Fotbinding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«En overklassedames lekre liljeføtter» viser de deformerte, snørte føttene hos en kinesisk kvinne. Sko skal bare ha blitt båret på stortåa. Foto fra Women Of All Nations utgitt 1911.
Naturlige føtter sammenliknet med bundne (til høyre). Foto fra Guangzhou 1902.
Gammelt røntgenfotografi av snørte føtter.
Kinesisk kvinne med «lilje- eller lotusføtter» ca. 1900
Tradisjonelle kinesiske sko for jenter og kvinner med fotbindinger. Fra utstilling i misjonsmuseet Steyl i Nederland.

Fotbinding eller fotsnøring (kinesisk: 缠足, pinyin: chánzú, jyutping: gwo2 goek3; eller Pe̍h-ōe-jī: pa̍k-kha) var en sedvane utført på jenter og kvinner i Kina i omtrent ett tusen år, siden begynnelsen av 900-tallet til tidlig på 1900-tallet. Føtter som var blitt slik bundet og dermed fått det ønskede utseende, ble gjerne kalt lotusføtter eller liljeføtter.

Skikken ble begrunnet med at små føtter på en kvinne var noe særdeles vakkert og attraktivt (noen mener at kinesiske menn ble oppdratt til å betrakte dem som noe erotisk), med den følge at kinesiske folk flest, også fattigfolk som ellers ikke hadde anledning til å følge moter i ett og alt, selv passet på at fotbinding fant sted.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Røntgenbilder av føtter etter mange års binding og sko for kinesisk kvinner. Fra en utstilling i Hong Kong Museum of Medical Sciences i Hongkong.

Små føtter var et kinesisk feminint skjønnhetsideal også før 900-tallet. Den tidligste versjonen av det internasjonale eventyret «Askepott», stammer fra 860 f.Kr. Den presenteres i «Blandete smuler» fra Youyang av Tuan Ch'eng-Shih, en bok som dateres til Tang-dynastiet.

Kinesisk fotbinding ble foretatt på seks år gamle jenter (eller yngre). Føttene ble bundet inn i stramme bandasjer slik at de ikke kunne vokse og utvikle seg på naturlig vis. De ville i steden for brekke og bli svært deformert, og ikke vokse særlig mye mer. Etterhvert som hun nærmet seg voksen alder, ville føttene forbli små og utsatt for infeksjoner, lammelse og muskelatrofi.

Til å begynne med utbredte skikken seg bare i de rikere deler av det nordlige Kina, men mot slutten av Qing-dynastiet var det blitt vanlig i alle sosiale klasser blant kinesere over hele landet. Blant de regjerende mandsjuene var det ikke så utbredt; opprinnelig hadde de ved sin erobring av Kina i 1644 gjort noen forsøk på å undertrykke skikken.

1600-tallet begrunnet forfatteren Lu Xian fotsnøringen slik:[1]

1. Hvis en kvinne ikke har snørte føtter, vil folk si at hun likner mer på en mann. De vil le av henne, skjelle henne ut, og foreldrene vil bli skamfulle.
2. Kvinner er som blomster eller piletrær. De skal være myke, lette og grasiøse. Derfor er det viktig med snørte føtter. Bare snørte føtter gir dem muligheten til å gå med korte og lette steg, samtidig som de svaier fra side til side, nøyaktig som piletreet i sval vind. Folket lovpriser den slags. En kvinne uten snørte føtter, derimot, labber fra hus til hus med tunge skritt. Ikke rart at hun blir skjelt ut.
3. En mann som kommer fra en velstående familie vil ikke gifte seg med en kvinne med store, usnørte føtter. En kvinne blir utvalgt på grunn av sine perfekte føtter. Skulle det etter giftermålet vise seg at kvinnens føtter er større enn antatt, vil hun påføre ektemannen, svigermoren og svigerinnene stor sorg.
4. En kvinne med store føtter må påta seg mye tungt arbeid. Skal hun på bytur blir hun ikke fraktet i bærestol. Hun bærer ingen røde klær og får heller ikke spise den beste maten. I stedet må hun traske barføtt gjennom gatene. Hun blir våt når det regner og solbrent når solen skinner. Hvis hun nekter å gjøre alt husarbeidet blir hun kalt bortskjemt og lat. For å unngå denne vanskjebnen, velger foreldrene å snøre døtrenes føtter.
5. Det finnes kvinner med usnørte føtter som ikke gjør tungt arbeid. De fraktes rundt i bærstol og stadig forsøker de å påkalle mennenes oppmerksomhet. Selv om de ser vakre ut, er de simple og uanstendige. Hvis en anstendig kvinne har usnørte føtter, er det vanskelig å skille henne fra uanstendige.
6. Kvinner er som gull, som smykker. De bør oppholde seg i hjemmet. Uten snørte føtter kan de gå hit og dit sammen med upassende menn. Slike kvinner får et dårlig rykte. Smykker med alvorlige skjønnhetsfeil blir alltid kastet.
7. Foreldre tenker langsiktig. De vet at kvinner med små føtter er ettertraktet, og at hun kan forlange en høy brudepris.

Taipingopprørerne1800-tallet forsøkte å stanse fotbinding i de områder de dominerte. Men deres administrative apparat hadde ingen særlig gjennomslagskraft. I opprørets opprinnelige kjerneområde blant hakkaminoriteten var det ikke noe større problem: Hakkakvinners føtter ble ikke snørt, en innføring av denne skikken der var ikke funnet sted, kanskje fordi all arbeidskraft var etterspurt for det arbeidsintensive jordbruket.

Kristne misjonærer, ikke minst kvinner tilknyttet misjonen, gikk også imot skikken. For utlendinger, kinesiske nasjonalister og feminister av forskjellige avskygninger ble fotbindingen sett på som et utslag av det som var bakut og skammelig i datidens Kina.

Det var ikke før enkekeiserinne Cixi forbød skikken ved dekret i 1902 at den fikk sitt offisielle dødsstøt under Qing-dynastiet. Viktige pådrivere for forbudet var The Natural Foot Society, stiftet i 1895 av britiske Alicia Little og et titalls andre britiske kvinner som bodde i Kina, og et eget antifotsnøringsselskap som kinesiske kvinner opprettet etter å ha blitt inspirert av Alicia Littles folkemøter.

Republikken Kina forbød også fotbinding i 1911. Men det forekom likevel endel til godt inn i 1930-årene. En rekke kampanjer ble satt i gang mot forbinding, særlig fra 1870-årene av. Noen av disse kampanjene, som den ledet av general Yan Xishan, kunne være nokså taktløse i forhold til de kvinner som hadde gjennomgått denne irreversible prosedyren.

Etter at Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949 ble skikken igjen strengt forbudt, under henvisning til kvinners likeverd men også for å få utnyttet kvinnelig arbeidskraft «i byggingen av sosialismen». Arbeidet mot skikken gikk videre; blant de kommunistiske aktivister mot fotbinding må nevnes Deng Yingchao. Hun var hustru til landets senere nasjonale leder, Deng Xiaoping.

Den siste fabrikken som fremstilte sko for bundne føtter, ble nedlagt i 1988. Men det lever enda (2007) noen eldre kvinner i Kina som har snørte føtter.

Fotbinding er blitt ytterst sjeldent, om ikke utryddet, i Kina. Det er straffbart som barnemishandling.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Torbjørn Færøvik: Midtens rike – En vandring i Kinas historie, Cappelen Damm, Oslo 2009, s. 113-133, ISBN 978-82-02-27269-2
  • Dorothy Ko: Cinderella’s Sisters: A Revisionist History of Footbinding. Los Angeles: University of California Press, 2005.
  • Beverley Jackson: Splendid Slippers – A Thousand Years of an Erotic Tradition: Ten Speed Press
  • Howard S. Levy: The Lotus Lovers: Prometheus Books, New York, 1992
  • Eugene E. Berg, M.D. Chinese Footbinding. Radiology Review – Orthopaedic Nursing 24, no. 5 (September/October) 66-67
  • Lisa See: Snow Flower and the Secret Fan (roman)
  • Wang Ping: Aching for Beauty: Footbinding in China. New York: Anchor Books, 2002.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


  1. ^ Oversettelsen er fra Torbjørn Færøvik: Kina – en reise på livets elv, Oslo:Cappelen, 2003, s. 63-64. ISBN 978-82-02-23517-8