Johann Adam Schall von Bell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Adam Schall von Bell

Johann Adam Schall von Bell, kinesisk: 湯若望 / 湯若望 , Tāng Ruòwàng (født sannsynligvis 1. mai 1592 i Köln – død 15. august 1666 i Beijing i Kina), var en tysk misjonær tilhørende jesuittordenen, som siden 1622 var virksom i Kina og ble en av de mest innflytelsesrike personene ved hoffet i Beijing. Han ble også direktør for det keiserlige kinesiske Qintianjian (欽天監, astronomibyrået). Etter pater Matteo Ricci (død 1610) var han sannsynligvis den jesuittpater som oppnådde høyest prestisje ved keiserhoffet på 1600-tallet.

Han ble en av de mest betrodde av Shunzhi-keiserens rådgivere. Denne keiseren var den første av Qing-dynastiets keisere. Hans nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår. Da keiseren døde endret dette seg: Pater Schall ble stilt for retten og dømt til døden. Dommen ble imidlertid ikke eksekvert, og han døde kort tid etter sin løslatelse. Kangxi-keiseren, som var umyndig da kampanjen mot Schall pågikk, sørget for at han ble rehabilitert og gitt posthume æresbevisninger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Schall von Bell stammet fra en gammel adelsfamilie fra Rhinlandet. Etter skolegang ved det jesuittledede Dreikönigsgymnasium (Tricoronatum) i Köln dro han i 1608 til Roma, der han skulle studere blant annet matematikk og astronomi ved Collegium Germanicum, blant annet under Christoph Grienberger.[1] Om dette studiesporet var bestemt av jesuittene på bakgrunn av pater Matteo Riccis henvendelse fra Kina i 1605 om å få tilsendt misjonærer med astronomisk utdannelse, er ikke usannsynlig. I Roma trådte Schall i 1611 inn i Societas Jesu, dvs. jesuittordenen. Han fortsatte studiene med teologi ved Collegio Romano i 1603.

I 1616 bad han jesuittergeneralen om tillatelse til å dra til Kina som misjonær. Omtrent samtidig reiste kinamisjonæren Niklaas Trigault rundt i Europa for å rekruttere flere prester til misjonen.[2] Hans utdannelse ble videreført med mer matematikk, fysikk og astronomi, og ble godt kjent med Galileo Galilei metoder og oppdagelser, og med de oppdagelser som var blitt gjort av jesuittordenens dyktige astronomer. I 1617 ble han presteviet og offisielt bestemt for Kinamisjonene.

Til Macao[rediger | rediger kilde]

Ruinene etter den gamle jesuittkirken São Paulo i Macao

Som del av en gruppe misjonærer under ledelse av prokuratoren pater Niklaas Trigault S.J., la han i midten av april 1618 ut fra Lisboa på reisen til Kina, via Goa. I juli 1619 ankom gruppen Kina og den portugisiske kolonien Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo.[3]

Dette var en forfølgelsestid for de kristne i Kina, og noen reise inn i landet kunne det ikke bli tale om med det første. Dette gav misjonærene rikelig med tid til å konsentrerer seg om det kinesiske språk. Helt uventet ble han og de andre jesuittene kastet ut i kamphandlinger mens de oppholdt seg i Macao: Byen ble i 1522 blokkert og så utsatt for et militært angrep fra nederlandske kalvinister, som kom med en styrke på 13 skip under ledelse av kaptein Cornelis Reijersen. Macaos havn var godt forsvart, men et flankeangrep mot Macaohalvøyas lettere forsvarte østside av nederlandske styrker (med noen japanere, bandanesere og malayer) viste seg å være en nesten vellykket taktikk. Pater Schall og andre jesuitter hjalp de portugisiske styrker med å slå tilbake angrepet. De bemannet kanoner på toppen av citadellet Fortaleza da Guia og avfyrte kanonsalver mot angriperne. Et skudd, avfyrt fra et annet fort i byen ved St. Paulskirken, traff et nederlandsk ammunisjonsdepot og den påfølgende eksplosjon stanset deres angrep. Da de forsøkte seg litt senere på en annen høyde, ble de slått tilbake av macanesiske og afrikanske (muligens fra Madagaskar) rekrutter i portugisisk tjeneste. Nederlenderne måtte trekke seg tilbake med store tap – flere hundre døde – og uten sin kaptein, som var tatt til fange av pater Schall.

Inn i Kina[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske keiser fikk høre om dette, og ettersom forfølgelsene var for det meste stilnet og de antivestlige ministre var avsatt gjorde han det klart at han ønsket portugisisk hjelp mot de truende tartarer i nord; han bad samtidig spesielt om at det ble sendt jesuitter. Da kunne pater Schall reise inn. Veien gikk først til Beijing, dit han ankom i 1523 og forble i fire år. Da det gikk opp for ham at keiseren ønsket ham som militær rådgiver, protesterte han heftig: Han var misjonær, ikke militær. Men til slutt gikk han med på assistere. Han forestod poduksjonen av endel små kanoner, fremstilte bedre krutt for dem og testet kanonene med stort hell. Så fikk han lov til å konsentrere seg om apostolisk arbeide. Til syvende og sist kom kanonene aldri til anvendelse.

Etter noen år, fra 1627 til 1630 var Schall sjelesorger i Singanfu (Xi'an) i provinsen Shaanxi.

Ledende astronom ved hoffet[rediger | rediger kilde]

Men i 1630 ble han kalt tilbake til Beijing. Han rakk samme år å oversette Galileo Galileis Telescopio til kinesisk, men mer viktig ble hans kalenderarbeid. Han ble etterfølger etter den nettopp avdøde jesuittpater og astronom Johann Schreck S.J (pater Terrentius) som hadde fått i oppdrag å reformere og modifisere den kinesiske kalender. Sammen med milaneseren Giacomo Rho S.J. ble det nå pater Schall som fullførte prosjektet. Resultatet ble den såkalte Chongzhenkalenderen, etter Chongzhen-keiserens eranavn, som skulle bli den siste av keiserne under Ming-dynastiet. Denne kalenderen var langt mer nøyaktig enn sine forløpere hva gjaldt beregningen av fremtidige solformørkelser og måneformørkelser.

Det keiserlige stjerneobservatorium i Beijing

Det var svært viktig for de kinesiske keisere å kunne forutsi slikt. De offisielle astronomer som utførte arbeidet for keiseren, utgjorde astronomidirektoratet. det var 200 medlemmer av dette direktoratet, som var inndelt i en rekke seksjoner, hver av dem med en høyere mandarin som leder. Ved siden av sol- og måneformørkelser gjaldt det å sette opp datoene for nymåne og fullmåne (noe som definerte månedenes gang og når det måtte komme en skuddmåned), tiden for overgangene mellom de 28 konstellasjoner som utgjorde de kinesiske astrologisk viktige stjernetegn, tidene for jevndøgn og solhverv, de mange årstiders og underårstiders begynnelse, og planetenes posisjon og innbyrdes konstellasjon.

Pater Matteo Ricci hadde på sin tid innsett betydningen av dette arbeide og hvilke muligheter det utgjorde for misjonen. På hans tid var astronomiarbeidet utført av muslimske astronomer, en tradisjon siden Yuan-dynastiets dager, men deres fagkunnskaper var ikke lenger på høyden. Europas astronomer hadde utviklet langt bedre metoder. Pater Ricci gikk derfor inn for at astronomer skulle være sterkt representert blant de velskolerte misjonærer hans orden skulle sende til kinamisjonene. Allerede i 1606 hadde så skjedd, med pater Sabbatino de Ursis. Når pater Schall ble sendt til Kina, var dette ledd i den samme misjonsstrategi. I 1611, få år før de Ursis ankomst, hadde en keiserlig beslutning fra Wanli-keiseren overdratt ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium til jesuittene, og bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk.


Som hoffastronom avanserte Schall snart til lederskapet for en matematisk læreanstalt. I 1640 oversatte han Georgius Agricolas De re metallica til kinesisk og presenterte verket for det keiserlige hoff. Hans egenproduksjon av astronomiske og naturvitenskapelige verker var enorm, som det fremgår av bibliografien nedenfor. For å få et riktigere bilde av produksjonen må det vites at den kinesiske boktrykkerkunst og utgivelsesmåte tilsier at et kinesisk bind er mindre enn et europeisk.

Etter at mandsjuene i mai 1644 rykket inn i Beijing og etablerte sitt nye Qing-dynasti, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.[4]

Ikke bare fikk han være i fred, han ble kort etter samme år som første europeer president for Det keiserlige matematiske direktorat (ofte kalt det astronomiske direktorat, ettersom dette var dets primære beskjeftigelse). Dette instituttet ble deretter (med det korte avbrudd som straks nevnes) under jesuittisk ledelse helt til 1744. Mellom 1651 og 1661 var han i tillegg en av de viktigste av mandsjukeiseren Shunzhis rådgivere. Shunzhi-keiseren var meget opptatt av lærdom, og også for impulser fra utlandet. Pater Johann Adam Schall von Bell fikk etterhvert ikke bare gi ham råd innenfor astronomi og teknologi, men også om hvordan han burde styre sitt rike. Shunzhi gjorde Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Den unge keiseren kalte ham sin «bestefar». I 1658 forfremmet han til og med Schall til mandarin av 1. klasse.

Keiseren tillot i 1650 byggingen av en stor katolsk kirke i Beijing (Nantang-kirken), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av pinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot Chán-buddhismen.

Rettssaken mot Schall[rediger | rediger kilde]

I 1661 døde keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter dersom han selv skulle dø ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass.

Under kristenforfølgelsen i 16641665, som var iscenesatt av fremmedfiendtlige konfucianere, anført av Yang Guangxian, og tillatt av riksregenten Oboi som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den da alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel. Yang hadde siden 1659 ført en personlig kampanje mot de vestlige misjonærer.

Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter.

Pater Schalls var på den tiden helsemessig sterkt svekket; han hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater Ferdinand Verbiest S.J., forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke behersket kinesisk så godt. Uansett – det strakk ikke til; her lå det sterke og målrettede intriger bak, som hadde brygget helt siden århundrets første tiår da de vestlige astronomer ved sine overlegne metoder uvegerlig hadde begynt å svekke de muslimske hoffastronomenes stilling. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden av straffestyret – angivelig til døden ved levende oppstykking – , fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Beijing, skulle piskes og forvises.

Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene. Det fortelles også at enkekeiserinne Xiaozhuang, som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak.

Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem av dem – alle kinesiske konvertitter til katolisismen – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen.

Selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embede nå var lukket for jesuittene og deres astronomer.

Rehabilitering[rediger | rediger kilde]

Men i 1669 klarte Verbiest å bevise for Kangxi-keiseren (født 1654), som etterhvert var kommet i en alder som satte ham i stand til å engasjere seg mer personlig i styringsverket, at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Den fremdeles svært unge Kangxi lot seg overbevise, og benyttet affæren som en viktig foranledning til å få fjernet den stadig mer egenrådige regenten Oboi og gripe makten selv, noe før han egentlig var blitt gammel nok. Pater Schall ble fullt rehabilitert, skjønt post mortem.

Etter kulturrevolusjonen er hans gravmæle på gravfeltet Zhalan, likesom patrene Riccis og Verbiests graver, satt i stand.

Andre beskyldninger[rediger | rediger kilde]

Også andre beskyldninger ble rettet mot pater Schall. I 1758 ble det publisert en påstand om ay keiseren gav ham en hustru og at hun gav ham to sønner. Det fremgikk ikke hva beskyldningen bygget på. Men ettersom den opprinnelig skal ha oppstått tidlig på 1700+tallet, passer den godt med en pågående svertekampanje mot jesuittene i forbindelse med ritestriden. Verken offisielle kinesiske dokumenter eller noen rapporter sendt til jesuittee sentralt nevner noe slikt. Imidlertid var pater Schall blitt untnevnt til mandarin, og det ble dermed forventet at han skulle ha barn. Det var vanlig at jesuitter i Kina som ble mandariner, adopterne barn for å imøtekomme denne kulturelleforventning, og pater Schall hadde adoptert sønnen til en kinesisk tidligere tjener.

Se også[rediger | rediger kilde]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Jincheng shuxiang (Forløserens bilde), 1640
  • Zhuzhi qunzheng (Det guddommelige forsyn), ca. 1629, to bind
  • Zhujiao yuanqi (Kristendommens opprinnelse og fremgang), fire bind, 1643
  • Zhenfu xunquan (De åtte saligprisninger), 1634
  • Chongyi tangri jisuibi (Forbilder fra den katolske kirkes helgener)
  • Chongyi tang richi suibi (Samling av mirakuløse beretninger), 1637
  • Huntian yishuo (Avhandling om himmel- og jordglobenes konstruksjon), fem bind, 1636
  • Gujinjiao shikao (Granskning av formørkelsen fra oldtiden til i dag), 1633
  • Xiyang cerili (Utformingen av kalenderen etter den europeiske metode)
  • Xueli xiaobian (Kort forklaring av bruken av kalenderen)
  • Minli buzhu jiehuo (Kommentarer til folkekalenderen for å løse praktiske vanskeligheter)
  • Xinli xiaohuo (Løsning av tvilsspørsmål angjeldende den nye metode knyttet til de europeiske ephemerider)
  • Dace (Trigonometri)
  • Yuan jing shuo (Om kikkerten), 1630
  • Xingtu (Himmelkart)
  • Hengxing lizhi (Om fiksstjernene)
  • Hengxing chumobiao (Fortegnelser om fiksstjernenes oppstigen og nedgang), to bind
  • Hengxing biao (Fikssternetabeller)
  • Jiaoshi lizhi (Læren om sol- og måneformørkelser), syv bind
  • Jiaoshi biao (Fortegnelser over sol- og måneformørkelser)
  • Ceshi lue (Beregning av formørkelser), to bind
  • Gongyi getu baxianbiao (Fortegnelse med sinus, tangenter og sekanter)
  • Cetian yueshuo (Astronomisk riss), to bind
  • Zoushu (Forelegg for keiseren om den europeiske astronomis fortrinn), fire bind
  • Xinfa liyin (Innføring i astronomi)
  • Xinfa biaoyi (Forskjeller mellom den nye og den gamle astronomi)
  • Lifa xichuan (Den vestlige astronomis historie)
  • Chidao nanbei liangxing tushuo (Himmelsplanisfære)
  • Xiyang xinfa lishu (Fremstilling av den nye europeiske astronomi), 26 bind – sammen med pater Rho, 1633, med følgende inndeling: Richanbiao (soltavler), 2 bd; Yuelibiao (månetavler), 4 bd; Jiaoshibiao (Eklipesetavle), 9 bd.; Wuwei zhubiao yuan xumu (Teoretisk innføring av det følgende:) Wuweibiao (Tavler over de fem planeter), 10 bd
  • Chongzhen lishu (Matematisk-astronomiske skrifter) 1634, 137 små bind, i samarbeid med Xu Guangqi, Li Zhizao, Li Tianjing, Niccolò Longobardi, Terrenz og Rho
  • Huangdao zongxingtu (Ekvatorialstjernekart)
  • Chou suan (Hvordan regne med regnestav), 1628
  • Baxianbiao (Trigonometriske tabeller)
  • Kunyu gezhi (Fysisk geografi. Om jordens ressurser og deres utbytting), 1640, fire bind
  • Ceshi shuo (Metode for eklipseberegning)
  • Yuzhi Lixiang kaocheng (Om kalenderen) 42 bd (sammen med Verbiest og andre)
  • Celiang quanyi (Måling av himmellegemer)
  • Chidao nanbei liangzong xingtu (Himmelsplanisfæren etter ekliptikken)
  • Jianjie zongxingtu (Kart over de synlige stjerner)
  • Tianwen shiyong (Astronomiens sanne nytteverdi)
  • Xinfa minli og Qizheng shi xianli (Folkekalender og planetkalender)
  • Huo jin qieyao (Det viktigste om produksjonen av ildvåpen) (sammen med Jiaoxu)
  • Chidao nanbei liang zongxingtu (Himmelsplanisfære etter ekliptikken)
  • Chidao nanbei liangzong xingquantu (Hele himmelsplanisfæren eller ekliptikken)
  • Shou wen (Tegnforklaring)
  • Zhuqi yongfa (Anvisninger om bruken av astronomiske instrumenter)
  • Historiam narrationem de initio et progressu missionis Socitate Jesu apud Chinenses praesertim in Regi pequinensi ab anno 1581 ad 1661, Regensburg, 1665
  • Historia relatio de ortu ac progressibus fidei in regno Chinensi, Regensburg, 1671

En samling av hans manuskripter er deponert i Vatikanbiblioteket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Claudia von Collani: «SCHALL, Johann Adam S. von Bell, S.J.» i Biographish-Bibliographisches Kirchenlexikon, Hamm Westf., Band VIII (1994), spaltene 1575-1582, tilgjengelig online Nettsted sist besøkt 18. juli 2007
  2. ^ John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 110, i Roman Malek, S.V.D. (red.): Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592–1666) 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998
  3. ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260
  4. ^ John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 113, i Roman Malek, S.V.D. (red.): Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592–1666) 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Faglig litteratur:

  • C. W. Allan: Jesuits at the Court of Peking, Shanghai 1935, ISBN 0-313-27044-9
  • Rachel Attwater: Adam Schall, a Jesuit at the Court of China, 1592-1666, London 1963
  • L. Carrington Goodrich & Chao-Ying Fang (red.): Dictionary of Ming Biography, 2 bd., New York/London: Columbia University Press 1976
  • Claudia von Collani: «SCHALL, Johann Adam S. von Bell, S.J.» i Biographish-Bibliographisches Kirchenlexikon, Hamm Westf., Band VIII (1994), spaltene 1575-1582, tilgjengelig online Nettsted sist besøkt 18. juli 2007
  • Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni, Taipei:Taipei Ricci Institute 1997 ISBN 2-910969-02-9
  • J. S. Cummins: The Travels and Controversies of Friar Domingo Navarrete 1618-1686, 2 bind, 1962
  • J. S. Cummins: A Question of Rites. Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, 1993
  • Pasquale D'Elia: Galileo in Cina. Relationi attraverso il Collegio Romano tra Galileo e i gesuiti scienziati missionari in Cina (1610–1640), 1947; engelsk utgave: Galileo in China. Relations through the Roman College between Galileo and the Jesuit Scientist-Missionaries (1610–1640), 1960
  • George H. Dunne: Generation of Giants. The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty, 1962
  • Wilhelm Hünermann: Der Mandarin des Himmels. Das Leben des Kölner Astronomen P. Johann Adam Schall am Kaiserhof in Peking, Hannover-Kircherode 1954
  • Catherine Jami: Les méthodes rapides pour la trignonométrie et le rapport précis du cercle (1774), 1990
  • U. J. Libbrecht: Ferdinand Verbiest (1623–1688). Een Vlamse zendeling aan het Chinese Hof, 1988
  • Roman Malek, S.V.D. (red.): Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592–1666) 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998
  • David E. Mungello: Curious Land: Jesuit Accommodation and the Origins of Sinology, 1985
  • Werner Neite (red.): Johann Adam Schall von Bell, SJ, 1591-1666. Ein Kölner Astronom am chinesischen Hof. Diözesanbibliothek, Köln 1992 (Ausstellungskatalog)
  • Felix Plattner: Der Große Doktor Tang, Jesuit und Mandarin, 1935
  • Andrew C. Ross: A Vision Betrayed. The Jesuits in Japan and China, 1542-1742, 1994
  • Ernst Stürmer: Meister himmlischer Geheimnisse. Adam Schall, Ratgeber und Freund des Kaisers von China, 1980
  • Giovanni Stary: Opere mancese in Italia e in Vaticano, 1985
  • Alfons Väth: Johann Adam Schall von Bell, SJ. Missionar in China, kaiserlicher Astronom und Ratgeber am Hofe von Peking 1592–1666 Steyler Verlag, Nettetal 1991, ISBN 3-8050-0287-4
  • Hartmut Walravens: China Illustrata. Das europäische Chinaverständnis im Spiegel des 16. bis 18. Jahrhunderts, 1987

Roman