Xianfeng-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Offisielt hoffportrett av Xianfeng-keiseren

Xianfeng-keiseren (kinesisk: 咸豐, pinyin: Xiánfēng, mandsju: Aixinjueluo Yizhu, født 17. juli 1831 i Beijing, død 22. august 1861 i Johol i Kina; posthumt navn: 協天翊運執中垂謨懋德振武聖孝淵恭端仁寬敏莊儉顯皇帝, Xiétiān Yìyùn Zhízhōng Chuímó Màodé Zhènwǔ Shèngxiào Yuāngōng Duānrén Kuānmǐn Zhuāngjiǎn Xiǎn; tempelnavn: 清文宗, Qing Wenzong), var den syvende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1850 to 1861.

Han var fjerde sønn av Daoguang-keiseren.

I hans embedsperiode opplevde keiserriket en av sine verste kriser. Først var det Taipingopprøret som utvidet seg fra et regionalt problem til en landsomfattende og ytterst blodig borgerkrig, som blant annet skulle koste 20 millioner mennesker livet og legge 600 byer øde. Dertil kom «Hvite Lotus»-opprøret i Nord- og Østkina i 1851, og en rekke oppstander av etniske minoriteter i flere provinser.

Også Den annen opiumskrig mot England (1856–1860) falt i denne keiserens periode. Etter at en fransk-britisk straffeekspedisjon inntok og raserte Beijing og særlig Sommerpalasset i byens utkant, flyktet keiseren til sitt sommerpalass i Jehol, og forble der til sin død.

Kina ble tvunget til en rekke nye konsesjoner overfor utenlandske makter. Flere havner måtte åpnes for transkontinental handel, kineserne måtte ut med krigserstatninger på 16 millioner unser sølv, og måtte innrømme kristne misjonærer uinnskrenket adgang til å drive sin virksomhet. I 1857 måtte landet ved Aigun-traktaten avstå deler av det nordlige Mandsjuria til Russland; på dette området grunnla russerne tre år etter havnebyen Vladivostok.


Forgjenger:
 Daoguang-keiseren 
Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
Etterfølger:
 Tongzhi-keiseren