Zhalan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Porten til Zhalangravfeltet

Zhalan er et gravfelt i Beijing, i dag mest kjent for at ble gitt av mingkeiseren Wanli som gravplass for jesuittmisjonæren Matteo Ricci i 1610. Det lå rett ved den vestlige bymur. Siden da er den katolske delen av gravfeltet blitt utvidet, og hundrevis av ledende jesuitter og ledende og alminnelige katolikker er blitt gravlagt der. Den katolske delen av gravfeltet er bevart, og ligger på området til Beijings kommunistpartis skole for sentrale partikadre, nå kalt Beijings administrative kollegium.

Zhalan ligger nær Fuchengmen i det som i dag er bydistriktet Xicheng i Beijing.

Pater Riccis død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Da Pater Ricci døde i Beijing, hadde han en meget høy stjerne hos Wanli-keiseren. Wanli-keiseren og pater Ricci hadde aldri møtt hverandre, men keiseren hadde likevel slikt et godt inntrykk av ham at han lot ham begraves i hovedstaden. Dette var et like godt tegn som noe at keiserdømmet skattet jesuittmisjonærene så høyt at de anså dem som hjemmehørende der.

Ricci hadde selv overfor sine medbrødre gitt uttrykk for at det kunne være til stor nytte om han ble gravlagt på en slik måte at hans minne kunne holdes vedlike: dette var ikke uttrykk for personlig selvhevdelse men fordi det slik kunne ihukommelsen om den keiserlige gunst overfor ham som den første misjonær kunne holdes vedlike, og at dette kunne bety meget for katolisismens stilling innen det kinesiske samfunn i kommende generasjoner.

Etter en fire dager lang bisettelsesseremoni (15.-18. mai) oppsatte den spanske jesuitt Diego de Pantoja med assistanse fra Li Zhizao et memoriale som ble fremlagt for Wanli-keiseren. Den 18. juni, 38 dager etter Riccis død, gav keiseren ordre om at det skulle «[skjenkes] land for begravelsen av embetsmannen Ricci». Det var Pantoja som deretter fant det stedet som gikk under navnet Teng Gong Zhalan. Dette var et område som keiseren rett før hadde konfiskert fra den dødsdømte evnukken Yang. Etter forberedelser som varte nær på ett år ble den høytidelige begravelsesseremoni gjennomført den 22. april 1611. I tillegg til byens jesuitter og deres konvertitter deltok mange embedsmenn og lærde i den høytidelige prosesjon fra jesuittresidensen ved Sørkirken til gravstedet. Ricci ble den første av hundretalls misjonærer og kinesiske katolikker som ble begravet på Zhalan.

Gravfeltet utvidet under Qing-dynastiet[rediger | rediger kilde]

I 1654 innvilget Shunzhi-keiseren etter søknad fra pater Adam Schall en utvidelse av gravfeltet mot vest. I denne seksjonen skulle pater Schall senere bli begravet selv.

Etter at jesuittordenen ble opphevet ble gravfeltet overtatt av lasaristene, deretter til den russiske arkimandritt av den ortodokse misjon i Beijing, og deretter atter til Den katolske kirke.

Ødelagt under bokseropprøret, så restaurert[rediger | rediger kilde]

Gravfeltet er blitt ødelagt to ganger. Først ble den ødelagt under bokseropprøret (1900). Da gravfeltet ble restaurert ble seks av gravstøttene (til minne om jesuittene Matteo Ricci, Adam Schall, Ferdinand Verbiest, Niccolò Longobardo, Thomas Pereyra og Policarpo de Sousa) satt tilbake på to rekker. Mursteinsrammer ble oppsatt for at de skulle rage høyere. Det ble også bygget en ny kirke, Allehelgenskirken, sør for gravfeltet. De 77 andre gravstøtter som var blitt veltet av bokserne ble satt opp langs denne kirkens yttermurer.

Matteo Riccis gravstøtte

Da Zhalan i 1954 ble det kinesiske kommunistpartis skole for sentrale partikadre ble 837 av gravfeltets gravsteiner flyttet til byens utkant, til et område kalt Xibeiwang. Men de seks først nevnte gravstøttene fikk stå i fred, og likeså 87 av gravsteinene ved kirkens yttermurer.

Kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

I 1966 trengte rødegardistene inn på skolen og knuste alle kulturgjenstander de fant. Imidlertid klarte en snarrådig ved skolens ledelse å få dem til ikke å knuse de seks store gravstøttene, men istedet grave dem ned i et stor grop slik at de «forsvant for alltid». Dette syntes rødegardistene var en god idé. Dermed ble gravstøttene skånet fra ødeleggelse. Kort tid etter ble kommunistskolen stengt og omgjordt til regjeringens gjestehus.

I 1973 skulle gjestehuset få en ekstra spisesal, og da ble den forlatte Allehelgenskirken revet og alle gravstøttene som stod langs muren ble spredt omkring.

Etter kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Etter at en italiensk minister kom med en forespørsel om Matteo Riccis grav besluttet sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti i 1979 at den skulle renoveres. Resolusjonen var undertegnet Deng Xiaoping, som da var i ferd med å skaffe seg kontroll over både parti- og statsapparatet, og av noen andre sentrale kommunistledere. Beijings bymyndigheter restaurerte Riccis, Schalls og Verbiests gravstøtter og gjenreiste dem i et avsondret område på gravfeltet (men med tomme graver), på det sted man mente var pater Riccis opprinnelige gravsted. i 1984 ble et nytt lite område innlemmet, og der ble gravsteinene til 64 misjonærer fra forskjellige land oppsatt: 15 fra Kina, 13 portugisere, elleve italienere, ni tyskere eller østerrikere, ni franskmenn, fire tsjekkere, to belgiere og én sveitser.

Gravfeltene er åpent for besøkende, og det er ikke uvanlig at høye utenlandske dignitærer tas med til dette sted som kineserne betrakter som et minnesmerke over kinesisk og vestlig vennskap , samarbeids og kulturutveksling. Blant de som har besøkt stedet er den italienske president Oscar Luigi Scalfaro, den belgiske statsminister Jean-Luc Dehaene, den portugisiske president Jorge Sampaio og den tidligere franske president Valéry Giscard d'Estaing.

Navnene på de gjenstående gravsteiner[rediger | rediger kilde]

Kineserne[rediger | rediger kilde]

Italienerne[rediger | rediger kilde]

Franskmenn[rediger | rediger kilde]

Portugisere[rediger | rediger kilde]

Belgierne[rediger | rediger kilde]

Tyskerne og østerrikerne[rediger | rediger kilde]

Tsjekkerne[rediger | rediger kilde]

Sveitseren[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thierry Meynard, S.J.: Following the Footsteps of the Jesuits in Beijing, Saint Louis, MO: The Institute of Jesuit Studies 2006, ISBN 1-880810-66-2
  • Jean-Marie Planchet, C.M.: Le Cimetière et Les Oevres Catholiques de Chala 1610-1927, Pékin:Imprimerie des Lazaristes 1928

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]