronom og venn av både Johannes Kepler og Galileo Galilei, og klarte å legge grunnlagene for en astronomisk encyklopedi før han døde i 1630. Hans viktigste etterfølger som hoffastronom i Beijing ble kølneren Adam Schall, som kom til hovedstaden samtidig med sin medbror astronomen Giacomo Rho - begge riktignok fordi keiseren mente at de kunne fungere som militærrådgivere. De ble imidlertid raskt opptatt med keiserens planlagte kalenderreform og med forutsigelsen av sol- og måneformørkelser. Disse hoffjesuittene nøt høy prestisje ikke bare ved minghoffet men også generelt blant høylærde mandariner. De utgav både filosofiske, religiøse og naturvitenskapelige verker og nøt høy prestisje, trass i opposisjon fra endel buddhistiske bonser og funksjonærer.[106]
[rediger] Den neokonfuciansk-kristne ortodoksi
Jesuittenes kateketiske arbeid skapte en særegen ny ortodoksi som noen forskere har kalt «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi».
Tiānzhǔ Shiyi 1603: En tidlig og viktig spore for «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi» var Matteo Riccis teologiske arbeider, og da fremfor alt katekismen Tiānzhǔ Shiyi. At dette fant gehør, ble gjenspeilet av de ledende mandarinene som konverterte til kristendommen.
Wanwu Zhenyuan 1628: Mange andre misjonærer fulgte i hans fotspor, men den viktigste av dem var pater Giulio Aleni, som utgav katekismen Wanwu Zhenyuan («Alle tings sanne opprinnelse») fra 1628. Denne fremstillingen av naturlig teologi ble et hjørnesteinsverk for kinamisjonen, slik at kineserne ut fra sine kulturelle forutsetninger kunne undervises i hvordan mennesket ved bruk av sine naturlige evner og opplyst av sin naturlige fornuft kunne nå frem til kunnskap om Gud. I åpningskapittelet «Alle ting har sitt opphav» tok Aleni for seg den påstand endel kinesiske lærde kom med om at de kinesiske klassikere tiet om himmelens og jordens opphav. Dette var ikke korrekt, fremholdt Aleni siden klassikerne berettet om at alle ting hadde sitt opphav på Fuxis, Shennongs og Huangdis tid, den legendariske kinesiske urtid. De gamle kjente til perioden før deres egen era, og innså at himmelens og jordens opphav ikke kunne ha vært så lenge før det. Uten å krenke de kinesiske bilder av himmelen som fader og jorden som moder, eller deres begges mildhet (en), fremholdt Aleni at hverken jord eller himmel - verken alene eller i spontant samvirke - hadde frembragt mennesket eller tingene. Denne argumentasjonen går over i en drøftelse av skaperen av himmel, jord og alle ting, som ikke bare skaper men også opprettholder alt i deres eksistens. Dette er Himmelens herre (Tiānzhǔ), himmelens og jordens skaper, all skapnings opphav, og som selv ikke har noe opphav.[107]
Zhujiao yuanqi 1643: Adam Schall bygget på Aleni men var klarere i sin fremstilling av det universelle ved læren om «Himmelens Herre». Vel var det blitt vanlig i Kina å kalle den for «Læren fra Vest», men sannheten om Himmelens Herre var større enn at den kunne karakteriseres med kompassretninger. Adam Schalls viktigste verk i så måte var hans firebinds fremstilling Zhujiao yuanqi (Kristendommens opprinnelse og fremgang, 1643) og den kortversjonen (zonglun) av dette verket som han i 1642 hadde utarbeidet for en siste Ming-keiseren, Chongzhen. Kosmologien og argumentasjonen for Guds eksistens ut fra den naturlige åpenbaring var mer utviklet, og han fremhevet hvordan den gode hersker, både den himmelske hersker og de forskjellige jordiske hersker, bygde sitt herredømme på «Den Store Fred». For å vise veien til Den Store Fred, analyserte han de tre tradisjonelle lærer konfucianismen, taoismen og buddhismen. De to sist nevnte brukte han lite plass til, fordi de aller fleste av disse lærers tilhengere «aldri når frem til denne vei». Han fant mer å bygge på innen konfucianismen, men sa at den ikke kunne anses for å representere den universelle lov. Men den ferske innsikt om den nyoppdagede nestorianske stele gav ham, gjorde han rede for hvordan lærde fra Syria hadde bragt innsikten om jingjiao beiwen til Kina under Zhen'guan-perioden av Tang-dynastiet. Denne lære var gått tapt, men det var denne som Matteo Ricci hadde bragt tilbake til Midtens Rike nesten tusen år etter. Schall medgav også at kinesiske kritikere hadde rett i at læren om ikke å være hevnlysten mot sine fiender og om å elske sin neste, var krevende. Men man ville gå i mot «Himmelens herres rette instruksjoner» hvis man justerte på dette for å gjøre læren lettere å følge.[108]
[rediger] Langsom vekst under Ming-dynastiets nedgangstider
| År | Katolikker |
|---|---|
| 1585 | 20 |
| 1597 | 100 |
| 1600 | 2.000 |
| 1610 | 2.500 |
| 1615 | 5.000 |
| 1627 | 13.000 |
| 1636 | 38.000 |
| 1670 | 274.000 |
| 1700 | 300.000 |
| 1800 | 200.000 |
Det kinesiske rikes tilsynelatende velvære maskerte dype problemer, og det hjalp ikke keiseren levde sitt eget liv i sitt enorme palass med sine konkubiner og evnukker. Dyktige patrioter mistet motivasjonen. Politisk selvtekt og korrupsjon tok overhånd, hungersnøder og opprør brøt ut. I mens rykket de halvnomadiske mandsjuene langsomt men sikkert nærmere hovedstaden. Lærde kristne så med fortvilelse på Ming-dynastiets gradvise sammenbrudd.[109] Midt i det hele arbeidet et tyvetall misjonærer spredt rundt i landet og tok seg tålmodig av de små kristne grupper i landets indre, rundt Chang Jiangs nedre løp, i Shanghai, i Hangzhou og så videre, i alt bare noen få tusen. Overalt var det Matteo Riccis eksempel de fulgte, men etterhvert slik den ble videreutviklet av pater Giulio Aleni i Fujianprovinsen.[110] Sammenlignet med de tall spanjolene kunne vise til fra Latinamerika eller Filippinene var det ikke meget. Men Kina var en høykultur; det stiller andre krav til misjonen. Og jesuittenes metode bar rike frukter i andre høykulturland. Pater Alexandre de Rhodes vant mange tusener til kristendommen i Annam og Tonkin,[111] og rett før utbruddet av forfølgelsene i Japan var antallet katolkker der vokst til rundt 300.000.[112]
[rediger] Manila-baserte misjonærers komme (1631 og utover)
Frem til 1631 var jesuittordenens misjonærer i det portugisiske patronatets tjeneste de eneste som drev kristent misjonsarbeid i Kina. Men i 1620-årene tapte Ming-dynastiet tapte mer og mer grepet om de hovedstadsfjerne områder, som provinsen Fujian. Fra akkurat Fujian var det svært mange utreiste kinesere som hadde slått seg ned i og rundt Manila på de spanskstyrte filippinske øyer. Der bygde spanske ordensprester egne menighetskirker for dem, og ble til en viss grad kjent med deres levesett. De spanske prestene dro også til Formosa og misjonerte der, og håpet på muligheten å ta over til Fastlandet en gang. Portugal og padroadobispedømmene Goa og Macao ville ikke ha slik innblanding, og det var også jesuitter som engasjerte seg for å forhindre spanjolenes komme; de var jo understilt det spanske patronatet. Men den nyopprettede (1622) Propagandakongregasjonen i Roma var ikke så tilbøyelig til å la portugisiske interesser stille seg hindrende i veien for at flere misjonærer engasjerte seg i Kina.
[rediger] Andre misjonsmetoder
Fra sine ordeners ferske fotfester på Formosa[113] gikk i 1631 så dominikanerpateren Angelo Cocchi og i 1633 dominikaneren Juan Morales[114] og fransiskaneren Antonio de Santa Maria[115] i land i Kina. De ble tatt i mot av kristne i Fu'anområdet i Fujian som var blitt døpt av den italienske jesuittpater Giulio Aleni. Dette var på en tid da bispestolen i Macao hadde vært vakant i lengre tid, og jesuittene til tross for et relativt høyt antall var spredt tynt utover landet.
Det var også oppstått usikkerhet i misjonen på grunn av ritestriden. Den striden skulle få ny næring med de nye ordeners komme. Flere av de nye prestene hadde verken jesuittenes humanistiske utdannelse og heller ikke deres lange erfaring med de stedlige forhold. Det er likevel ikke rettferdig å anta at de forfektet avleggse metoder i sitt arbeide, som middelaldermennesker under renessansen. Det er noen ganger blitt hevdet at de spanske ordensfolk og hele den spanske kirke sørget for troens utbredelse ved hjelp av undertrykkelse av loale religiøse tradisjoner. Men realitetene er langt mer sammensatt.[116]
De ble bestyrtet over truslene mot «den rene tro» som de mente å se i de katolske fellesskap jesuittene hadde grunnlagt. Det er blitt hevdet at disse dominikanere og fransiskanere felte sin dom over jesuittenes metoder uten å ha den minste bakgrunn for å vurdere kinesiske forhold. Det er ikke helt rettferdig. De et utstrakt arbeid i utenlandskinesiske miljøer på Filippinene, særlig i bydelen Parian i Manila, der befolkningen stammet fra det sørlige Fujian. Misjonærene hadde dermed til og med et grunnlag i den relevante kinesiske dialekt som de stod overfor i Fujian. At de vurderte situasjonen såpass annerledes enn jesuittene kan dermed ikke tilskrives overfladiskhet; uenigheten var mer solid fundert.[117]
[rediger] Martyrium og utvisning
Deres intense pågangsmot førte til mange konversjoner. Men deres fordømmelser av konfucianske skikker som overtroiske provoserte de stedlige mandariner, som anskaffet og utviklet store mengder anti-kristne skrifter, og appellerte til den nye keiseren for å få ryggdekning for mottiltak. Svaret kom til Fuzhou den 4. november 1646[118], og raskt ble en av de mest fremgangsrike av dominikanere, Francisco Fernández de Capillas arrestert i Fu'an og underkastet en skueprosess. Han ble halshogd 15. januar 1647[119] og betraktes ofte (litt unøyaktig)[120] som Kinas «protomartyr». Resten av prestene ble utvist samme år. De kunne imidlertid vende tilbake etter kort tid. (Augustinere fra Filippinene kom også, men de etablerte seg ikke før i 1680 og skulle aldri bli så fremtredende som de andre.)[121]
[rediger] Ritestriden inn i en ny fase
Med dominikanerne og fransiskanerne ble ritestriden skjerpet. Stridens første fase, den internt jesuittiske, var bilagt ved at hovedkvarteret i Roma etter granskning ikke hadde reagert og etter Jiadingkonferansen i 1629 hadde skapt enighet blant jesuittene i Kina. Fra dominikanernes side var det fremfor alt pateren Juan Bautista de Morales O.P. som målbar kritikken, fra fransiskansk hold var det pater Antonio Caballero de Santa María O.F.M. Antagelig uten å ha gitt seg selv nok tid til å bli kjent med kinesisk kultur og finne ut hva jesuittene hadde gjort, sendte de en fordømmelse til biskopene på de filippinske øyer. Pater Morales utarbeidet i 1639 et memorandum om saken til jesuittermisjonens visitator pater Emmanuel Diaz (senior). Biskopene sendte den klagen de hadde mottatt til pave Urban VIII (1623-1644) i 1635, og snart var almenheten kjent med kritikken. Da pater Diaz drøyde med å svare, reiste Morales selv til Roma og fremla spørsmålet der i 1645. Der endte det i første omgang med at pave Innocent X (1644-1655) i et dekret av 12. september samme år tok stilling mot aksepten av de kinesiske riter.
[rediger] Patronatsproblematikken
- (Se også Den portugisiske patronatsretten)
I tillegg til særlig dominikanernes og jesuittenes avvikende tilnærming til misjonsmetodene, var det også andre grunner til friksjonene mellom nykommerne og jesuittene. Jesuittene var beskyttet av Portugal og deres beskyttere var så nært som i byen og padroadobispesetet Macao. Men fransiskanerne og dominikanerne var spanjoler, og de søkte sin ryggdekning fra erkebiskopene og generalguvernørene i Manila. Så tidlig som i 1638 brøt det ut en åpen kontrovers på Filippinene mellom de stedlige jesuitter som forsvarte sine ordensbrødre, og på den annen side dominikanerne og fransiskanerne.
I Roma var det allerede langt tidligere blitt klart at de portugisiske og spanske patronatene ikke lenger gav de gevinster for troens spredning som de en gang gjorde. Tvert i mot klarte de ikke å leve opp til de store utfordringer misjonenstod overfor, og samtidig innskrenket de kraftig Pavestolens mulighet til å få satt remedier ut i livet. Pavestolen hadde først forsøkt å bøte på problemet med å engasjere ordensprester fra andre nasjoner enn Portugal og Spania. Men disse ordensfolkene var også bundet til sine ordensforesatte, som ikke nødvendigvis tenkte likt og heller ikke alltid var lydhøre overfor Roma. Så det tiltaket gav ikke fullgode resultater. I tillegg omfattet patronatsbispedømmene ofte så svære områder at misjonærene ofte var isolerte og overlatt til seg selv. Koordinasjon var vanskelig, og isolasjonen førte til at heller ikke vilje til koordinasjon var den helt stor blant folk som var blitt vant til å foreta sine egne selvstendige vurderinger. Ettersom misjonærene ikke hadde biskops rang, kunne de heller ikke stifte fullverdige lokalkirker.[122][123]
Det var først etter at Propagandakongregasjonen ble grunnlagt og jesuitten Alexandre de Rhodes senere i århundret bragte nye ideer med til Roma etter mange års arbeid i Indokina og Macao at man slo inn på nye veier (se nedenfor: Propagandakongregasjonens engasjement).
[rediger] Dynastiovergripende ekskurs 1: Katolske kvinner og kinesisk kultur under det sene Ming- og tidlige Qing-dynasti
Før 1800 var det ingen kvinnelige misjonærer i Kina. Konsilet i Trient hadde fastholdt og foreskrevet at medlemmer av kvinnelige ordenssamfunn, det vil si for det meste nonner, skulle leve strikt klaustrert. Dette, sammen med de særegne kinesiske kjønnsroller, betød at det katolske arbeid blant kvinner i Kina stod overfor utfordringer som krevde stor kreativitet.
Det er et faktum at kvinner spilte en essensiell rolle for spredningen av kristendommen i Kina. Men lite forskning er foretatt på dette området, og selv om interessen for emnet er blitt påtakelig siden slutten av 1900-tallet, tilsier den beskjedne kildesituasjonen at dette trass i tiltakende forskning vil forbli utilfredsstillende utforsket. Dette gjelder særlig for tiden før år 1800. Misjonærenes brev beskriver riktignok i endel detalj kvinners rolle i det kinesiske samfunn (aspekter som fotbinding, konkubinat og prostitusjon), og det gjenstår her fremdeles ugjort forskning (2007).[124] Men det er relativt få biografier om kvinner, og intet som kan sammenlignes med det man finner om ledende kristne kinesiske menn. Et bemerkelsesverdig unntak er Candida Xu, hvis innsats og levned ble beskrevet i en bredt publisert biografi av jesuitten Philippe Couplet (Historia nobilis feminæ Candidæ Hiu christianæ Sinensis, 1688, oversatt til en rekke språk).
[rediger] Candida Xu
Candida Xu (1607 - 1680) var barnebarn av stormandarinen Xu Guangqi, og særlig etter hun ble enke gav hun betydelig åndelig og materiell støtte til misjonen. Han var kateket for sin slekt og deres hushold, og hun støttet sterkt opp om katolske sodaliteters virke. De kulturelle barrierer i Kina som gjorde det vanskelig for prestene å utøve nær pastoral rådgivning av kvinner var hun med på å finne løsninger på. Hun var den drivende kraft bak det meste av det den formelt ansvarshavende misjonæren i Shanghaiområdet, pater Francesco Brancati, fikk utført.[125] Hun fikk jesuittene til å spre passende religiøs litteratur blant kvinnene, og underviste selv tenåringsjenter om hvordan de, i strid med sosiale konvensjoner, skulle skrifte for prestene. Hennes finansielle bistand var også svært betydningsfull, både ved å muliggjøre bygging av kapeller og å utsmykke dem. Det er beregnet at hun virkeliggjorde byggingen av over hundre kapeller i Shanghai-området og annetsteds. Hun var blitt enke i ung alder, og ble så raskt den ledende kinesiske katolske kvinne på sin tid. Hun donerte midler som anskaffelsen av den boksamling som pater Philippe Couplet presenterte for pave Innocent XI i 1685 og om nå oppbevarers i Vatikanbiblioteket. Da hun døde forordnet jesuittenes generalsuperior i Roma at alle jesuitter skulle frembære tre messer for hennes sjel ettersom hun var en slik støtte for Kinamisjonen.[126]
Candida Xu var ikke det eneste forbilde for katolske kvinner den gang. Kildene nevner og priser også kvinner som Agnes Yang i Hangzhou (datter av Yang Tingyun) som ledet en gruppe konsekrerte jomfruer som utførte karitativt arbeid, Agata Tong (hustruen til mandarinen Tong Guoqi) som samarbeidet med Candida Xu og fikk sin mann til å gjenoppbygge kirker i Fuzhou og Ganzhou etter en forfølgelsesperiode og bistå med å bygge kirken i Hangzhou (1659). Justa Zhao og Monique Min hjalp pater Giandomenico Gabiani med å opprette menigheter i Yangzhou og Zhenyang i den daværende provinsen Jiangnan. Noen kilder gir grunn til å anta at de viktigste av misjonens kinesiske støttespillere på det praktiske plan var kvinner, som vel også var klare over at kristendommen hadde et frigjørende potensiale i forhold til de kinesiske kjønnsroller.[127] Ikke bsare jesuittenes misjon fikk uvurderlig hjelp av slike kvinner; dominikanerne hadde for eksempel den viktige tertiar Petronilla Teing i Xiapu i Fujian.[128]
[rediger] nei 内 og wai 外
Det kinesiske kjønnsrollemønster var et stort hinder for presters kontakt med kvinner. De var henvist til hjemmet, og de atskilte kvinne- og mannssfærer (henholdsvis nei 内 og wai 外) forbød fysisk kontakt mellom kvinner og menn.
Kjønnsrollene var sterkt diskriminerende, og bak den lå det en systemimmanent logikk. I grunnlaget for det konfucianske relasjonssystem var forståelsen om en naturgitt orden og harmoni, en lov som overordner og understiller, og en kvinne er underlagt sin far/mann/eldre bror. I tillegg kommer yin/yang. Tang er en positiv kraft, synonymt med maskulin kraft, den opplyste dag, åpenheten utad, innrettet mot det sosiale liv. Yin er en negativ kraft, synonymt med feminin svakhet, mørke, åpenhet mot det indre, mot hus og hjem og familie.[129]
Dermed var prestene oftest henvist til indirekte adgang til kvinner, som derfor måtte formidles trosundervisningen fra sine ektemenn. Man ska ikke tro at hustruene fulgte sine menn nærmest som vedheng; i hvert fall i de høyere samfunnslag hadde de en status som tilsa at de tillot seg å fatte egne beslutninger om slikt. Da stormandarinen Yang Tingyun først sendte bort sine sekundære hustruer og lot seg døpe i 1613, måtte det grundige undervisningsrunder til for resten av husholdet, og hans hustru lot seg ikke overbevise før to år etter. Det var ikke noe snakk om å følge med på lasset, eller bli kristen utelukkende i takknemlighet for at misjonærene hadde ryddet opp i det polygamiet som de fleste kinesiske kvinner i virkeligheten var lite tilfreds med. Men straks de konverterte, ble de ofte svært aktive i spredningen av tro og andakter i nei-sfæren av familien. Dermed ble de i virkeligheten misjonærer av stor betydning.
[rediger] Katolske kvinner ved Ming-hoffet
De kvinnelige konvertitter ved det keiserlige hoff mot slutten av Ming-tiden er særlig interessante. Det begynte med at noen evnukker konverterte i 1632, og dette var «menn» som hadde en mulighet til vanlige samtaler med palassets kvinner, noe som var umulig for andre. Snart fulgte en bølge konversjoner blant dem.
Man skal ikke tro at det her dreide seg om konkubiner. Mange var tjenestekvinner for keiserens hustruer og konkubiner, men mange var meget mer enn det. Ettersom palasset ikke kunne ha «vanlige» menn i staben var det velutdannede kvinner og evnukker som innehadde en rekke nøkkelposisjoner. Noen av de katolske kvinnene var sekretærer, andre var «ghostwriters» for keiseren som utformet keiserlige reskripter, edikter og andre dokumenter. I 1637 hadde 18 slike kvinner konvertert. Likesom i mandarinsystemet var det også et hierarki blant palasskvinnene med et begrenset antall på hvert trinn: Tre av de konverterte var blant de 12 av høyeste eller første klasse, én av 2. klasse, fire av 3. klasse, åtte av fjerde klasse, de to siste var emeriterte fra 1. klasse. I 1638 steg antallet katolske kvinner i Den forbudte by til 23, i 1639 til førti og i 1642 til femti. De dannet et særegent fellesskap. Den eneste kontakt med misjonærene de hadde, var pr brev. Pater Schall skrev utlegninger om kristen lære som evnukken Wang bragte videre; de bad i svarbrev om åndelig rådgivning, listet opp sine feil og bad om tilgivelse. Noe sakamentalt skriftemål kunne ikke dette bli, brevene ble det nærmeste man kom. Et kapell ble innredet for dem der de samlet seg til bønn og instruksjon formidlet ved Wang, og her døpte Wang nyomvendte.
I 1640 utnevnte pater Francisco Furtado (jesuittenes superior i Nord-Kina) én av damene til direktør for gruppen. Det er høyt usannsynlig at pater Schall noensinne kunne feire noen messe for dem. Han gjorde det leilighetsvis for evnukkene, men skriver at misjonærene var ute av stand til ha noen gudstjeneste for kvinnene i palasset. Keiseren og keiserinnen var godt oppmerksom på hva som gikk for seg, og de katolske kvinnenes fromhet og iver gjorde inntrykk på dem. Noen av konvertittene foreslo frimodig at de også burde la seg døpe. Bare én av keiserens hustruer, en from buddhist, bar negativt innstilt til katolikkene. Det ble også sagt at keiseren foreslo for noen av sine hustruer at de skulle konvertere. Ming-dynastiets fall gjør at man ikke kan vite om disse misjonerende katolske hoffkvinner ville ha lykkes i å vinne keiseren for kristendommen.[130] Jesuittene var meget klar over at den kristne monogame ekteskapslære ville være en stor utfordring, men de ville helt sikkert ikke vært med på å gi noen «særordning» for keiseren.[131] De hadde heller ikke unnlatt å ekskommunisere en av sine viktigste konvetitter og støttespillere, stormandarinen Wang Zheng, da han tok seg en konkubine.[132]
[rediger] Gudstjeneste og sakramenter
[rediger] Kvinnegudstjenester og kvinnekapeller
Forholdene i palasset var ekstra rigide, men også generelt i Kina måtte det regel være et heller fjernt forhold mellom prester og døpte kvinner; det var også nødvendig for at misjonærene ikke skulle bli utsatt for mistanke om seksuelle forhold med gifte kvinner. Ett resultat var at kvinner organiserte egne liturgier med synging av bønner, slik som var vanlig også blant buddhistene.[133] Noen kilder indikerer at det under mandsju-styret raskt ble noe lettere, slik at kvinner kunne komme til presteledede gudstjenester, men da til andre tider enn mennene. De rikere katolske kvinner i Beijing kunne møtes slik flere ganger om året, men på landsbygda var det mer sjeldent.[134][135]
Det ble tidlig klart at den kristne blanding av kjønnene under messene utløste en masse mistanker; å operere med manns- og kvinneside var slett ikke tilstrekkelig. Det ble nødvendig med atskilte gudstjenester. Det var ikke bare mistanker (og i forlengelsen av det: antikristen propaganda) og seksuelle orgier og presters omgang med kvinner, men det ble også assosiert til Den hvite lotus. Dette buddhistisk-inspirerte hemmelige selskap som ofte var arnested for samfunnsomveldende konspirasjoner hadde også møter der kjønnene ble blandet. Det bestod en reell forvekslingsfare flere steder: Var kanskje kristendommen en variant av dette undergravende hemmelige selskap?[136]
Som misjonen utviklet seg arrangerte kirken ikke bare forskjellige møtetidspunkter, men også atskilte møtesteder, for kvinnene. For eksempel nevner en kilde fra 1732 at av de 15 kirker som fantes i Guangzhou var det åtte for menn og syv for kvinner - med sine egne kvinnelige ledere. Det var likeså separate foreninger for kvinner og menn. Selv om disse ordningene samsvarte til den kinesiske samfunnsorden, innebar de at kvinner gjennom sine nettverksoppbygninger fikk større innvirkning samfunnsmessig enn de ellers ville ha hatt - fordi kristendommen betrodde oppgaver mer likeverdig mellom kjønnene. Noen kvinner ble opplært til å døpe syke barn eller til å gi dåpsforberedelse til voksne kvinner.
[rediger] Berøringsproblemet
Misjonærene måtte tilpasse liturgiene til det strikte nei/wai-skillet. I liturgien krevde både dåpen og særlig den siste olje at presten berørte den troende. Misjonærene innhentet tillatelser som reduserte berøringene til et minimum, og fikk også fritak fra en rekke av dem. Datidens ritualer foreskrev egentlig en rekke berøringer: Ved dåp var det i tillegg til overøsning av vann også plassering av salt på dåpskandidatens lepper, berøring med finger vætet med spytt på hans/hennes ører, og salving med olje på panne og bryst; for den siste olje ble det lett oljing av panne, ører, øyelokk, munn, håndflate, osv.[137] Et annet aspekt var segregeringen av kjønnene i det vanlige gudstjenestelige liv.
Ikke alltid fungerte tillempningene etter intensjonen. Ettersom kroppssalvingene ved dåp ble redusert eller bortfalt ble det åpenbart fra enkelte presters side «kompensert» med desto grundigere salving på hodet. Dominikanerpater Domingo Fernandez Navarrete anklaget noen jesuitter for «å gni og frottere kvinnenes ansikter med sine hender», og det var ikke det minste overraskende at vakte mistanker hos deres kinesiske ektemenn, mente han.[138] Det kan dog se ut til at dette problemet ikke kan ha vært så stort; det kan rett og slett ha dreid seg om skrupuløsitet hos helt nyordinerte prester som aldri hadde foretatt noen dåp før de var i Kina. Med veiledning rettet denslags seg.
[rediger] Kritikk av jesuittenes tillempninger
De kulturelle justeringer som jesuittene her foretok som del av sin akkomodasjonsmetode, falt ikke i god jord hos mer europeistisk orienterte misjonærer. I dominikanerpateren de Morales' klageskriv til Roma mot jesuittene i 1645 inneholdt som en av sine anklagende «avsløringer»: «Når [jesuitt]fedrene døper kvinner, unnlater de å applisere spytt på deres ører, og forsømmer å olje deres bryst og hode». Jesuittene anså det som en selvfølgelig kulturell tilpasning at disse ikke-essensielle deler av datidens dåpsrite ble utelatt. Jesuitten Furtado skrev også dette i sitt forsvarsskrift som tilslutt havnet på pave Urban VIIIs bord:
- «Blant kineserne er det høyst irregulært og uanstendig å blottlegge en kvinnes bryst og å berøre hennes hender eller munn. Hvis det overalt er nødvendig for Evangeliets tjenere å utvise omhu i deres omgang med kvinner, så er dette enda mer nødvendig i Kina».[139]
[rediger] Skriftemålet
Et særlig problem var skriftemålet, som foregår ved en privat samtale mellom (den mannlige) presten og den kinesiske kvinne. I forhold til især hennes ektemann var dette noe meget kulturfremmed: En religion som foreskriver at kvinnen til gitte tider skulle gi en fremmed mann hemmeligstemplet innsikt i hennes innerste tanker og handlinger, i en kultur der ektemannen selv knapt hadde anledning til å møte sin brud på tomannshånd før bryllupet og som også etter bryllupet bare sjelden kunne ha noen dypere samtale med hennes nærmeste slektninger.[140] Skriftemålsdisiplinen var nok en viktig grunn til at det ble satt ut lidderlige rykter allerede om pater Ricci og pater Longobardo, og den alltid gjestmilde pater Schall - som i de farefulle tider rundt dynastiskiftet både gikk på husbesøk for å se til kristne i skjul og hadde enda mer «åpent hus» enn vanlig for alle som fryktet for overfall, var utsatt for en vedvarende ryktestrøm.[141] Jesuittene utviklet forsiktigvis et svært godt system for kvinners skriftemål for at tenkende mennesker ikke skulle falle for ryktene. Én metode var denne: I borterste enden av husets største rom ble det hengt ned en matte fra taket. Skriftefaren satt på den ene side, og den skriftende på den andre, begge tett inntil matten for å kunne høre den annens lave stemme. I motsatt ende av rommet satt husets mester, slik at han kunne alt se men intet høre.[142]
[rediger] Konsekrerte jomfruer
Kvinner som viet seg til det religiøse liv ble under forfølgelsestider gjennomgående mildere behandlet enn mennene. Men dette var ikke en generell sannhet. Det var særlig vanskelig når en ung kvinne valgte å leve jomfruelig av religiøse grunner og avla kysthetsløfte i stedet for å gifte seg. I et samfunn der forholdene mellom ektemann og hustru ikke alltid var preget av respekt for likeverd, og ekteskap og enkers gjengifte gjerne var arrangerte og tvungne, var det sikkert mange katolske kvinner som så på muligheten av å leve som konsekrerte jomfruer som meget befriende. Man finner de første eksempler på slike jomfrufellesskap allerede i 1630-årene i de dominikanskledede misjoner i Fujian. De oppgaver som slike organiserte grupper av konsekrerte jomfruer fikk, var også svært meningsfylte. De opererte utenfor den sedvanlige patriarkalske kontroll, og som regel var deres ansvarsforhold i forhold til de omreisende misjonærer basert på tillit og stor selvstendighet.[143]
Et særlig kinesisk initiativ var grunnleggelsen av et institutt for kristne jomfruer i provinsen Sichuan mot midten av 1700-tallet.[144] Det var disse kvinnene som primært stod for katolisismens vitalitet og vekst der. Selv om de til å begynne med syntes å hold seg til det kontemplative liv, tok de villig på seg oppgaver innen evangelisering og sosial virksomhet fra 1770-årene av. De utøvet en rekke kirkelige verv og forestod nødhjelp og medisinsk omsorg. Deres mest vedvarende bidrag lå i at de drev en rekke skoler for jenter (hvis utdannelse i regelen ellers ble neglisjert).[145]
Da en rekke misjonærer ble utvist og kinesiske prester forvist før og etter århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet var det som oftest slike konsekrerte jomfruer som ble betrodd de kirkelige eiendommer.[146]
[rediger] Drap av småpiker, barneekteskap, polygami og jenteskoler
Helt frem til langt inn på 1900-tallet forble de kinesiske kvinners svake stilling i samfunnet et stort problem og ofte et viktig anliggende for den kristne misjon, både den katolske og den protestantiske. Det dreide seg om spørsmål som skikken med brudepris, som hang sammen med den alternative løsningen på det store og selvpåførte samfunnsproblemet med kvinneunderskudd som var salg av unge piker som husslaver kombinert med barneekteskap. Kvinneunderskuddet var forårsaket av den hyppige forekomsten av småbarnsdrap eller utsettelse på gaten av småjenter. Et annet problem var polygami eller konkubinat, særlig der den første hustru ikke hadde født noen sønn. Det var også en liten forståelse for nytten av kvinners utdannelse. De vestlige misjonærs radikalt avvikende syn på kvinners kår representerte en vedvarende friksjonsflate mellom misjonen og kinesiske kulturbærere.[147]
[rediger] Dynastiovergripende ekskurs 2: Tidlig misjon på Formosa
[rediger] Den første katolske misjon 1619-1642
Den første kristne på øya Formosa (Taiwan) var katolsk, og begynte i 1619. Dette var før Formosa kom under fremmed styre (først nederlandsk, så kinesisk), og før den massive innvandring av kinesere, og på en tid da det heller ikke var skjedd noen form for statsdannelse på øya. De første misjonærer var spanjoler, men blant dem var det også en japansk prest som senere skulle lide martyrdøden i sitt hjemland (han ble levende begravd i Nagasaki den 15. august 1633).[148] I 1629 hadde dominikanerne to misjonsstasjoner på øya, i Jilong og i Danshi, begge helt nord på øya.[149][150] Fransiskanere og augustinere kom også til øya. I 1641 var det allerede flere enn 4.000 katolikker. Dette var under den nederlandske periode, men de anti-katolske nederlendere hadde til å begynne med i virkeligheten bare kontroll med en liten del av øya. I 1642 var det imidlertid slutt; nederlanderne fordrev de katolske misjonærer.[151]
Mot slutten av 1600-tallet, først da øya var underlagt ming-lojale flyktninger, og senere da øya var blitt annektert av Kina og lagt inn under provisen Fujian, kom det en antikristen bølge, og katolisismen kunne ikke lenger utfolde seg. Den sank hen. Ser man bort fra noen kortere besøk var det ikke før i 1859 at det igjen kom katolske misjonærer til øya[152].
[rediger] Nederlandsk reformert misjon 1624-1661
Den aller tidligste protestantiske misjon i det som i dag er Kina fant sted på Formosa da øya i drøyt førti år (1624-1662) var helt eller delvis kontrollert av Det nederlandske Ostindiske kompani (Verenigde Oostindische Compagnie - VOC). Siden det ble organisert i 1601 hadde det engasjert geistlige til å være med på ferden mot Orienten - for å vareta sjelesorgen blant sine landsmenn. Med unntak av maktstrategisk motivert misjonsarbeid blant ambonesere og tamiler, engasjerte de seg ikke i misjon under kompaniets to hundre år lange historie. Formosa ble et bemerkelsesverdig særtilfelle.[153]
Etter at VOC hadde etablert hovedkvarter i Batavia vendte det blikket mot det kinesiske marked. Generalguvernør Jan Pietersz Coen mislyktes i å kaste portugiserne ut av Macao i 1622. Men to år etter etablerte hollenderne seg isteden på sandtangen Tayuan/Tayoan (opprinnelsen til det moderne navn Taiwan) sørvest på Formosa. Der bygde de fortet Fort Zeelandia. De hadde fra først av kinahandelen for øynene og hadde liten interesse for den lokale befolkning. Men fra 1634 kom en brå og stor territoriell utvidelse ledsaget av en skarp økning av dåp av øyboere. Det var prestene som hadde bevirket denne nye kolonipolitikken.[154]
Ca tretti geistlige ble sendt til Formosa så lenge nederlenderne var på øya, og hvor mange lekkateketer og landsbylærere som var i sving vites ikke. De første geistlige var Georgius Candidius og Robertus Junius, som bodde blant lokalbefolkningen og kunne konvertere noen landsbyer, fremme bedre landbruksmetoder, gi undervisning særlig til barna, og oversette evangeliene til lokale taiwanesiske språk. Junius begynte i 1637 å forberede unge menn innen teologi ettersom handelskompaniet nektet å ta dem med til Holland for at de skulle ble teologisk utdannet der. Fra 1647 ble de to erstattet av et nytt og større misjonsteam, som fortsatte i de samme spor. Mange tusener ble protestanter, men det er usikkert om noen av dem var kinesere. At de ikke forsøkte seg på noen bibeloversettelse til kinesisk forsterker formodningen at alle de kristne var urtaiwanesere.[155]
Hele eksperimentet ble bragt til opphør da Ming-lojalisten Koxinga satte over fra Kina med en stor hær på 25.000 mann i 1661. Under nederlendernes motstand ble noen av misjonærene drept, og andre sluppet fri etter nederlenderne overgav seg i 1662.
Da jesuittmisjonæren Joseph-Marie de Mailla besøkte øya i 1715 fant han tydelige rester av protestantismen, og den devosjon som fremdeles var levende var tegn på at det slett ikke bare hadde dreid seg om «ris-kristne». Noen spor av misjonen levde videre til godt inn i annen halvdel av 1800-tallet.[156]
[rediger] Dynastiovergripende ekskurs 3: Tidlig misjon i Tibet
Heller ikke Tibet var kinesisk eller kinesiskkontrollert i Qing-Ming-tiden. Men ettersom området er det i dag, er det riktig å nevne at det på denne tiden og uavhengig av jesuittenes kinamisjon ble foretatt to heller kortlivede misjonsfremstøt med utgangspunkt i India. Det var jesuittene som stod for disse; en misjonsekspedisjon til kongedømmet Guge i det vestlige Tibet, og en ekspedisjon til kongedømmet Utsang i det sentrale Tibet.[157]
I 1624 og 1625 ledet pater António de Andrade en ekspedisjon til Tsaparang, hovedstad i Guge. Del Andrades ekspedisjon fikk lov til å bygge et kapell i Tsaparang og undervise folk om kristendommen. Deretter, og kanskje som mottrekk, kom en muslimsk hær bestående av ladakhier fra det nåværende Kashmir og erobret Guge i 1632, og dermed var det 700 år gamle kongedømmet ødelagt.
De portugisiske jesuittene Estévão Cacela og João Cabral dro til Utsang i 1627-28, og deretter p. Francisco de Azevedo til Leh i 1631-32. Misjonen fortsatte sporadisk til 1640, og ble startet opp igjen for en stakket stund mellom 1715 og 1721 av p. Ippolito Desideri.[158]
....
....
[rediger] ..Mandsjuenes seier, første og midtre Qingtid (1644-1796)
Mandsjuene beseiret på 1600-tallet Ming-dynastiet for så å ta makten over Kina og innføre Qing-dynastiet i 1644. Det bestod til revolusjonen i 1911 som styrtet keiserdømmmet.
[rediger] Jesuittene og ming-pretendentene i Sør-Kina
Mens pater Schall i Beijing straks tilpasset seg de nye maktforhold, tok det tid før maktskiftet fant sted nedover mot sør og sørøst i Kina. En rekke Ming-pretendenter gjorde motstand mot de fremrykkende mandsjuene. Noen av jesuittene i de sørlige landsdeler kom ikke bare i berøring med dem, men ble også knyttet til deres hoff.
Den nyankomne pater Martin Martini virket sør i Hangzhou. Der var han blitt høyt skattet av ming-myndighetene. Da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini inn i fjellene i det sørlige Zhejiang og nordlige Fujian. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, Longwu-keiseren, og støpte kanoner for dem.[159] Han ble også gjort til mandarin av første klasse,[160] og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» (huoyao dachen).[161]
Senere seiret Qing-dynastiet, men det gikk smertefritt for p. Martini. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Adam Schall. Men pater Schall var engstlig for at hovedstadens mandsjuer etterhvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.[162] Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.[163] Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue den kinesiske mur.
En jesuitt som kom enda tettere inn på Sør-Kinas Ming-ledere var polakken Michał Piotr Boym. Han ble knyttet til hoffet til pretendenten Zhu Youlang (Yongli-keiseren) som holdt til i Guangxi og det sørlige Huguang. Lykken vende seg dramatisk i Ming-styrkenes favør i 1648, og Yongli-hoffet kunne da for en tid slå seg til i Zhaoqing. På denne tiden konverterte keiserens hustru til katolisismen og tok dåpsnavnet Helena. Også mange andre av hans familie og hoff ble døpt av de to jesuittene som virket ved hoffet. Navnet Helena var helt klart en helspilling til den hellige Helena, keiser Konstantins mor, så her lå også et håp hos misjonærene til grunn for navnevalget. En av keisersønnene fikk dåpsnavnet Konstantin. Men selv om keiseren også syntes å stå kristendommen nær - ellers ville det jo aldri hans nærmeste ha konvertert - ble han vissnok ikke døpt selv.
Keiseren hadde håp om å ville bevege Vestens katolske majesteter til å komme Ming-Kina til unnsetning. Han sendte også, forgjeves, brev med bønn om hjelp til en rekke europeiske fyrster. Brevene ble overbragt fyrstene av pater Boym. Etter en lang reise kom han til Venezia. Dogen gav ham audiens etter noe nøling. Men verken pave Innocens X eller den nyvalgte generalsuperior for jesuittordenen, pater Goswin Nickel, var begeistret for Boyms engasjement. I 1655 ble det valgt ny pave, Alexander VII, og tre år etter, den 18. desember 1658, gav han pater Boym en audiens. Paven var velvillig overfor Ming-dynastiet og dets anliggende, men kunne ikke tilby noen praktisk støtte. Hans svarbrev til keiseren hadde lite annet enn trøstens ord og en forsikring om at han ville be for keiseren. Men dette brevet gjorde at mange flere dører nå åpnet seg for pater Boym, og under en audiens lovet kong João IV av Portugal å støtte keiseren med militærmakt.
Boyms tilbakerreise til Kina ble sinket av portugisiske handelsmenn, som ønsket å holde seg inne med det nye styre. Han rakk aldri tilbake til keiserhoffet i fjellene. Noen militær unnsetning kom heller ikke, og til slutt fikk mandsjuene tak i Yongli-keiseren og henrettet ham i 1667.
[rediger] ..Shunzhi-keiserens tid (1644-61) og regentstyret (1661-1668/69)
[rediger] Dynastiskiftet
Da mandsjuene erobret Běijīng i 1644 og raskt begynte å etablere sitt nye dynasti, Qing-dynastiet, ble den seks-årige Shunzhi-keiserens første regjeringsår ivaretatt av to regenter. En av de lærde som det nye regimet «arvet» fra Ming-dynastiet, var pater Adam Schall.
Historien om hans mot under røverregimet i ukene før de rykket inn i hovedstaden, har nok også imponert mandsjuene. Han opplevde den siste Ming-keisers råskap før han hengte seg på kullhøyden i palasset - da han forstod at alt håp var ute, var det (nest) siste han gjorde å ta livet av flere av kvinnene i sitt keiserlige hushold, hvorav mange var katolikker.[164] Under de villskapens dager som fulgte, tok mange kristne tilflukt i pater Schalls hus. Huset ble en dag beleiret av en mobb som ville ta livet av dem og utplyndre residensen. Han tok da oppstilling i porten med et stort japansk sverd høyt hevet og lot en tjener stå ved siden av. Røverne trakk seg tilbake, men svor å komme bedre forberedt neste dag. Schall flyktet ikke.[165] På et for vår tid noe ufint vis regnet han med at de ville finne på noe annet å gjøre dagen etter: «Man kjenner kineserens vis; mannens pågangsmot, kvinnens svakhet i oppfølgingen» (Noverat Chinensium ingenium, quorum impetus virum, progressus foeminam monstrat).[166]
Etter at mandsjuene rykket inn, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskaplige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.[167]
[rediger] Pater Adam Schall og Shunzhi-keiseren
Pater Schall, som ble direktør for Det keiserlige astronomibyrå, arbeidet på palassområdet der stjerneobservatoriet stod, og ble kjent med den unge Qing-keiseren. Da Shunzhi ble gammel nok til å ta styringen selv, gjorde han Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Han søkte ikke bare om prestens råd innenfor astronomi og teknologi, men til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Pater Schalls nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår.
Keiseren tillot i 1650 byggingen av en stor katolsk kirke i Běijīng (Nantang-kirken = Sørkirken), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot Chán-buddhismen.
[rediger] Ritestriden fortsetter
Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål (quaesita) som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I 1650 sendte de derfor den lærde pater Martin Martini S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom Bergen i Norge på reisen. Først i 1654 ankom han Roma. Der fremla han to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter (forfedrekulten og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium.
Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for.[168] Resultatet var at pave Alexander VII (1655-67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra Det hellige Officium den 23. mars 1656 godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot prout exposita («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den 9. september 1659 løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.
Det manglet ikke på kulturåpen innstilling i misjonstenkningen i Roma på denne tiden. I 1659 hadde Kongregasjonen for Troens Utbredelse oppfordret sine misjonærer om ikke å forlange av folk at de skulle endre sine skikker og sedvaner så lenge de ikke stred imot troen eller god moral. Uttalelsen fortsatte:
- Hva kunne vel være mer absurd enn å bære Frankrike, Spania, Italia, eller noen annen del av Europa inn i Kina? Det er ikke den slags ting dere skal bringe. Dere skal bringe troen, som ikke avviser eller skader noen menneskers riter eller skikker, såfremt de ikke er fordervede.[169]
Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner Luo Wenzao sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den 20. november 1669, der nå pave Klemens IX (1667-1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, - så lenge det varte.
[rediger] Regentstyrets misjonærforfølgelse
I 1661 døde Shunzhi-keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser, Kangxi, var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter i tilfelle han selv døde ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass. Under kristenforfølgelsen i 1664-1665, som var iscenesatt av fremmedfiendtlige konfucianere, anført av Yang Guangxian, og tillatt av riksregenten Oboi som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den da alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel.
Alle utenlandske misjonærer, unntatt dem i ved keiserhoffet i Běijīng, ble forvist og holdt innesperret i Guangzhou. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schall hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater Ferdinand Verbiest S.J., forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke talte kinesisk så godt. Uansett - det strakk ikke til; her lå det intriger bak. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Běijīng, skulle piskes og forvises.
Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens protest. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem kinesiske konvertitter som ble henrettet. Men selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embede nå var lukket for jesuittene og deres astronomer.
[rediger] Enighet om ritespørsmålet, men midlertidig
Misjonærforfølgelsen hadde sammenført de utenlandske misjonærer til Guangzhou. Der ble 19 jesuitter, tre dominikanere og én fransiskaner (den eneste fra ordenen som oppholdt seg i Kina da) etter førti dager med grundige konferanser enige den 26. januar 1668 (kanskje med unntak av fransiskaneren) om en 42 artikler lang overenskomst. Et utdrag:
- «Hva gjelder de seremonier ved hvilke kineserne ærer sin mester Konfucius og sine forfedre, må de svar gitt av Den hellige kongregasjon av Inkvisisjonen og approbert av vår Hellige Far Alexander VII i 1656 følges fullt ut, ettersom de er basert på en svært sannsynlig oppfatning som det er umulig å rokke ved med noen beviser om det motsatte, og – gitt denne sannsynlighet – frelsens port må ikke stenges for de talløse kinesere som ville falle fra den kristne religion hvis de ble forbudt det de rettmessig og i god tro kunne gjøre, og ikke kan unnlate uten alvorlig skade».
Dominikanerpater Domingo Fernandez Navarrete, som også var med på konferansen, kunne imidlertid ikke komme til rette med overenskomsten, som han så mange svakheter ved. Under dikusjonene, som også dekket en rekke andre forhold som for eksempel hvorvidt man skulle be kinesiske katolikker blotte sitt hode i forbindelse med skriftemålet og hvordan dåp av kvinner best burde finne sted uten at deres ektemenn skulle feiltolke de prestelige berøringer, hadde gjentatte ganger funnet seg på motsatt side i debattene enn jesuittene, og var også sjokkert over enkelte av de jesuittiske tillempninger. Han skulle ikke lenge etter fornye sin motstand mot det jesuittiske og nå tilsynelatende omforente standpunkt itil ritene, og bringe denne kritikken videre til Pavestolen.[170]
[rediger] ....Propagandakongregasjonens engasjement
Kurieorganet Sancta Congregatio de propaganda fide (Den hellge kongregasjon for troens utbredelse) var blitt opprettet 22. juni 1622 av pave Gregor XV, i bullen Inscrutabili Divinae. Den oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt kleresi og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. I årevis hadde den strevd med å fravriste Spania og Portugal den kontroll de hadde med kirkens misjoner, men uten særlig fremgang. I 1649 ankom imidlertid den avignonske jesuittmisjonæren Alexandre de Rhodes fra Orienten. Han foreslo at paven opprettet apostoliske vikariater i Det fjerne Østen, det vil si pusset støvet av en sjeldent brukt kirkerettslig struktur og justerte den litt: Ettersom avtaler med de iberiske stater hadde innrømmet dem retten til å innrette bispedømmer, kunne paven istedet reservere misjonsmarkene fjernt fra disse bispesetene under seg selv, altså selv være deres direkte overhyrde. Så kunne han sende bispeviede vikarer som han selv utnevnte og som stod direkte ansvarlig overfor ham selv. Løsningen slo an. De Rhodes tok også skritt for å sikre vikarene et eget «pool» av misjonsprester, og ble en av initiativtagerne og stifterne av «Det parisiske ytremisjonsselskap» (Missions Etrangères de Paris = MEP).
De fleste av første apostoliske vikariatene omfattet områdene sør for det egentlige Kina (skjønt det apostoliske vikariat Tonking (1659) strakk seg inn i det sørvestlige Kina). Men i 1660 ble et vikariat opprettet i Nanjing, noe som på kartet innebar at godt over halvparten av Kina ble adskilt fra bispedømmet Macao, og i 1680 ble et annet vikariat opprettet for Sichuan, slik at hele det vestlige Kina også ble fratatt Macao.[171] Portugiserne likte det ikke, og deres mottrekk var rett og slett å ikke anerkjenne endringene.
....
....
[rediger] ....Første del av Kangxi-keiserens eget styre (1668-1700)
I 1669 klarte pater Verbiest å bevise for Kangxi-keiseren at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Keiseren utnevnte da Verbiest til ny president for det keiserlige matematisk-astronomiske byrå, og ble ikke lenge etter også annenpresident for embedet for offentlige arbeider. Dermed hadde han nådd enda høyere opp i det kinesiske byråkrati enn pater Schall. Dermed var det ikke lenger noe stom forhindret at de misjonærer som var blitt forvist til Macao eller Kanton under Oboi kunne vende tilbake. Tiltakene mot misjonen ble reversert.
Schall-affæren førte til at keiseren ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. Keiseren ble svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter. Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig. Flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse ble sendt til Kina, og ble etterhvert meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, og som hadde gjort at også Ming-keiserne hadde innbudt dem til hoffet, ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte til at misjonen fikk en veldig medvind; mange høyere embedsmenn konverterte og dette gav katolisismen høy prestisje.
Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater Ferdinand Verbiest. Han underviste keiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i 1674 utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord.
Også jesuittene Jean-François Gerbillon og Jean-Baptiste Régis underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i 1708, atlaset, Huangyu quan lang tu, var ferdig i 1717.
Det var også på denne tiden at jesuittene først begynte å gjøre kristen innflytelse innen malerkunsten og den kinesiske poesi. Gjennombruddet kom med maleren og dikteren Wu Li, en kineser som ble presteviet i 1688. Men også tidligere hadde for eksempel pater Michele Ruggieri gjort sine forsøk[172], pater François de Rougemont forfattet en kristen folkepoesi (Cantiones rusticae) etter forbilder fra han- og hakkadiktning[173]. Men med pater Wu Li vokste det frem en stor og estetisk vellykket kristen kinesisk poesi. Han utmerket seg både i shi- og i qu-stil. [174]
[rediger] Sentrale gudstjenestetekster oversatt til kinesisk
Fra 1670 og fremover kom en rekke viktige kirkelige tekster på kinesisk. Oversetteren var jesuittpater Lodovico Buglio. Førs kom Det romerske missale til kinesisk (1670). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi.
Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin - dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomsalg i hele det kinesiske folk. Denne planen ble, som nevnt tidligere, approbert av pave Paul V som den 26. mars 1615 hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet.
Da pater Philippe Couplet forsøkte å få tillatelsen fornyet i 1680-årene, nådde han ikke frem i Roma. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet (Misa jingdian) til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma. [175][176]
....
[rediger] ... Det keiserlige toleranseedikt
Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, og tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embedsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor jesuittmisjonærene, og skulle også personlig gjennomgå pater Riccis verk Tiānzhǔ Shiyi, og sette pris på den lære som her ble fremlagt.
Det brøt nå ut en kristenforfølgelse i kystprovinsen Zhejiang, og hoffjesuittene ved pater Thomas Pereyra henvendte seg til keiseren for hjelp. Det munnet ut i Kangxi-keiserens generelle toleranseedikt av 22. mars 1692:
- Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme...
- Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand. [177]
Dekretet må betraktes ikke «bare» som et toleranseedikt, noe som i seg selv var banebrytende nok, men som et utslag av Kangxi-keiserens sterke personlige interesse og engasjement for å sikre den kristne misjons fremtid i Kina. Han hans interesse var ikke bare av politisk karakter (å sikre det fortsatte nærvær av jesuitter ved keiserhoffet og den hjelp disse kunne yte på mange områder), han la også for dagen en personlig oppfattning om at kristendommen var en høytstående, verdifull og respektabel religion.[178]
En viktig bakgrunn for toleranseediktet finnes i det gode inntrykk kaiseren hadde av de hoffjesuitter han hadde engasjert på en rekke områder.[179]
....
....
[rediger] Frem og tilbake: To paver ombestemmer seg om patronatsbispedømmene
I 1690 snudde paven etter påtrykk og kanskje etter et uheldig råd, hva gjaldt satsningen på apostoliske vikariater i Kina for å motvirke det ineffektive og tildels uheldige portugisiske patronatet. Pave Alexander VIII (1689-1691) opprettet med bullen Romanus pontifex (10. april 1690) de to patronatsbispedømmer Beijing og Nanjing som fikk seg tildelt territoriene til de apostoliske vikariater som tidligere paver hadde noen år før. Dermed var hele Kina igjen entydig understilt det portugisiske padroadosystemet, med bispedømmene Macao, Beijing og Nanjing understilt metropolitansetet Goa i India.[180]
Den neste pave, Innocens XII (1691-1700), hadde øyensynlig andre rådgivere og annen innsikt. Han ville omgjøre forgjengerens verk, noe han etter endel besvær fikk gjort med skrivet E sublimi sedis 15. oktober 1696, i hvertfall på papiret.[181] Det var enda tyngre å få det gjennomdrevet ute på misjonsfeltet, men i hvertfall i endel av de åtte apostoliske vikariater han hadde opprettet/genopprettet (for Sichuan, Guizhou, Yunnan, Huguang, Shaanxi, Shanxi, Fujian) til virkelighet.[182] Alle tre patronatsbispedømmer fortsatte, men med vesentlig reduserte områder under sin jurisdiksjon. Ikke alle av vikariatene ble virkeliggjort; i noen tilfeller forhindret politiske problemer utnevnelsen av den apostoliske vikar, og i andre tilfeller var de utnevnte ute av stand til å nå frem til sine poster. Dette utløste flere små og store justeringer og midlertidige ordninger i tiårene som fulgte.[183]
[rediger] Msgr. Maigrots mandatum
....
....
[rediger] Epokeovergripende ekskurs: Russerne og den ortodokse kirke i Kina under Kangxi- og Yongzhengkeiserdømmet
Det skulle bli nettopp under Kangxi-keiseren at det endelig lyktes russerne å etablere et eget kirkelig nærvær i selveste Beijing.
[rediger] Feilslåtte kontakter
Det hadde ikke skortet på tidligere fremstøt: Den første russiske sendemann kom til Beijing under Mingtiden i 1567 men ettersom han ikke hadde tatt med seg noen gaver, fikk han ikke keiserlig audiens. Det samme gjentok seg i 1618-1619, av samme årsak. I 1654 ble tsarens ambassadør avvist fordi han nektet å gjøre kowtow for keiseren.[184] Tsar Aleksej Mikhailovitsj sendte så en offisiell delegasjon i 1676, men trass i støtte fra pater Ferdinand Verbiest slo også den feil.[185]
[rediger] Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne»
Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap.[186] En kinesisk hær på 15.000 mann og hundre kanoner hadde i 1685 klart å jage russerne bort fra Albazin som de mente var kinesisk land, og etter det lå det tilrette for grenseforhandlinger.[187]
Det var i stor grad hoffjesuittene Jean-François Gerbillon og Thomas Pereyra som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at Nertsjinsk-traktaten (1689) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etterhvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær.[188][189]
Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til Sibir; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og ikoner. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing (Beiguan) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at metropolitten av Tobolsk, Sibirs hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i 1696 overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene Den hellige visdom og St. Nikolas (kineserne kalte den Luochamiao). Samtidig hadde disse albazinere fått tsar Peter den Stores oppmerksomhet, og han ville sende dem en arkimandritt som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år.[190]
Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembedet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I 1700 beordret han ved et ukas (dekret) metropolitten av Kiev, Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserrens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene.[191] Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i 1702, med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i 1716 og opprette en menighet.[192] Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner.[193][194]
[rediger] Offisielt russisk-ortodoks nærvær i Beijing fra 1727
Den russisk-ortodokse kirke fikk endelig etablere seg offisielt i 1727 i Beijing; det var en av bestemmelsene i Kiakhta-traktaten fra samme år. Betingelsen var at de skulle nøye seg med å studere det mandsjuiske og det kinesiske språk i diplomatisk øyemed, og at personellet ble utskiftet hvert tiende år.[195][196] Dette ortodokse nærvær var installert to år etter i Eluosi guan («det russiske herberge»). I dette anlegget skulle både arkimandritten og den russiske ambassadør bo, og slik vedvarte det helt til 1860.[197] Albazinerne fikk bygge en annen kirke for seg selv, slik at det nå ble to russisk-ortodokse menigheter i byen.
Noe sterkt misjonsengasjement oppviste ikke russerne på denne tiden, de synes rett og slett å ha manglet entusiasme for det. I 1731 var det bare ni kinesere som var blitt døpt i Beijing. Dessuten slo ikke de ortodokse misjonærene seg ned for å bli livet ut i Kina (i motsetning til de katolske). Et resultat av dette langt svakere engasjement var imidlertid at de russisk-ortodokse gikk klar av de fleste forfølgelser og ble latt i fred.[198]
Ettersom de russiske handelskaravaner ble forbudt å komme til Beijing fra 1760-årene, avtok det russisk-ortodokse nærvær. Ved utgangen av 1700-tallet talte de ortodokse i byen fire kvinner og 30 menn, hvorav fem kinesere og 25 albazinere. I perioden frem til 1860 hadde 155 ortodokse prester oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved den russiske misjon og studert språk, de hadde bedrevet nesten intet misjonsarbeid blant kinesere eller mandsjuer.[199]
[rediger] ... Ekskurs: Figuristene
Noen større rolle i det kirkelige liv i Kina spilte ikke teologene som går under navnet «figuristene». Dertil ble de for effektivt marginalisert også innenfor egen orden, og de fikk for det meste heller ikke anledning til å publisere sine funderinger. Figuristene var en liten krets franske jesuitter rundt pater Joachim Bouvet S.J., en krets som fungerte som et lite vitenskapelig-missiologisk privatakademi etter kinesisk forbilde. De portugisiske jesuitter, og de jesuitter underlagt portugiserne, var helt avvisende. Selv innenfor misjonens franske seksjon, som hadde egen ledelse, var deres teologiske spekulasjoner omstridte. Pater Bouvets forskning vakte stor interesse hos den tyske tenker og polyhistor Gottfried Leibniz, ikke minst fordi Bouvet i sitt arbeid avdekket en form for det matematiske binære system i det kinesiske klassiske verk Yijing. De to hadde en inngående brevveksling om dette og om figurismen.
Figuristene søkte å påvise en rekke konkrete tegn på guddommelig inspirasjon og prefigurasjon av kristen lære i gammel kinesisk historie. En viktig inspirator for disse misjonærene var pater Riccis arbeide med tidlig kinesisk filosofi, og en viktig drivkraft var å forsvare jesuittenes akkomodasjonsmetode under ritestriden i Kina. Ricci mente å kunne gjenkjenne Guds finger i tidlig kinesisk religion, og var åpen for at det måtte ha bestått en forbindelse mellom gamle kinesiske forestillinger og den jødiske og kristne tradisjon. Jesuittene arbeidet for å integrere tenkegods fra den klassiske konfucianisme med kristendommen.
En ensartet fremstilling av figuristenes tanker kan ikke gis. De var ofte uenige seg imellom om mange enkeltheter, og flere av teoriene deres befant seg på utviklingsstadiet da de ble beordret til å legge det fra seg. Men det var særlig en grunnleggende oppfatning med tre elementer de konvergerte rundt.
Det første av og utgangspunktet for det de alle kunne samles rundt, var at en viss tidlig epoke av kinesisk historie var noe mer enn det kinesiske folks historie, men representerte et eget spor innen Guds frelsesplan. Etter storflommen, som beskrives i Det gamle testamente, mente figuristene at Noas sønn Shem må ha reist til Det fjerne Østen, og dit bragt med seg innsikten om Adam. Figuristene mente å kunne identifisere en rekke skjulte spor av denne og annet førkristen guddommelig åpenbaring i de kinesiske klassiske verker. Figuristene mente også at Fuxi, som skal ha forfattet «Yijing», i virkeligheten var den bibelske patriark Enok. Det spillerom de fant for denne antagelsen var bibelstedene 1. Mos 5,23-24: Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg, og Hebr 11,5: I tro ble Enok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg. Videre mente de at Shèngrén (聖人), eller «vismannen» som omtales i gamle kinesiske tekster, i virkeligheten var en allusjon til Den Salvede (Messias). De mente å finne forvarsler om f.eks. Jesu fødsel i de kinesiske klassikere.
Én fra kretsen, pater Jean-François Foucquet, hadde som spesialområde var taoismen og hvordan den kunne tolkes i lys av kristendommen. I 1711 ble han etter p. Bouvets ønske kalt til Beijing for å bistå ham i studiet av det klassiske konfucianske verket Yijing. Samtidig arbeidet han for Kangxi-keiseren, og forfattet et antall astronomiske og matematiske traktater på hans oppdrag.
Den franske ordenssuperior i Beijing pater Pierre Vincent de Tartre (1669-1724) og jesuittvisitatoren pater Kilian Stumpf (1655-1720) mente at fortolkningsarbeidene med Yijing representerte en risiko for jesuittmisjonen, i lys av ritestriden som da var på et høydepunkt. Da deres press på Foucquet og Bouvet ble for stort, bestemte Foucquet seg for å tre ut av ordenen og forlate Kina. I 1720 ble han kalt tilbake fra Kina etter eget ønske, og tok med seg sitt store kinesiske bibliotek (4000 bøker) den 9. januar 1722.
....
....
[rediger] Kangxi-keiserdømmets senere år (1700-1722)
[rediger] Keiseren støtter jesuittene i ritestriden 1700
Kangxi-keiseren var fortørnet over at jesuittenes tolkning av de kinesiske riter ble satt spørsmålstegn ved i Roma, og engasjerte seg i forsvaret av deres misjonsmetoder. I 1700 rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form (30. november) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene Tiānzhǔ og Shàngdì var monoteistiske. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, Claudio Filippo Grimaldi, Antoine Thomas, Jean-François Gerbillon, Thomas Pereyra og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den 2. desember til den nye pave i Roma.[200]
Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Kinas offisielle meldingsgazette. Det ble kjent i den europeiske almenhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt.
[rediger] Pave Klemens XIs dekret Cur Deus optimus 1704
Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter.
Det skjedde ved at pave Klemens XI (1700-1721) den 20. november 1704 godkjente en dom fra Det hellige Officium i dekretet Cur Deus optimus og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykkene Tien og Shàngdì om Gud. To jesuitter, patrene François Noël og Kaspar Castner, hadde reist fra Kina til Roma for å forsøke å utvirke en god løsning på ritestriden i Kina. De ble også konsultert av Vatikanet[201][202], men resultatet, nedfelt i dette dekretet, ble nærmest det motsatte enn det jesuittene hadde ønsket seg.
[rediger] Erkebiskop de Tournons legasjon til Kina 1705
Ingen i Kina visste om dette i første omgang, for Cur Deus optimus var ikke blitt offentliggjort. Paven sendte en utsending, patriarken Maillard de Tournon, til Kina for å gjøre dette: Han ankom i 1705. Til å begynne med sa han ingtet om det pavelige dekret, men det var tydelig hva slags innstilling han bragte med seg. Keiseren var ganske sikkert fornærmet over at hans forsikringer ikke syntes å ha gjort inntrykk i Roma, men stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med utsendingen. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten Claude de Visdelou, som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.
Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den 28. august 1705; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den 17. desember samme år. I Nanjing fikk Tournon etterhvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om piao (en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse) for å få tillatelse til å forkynne Evangeliet, - ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette piao.
Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det allerede gitte, men så langt hemmeligholdte pavelig riteforbudet i Cur Deus optimus. Det gjorde han i et fordømmende dekret «Regula» i Nanjing i februar 1707. Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.[203]
Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.
[rediger] Den apostoliske konstitusjon Ex illa die 1715
Jesuittene gjorde nå nye forsøk på å få paven til å omgjøre sin beslutning, men uten hell. I Roma mente man at de konfucianske ritualer virkelig stred mot kristen lære. Dette fremgår av skrivet Ex illa die, gitt som apostolisk konstitusjon, som pave Klemens XI utstedte 19. mars 1715, og som ble forkynt i Kina den 25. september samme år:
- I. Vesten kalles Skaperen av Himmel, Jord og hele universet for «Deus» (latin=Gud). Siden ordet «Deus» ikke klinger rett i på det kinesiske språk, har vestens folk i Kina og de kinesiske konvertitter til katolisismen brukt uttrykket «Den høyeste keiser» («Shàngdì») i mange år. Fra nå av skal man ikke benytte ord som «Himmel» eller «Shàngdì»: Deus skal benyttes om Skaperen av Himmel, Jord og hele universet. Den tavle som bærer de kinesiske ordtegn «dyrk Himmelen» skal ikke tillates opphengt inne i noen katolsk kirke om må umiddelbart fjernes dersom allerede der.
- II. Vår- og høsttilbedelsen av Konfucius, samt dyrkelsen av forfedrene, er ikke tillatt blant katolske konvertitter. Det er ikke tillatt å overvære ritualene heller, fordi det å overvære en slik ritus er like hedensk som aktivt å delta i den.
- III. Kinesiske embedsmenn og fremgangsrike kandidater til metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene, er - dersom de har konvertert til romersk katolisisme, ikke tillatt å dyrke i konfucianske templer på den første og den femtende dag av hver måned. Det samme forbud gjelder alle kinesiske katolikker som i egenskap av embedsmenn nylig har kommet inn i sine embeder eller som studenter nylig har bestått metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene.
- IV. Ingen kinesiske katolikker er tillatt å dyrke forfedre i sine familietempler.
- V. Hva enn om det er hjemme, på gravene, eller under begravelsestiden er det en kinesisk katolikk forbudt å utføre forfedredyrkelsesritualet. Han er ikke tillatt å gjøre det heller ikke om han er i selskap med ikke-kristne. Et slikt rituale er hedensk uansett omstendighetene. [204]
Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller - i hans fravær - lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina.
[rediger] Erkebiskop Mezzabarbas legasjon til Kina 1720
Pave Klemens XI forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, Giovanni Ambrogio Mezzabarba. Ikke uten besvær klarte han høsten 1720 å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner.
Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.
[rediger] Kangxi-keiseren forbyr kristen forkynnelse 1721
Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret (1721):
- Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med dem fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noen sinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina. [205]
Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den 4. november 1721 sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet.
[rediger] ....Under Yongzheng- (1723-35) og Qianlong-keiserne (1735-1796)
[rediger] Kristendomsforbudet utvidet 1724
Den neste kinesiske keiseren, Yongzheng-keiseren (1723-1735), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I 1724 utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en Bibel eller et kors, risikerte dødsstraff. I oktober 1724 ble de fleste misjonærer deportert til Kanton og i august 1732 til Macao. Unntakene var i Beijing der de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff fikk forbli.[206]
Kristendomsforbudet ble ujevnt men etterhvert tidvis strengt håndhevet, mange konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker gikk tapt; de ble for eksempel gradvis omgjort til templer, kornkamre, skoler eller annet. Regelrett forfølgelse skjedde ikke med det samme, og endel misjonærer klarte å holde seg i skjul - det var også noen nye som klarte å komme seg inn i landet.
Yongzheng-keiseren ble senere noe mildnet og sa:
- «De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem generøsitet og dygd».
Den første lokale forfølgelse synes å ha kommet i Fujian sent i 1733.[207]. Men mange flere skulle følge under den neste keiserens periode, under Qianlong-tiden (1735-1796). Vanligvis ble de etterfulgt av relativt rolige perioder som muliggjorde at man kunne komme seg igjen.[208] Det er vanskelig å gi noen sammenbindende oversikt av de tallrike lokale forfølgelser, for som oftest hadde de ikke forbindelse med hverandre.[209]
At forfølgelsene tross alt ikke var enda verre eller ivrig koordinert av en keiser som granngivelig var negativt innstilt til kristendommen, kan tilskrives en rekke forhold. Én grunn var at man mange steder for det meste ikke fant nærværet av kristne så provoserende, et annet var at keiseren selv hadde prester tilknyttet hoffet, blant dem malere som malte vakre bilder av ham selv og hans bragder.
[rediger] .... Det kinesiske presteseminar i Napoli
....
....
[rediger] Hoffjesuittene under forbudstiden
Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand.
Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet incognito men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om.
Astronomi: Jesuittene hadde opprinnelig innført det ptolemeiske system innen astronomien, men de gikk allerede under Ming-tiden over til det tychonske, ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater Wenzel Kirwitzer.[210] De fant snart tiltro til det kopernikanske heliosentriske system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell.
At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter - det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i Firenze, andre måtte vente på Kepler og Newton, og et problem knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere - corioliseffekten var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne.
I 1757 var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden.[211] Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater Michel Benoist (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket Kunyu quantu i 1761.[212]
Malerkunst: Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren Giuseppe Castiglione fra Italia.[213] Han begynte allerede som hoffmaler i 1715, samtidig som sekularpresten Matteo Ripa,[214] som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener.[215] Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse.
Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etterhvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem.[216]
Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, Jingdezhen i provinsen Jiangxi. Man gjenkjenner stilelementer på endel keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil.
Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater Jean-Denis Attiret og den bøhmisk-tyske Ignaz Sichelbarth. I 1754 utnevnte keiseren Attiret til mandarin av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer.
Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som sentralperspektiv og chiaroscuroteknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus Qianlong-keiserens ti seierrike felttog, som ble gjort til kobberstikk i Paris rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff.
Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i 1768 direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I 1778 ble han innlemmet i mandarinenes rekker.
[rediger] Forfølgelsen i Fujian og Jiangnan 1746-1748
Forfølgelser i større målestokk av katolikker fant sted i annen del av 1740-årene og rundt 1785. Den førstnevnte brøt ut den 25. juni 1746 i Fujian og spredte seg til Jiangnan. Den kostet blant annet den apostoliske vikar biskop Pedro Sanz[217] og fire andre spanske dominikanere, Francisco Serrano[218], Juan Alcobar[219], Joaquin Royo[220] og Francisco Diaz[221] deres liv i 1747. Jesuittene Tristano Francesco d'Attimis og Antonio José Henriques ble drept i Suzhou den 12. september 1748. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet.
[rediger] Oppløsningen av jesuittordenen 1773
Da paven i 1773 besluttet å oppløse jesuittordenen, hadde det intet å gjøre med forholdene i Kina, og alt å gjøre med den politiske utvikling i Europa og at jesuittene var kommet under et voldsomt press fra borgerlige myndigheter. Portugal hadde utvist jesuittene allerede i 1759 og Frankrike fulgte etter i 1764. dette var de to land hvorfra de fleste europeiske jesuittiske kinamisjonærer kom på misten av 1700-tallet. Som en følge ble jesuittene tvunget til å forlate det portugisiskstyrte Macao, men dette ble ikke effektuert før i 1762. Helt inn til det siste klarte jesuittene likevel å opprettholde sin virksomhet i Kina, selv om kinesisk lov egentlig forbød utenlandske misjonærers komme og de fleste ordener ikke maktet å omgå den bestemmelsen; i perioden 1763 til 1773 klarte jesuittene å tilføre Kina 17 nye rekrutter, både kinesere og europeere.[222]
Da meldingen om oppløsningen av ordenen kom til Beijing i 1774 måtte jesuittene bare føye seg. De enkelte prestene forble for så vidt på plass, men de var ikke lenger å regne som jesuitter og kunne ikke påregne rekruttering. Riktignok hadde keiserinne Katarina II av Russland forbudt at oppløsningsdekretet ble opplest der og insisterte på å beholde jesuittene «sine», og senere skulle gjenlevende eks-jesuitter i Kina forgjeves prøve å få forsterkninger nettopp fra jesuittene i Russland. Men istedet døde de unna én etter én. Den siste eks-jesuitt døde i 1814; det var pater Louis de Poirot. Det var samme år som jesuittordenen ble gjenopprettet av paven, men det tok tid før ordenen hadde bygget seg opp og igjen ble i stand å sende misjonærer til Kina.
[rediger] Den store religiøse episode: Forfølgelsen 1784-1785
Forfølgelsen 1784-85 (ofte kalt «den store religiøse episode» - da jiao'an) brøt ikke ut på grunn av noen brå antikristen stemningsbølge men fordi fire fransiskanere var blitt arrestert i Hubei på vei fra Macao til sine nye menigheter i Shaanxi (oktober 1784). Noen mistenkte at de var på vei for å assistere det muslimske opprøret som var brutt ut i Gansu i 1781. Arrestasjonene ble etterfulgt av en jakt på misjoner og kristne i andre provinser.
Slik ble myndighetene i Beijing nødt til å forholde seg til at en rekke prester var blitt sluset inn i landet. Etter ett års kartlegging av dette ble både utenlandske og kinesiske prester sendt i eksil til grenseområdet Ili nordvest i Xinjiang. Andre ble deportert til Beijing der de ble dømt til livsvarig fengsel. Ti av dem døde der. Da det etter en tid ble klart at de intet hadde å gjøre med opprørske muslimer ble de tolv overlevende misjonærer løslatt (november 1785) og fikk velge mellom å forbli i Beijing eller dra til Macao. Selv om dette hadde vært et alvorlig tilbakeslag for de nå i større grad presteløse undergrunnsmenigheter rundt om i landet, fulgte nå en 20 år lang relativt fredelig periode.[223]
Den uro som nå var innen kirken, var den egenpåførte; dels overgangsproblemene etter at jesuittordenen ikke fantes mer, der de vedvarende jurisdiksjonskollisjoner på grunn at patroadosystemet og Romas forsøk på å få bukt med det og avskaffe det mer og mer. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til 1856, da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop Gottfried Xavier von Laimbeckhofen S.J. utnevnt fra Roma, og pater João d'Espinha utnevnt av portugiserne.[224]
[rediger] Lasaristenes ankomst fra 1784
Oppløsningen av jesuittordenen gjorde det nødvendig å finne noen som kunne overta jesuittenes misjonsmark i Kina. De franske eks-jesuitter bad gjentatte ganger kong Ludvig XVI om hjelp, og han henvendte seg til flere ordener. Etter at flere hadde avslått å ta på seg en så stor oppgave svarte lasaristene ja, og den 7. desember 1783 gav Propagandakongregasjonen dem det formelle oppdrag. Lasaristene var ikke en orden i egentlig forstand, men sekularprester som hadde organisert seg som en kongregasjon for å arbeide blant de fattige. De hadde allerede noen prester i virksomhet i Kina. Kongregasjonen hadde også enkelte prester med vitenskapelig utdannelse som de kunne sende til Kina.[225]
De tre første franske lasarister som nå kom i 1784 dro til Beijing, ble tatt i mot av keiseren og fikk overta de franske jesuitters kirke, Nordkirken (Beitang). I 1795 ble deres leder, pater Nicolas Raux, utnevnt til visepresident for Det keiserlige astronomibyrå.[226] Franske lasarister overtok også jesuittenes menigheter i dobbeltprovinsen Huguang (i Hebei), i områder som forøvrig også omfattet det misjonsfelt ved Laohekou som Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund kom til drøyt hundre år senere. Dit kom den senere martyrdrepte pater Jean Clet, som i årene 1795-1810 var den eneste europeer sammen syv kinesiske lasarister.[227]
Det kom også portugisiske lasarister. De fikk, likesom jesuittene før dem, engasjement ved keiserhoffet som kunstnere, mekanikere, matematikere, astronomer og tolker. Men vel så viktig var det at de portugisiske lasarister fikk ansvar for Colegio San José, det presteseminar som Beijing-biskopen Alexandre de Gouveia opprettet i Macao i 1784 med sikte på å utdanne kinesere til prester. I 1804 ble seminaret flyttet til Beijing.[228]
Lasaristene hadde bare såvidt rukket å etablere seg da den franske revolusjon og napoleonskrigene kastet Europa ut i voldsom krise som skulle vare et kvart århundre, og det ble ytterst vanskelig å sende midler eller menn til Det fjerne østen.[229]
....
....
[rediger] ..Det sene Qing: Fra 1800-tallets begynnelse til keiserdømmets fall (1797-1911)
[rediger] ..Frem til de første traktatene (1796-1842)
[rediger] Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander
Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra Europa (der kirken led under den franske revolusjon og napoleonskrigene) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte.
Hvor mange kristne Kina hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200.000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige.
Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer. Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, Jiaqing- (1796/99-1820) og Daoguang-keiserne (1820-1851), ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap «Den hvite lotus» raste fra 1796 til 1804, og hakk i hel fulgte «Himmelloven»s (eller «De åtte dobbelttegn»s) opprør i 1813. Qing-dynastiet var under tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også de kristne, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt. Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige skriftemål, og dåp av syke spebarn eller sykesalving av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene.[230]
Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra Storbritannia (Macartney-sendeferden i 1793 og Amhurst-sendeferden i 1815) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut cohongkjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «kowtow», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse.[231]
Den kinesiske statskassen var tom; og den omfattende men uoffisielle handelen med opium fra Britisk India gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40.000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder sølv. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen.[232]
[rediger] 1805-forfølgelsen
Under de tidligere store og små forfølgelser hadde de kristne i hovedstaden for det meste gått fri. Det skyldes utvilsomt den sterke stilling jesuittene hadde som hoffastronomer. Men nå var de ikke lenger der, bare en gjenlevende portugisisk eks-jesuitt som døde i 1805 ikke fikk noen etterfølger.[233] Med forfølgelsen som fulgte i 1805 ble det omvendt: Den rammet i hovedstaden, men ikke så meget i provinsene. Foranledningen var at det ble funnet et kart som augustineren Adeodat i Běijīng ville sende til Propagandakongregasjonen; den skulle danne grunnlag for at Roma skulle kunne bilegge en tvist mellom prester av forskjellige nasjoner og ordener om misjonsansvaret i et område nær hovedstaden. Kretser i Běijīng hadde lenge ønsket å slå til mot de kristne, og med en kreativ illvilje ble kartet oppfattet som del av en plan for oppdeling av Kina mellom de europeiske makter. Hoffevnukkene, som hadde full kontroll med keiseren som var mest opptatt av kvinner og fester, fikk Jiaqing-keiseren til å godkjenne et edikt mot de kristne[234], og satte så i gang. Selv om Adeodat var ansatt som klokkemaker ved hoffet ble han forvist til Jehol. Kristne bøker og trykkplatene de var produsert med ble ødelagt. Man ville tvinge de kristne til å avsverge sin tro, men de fleste stod fast. Mange ble torturert og forvist til fjerne hjørner av keiserriket. Den i 1804 utnevnte nye hjelpebiskop for Beijing, msgr. de Souza Saraiva, ble nektet å reise dit, selv når den ordinære biskop Gouveia døde i 1808 ble de Souza nektet å komme og måtte holde seg i Macao. Også andre geistlige på vei til Běijīng ble avvist, eller arrestert og utvist.[235][236]
[rediger] 1811-ediktet og påfølgende forfølgelser
I 1811 kom et keiserlig edikt som betød ny generell forfølgelse. Nå ble enda strengere restriksjoner ilagt det katolske arbeide i Beijing. Alle misjonærer ble utvist derfra, med unntak av seks lasarister og en gammel eks-jesuitt. Vestkirken og rett etterpå Østkirken i Beijing ble jevnet med jorden, mens de to siste kirkene, Sør- og Nord-kirkene fortsatte noe lenger (den sistnevnte ble revet i 1827).[237]
En lokal forfølgelse i Sichuanprovinsen fikk et oppsving i 1814. Et presteseminar der som var bortgjemt i fjellene ble ødelagt, mange kateketer og andre kristne ble arrestert i Chengdu; noen ble henrettet,[238] de fleste ble forvist til det fjerne Ili [239][240] En av de fremste av de henrettede var Augustin Zhao Rong.[241] Samme året ble den lokale biskop i området, Gabriel Dufresse,[242] ble tatt til fange, ført til Chengdu de han ble kvalt og halshugd i 1815. Årene etter ble to kinesiske prester, Josef Yuan Zaide[243] og Paulus Liu Hanzuo[244], henrettet i provinsen. I 1816 ble fransiskaneren Giovanni Lantrua di Triora[245] henrettet i Changsha i Hunan. I Hubei ble fire år etter den aldrende presten François-Régis Clet[246] henrettet i Wuchang, og året etter en kinesisk prest. Senere forfølgelser flammet opp i forskjellige provinser vekselvis i 1824, 1830, 1834, 1835 og 1836.[247]
[rediger] Den første protestantiske misjon i keiserdømmet
Det var på denne tiden at protestantiske misjonærer gjorde sin entré. Riktignok hadde det vært noe nederlandsk misjon på Formosa på 1600-tallet, men dette var før øya var blitt innlemmet i det kinesiske keiserdømme.
Det første moderne protestantiske misjonsselskap ble organisert i 1792 av engelske baptister. Andre fulgte, som Church Missionary Society (1799) og British and Foreign Bible Society (1804). I De Forente Stater tilkom American Board of Commissioners for Foreign Missions (1810). De kastet sine øyne på Kina, men for disse nyankomne var tilgangen til keiserrikets indre under de vanskelige rådende forhold ikke lett; de hadde ikke som katolikkene noen små flokker troende i landet å støtte seg til. De ble dermed tvunget til å nøye seg med arbeid på Kinas terskel, der de arbeidet litterært.
Anglikaneren Joshua Marshman ledet en oversettelse av Bibelen til kinesisk fra sin base i Serampore i India 1806-1811. Den skotske presbyterianeren Robert Morrison kom til Kanton fra september 1807 dro tilbake til Macao i 1808, men var tilbake i Kanton året etter. Han var den første protestantiske misjonær i Kina. Han mestret da kantonesisk og kinesisk såpass godt at han kunne begynne på sin bibeloversettelse, som delvis var inspirert av et katolsk bibelmanuskript han hadde funnet i London og tatt med seg. Morrison ga seg ikke før han etter tolv år hadde oversatt hele Den Hellige Skrift og etter 16 hadde fullført en grundig ordbok.
Protestantene etablerte også et anglo-kinesisk kollegium i Malakka i 1814, og begynte misjon blant de mongolske burjatene i 1817. De første amerikanske protestantiske misjonærer kom til Kanton i februar 1830.
[rediger] ..Nytt liv i de katolske misjoner
I de katolske land i Europa begynte kirken å komme seg etter kriseårene under den franske revolusjon, og forberedte seg på ny misjonsinnsats. Kong Ludvig XVIII av Frankrike bistod i å blåse nytt liv i Det parisiske misjonsselskap og lasaristene. Propagandakongregasjonen ble gjenopprettet i Roma i 1814 og begynte på nytt sitt koordinerende arbeid. Jesuittordenen gjenoppstod høsten samme år.
| År | Katolikker | Kinesiske prester | Utenlandske prester |
|---|---|---|---|
| 1810 | 215.000 | 78 | 35 |
| 1815 | 221.790 | 89 | 80 |
| 1839 | 320.000? | 86 | 72 |
| 1845 | 320.000 | 90 | 80 |
I Frankrike opprettet Pauline-Marie Jaricot Selskapet for Troens Utbredelse i 1822 som støttet misjonene med bønn og økonomiske midler. Misjonsiveren gjenoppvåknet også i Østerrike, Bayern, Rhinlandet, Belgia, Nord-Italia, Spania og Portugal, og Kina var et etterlengtet mål.
Meget langsomt begynte misjonene utenfor hovedstaden å få nye misjonærer. De forsterket de kinesiske prester og de stadig færre og eldre utenlandske som fremdeles var i landet (1810: 80 kinesere, 31 utenlandske)[249]. Mellom 1820 og 1838 kom tolv til Sichuan. Det dryppet også inn spanske dominikanere fra Filippinene til deres gamle misjonsmark i Fujian, og kinesiske prestekandidater ble utdannet i Macao, Manila, Penang og Napoli. I Beijing var det ikke lenger noen europeisk prest igjen etter at den portugisiske lasaristpater Pires døde i 1838.
I 1838 begynte Roma med en nyorganisering av Kinamisjonene, og opprettet i løpet av få år ti nye kirkelige jurisdiksjoner i Kina, de fleste av dem apostoliske vikariater.[250]
....
....
[rediger] Tilkomsten av protektorater for misjonene (1843-1860)
[rediger] Opiumskriger og traktater
En gjennomgang av de to opiumskrigene (den første i 1839-1842, og «Arrowkrigen» i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store. Første opiumskrig førte til en anglo-kinesisk traktat, Nankingtraktaten (1842), som bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. Hong Kong ble overlatt til Storbritannia, og Guangzhou, Amoy (Xiamen), Fuzhou, Ningbo og Shanghai ble «traktatshavner» åpnet for alle handelsmenn. Traktaten behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke utkastene til traktatene med De Forente Stater eller Frankrike (hhv. Wangxia- og Whampoa-traktatene). Imidlertid var den franske forhandler Lagrené opptatt av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler Qiying førte Whampoa-traktaten (1844) til at Yongzheng-keiserens forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. mars 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av Kangxi-keiseren i toleranseediktet av 1692. [251] Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktatshavnene.[252]
Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang men snarere som for eksempel embedsmenn og oversettere. De tolv var Abeel, Bridgman, Brown, Gützlaff, Lockhart, J. Morrison, Parker, Roberts, Shuck, Squire, Stanton og Williams. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.)[253] De katolske misjonærer var mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao.[254] I mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet,[255] og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler,[256] og portugisere (særlig i Macao)[257] og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske konsekrerte jomfruer i virksomhet.
Den sino-franske traktaten av 1846 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var de facto blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge Ludvig XVIII om å «videreføre» den kongelige proteksjon som «Solkongen» i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske matematiciens de roi.[258]
Etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at «de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker».[259] Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.[260]
Da keiser Daoguang døde, falt Qiying i unåde. Under Xianfeng-keiseren brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten Auguste Chapdelaine M.E.P. ble dømt til døden og døde etter tortur i Guangxi i februar 1856, og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i Tonkin og Annam.[261] Keiser Napoleon III satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med russerne og amerikanerne utkjempet de så den andre opiumkrig. Kina så seg tvunget til å inngå nye traktater i 1858, som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion. Men alle traktatene, fire i tallet, garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing (1860) og plyndret og brente store deler av Sommerpalasset. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under Kangxi-keiseren i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina.[262]
I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med Preussen (1861), Nederland (1863), Danmark (1863), Spania (1864), Belgia (1865), Italia (1866) og Portugal (1887).
På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra Matteo Riccis tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette.
[rediger] Flere katolske misjonærer
I 1841 kom de første jesuitter tilbake. De tok ikke mål av seg å virke så langsdekkende som de hadde gjort tidligere, men begynte i Shanghai og Jiangnan og fikk etterhvert ansvaret for tilleggende områder. Etter 1826 var det ikke lenger noen europeere tilknyttet det keiserlige astronomibyrå i Beijing, og jesuittene måtte innse at med den nå regjerende keiser var de tider forbi. De gjorde ikke fremstøt for å gjeninnta sin gamle rolle der. De etablerte seg ved Paul Xu Guangqis grav i Sikawei i Shanghai og bygde opp et variert apostolat hvor det foruten sjelesorg også snart inngikk et stort bibliotek og et astronomisk observatorium. Lasaristene forsterket sine rekker (fra 1846 til 1849 med 52 nye prester), og dominikanerne i Fujian gjenoppbygde en rekke av sine gamle kirker og kapeller. Men det var fremfor alt det parisiske ytremisjonsselskap som gikk inn med tyngde, både i nord og i sør. På Formosa ble det på nytt satt i gang katolsk misjon i 1859.[263][264] Ettersom øya helt frem til 1885 var del av provinsen Fujian, som dominikanerne hadde ansvar for, var også Formosa deres misjonsterritorium.
Først nå kom de første kvinnelige ordener til Kina. De første ble Søstrene av Saint-Paul-de-Cluny (1846), og året etter kom Vincentinerinnene til Ningbo. I tillegg ble to nye kinesiske søsterordener grunnlagt; Presentasjonssøstrene (1855, Sikawei) og Søstrene av Maria hl. hjerte (1858, Mandsjuria). Dermed kom det for Kina så karakteristiske systemet med ugifte kvinners kirkelige innsats karitativt og kateketisk inn i nye former.[265] Slikt arbeide utfør av dedikerte jomfruer eller enker hadde lang tradisjon i kinesisk katolsk kirkehistorie, og gikk tilbake til Candida Xus dager.[266]
[rediger] Protestantisk misjon til traktatshavnene
- (Utdypende artikkel: Karl Gützlaff)
Samtidig fulgte det første større innrykk av protestantiske misjonsselskaper. De måtte i motsetning til katolikkene i første omgang stort sett holde seg i traktatshavnene. De vendte det meste av sin oppmerksomhet mot litteraturspredning og bibelarbeid; et av deres største bragder var en gjennomarbeidet og fullstendig bibeloversettelse.
En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. De viktigste var London Missionary Society som raskt var på plass i Hongkong og tre av de da fem traktatshavner, med ledende misjonærer som James Legge og John Stronach; American Board of Commissioners for Foreign Missions; de amerikanske prebyterianere, baptister og metodister; tyske misjonsselskaper tildels under Karl Gützlaffs veiledning; og engelske wesleyanere og presbyterianere. Det Norske Missionsselskab sendte en representant til Hongkong i 1847 men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om Afrika. Det var Hans Palludan Smith Schreuder som tidligere hadde virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».[267]
[rediger] Protestantisk bibelsamarbeid
Opphopningen av protestantiske misjonærselskap i Hongkong og fem traktatsbyer førte stort sett ikke til den indre konkurranse eller lokale kinesiske irritasjon som man kanskje kunne fryktet. Det var for det meste nokså store byer slik at man ikke tråkket i hverandres bed, og ettersom de fleste var av lignende pietistisk evangelisk bakgrunn var de stort sett enige om hva som var rett tilnærming. Det førte ikke i denne omgang til noen fordelig av arbeidsoppgaver, annet enn på ett område: Bibeloversettelen. Det var bare et fåtall av misjonærene som hadde lingvistiske forutsetninger til å oversette til litterært kinesisk, og de arbeidet i hver sine misjonsselskap. De engelske og amerikanske selskapene fant det derfor tjenlig å samarbeide.
I 1843 bestemte de i Hongkong å fordele bibeldelene til oversettergrupper i hver sin by. Selv om dette ikke fullt ut lot seg gjennomføre (noen var raske, andre svært sene), slapp man overlapping og tidsspille. På et terminologimøte i Shanghai i 1847 løste de en rekke oversettelsestvister, men ikke alle. Baptistenes ønske om et ord for «dåp» som pekte tydelig mot neddykking var ett slikt problem. Verre var det med navnet for Gud (gresk: Θεός - theos). Der ble man ikke enige. At katolikkene for lang tid siden hadde landet på Tiānzhǔ (天主 - Himmelens Herre) synes overhodet ikke å ha vært retningsgivende, for uenigheten stod til slutt mellom Shén (神 - Ånd) og Shàngdì (上帝 - Den høyeste hersker).[268] Da Bibelen var klar for setteriene lot man det rett og slett stå åpent, med det resultat at de bibler som ble trykket av britene fikk Shàngdì og de amerikanske bibler fikk Shén. Også ordet for Ånd (Πνεύμα - pneuma) i konteksten Den Hellige Ånd ble nærmest overlatt til trykkeriene.[269] Det skulle bli bibeltrykkerienes virksomhet som skulle føre til at det begrep tilslutt fikk et klart «overtak». Gradvis vokste Shàngdì-utgavene i andelen av nyopptrykk (1894: Bare 11,6 % av de nye biblene hadde Shàngdì, i 1908 var andelen 78,9 %, og i 1913 99,7 %).[270]
- (I mellomtiden hadde de kinesiske jøder i Kaifeng tatt i bruk både det «katolske» Tiānzhǔ og det «protestantiske» Shàngdì i sine inskripsjoner.[271][272]
Det er hva gjelder dette oversettelsesspørsmålet fremdeles to versjoner av den protestantiske bibel i Kina. Da bibelpressene i Folkerepublikken Kina kunne settes i gang etter kulturrevolusjonen sørget man for å gå over til forenklede tegn, men både Shénvesjonen 神 og Shàngdìversjonen ble videreført.[273]
Det ble på 1800-tallet etterhvert foretatt fem oversettelser av Bibelen i protestantisk regi. Særlig i fra midten av århundret var det en rekke dyktige oversettere i sving. En av de mest interessante var den amerikanske litauisk-fødte konvertitt fra jødedommen, Samuel Isaac Joseph Schereschewsky, anglikansak biskop av Shanghai.[274]
[rediger] Taipingopprøret (1851-1864)
- (Utdypende artikkel: Taipingopprøret)
I 1851 brøt Taipingopprøret ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige Kina under Qing-dynastiet og en sekt rundt Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen.[275] I 1836 hadde han under et besøk i traktatsbyen Kanton fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet London Missionary Society.[276] På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, Issachar Jacox Roberts, som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisningen i Det gamle testamente.
Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». Shàngdì var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant hakkaer og miaoer, men etterhvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av Den fullkomne freds himmelske kongerike og seg selv som dets himmelske konge. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet.
Til å begynte med feiltolket endel protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million nytestamenter i de områdene opprørerne kontrollerte.[277][278] (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd..[279] De kuttet ut studiet av de konfucianske klassikere og foreskrev bibelstudier istedet, de forbød fotbinding, fremmet monogami, og forbød opium, gambling, tobakk, alkohol, polygami (inkusive konkubinat), slaveri og prostitusjon.
Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet Shàngdì gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i 1715), og i den grad man mente det var kristentro i sekten så var den protestantisk.
Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt så snart man ble bedre kjent med sektlederens lære og liv, og den brutalitet sekten fór frem med. Én utsending kom tilbake fullt overbevist om at Hung var en gal mann.[280] De fant ut at Hung var av den oppfatning at han og Jesus var brødre (sønner av Maria). De var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret.
Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare når opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at man ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over. Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i Nanjing, Yangzhou, Jinjiang og Hangzhou. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes deres henrettelse av en fransk prest i Guangxi en kobling til taiping, og det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt.[281]
[rediger] ..Frem til bokseropprøret (1860-1900)
[rediger] Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter
Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I 1875/76 førte Margary-affæren nesten til krig mot Storbritannia, og i 1879 ble stridigheter mot russerne såvidt avverget. I 1884-85 var det faktisk krig mot Frankrike. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: Burma og Tonkin ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg trans-Ussuri-regionen og deler av Ili. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre Chang Jiang. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet Loo Choo-øyene, og i 1895 Formosa og Pescadorene. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over Korea.
Grunnet Chefoo-konvensjonen (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. Under de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet.
[rediger] Tianjinmassakren 1870
Tianjinmassakren den 21. juni 1870 var uten sammenligning det mest dramatiske angrepet på katolisismen etter opiumskrigene og før bokseropprøret. De endelige dødstall kom opp i 30-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Befolkningen i Tianjin hadde mange og tildels gode grunner for å mislike franskmennene, men i den folkelige fantasi var det mistanker mot vincentinerinnene, en nonneorden som drev et hjem i byen for foreldreløse barn som ble det store fokus. Det løp rykter om at nonnene drepte barna, og at de fikk medhjelpere til å kidnappe barn som de så kjøpte.
Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene.
Én av de traktatene var Bi xie ji shi («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion» , er lydlig likt «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkate fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i alkymi, og forfører kinesiske kvinner.
Selv om bakmennenes siktemål nok var generelt antivestlig, var det især den katolske kirke og katolikkene som ble rammet. I tiårsperioden 1860-1870 ble over 50 tilfeller av konkrete gjenstand for diplomatisk oppmerksomhet, men på lokalplan i landet kan det ha dreid seg om tusenvis av episoder. Den klart verste var i Tianjin: Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende.[282][283]
Franske krav om reparasjoner førte til at 18 kinesere ble halshugd, 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492.500 tael.
[rediger] Det franske protektoratet og Vatikanets motstand
Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort under patronatstiden.
| År | Katolikker | Kinesiske prester | Utenlandske prester |
|---|---|---|---|
| 1870 | 383.941 | 243 | 301 |
| 1880 | 483.403 | 281 | 471 |
| 1890 | 568.628 | 371 | 626 |
| 1900 | 741.562? | 471 | 904 |
| 1910 | 1.292.287 | 667 | 1.402 |
Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise incognito i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover (Daqing lüli) i 1870, var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet[285], og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg men grep inn.
I Beijing fikk den katolske biskop Mouly i 1861 tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: Sørkirken (den eneste som ennå var intakt), Nordkirken, Vestkirken og Østkirken. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig).[286]
Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra 1500-tallet i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i Levanten.[287] På 1800-tallet måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og Konstantinopel, og mellom Pavestolen og Beijing, løpe via Paris.[288] Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og Beijingkonvensjonen (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare Russland hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til Hainan om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass.[289]
I 1880 kontaktet Guangxu-keiserens regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende.[290] Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra konkordatet mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina.[291][292]
Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede Giovanni da Pian del Carpine var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til Yuan-dynastiets undergang i 1371. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til 1742.[293]
Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i 1882 en skolelov som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent laisistisk skoleundervisning, altså motbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i 1905 da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet.
Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren Otto von Bismarcks innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske Kulturkampf (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske Steylermisjonærene til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til Nederland, var han fra []1880-årene i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av Shandong og i øvrige tyske kolonier som i Togoland.[294]
[rediger] Protestantisk misjon innover i landet og på Formosa
Med de siste traktatene ble dørene åpnet for de protestantiske misjonærer som ventet i traktatbyene til å trenge innover i landet. For det første ble antallet traktatsbyer forøket, og noen av de nye byene var elvebyer, som Hankou, Jiujiang og Zhenjiang. Flere slike innlandsbyer ble lagt til fortløpende, helt frem til Qing-dynastiets fall. For det andre ble det organisert misjonsarbeid for det øvrige innlandet. Viktigst i denne sammenheng ble den britiske misjonæren Hudson Taylor, som i 1865 opprettet China Inland Mission. I tillegg til det arbeidet som ble foretatt i egen regi, bidro selskapet til å utpeke og fordele nye misjonsområder til andre misjonsselskaper som fulgte deres eksempel.
Protestantene kom også i gang på Formosa i 1860-årene; misjonen gikk trått i flere år men skjøt så fart, med etablering av skoler og sykehus. En lokalt utbrudd av misjonshat i 1868 rammet både både katolikker og protestanter; mest dramatisk var det når de taiwanesiske angripere og skar ut og spiste en av de kinesiske kristnes hjerte, fordi de trodde at de dermed ville få del av hans mot.[295]
Da de protestantiske misjoner avholdt sin første felles General Missionary Council i 1877 var det 473 misjonærer i Kina, nesten halvparten av dem kvinner. De mannlige misjonærer var raskt på vei til å bli mer tallrike enn de katolske utenlandske prester. Det største av de 29 misjonsselskapene var de amerikanske presbyterianernes, men China Inland Mission var allerede på annenplass.[296] De satte evangeliseringen som absolutt førsteprioritet. Som den ledende misjonæren Griffith John (1831-1912) sa på rådsmøtet:
- «Vi er her ikke for å utvikle landets ressurser eller fremme handelsforbindelser eller for bare å utvikle sivilisasjonen; men for å kjempe mot mørkets makter, frelse mennesker fra synden, og erobre Kina for Kristus».[297]
Men når det er sagt, var ikke brodden rettet mot sosial innsats som for eksempel helsevirksomhet (som man satte meget høyt), men snarere mot et formentlig interessesammenfall med vestlige politiske og økonomiske interesser. Den protestantiske misjon var også i ferd med å opparbeide seg en svært tallrik ekspertise på kinesisk kultur som tidligere bare var tilstede hos de få.[298]
| År | Misjons- selskaper | Misjonærer | Annet |
|---|---|---|---|
| 1858 | 20 | 81 | |
| 1864 | 24 | 189 | |
| 1874 | ? | 436 | 48% amerikanere, 44,5% briter, 7,5% tyskere |
| 1876 | 29 | 473 (inkludert hustruer) | |
| 1889 | 41 | 1.296 (inkl. 391 hustruer og 16 ugifte kvinner) | 56,5% briter, 39,5% amerikanere, 4% øvrige Europa |
De protestantiske misjoner satset også stort på skoler, mange av dem fikk vokse seg opp til å bli colleger rundt eller etter århundreskiftet, og noen ble senere universiteter av amerikansk modell. Denne satsningen avtegnet tegnet seg særlig fra 1880-årene. Disse skolene spilte også sin rolle ved å berede grunnen for overgangen fra et tilstivnet Qing-styre til en moderne republikk. Baptistmisjonæren Timothy Richard tok ledelsen for opprettelse av et universitet for provinsen Shanxi, her var imidlertid det statlige engasjement og styreformen slik at det ikke ble et egentlig kristent universitet.[300] Det begynte på sett og vis i 1844: En skole de amerikanske presbyterianerne startet da i Ningbo vokste, flyttet, og utviklet seg til «Hangchow Christian University». Andre lignende historier gjelder «Fukien Christian University» (Fuzhou 1915), «Ginling College» (Nanjing 1915), «Huachung Christian University» (Wuchang 1924), «Hwa Nan College» (Fuzhou), «Lingnan University» (Guangzhou), «Methodist Nanking University», «St. John's University (Shanghai)», «Shanghai University» (1906), «Shantung Protestant University (Cheeloo)» (1904, etterhvert i Jinan), «Soochow University» (1911) «West China Union University» (1910, etterhvert i Chengdu) og «Yenching University» (Beijing 1919).
For noen misjonærer var sinifiseringen av misjonen et sentralt anliggende. Den amerikanske hollandsk-reformerte John Van Nest Talmage ba allerede i 1856 om å få organisere et «classis» (presbyterat eller forstanderskap) bestående av kinesere. Det fikk han ikke lov til av sine arbeidsgivere i hjemlandet, noe som opprørte ham - og han gjorde det til slutt likevel.[301] Det var et viktig skritt, men det fikk ikke de store ringvirkninger.
Det oppsto også noen protestantiske misjonsforetak ledet av kinesiske pastorer. Et interessant eksempel er pastor Xi (Hsi), en tidligere opiumsavhengig og tilhenger av den daoistiske sekten Den gylne pilles religion. Kurert fra sin opiumsavhengighet og omvendt til kristen tro fikk han særlig i 1880- og 1890-årene en meget sterk tilstrømning i og rundt det sultherjede Shanxi, ikke minst blant opiumsavhengige og drukkenbolter.[302][303] De to første norske kinamisjonærer, frikirkelutheranerne Anna Sofie Jakobsen og Sofie Reuter fra Christianssand og utsendt av China Inland Mission, havnet i det engelske misjonærmiljøet som bygde seg opp i utkanten av pastor Xis arbeide.
Også andre nordmenn reiste ut gjennom China Inland Mission, som for eksempel brødrene Ole og Ole S. Næstegaard.
De første norske misjonærer som stod i norske misjonsselskapers tjeneste kom i helt på tampen av det 19. århundre. Aller først var Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, grunnlagt 1891. De første misjonærne kom til det som skulle bli deres misjonsmark, områdene rundt Laohekou i Hebei, i 1894. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etterhvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen Henan i nord. Misjonens første menighet ble organisert i 1898. I 1900, samme år da Bokseropprøret flammet opp, sendte Det Norske Missionsforbund sine første misjonærer. En rekke norskfødte og norsktalende misjonærer også kommet til Kina i det samme tiåret, utsendt av norsk-lutherske misjonsselskaper i Minnesota i deres nye hjemland USA.[304]
[rediger] ..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900)
- (Utdypende artikkel: Bokseropprøret)
.PNG)
Sent 1899 kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet bokserne (navnet Yìhétuán betyr omtrent de i rettskaffenhet forente nevekjempere, noen av gruppene drev trening som kan minne om Tai Chi, og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i 1895. Utbruddet i 1899 kom i Shandong, men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til Shanxi og nordover til Zhili med Beijing og Tianjin.
Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også endel forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, endel misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste.[305]
Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen Cixi arresterte sin nevø, den unge keiseren Guangxu, fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.[306]
Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den 1. juni 1900. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian.[307]
Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning.[308] De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen Zhili var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. China Inland Mission og Christian Mission Alliance mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i Baoding (Zhili) og Taiyuan (Shanxi).[309] Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne.
I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske Nordkirken i Beijing fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene.[310]
Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca 30.000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10.000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1.912 kinesiske protestanter.[311] 222 kinesiske ortodokse kristne ble også myrdet.
| Gruppe | Voksne | Barn | Sum |
|---|---|---|---|
| China Inland Mission | 58 | 20 | 78 |
| Christian and Mission Alliances | 21 | 15 | 36 |
| American Board | 13 | 5 | 18 |
| English Baptist Mission | 13 | 3 | 16 |
| Sheoyang Mission | 11 | 2 | 13 |
| American Presbyterian | 5 | 3 | 8 |
| Skand. Alliance Mongolmission | 5 | - | 5 |
| Den svenske mongolmisjon | 3 | 1 | 4 |
| Society for the Propagation of the Gospel | 3 | - | 3 |
| British and Foreign Bible Society | 2 | 3 | 5 |
| 134 | 52 | 186 |
Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnærfamilier var i Shanxi.[313] I det sørlige Shanxi ble også avdøde Xi Shengmos kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet.[314] Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske.[315]
Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham lhelseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn.[316]
Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene Gregorio Grassi og Francesco Fogolla, deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: «La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand». De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla:
- - Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?
- - Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.
- - Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.
- - Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.
Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen absolusjonen, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster Maria della Pace istemte «Te Deum» og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept.[317]
I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing Sør-, Øst- og Vestkirkene,[318][319] og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved Zhalan ble også dette gravfeltet tilført store skader.[320]
I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. Åtte-nasjoners-alliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901.
I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, Ole Næstegaard, sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne.[321] Han skal ble mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer.[322] Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai.[323]
[rediger] Keiserdømmets siste år, overgangsårene (1901-1911, 1917)
[rediger] Bokserprotokollen
Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september 1901 måtte kineserne underskrive Bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt.[324]
Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i Shanxi 2,25 mill. tael og et stort kollegium i Taiyuan som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt.[325] Biskop Favier i Beijing aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv.[326] De nedbrente Sør- og Østkirkene ble gjenoppbygd og åpnet i 1904, med Vestkirken tok det åtte år til.[327]
Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene men også katolikkene. Landets første katolske universitet, Aurorauniversitetet, ble opprettet av jesuittene i Shanghai i 1903. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i Tianjin (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og Fu Jen-universitetet i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus.[328] Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca 720.000[329] ved århundreskiftet til 1.431.000 troende i 1912. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen Zhili, og deretter fulgte Jiangsu, Sichuan og Shandong. Tallmessig svakest stod katolisismen i Heilongjiang og Gansu[330] I disse tallene er ikke katekumenene medregnet, som talte over 400.000. [331]
Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I 1900 var de rundt 85.000, og i 1914 ca. 235.000, nesten en tredobling.[332] Selv om protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten.
Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det laisistiske Frankrike gav seg selv en lov i 1905 og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og Pavestolen var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i Ningbo, biskop Paul-Marie Reynaud C.M., som i 1901 talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der.[333] At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger.[334]
Republikken Kina ønsket i 1918 å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang.[335][336] Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma.
[rediger] Misjon og stormakter
Mens kristendommen tidligere hadde en prestisje blant kineserne som ble forsterket av den vitenskap og kultur den representerte, som under Kangxi-keiseren, var den nå assosiert med vestmaktenes maktapparat. Det skyldtes også den store tilstrømningen av misjonærer. Det var nå særlig protestantene som var synlige, med 6.500 misjonærer i 1920 (katolikkene hadde samtidig 3.000 utenlandske prester, søstre og lekmisjonærer, og med et større antall kinesiske prester osv. og deres større/tynnere spredning utover landet fremsto de som noe mindre «truende» for de nye anti-kristne bevegelser som var et storbyfenomen).[337] Særlig de amerikanske misjonærene gjorde seg sterkt gjeldende, med et relativt sterkt nærvær i traktatsbyene og med mange nye høyere skoler.[338] De norske protestantiske misjonærer derimot hadde sine misjonsmarker inne i landet og bidro ikke noe særlig til å vekke anti-kristne byakademikeres uro.
[rediger] Nye katolske ordener
Under disse årene ankom en rekke nye katolske misjonsordener, og de allerede eksisterende ble kraftig forsterket. De nye var presteordnene Salesianerne (1902, Guangdong) og Parmamisjonærene (1904, sørlige Henan) og søsterkongregasjonene Helligåndsøstrene (1902), de fransk-kanadiske Søstrene av Maria uplettede unnfangelse (1909, Guangzhou)[339] og Fransiskanersøstrene av Egypt (1915, nordvestre Hubei). Blant de nye misjonærer som ankom, var belgieren Vincent Lebbe, som skulle bety meget for fremmet av en ny misjonsbevissthet som så det som maktpåliggende å gjøre kirken mer kinesisk og unngå alt som kunne vekke inntrykk av at kristne var kolonialherrenes håndlangere. Han kom til Beijing i 1901.[340]
[rediger] Katolsk bibelarbeid
I det moderne Kina oversatte og utgav Den katolske kirke Bibelen på kinesisk lenge etter at de protestantiske kirker hadde gjort det. Men noen kinesiske katolske akademikere tok fatt i oversettelsesoppgaven tidlig på 1900-tallet. Li Wenyu utgav Xinjing Shiyi (Adnotasjoner fra Det nye testamente) i Shanghai i 1907. Xiao Jingshan (Joseph Hsiao) oversatte Xinjing Quanji (Det nye testamentets samlede verker), og den ble utgitt i Xianxian i 1922.[341]
Men selv om katolsk kinesisk bibelarbeid hadde sin begynnelse helt tilbake på 1500-tallet, skulle det vare helt til 1968 til en fullstendig katolsk bibel forelå. Den var resultat av et samarbeid ledet av fransiskaneren Gabriele Allegra. Han hadde påbegynt det under annen verdenskrig, og arbeidet ble sluttført i Hongkong.[342]
[rediger] .... Forsterket protestantisk misjon
Fra protestantisk side ankom også en rekke nye aktører på misjonsmarken under disse årene. I 1900 skal 61 protestantiske misjonsselskap ha virket i landet, fra alle hovedretninger innen protestantismen. I 1906 var tallet økt til 67, og i 1919 til 130.[343]
| Gruppe | Fra | Tros- retning | An- komst | Primær misjonsmark i Kina |
|---|---|---|---|---|
| Finska Missionssällskapet | Finland | Luthersk | 1901 | Mandsjuria, Mongolia |
| Det Norske Missionsselskab | Norge | Luthersk | 1902 | Hunan |
| American Lutheran Brethren Mission | USA | Luthersk | 1902 | Hubei, Henan |
| Evangelical Association of North America | USA/ Canada | Evangelisk | 1904 | Hunan |
| Den svenske Mongolmisjon | Sverige | Luthersk | 1905 | Mongolia |
| Augustana Synod | USA | Luthersk | 1905 | Henan |
| Gen. Missionary Board of the Free Methodist Church of North America | USA/ Canada | Metodistisk | 1905 | Henan |
| Den Norske Misjonsallianse | Norge | Luthersk | 1910 | Zhili (Chahardelen) |
| Norges frie evangeliske Hedningemission[344] | Norge | Pinse- vennene | 1910 | Zhili (Chahardelen) |
| Missionary Society of the Church of England in Canada | Canada | Anglikansk | 1910 | Henan |
| Pentecostal Assemblies of the World | USA | Pinse- vennene | 1910 | Shanxi |
| Mennonite Brethren Church | USA | Mennonitter | 1911 | Fujian |
| Pentecostal Missionary Union for Great Britain and Ireland | Storbritannia | Pinse- vennene | 1912 | Yunnan |
| Swedish Independent Baptist Mission | Sverige | Baptistisk | 1913 | Shaanxi |
Det kan tenkes at dette antallet ligger noe for lavt; enkelte mindre grupper kan ha blitt oversett av forskerne. En stor del av de tilkommende protestantiske misjonærgruppene (men ikke alle) la vekt på å etablere seg i xiàn (县, fylker) som ikke hadde noen protestantisk misjon fra før. I 1920 var det således kun 106 av Kinas og Mandsjurias i alt 1.704 fylker der det ikke var noe form for protestantisk misjonsvirksomhet.[345] Noen få av de nye gruppene, kanskje litt tilfeldige, nevnes i tabellen ved siden av.
Skandinavisk misjon ble ikke bare styrket med nye misjonsselskaper, men også med forsterket innsats fra dem som allerede var ankommet. Under bokseropprøret hadde alle Det norsk-lutherske Kinamissionsforbunds misjonærer unntatt én reist fra Kina, men høsten 1901 kunne de vende tilbake. Og i 1902 sendte forbundet ti nye misjonærer for å forsterke sin stab ved misjonene i det nordvestlige Hebei og sørvestlige Hunan, og åpnet i de følgende år en rekke nye misjonsstasjoner. Marie Monsen og Knut Samset kom på den tiden. I 1909 kom legemisjonæren Tønnes Frøyland, som bygde et sykehus i Laohekou og ble drept av en røverbande i 1914. Arbeidet på deres felt, særlig i Hunan-delen, ble også forsterket av amerikanske lutheranere sendt av The Board of Foreign Missions of the Lutheran Church in America. Det samarbeidende amerikanske Hauge Synodes Kinamission, som nesten utelukkende hadde utvandrede norskfødte eller norsk-amerikanske misjonærer[346] på sitt felt som grenset til Kinamissionsforbundets i øst[347], styrket også sitt nærvær i Hubei og i Henan.
Svenska Missionsförbundet utvidet fra tre til syv misjonsstasjoner i Hubei, og deres amerikanske søsken The Swedish Evangelical Mission Covenant of America, som arbeidet i samme provins, gjorde det samme. Det Danske Missionsselskab, som fra 1896 hadde virket i det sørlige Mandsjuria, utvidet slik at de hadde stasjoner i alle tre Mandsjuriaprovinsene.[348]
China Inland Mission fortsatte å befeste sin fremskutte stilling, også etter stifteren Hudson Taylor trakk seg tilbake (1903) og døde (1905). Den spredte sin virksomhet til nye områder (dvs okkuperte tidligere uokkuperte områder, en ordbruk som på datidens engelsk kunne være grei nok - «opptatt» (occupied) av andre misjonsselskaper - men som senere ble tatt opp som krenkende og bevis på kolonoalistisk mentalitet fra kinesiske nasjonalisters side) og åpnet 52 nye stasjoner før 1911. Veksten fortsatte også etterpå, bare litt langsommere.[349] De trengte helt frem til Urumqi i vest og til grensetraktene til Tibet i Sichuan og Gansu. Nordiske misjoner koordinerte med China Inland Mission, og slik var det at Det Norske Missionsforbund fikk sitt felt i Longjuzhai i Shaanxi (1903) og øvrige skandinaver utvidet eller begynte sitt arbeide.[350]
Den sterke innsprøytning av misjonærer til Kina hadde også den side at det er vanskelig å ha forbedringer både av kvantitet og kvalitet samtidig. Ikke alle var så godt utdannet. Noen mener at dette først og fremst var et problem på protestantisk side.[351] Andre misjonshistorikere istemmer i at den teologiske utdannelse den gang kunne være svak i den protestantiske misjon,[352] men at dette også tildels var tilfelle blant katolikkene.[353]
Med YMCA gjorde forkjemperne for «The Social Gospel» sitt definitive inntog innen amerikanskinspirert protestantisme i Kina. De senere kinesiske YMCA-ledere gjorde sitt for å sinifisere denne teologiske retningen ved å bringe den i samklang med enkelte konfucianske verdier.[354]
....
....
Manchu-keiserdømmet opphørte reelt i 1911 da det ble innsatt et republikansk styre, skjønt den siste keiser fortsatte som «ikke-regjerende», med unntak av noen få dagers restaurasjon i 1917. For noen år kunne det virke som om tingenes vante tilstand skulle fortsette, om enn under nye ledere. Men med «den litterære revolusjon» i 1917, da blant annet det gamle skriftspråket måtte vike for det mål som ble brukt i vanlig dagligtale brast for godt de demningene som hadde holdt utviklingen tilbake. Nå ble nye og radikalt forskjellige ideer kjent meget raskere og opphevet uigjenkallelig den gamle konfucianske statsideologis monopol.[355]
[rediger] ....Republikken Kina til kommunistenes maktovertagelse (1911/1917-1949)
[rediger] Lutheranerne vil samle seg
- (Utdypende artikkel: Kinas lutherske kirke)
I 1920 ble Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet. Samlingen skjedde etter en prosess som hadde vart i tretten år. Det begynte med to misjonskonferanser i 1907 og et møte i 1908[356]. Ifølge en oversikt som ble offentliggjort da var det på det tidspunkt 25 misjonsgrupper med luthersk bakgrunn som virket i Kina.[357] Bokseropprøret i 1900 og andre begivenheter bidro til at man mente at det ville være nyttig om de forskjellige lutherske gruppene forente seg i en eneste organisasjon for å kunne virke mer effektfullt i Kina. Ankomsten av ytterligere lutherske misjonsselskaper til Kina etter 1907, som Evangelical Lutheran Mission for China (1913), Den lutherske frikirkes misjon (1917) og Svenska kyrkans mission (1918) aksentuerte behovet fot en nasjonal luthersk union[358].
I 1915 ble det dannet en midlertidig komité for Kinas lutherske kirke, og den tok fatt på siste etappe, opprettelsen av en eneste nasjonal kinesisk kirke. Under det annet ULC-møtet i 1917 ble alle forberedelser, deriblant utkast til konstitusjonene, ferdigstilt[359].
Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet den 22. august 1920 i Jigongshan i Henan og dens første generalforsamling trådte også sammen der.[360] Til å begynne med var det bare fem lutherske misjonsgrupper som var med, og blant dem var Det Norske Misjonsselskaps lutheranere fra deres felt i det nordlige sentrale Hunan.[361] Men jevnt og trutt kom nye til slik at kirken i 1946 omfattet det overveldende flertall av lutheranere i Kina. Også Det norsk-lutherske Kinamissionsforbunds felt som strakk seg fra det nordvestlige Hunei og inn i det sørlige Henan, og formodentlig i alle fall i teorien deres felt rundt Qiqihar i Manchukuo, kom med mot slutten, i 1944.[362]
[rediger] .... Protestantiske uavhengige kirker
I 1920 ble Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker organisert. Dette var en sammeslutning av protestantiske kirker som var helt eller i stor grad uavhengige av utenlandsk misjon. Selv om de var uavhengige, beholdt de i stor grad konfesjonelle kjennetegn fra den kirke de var gått ut fra.
Et slagord i tiden var «de tre selv». Det var i sin tid blitt utmyntet av misjonæren Henry Venn i 1851: Self-supporting, self-governing, self-propagating (selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende). [363] Disse tankene fikk ny vind i seilene i 1920-årene. Forkjemperne var da folk i protestantiske organisasjoner med sterke røtter til Vesten, fremfor alt personer tilknyttet det kinesiske YMCA (KFUM), Kinas episkopale (anglikanske) kirke, St. John's University i Shanghai, og til og med Union Theological Seminary i New York.
Blant kinesiske protestanter kan de første større anstrengelser for å danne uavhengige eller separate kirker spores til slutten av 1800-tallet i Guangzhou, Shandong og Shanghai. De første selvstendige kirkene oppsto noe etter århundreskiftet, inspirert av tidens nasjonalistiske og revolusjonære bevegelser. Da Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker ble organisert i 1920 deltok 120 representanter for 189 protestantiske kirker. Den mest kjente av dem var pastor Yu Guozhens Chinese Independent Church (Zhongguo Yesujiao zhilihui) grunnlagt i 1906 og med mer enn 150 kirkebygninger og 30.000 medlemmer på sitt meste. Etter 1927, da den nasjonalistiske Kuomintang-regjeringen konsoliderte seg, og mange av de gamle misjonskirker var blitt sinifisert i stor grad, forsvant de fleste uavhengige kirker idet de gikk inn i de konvensjonelle konfesjonelle kirkene igjen.
Denne «historiske tre-selv-bevegelse» inspirerte på svært forskjellige måter både de kommunistiske antikirkelige strateger og en rekke frie protestantiske bevegelser. Blant disse fri bevegelser må fremheves Jesusfamilien (Yesu Yiating) med utspring i Shandong, Den Sanne Jesu Kirke som i 1949 hadde 120.000 medlemmer og 700 kirker, og Den lille hjord,[364] ledet av Watchman Nee.
[rediger] Amerikanere også blant de katolske misjoner
De utenlandske protestantiske misjonærkorps var i motsetning til sine katolske motstykker overveiende nordamerikansk. Men fra rundt 1920 ble den nesten totale europeiske dominans på katolsk side gradvis brutt. Vel hadde det kommet enkelte amerikanere også tidligere, som jesuitten William Hornsby som ble presteviet i Kina etter at han var reist ditt som engelsklærer i 1891[365] var det ikke før i det annet tiår av det nye århundre at Vatikanet oppfordret nordamerikanske (og irske) ordensfellesskap å trå støttende til i Kina. Mye av grunnen var at første verdenskrig reduserte tilgangen på europeiske misjonærer.[366] En annen var at nordamerikanere og irer kunne styrke det katolsk skolevesen på høyere nivå, der det engelske språk var det foretrukne fremmedspråk blant kineserne.[367] Amerikanske vincentinere fikk et felt rundt Ganzhou i Jiangxi, der de også fikk en resolutt biskop, John A. O'Shea, som skulle få tidlig nærkontakt med kinesisk kommunisme da «Den kinesiske sovjetrepublikk» ble opprettet akkurat i de traktene. Han brukte situasjonen for å vise at «vi ikke er en rase av dollarjegere, men har en nidkjær tro...»..[368] Amerikanske prester og søstre fra Maryknollordenen kom også, likeså amerikanere og kanadiere fra en rekke andre ordener (pasjonistene[369], prester fra The China Mission Seminary ved Toronto, Canadian Sisters of Charity[370], med flere).
[rediger] Konservative og liberale strømninger blant de protestantiske misjonærer
Den protestantiske misjon var, naturlig nok når man tenker på at det etterhvert var 130 misjonnselskaper involvert fra svært mange land, ikke ensartet i sin metodikk eller teologiske og missiologiske tenkning. Den tyske liberale teologi som hadde gjort spranget over Atlanterhavet til Nord-Amerika og var begynt å gjøre seg gjeldende blant annet ved store teologiske læresteder og innen YMCA, fulgte også med endel av det tidlige 1900-tallets amerikanske misjonærer til Kina, ikke minst til deres universiteter og teologiske seminarer. En forsøksvis skjematisering av utviklingen kunne se slik ut:
(1) De pastorer og kateketer som først var kommet til Kina, og nesten alle de som misjonerte i Kina på 1800-tallet, kunne karakteriseres som representanter for en linje preget en den ortodokse linje innen tradisjonell protestantisme. (2) Også de kvinnelige forkynnere («Bible Women») og det store gross av hjelpestyrkene som ikke hadde mottatt noen seminarutdannelse lå også på denne linjen. (3) Fra århundreskiftet av ble det liberalteologiske element svært aksentuert blant professorer på kollegier og universiteter og blant lederne for organisasjonene for ungdom og for sosial aksjon. (4) Dette ble også tilfelle for en god prosentandel av de kinesiske pastorer som hadde studert ved utenlandske universiteter eller ved teologiske seminsarer i sitt eget land. (5) I den nye generasjon misjonærer var det en stor andel som representerte ofte uklare teologiske tanker vedrørende de sannheter som tradisjonell protestantisme hadde betraktet som uforanderlige. (7) Mange kinesiske protestantiske ledere som var blitt slik preget ble på en ensidig måte opptatt av det som ble kalt «the social Gospel», til fortrengsel eller skade for andre grunnleggende prinsipper ved Jesu lære.[371]
En slik oppsummering er kun gyldig som en grov generalisering. Man skal være klar over at en god del av de amerikanske trossamfunn som misjonerte i Kina ikke i samme grad tok del i denne teologiske utvikling, og tenker man på de norske misjonærer er det enda vanskeligere å gjenkjenne disse utviklingstrekkene. Imidlertid var denne utviklingen påtagelig i de store og tunge miljøene som drev universitetene og de fleste protestantiske seminarene, som for eksempel blant de episkopale. Deres sammensatte studentmasse hadde også et stort innslag av studenter som var blitt inspirert av 4. mai-bevegelsen og den radikale sekularisme og nasjonalistiske sosialisme som miljøet som hadde invitert Bertrand Russell til Kina var preget av.
Som eksempler på protestantiske misjonærer som etter noe tid forandret sin innstilling til den misjon de bedrev, kan nevnes dr. Edward Hicks Hume, pastor Frank Joseph Rawlinson og den senere forfatter ognobelprisvinner Pearl Sydenstricker Buck. Edward H. Hume, som var legemisjonær ved Yale-in-China-misjonen i Changsha og grunnla et sykehus og en medisinsk høyskole, forlot Kina i 1927 med nye holdninger av respekt og ydmykhet for kinesisk kultur. Frank J. Rawlinson oppviste en slik åpenhet for kinesisk religion at han ble nødt til å finne seg et annet misjonsselskap; han forsvarte kinesisk nasjonalisme til og med under antiutlendingutskeielsene i 1927 og ble temmelig isolert. Pearl S. Buck, som var skolemisjonær, brøt med misjonen, ble grunnleggende avvisende til misjonsvirksomheten og angrep den som «subtil imperialisme», og kunngjorde at Konfucius betød like så meget for henne som Jesus Kristus.[372]
[rediger] De antikristne bevegelser 1920-1928
Fra 1920 gjorde den anti-kristne bevegelse som hadde vokst frem under de forutgående tiårene seg sterkt gjeldende. Denne bevegelse hadde lange røtter, og hadde hentet næring fra nasjonalistisk forargelse over de ulikeverdige traktatene, de store reparasjoner som måtte betales etter bokseropprøret men også i den senere tid av vestlige religionsfiendtlige ideologier. Mange av eksponentene hadde også tilhørt 4. mai-bevegelsen.
Bertrand Russells religionskritiske foredrag under hans årslange opphold i Beijing fra 1920-1921 gav næring til bevegelsen. Det ble til og med opprettet et Russelselskap som utgav et månedstidsskrift (Lo-su yueh-k'an) som gjorde hans foredrag i Beijing med hans analyser kjent for et bredere publikum. Russell delte religion i to kategorier, institusjonell og individuell, og fant begge typene skadelige. Kinesiske disipler av Russell fulgte opp i aviser og tidsskrifter.[373]
I utgangspunktet var den anti-kristne bevegelse også anti-kommunistisk. Dette skyldes en ideologisk antijødisk innstilling de hadde overtatt fra sine utenlandske forbilleder. De mente at både kristendommen og kommunismen var vokst fem fra den samme rot av «jødisk intoleranse», og derfor var begge deler farlige for menneskeheten.[374] Ettervert hang også endel marxister med på den anti-kristne bevegelse; de var tilhengere av læren om den dialektiske materialisme og naturligvis ikke antikommunistiske.
I mars 1922 kom bevegelsen inn i en ny fase: Da organiserte en gruppe studenter i Shanghai en anti-kristen føderasjon, som fremholdt at kristendom og vitenskap var uforenlig, og at kristendommen var alliert med kapitalismen og imperialismen, som undertrykket svakere nasjoner. Noen dager etter organiserte studenter i Beijing en antireligiøs føderasjon, og erklærte at all religion var utelukket av vitenskapelige grunner. Til tross for det mer utvidede navnet var det kristendommen som var bevegelsens hovedfiende. Bevegelsen spredte seg raskt til andre byer, og det ble utgitt kristendomsfiendtlige skrifter, ofte av primitiv og grovkornet karakter. Det var særlig studenter ved de statlige skoler som gikk i bresjen. I 1924 ble angrepene fokusert på misjonsskolene. Stadig mer antikristen litteratur ble utgitt, og det ble organisert demonstrasjoner og protester, noen steder blant annet for å forstyrre julefeiringen (1926, 1927).
På grunn av den russiske og kommunistiske innflytelse/infiltrasjon av nasjonalistpartiets venstrefløy var det særlig kirkene som ble rammet. I områder okkupert og kontrollert av disse krefter ble det særlig intenst; i Fuzhou ble kirkelig eiendom plyndret (1927) og i Nanjing ble det drept misjonærer (24. mars 1927). Innen sommeren 1927 hadde en stor andel av misjonærene, særlig de protestantiske, trukket seg ut fra Kinas indre områder, også fra områder som ennå ikke var blitt okkupert av nasjonaliststyrker. Ikke bare kirkebygninger, men også skoler og sykehus ble forlatt av de utenlandske misjonærer og kunne ikke alltid bli videreført av de gjenværende kinesiske tilknyttede. Myndighetenes forsøk på å motvirke de antikristne eksessene var ofte halvhjertede og uten særlig virkning.[375] De protestantiske evakueringer skyldtes i svært liten grad fiendskap på «grasrota» men desto mer agitasjon og angrep fra folk som kom utenfra. Ikke helre Kina ble berørt av evakueringene; det ble ikke evakuert fra sørvest, nordvest eller fra de tre mandsjuriske provinser.[376]
Nettopp under denne periode utgav protestantene en bok med en tittel som egentlig ikke betød det som ordene kunne gi inntrykk av (The Christian Occupation of China[377] - om fordelingen av misjonsområder over hele Kina), og dette ble lagt merke til og fikk sin plass i den anti-religiøse propaganda og kristendommen som redskap for imperialismen.
Ideologisk gikk det tråder mellom 4. mai-bevegelsen[378], Russell, 30. mai-bevegelsen og den anti-religiøse bevegelse som stadig ble tilført radikaliserende elementer fra tidens ateistiske marxisme og frem til Mao Zedongs kommunisme.[379] Ikke desto mindre skulle maoistene i sin tid ta avstand fra den anti-religiøse bevegelse, som de mente kom til kort.
[rediger] Offisielle forbindelser med Pavestolen fra 1922
Etter tilbakeslaget i 1918, da Frankrikes press fikk Kina til å avbryte sitt annet forsøk på å opprette diplomatiske forbindelser, gikk Vatikanet på offensiven. Den 30. november 1919 kom en klinkende klar encyklika fra pave Benedikt XV, «Maximum illud», et dokument som er blitt kalt «den katolske missiologis Magna Charta», som beklaget den effekt som europeisk nasjonalisme hadde på kirken i mange misjonsland og fremholdt viktigheten av å få den kirkelige ledelse over på de aktuelle folkenes egne hender.[380] I februar 1922 ble den pavelige diplomaten kardinal Achille Ratti valgt til pave (Pius XI), og han klarte i løpet av få måneder det hans forgjengere siden 1881 hadde prøvd: Å få opprettet de facto diplomatiske forbindelser med Kina. Hver eneste tidligere tilnærming var blitt forpurret av Frankrike som ville hegne om sin innflytelse over kirken som dens protektormakt i Kina.[381]
Ønsket om forbindelser var gjensidig; på 1800-tallet var ett slikt initiativ utgått fra Kinas side. Vatikanet så med voksende utro på at misjonene mer og mer fremstod som en side ved kolonimaktenes virke, og var fortvilt over at franskmennene forhindret de viktigste grep som måtte til for å bryte dette. Fremtredende misjonærer som pater Vincent Lebbe hadde rapportert om farene, og pavene var ivrige i å komme i gang med å sinifisere kirken ved å promovere kinesiske prester til bispembedet.[382]
I august 1922 ble den italienske biskopen Celso Costantini utnevnt til apostolisk delegat og sendt til Kina. Han installerte seg i Hankou, midt i landet. Hans tittel var rett nok ikke en diplomatisk tittel. Men det var en kolonimaktsuavhengig pavelig utsending som i meget oppfylte den rolle som en fullstendig nuntiaturløsning skulle innebåret. Selv om det skulle gå helt til 1943 at Kina sendte en ambassadør til Pavestolen, betød i praksis Costantinis komme at det franske patronatsystem havnet på historiens skraphaug.[383] Et av hans viktigste prosjekter var å finne egnede kinesiske bispeemner, og å sørge for at misjonene i Kina var på linje med de modernere retningslinjer som avdøde pave Benedikt XV hadde trukket opp i «Maximum Illud». Men først måtte han gjøre seg kjent med forholdene, og hjelpe biskopene til å områ seg uten fransk mellomkomst. Disse mål ble langt på vei nådd ved den første kinesiske bispesynode, som han innkalte til mai 1924. Synoden fant sted i i Sikawei i Shanghai. Den kom i grevens tid; antagelig ville det bare ett år senere vært umulig å samle så mange kirkeledere (42 biskoper og en rekke andre misjonsledere) fra hele Kina på ett sted, på grunn av at landet ble stadig mer oppslitt av lovløse bander og av nasjonalistiske voldsutbrudd, også i Shanghai.
Blant spørsmålene som ble behandlet var forholdet mellom innenlandsk og utenlandsk presteskap, utvikling av apostolater på nasjonalt nivå, og overvinnelsen av det franske apostolat. De bad også Roma om å foreta en ny granskning av ritespørsmålet; selv ville de ikke bruke synoden til å diskutere det[384] fordi de fryktet at det ville være som å stikke hånden inn i et vepsebol.[385]
I mars 1926 styrket paven misjonene med en ny misjonsencyklika, «Rerum ecclesiae» som igjen viste at her var det ingen plass til noe usunt samarbeid med kolonimakter og deres interesser. Den kom bare måneder før de seks første kinesere (siden 1600-tallet) ble bispeviet den 28. okober. Det skjedde i Peterskirken i Roma, for paven selv ville gjøre det. Costantini og pater Lebbe hadde reist med gruppen til Roma for anledningen.
....
....
[rediger] Dekretene fra Ritestriden oppheves 1935-1939
[rediger] Forhistorie
En rekke faktorer gjorde at det på 1900-tallet lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Støtet til Vatikanets nye beskjeftigelse gav situasjonen i Japan, de riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom Meijiperiodens militarister, som klart styrte mot å gjøre shintoismen til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i jinja-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere kontreadmiral Shinjiro Yamamoto, som i 1918 var kommet til Europa for å delta på Versailleskonferansen, benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i Kongregasjonen for Troens Utbredelse, om saken. Han var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed Emile Beurlier og en Boisier) om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den franske historiker Pierre Batiffol med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet innen bysantinske studier, Louis Bréhier. Resultatet ble en studie ved navn Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes (1920). Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Thibergien viste hvordan kirken i Østromerriket etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren forlengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem. Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur.[386] Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til Den hellige Ånds latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur.
[rediger] Mandsjukuo 1935 og Japan 1936
Men ritespørsmålet meldte seg ikke konkret igjen før i 1935. I den japanskdominerte marionettstaten Manchukuo (dannet i Mandsjuria i 1932) gjorde regjeringen Konfuciuskulten (kalt Wangtao - «den kongelige vei») obligatorisk for alle innbyggere. Dette representerte en samvittighetskonflikt for katolikkene der. Vatikanet, ved Kongregasjonen for Troslæren, bad da biskopene om å vurdere ritene. Den apostoliske vikar for Nord-Mandsjuria, biskop Auguste Gaspais M.E.P., som var bosatt i hovedstaden Xinjing, svarte i februar 1935 at seremoniene hadde en religiøs utforming men var likevel «en rent borgerlig æresbevisning til en fremragende mann og filosof», og sammen med de øvrige biskoper bad han måneden etter om en avklaring fra Romas side. Pave Pius XI gav sin tilslutning til ritene i mai, men stilte tre betingelser, som var lette å oppfylle.[387]
Året etter, i 1936, gav samme pave gjennom Kongregasjonen for Troens Utbredelse en rekke tillatelser til kirken i Japan. Problemet var blitt akutt ved det at de japanske styresmakter hadde krevet at også de katolske skoler skulle innføre besøk ved slike nasjonale shintohelligdommer for å ære døde og falne, med pliktig oppmøte for alle elever. Under et besøk ved Yasukuni-helligdommen i 1932 hadde noen katolske studenter nektet å presentere gevær, og dermed begynte det å komme mer og mer truende lyder fra kempeitai og annet militaristhold. Dette ble løst med de nye vatikaninstruksjoner.[388]
[rediger] Republikken Kina
Den 8. desember 1939 kom så den definitive avklaring, under pave Pius XIIs pontifikat (1939-1958). I en Instructio circa quasdam caeremonias super ritibus sinensibus modifiserte og i praksis opphevet Vatikanets øverste organ for misjonene, Kongregasjonen for troens utbredelse, da ledet kardinal Pietro Fumasoni Biondi og erkebiskop Costantini, som begge hadde mangeårig erfaring som apostoliske delegater i henholdsvis Japan og Kina[389], visse aspekter ved Klemens XIs and Benedikt XIVs dekreter:
- Det tillates katolikker å overvære seremonier til ære for Konfucius i konfucianske templer eller på skoler.
- Det tillates at man anbringer bilder av Konfucius eller tavler med hans navn på katolske skoler.
- Det tillates katolske magistrater og studenter å passivt overvære offentlige seremonier som kan synes å være overtroiske.
- Det er tillatt ... med hodebøying eller andre manifestasjoner av borgerlig observans foran de avdøde eller deres avbilder.
- Den ed om der kinesiske riter som ble foreskrevet av Benedikt XIV er ikke fullt ut i samsvar med nyere ordninger og bortfaller som overflødig.[390]
[rediger] Den katolske kirkes infrastruktur før kommunismen
| År | Sum juris- diksjoner | Erke- bispe- dømmer | Bispe- døm- mer | Vikari- ater | Pre- fek- turer | Misjo- ner |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1915 | 49 | 1 (Macao) | 45 | 2 | 1 | |
| 1920 | 49 | 1 | 48 | 2 | 1 | |
| 1925 | 68 | 1 | 57 | 10 | ||
| 1930 (des.) | 100 | 1 | 71 | 17 | 11 | |
| 1935 | 125 | 1 | 84 | 31 | 9 | |
| 1940 | 138 | 1 | 94 | 43 | 1 | |
| 1945 | 138 | 1 | 95 | 42 | ||
| 1946 (jan.) | 138 | 1 | 99 | 38 | ||
| 1947 (juli) | 139 | 20 | 83 | 36 | ||
| 1948 | 139 | 20 | 84 | 35 | ||
| 1949 | 144 | 20 | 87 | 37 |
Det er meget lettere å få et overblikk over den katolske kirke i Kina rundt 1948/49 enn over de mange uensartede protestantiske, på grunn av de enhetlige og detaljerte rapportskjemaer fra hvert bispedømme (eller tilsvarende) og hvert ordenssamfunn som ble sendt til Vatikanet. Katolikkene var på dette tidspunkt fremdeles langt flere enn protestantene i Kina (over 3,2 mill mot ca 0,7 mill).
Det er imidlertid blitt satt spørsmålstegn om de statistiske opplysninger om katollikkenes (og forsåvidt protestantenes) antall reflekterte deres reelle styrke. Frafall var ikke uvanlig, og ikke alltid registrert og justert for i statistiske årsmeldinger; det var også frafall blant kinesiske kateketer.[392]
I 1949 fantes det 144 katolske territorielle jurisdiksjoner (og en personaljurisdiksjon for russisk-bysantinske katolikker med teoretisk sete i Harbin). I 1947-48 var det 5.788 prester, hvorav 2.698 kinesere, og 7.463 ordensbrødre og (for det meste) -søstre (nonner) hvorav 5.112 kinesiske. Det var samme statistiske år 3.274.740 katolikker, noe som i kinesisk sammenheng ikke var mye, bare 0,7 prosent av befolkningen. Men denne ubetydeligheten var i utakt med nærværet av katolske institusjoner. Antallet katolske skoler var sunket fra 12.739 før den japanske bombingen og de øvrige krigsødeleggelser til 4.446 skoler, med 319.444 elever og studenter. Bare bispedømmet Shanghai drev 509 utdannelsesinstitusjoner med over 50.000 studenter, hvorav minst 75 % var ikke-katolikker. Og kirken drev tre universiteter i Shanghai, Beijing og Tianjin.[393]
Kirken drev 209 hjem for foreldreløse barn, med 2.020 gutter og 13.676 piker. Bare i løpet av 1948 ble 17.357 spebarn, mange av dem på dødens rand, lagt ved nonnenes porter.[394] Det var den derav følgende høye dødeligheten blant dem (under 2.000 overlevde de første dager og uker) og dermed mange mange begravelser som kommunistene senere fant å kunne forvrenge til sine propagandaformål senere.[395] De 216 katolske sykehus behandlet i 1948 mer enn 81.000 pasienter. Man drev fire leprosarier, og 781 helsestasjoner som i 1948 hadde over 11 mill. behandlinger eller konsultasjoner. Nær 5.000 gamle var på 150 gamlehjem, og man hadde 103 enklere håndverkskoler for ungdom, og en rekke skoler for blinde, døve og stumme.[396]
Så omfattende var den katolske kirkes institusjonelle nærvær at en opptelling viser at det før krigen var flere kirkelige bygninger i Kina (32.930) enn i USA (32.091).[397]
I 1946 var det en viss optimisme å spore i Kinas katolske kirke. En situasjonsanalyse som den franske jesuitt F.X. Legrand la frem for kirkeledelsen i 1946, sa at pavens prestisje og moralske innflytelse da var større enn noensinne, og at han var høyt respektert i Kina. De tre katolske universiteter blomstret, og trass i de vanskeligheter de stod overfor i de trange årene etter krigen ville deres fremtid være sikret - og lys. Pater Legrand påviste hvordan den katolske presse utviklet seg; det var aviser i Tianjin, Beibing, Shanghai, Nanjing, Chongqing og Xi'an, med flere planlagt for Kanton eller Hongkong.[398]
Men det var ingen naiv optimisme. Det er imidlertid interessant at en gjenopptakelse av borgerkrigen, ennsi med en kommunistisk seier, ikke ble forutsett tidlig 1949. Derimot gav p. Legrand en kritisk analyse av de åndsstrømninger som hadde vunnet frem mange steder:
- «Man skulle tro at de kristne prinsipper som hadde vært så formative for kristen sivilisasjon også ville opplyse [dagens] kinesiske ledere, og gjennom dem folkemassene. Men dessverre er de læresetninger som man har innlånt fra Europa også iblandet rasjonalisme, materialisme, ateisme, og kommunisme. Det store omslaget som kunne ha bragt Kina nærmere katolisismen har heller trukket landet i motsatt retning. Man kan spørre seg hvorden dette har kunnet skje. De fleste ledere av [de fremherskende bevegelser i Kina] har bare lært om katolisismen fra de bakvaskelser som er blitt rettet mot den.»[399]
[rediger] Problemer, og nytt liv, for de protestantiske misjonærer
De urolige årene fra sent 1920-tall og fremover en tid med atskillige tilbakeslag f