Mandarin (embedsmann)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En mandarin var en embedsmann i det keiserlige Kina. Begrepet stammer sannsynligvis fra det portugisiske ord mandarim, som betyr «minister» eller «rådgiver», og fra det eldre sanskrit-ordet mandari (kommandør) som ble benyttet som oversettelse av det kinesiske ordet guan (官). En alternativ teori er at ordet kommer fra det kinesiske uttrykk mandaren (满大人), som betyr en «mansju-øvrighetsperson».

Når mandarin også benyttes om den nordlige variant av muntlig kinesisk, skyldes det at embedsverket under Ming- og Qing-dynastiene brukte dette talemålet.

Ordet har krøpet seg inn i andre språk i betydningen innflytelsesrik embedsmann i byråkratiet, ikke minst i engelsk.

Det kinesiske eksamenssystem for slike embedsmenn hadde tre trinn:

• Det laveste trinn var en eksamen på lokalt novå- Bestod man den, fikk man tittelen shēngyuán (生员) eller xiùcái 秀才.
• Neste trinn var på provinsnivå, der man kunne absolvere med tittelen jǔrén (举人).
• Det høyeste nivå fulgte en eksamen på nasjonalt nivå. Den gav tittelen jìnshì (进士).