Pius XI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pius XI
Pius XI
Pius XI
Født 31. mai 1857
Desio
Død 10. februar 1939
Roma
Dåpsnavn Achille Ratti
Valgt -
Innsatt 6. februar 1922
Saligkåret -
Helligkåret -
Festdag -
Forgjenger Benedikt XV
Etterfølger Pius XII

Pius XI, født Achille Ambrogio Damiano Ratti, (født 31. mai 1857 i Desio, Milano, død 10. februar 1939 i Roma) var pave fra 6. februar 1922 til sin død.

Første år[rediger | rediger kilde]

Valget av kardinal Ratti til pave ved konklaven i 1922 var en stor overraskelse. Ratti hadde vært erkebiskop av Milano bare et års tid, og da forgjengeren Benedikt XV plutselig døde av lungebetennelse, ble det innkalt til en konklave, som ble den lengste i det tyvende århundre. Først etter den fjortende avstemmingen ble det klart at Ratti var valgt til ny pave.

Det første han gjorde som ny pave, var å holde den tradisjonelle urbi et orbi-talen («til byen og verden»), noe de foregående pavene ikke hadde gjort siden det nye italienske monarkiets anneksjon av det meste av pavestaten i 1870. Dette var en politisk handling, som indikerte at Pius ville innta en mer offensiv holdning overfor tidens politiske spørsmål.

I 1854 uttalte den daværende paven seg mot «den gudløse og fordervelige oppfattelsen» at det skulle finnes frelse utenfor den romersk-katolske kirke, og som reaksjon på økumeniske verdensmøter i 1925 og 1927, erklærte Pius XI at man på ingen måte kunne delta i dem, «for enheten som Kristus ønsker det, kan ikke skapes med, men kun i den katolske kirken», og i Mortalium animos fra 1928 forbød han katolikker både å delta i og å be for slike arrangementer.[1]

I 1929 tok Pius til orde mot at begge kjønn skal ha rett til utdannelse, fordi «naturen selv» forbyr det. Samme året avla den 21-årige Simone de Beauvoir sin agrégation-eksamen som den yngste noen gang, attpåtil som den nest beste i sitt årskull.[2]

Lateranoverenskomsten[rediger | rediger kilde]

I 1929 undertegnet Pius Lateranoverenskomsten med Italias regjering ledet av Benito Mussolini, som gjorde slutt på den langvarige striden mellom pavestolen og Italia etter anneksjonen i 1870. I henhold til traktaten ble Vatikanet anerkjent som suveren stat, mot at Vatikanet gav avkall på kravet på resten av sine tidligere territorier. Andre pavelige besittelser i Roma fikk ekstraterritoriell status.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke ble svekket av å ha tatt parti mot Alfred Dreyfus i Dreyfussaken, og i mellomkrigstiden satset man derfor på en utvidet misjonsvirksomhet. Pius formante alle biskopene om å engasjere seg i dette. Lærestoler i misjonsvitenskap ble opprettet ved katolske læreanstalter. Misjonens sentralisering under Roma tiltok, men skulle stå atskilt fra politiske og nasjonale interesser.[3]

Under mottoet «Kristi fred i Kristi rike» arbeidet Pius målrettet for å markere pavekirkens verdier i samfunnet. Gjennom den sentralstyrte «Katolsk Aksjon» skulle legfolk bistå geistligheten med dette, oppmuntret av omkring 500 saligkåringer og 33 helgenkåringer. Pius tok avstand fra den nasjonalismen som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig, selv om pavekirken ble diktatoren Francos fremste støttespiller. Da Pius kom til enighet med Mussolini om «det romerske spørsmålet» ved hjelp av Lateranoverenskomsten, vant Mussolini prestisje, mens Pius til gjengjeld unnlot å kritisere hans invasjon av Etiopia.[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 270), forlaget ANIS, Frederiksberg 1997, ISBN 87-7467-202-4
  2. ^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 413), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2
  3. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 267)
  4. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 241-2)


Forgjenger:
 Andrea Carlo Ferrari 
Katolsk erkebiskop av Milano
Etterfølger:
 Eugenio Tosi (O.Ss.C.A.) 


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Benedikt XV
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Pius XII