Cixi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Enkekeiserinne Cíxī, kinesisk: 慈禧太后, Cíxī Tàihòu (født 29. november 1835, død 15. november 1908) var en mektig og karismatisk person som var de facto-leder av Qing-dynastiet og styrte Kina i det meste av perioden fra 1861 og frem til sin død i 1908. Historikere mener at hun sannsynligvis gjorde sitt beste for å håndtere sin tids problemer, men hennes konservative holdninger var ikke til gavn for henne. Vestlige supermakter kunne dermed utnytte landet.

Cixi var førstekonkubine til Xianfeng-keiseren （咸丰皇帝）. Hun hadde en sønn med keiseren men da keiser Xianfeng døde i 1861, var sønnen bare 5 år gammel og Cixi ble derfor regent sammen med enkekeiserinne Cian （慈安太后）. De to enkekeiserinner, med den avdøde keisers bror som rådgiver, beholdt denne posisjonen frem til 1873 da Cixis sønn Tongzhi-keiseren （同治皇帝） ble myndig.

To år senere døde den 19 år gamle Tongzhi uten å ha fått noen sønner. Cixi brøt med den normale arvefølge og utnevnte sin tre år gamle nevø til etterfølger. De to enkekeiserinnene fortsatte som regenter inntil enkekeiserinne Cian døde i 1881. Da ble Cixi de facto leder av Kina.

Da nevøen, keiser Guangxu （光绪皇帝） ble myndig forlot Cixi Den forbudte by, men hun fortsatte med å følge med i hva som skjedde via hennes nettverk av spioner. Etter at Kina hadde tapt Den første kinesisk-japanske krig (1894-1895) begynte Guangxu å implementere mange reformer som ble kjent under navnet «De hundre reformdagene». Som motreaksjon planla og gjennomførte Cixi sammen med de militære og konservative krefter et kupp som på nytt gjorde henne til aktiv regent. Som en følge av dette ble keiseren fange i sitt eget palass.

Under de påfølgende år lå Cixi for det meste under for hoffraksjonen Jernhattene, en tradisjonalistisk og utlendingefiendlig gruppering blant de mandsjuriske prinsene. De var de fremste kreftene bak Bokseropprøret (1899-1900), som var et opprør mot de kristne og mot utlendinger. Hun var blitt overbevist om særlig de kristnes ondskap og usedelighet, og trodde på historiene om at katolske nonner grov ut øyeeplene til barn ved deres barnehjem for å fremstille medikamenter. Hennes støtte til Jernhattenes kurs var ikke konsekvent, og det kan se ut til at det som fungerte politisk som en stilltiende støtte var mer realpolitisk motivert av det forhold at hun ikke hadde moderate politiske krefter rundt seg som hun kunne stole på.

Hun forhindret dermed ikke at man beordret de militære styrker til ikke å gripe inn når bokserne angrep utlendinger og kristne og deres institusjoner, og under den lange beleiringen av Beitangkirken i Beijing i 1900 fikk de keiserlige styrker å forstå at de godt kunne delta i angrepene.

Da de utenlandske allierte rykket nærmere Beijing for å unnsette de utenlandske legasjoner, som trodde seg i stor fare, evakuerte enkedronningen den forbudte by og dro ut av byen, og etterhvert inn i Shanxi og Shaanxi.

Etter at utenlandske tropper gjorde gjengjeld da de inntok Beijing og gikk inn i Den forbudte by og gjennomførte store plyndringer, aksepterte Cixi de tilbudte og meget onerøse fredsbetingelser. For å mildne situasjonen gjennomførte hun de reformer som hun noen år tidligere hadde forhindret nevøen sin i å gjennomføre.

Hun fortsatte med å lede, men med mye mindre makt, frem til sin død den 15. november 1908. Keiser Guangxu døde da hun selv lå for døden. Det var en utbredt antagelse at keiser Guangxu, som døde dagen før henne, ble forgiftet på hennes ordre. Det er imidlertid ikke noen holdbare historiske indisier som peker mot et slikt scenario.

Samme dagen, men antagelig uten å vite hvor nær døden hun var, erklærte hun den lille gutten Pu Yi som etterfølger på keisertronen.

[rediger] Ettermæle

Cixi har fått et ettermæle som hard, herskesyk og grusom. Hun utviste ifølge den gjengse historiesktivning et utvilsomt talent hva gjaldt de maktpolitiske og diplomatiske manøvre som var nødvendig for å beholde makten, og var ikke frøkenaktig i sine valg av virkemidler for å beskytte sine interesser. Ikke desto mindre var «keiserinneenken» svært populær i det kinesiske folk.

Den britiske propaganda gjorde meget for å utvikle, og sterkt overdrive, bildet av henne som en grusom, maktsyk og sexhungrig kvinne. Særlig Peking-korrespondenten for The Times, George Ernest Morrison, skildret Cixi som monster og snikmorder. I dag står det fast at Morrison tildels lot seg narre av sine kilder, hvorav Edmund Backhouse var den viktigste, hans «velinformerte kjennere av det kinesiske hoff», og dels var klar over hvordan de puritansk orienterte briters skjulte fantasier fungerte.

I dag er det snarere ansett at Cixi knapt forlot Den forbudte By, slik at hennes beslutninger i høy grad var prisgitt de nyheter og analyser som ble henne forelagt av informanter som til tider var nokså manipulerende.

Utover den innflytelse hun hadde på politikk i sin samtid er hun også husket for sin støtte til kunst, inklusive operaen, og grunnleggelsen av Pekings zoologiske hage (1906). Dette skulle senere bli det første zoo der man klarte å yngle panda.

[rediger] Edmund Backhouses forfalskninger

Briten Sir Edmund Backhouse klarte ved overdrivelser og bløff å få noe innpass hos evnukkene ved det keiserlige hoff i 1898. Det han fikk tak i av informasjon derfra gjorde han til gjenstand for omfattende og fantasifull bearbeidelse etter bokseroppstanden, og det munnet ut i to propagandatraktater som tegnet et vrengebilde av enkekeiserinnen Cixi og rettferdiggjorde den utenlandske militærintervensjon, og som i stor grad ble trodd i Vesten. Dermed skapte han,la han grunnlaget for, eller forsterket han, en mengde legender og myter som det senere har vist seg å ligge milevidt fra sannheten.

Det var først i 1976 at den britiske historiker Hugh Trevor-Roper kunne bevise at en viktig tekst som Backhouse bygget på i virkeligheten var en forfalskning foretatt av Backhouse, og dermed raknet troverdigheten ved det meste av det Backhouse hadde kommet med i årtiene etter bokseropprøret.

Commons: Kategori:Empress Dowager Cixi – bilder, video eller lyd