Mandsjuisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mandsjuisk
Brukt i Folkerepublikken Kina Folkerepublikken Kina
Antall brukere 60[1]
Lingvistisk
klassifikasjon
Altaisk
Tungusisk
Sørtungusisk
Sørvestlig
Mandsjuisk
Skriftsystem Mandsju-skrift
Språkkoder
ISO 639-2 mnc
ISO 639-3 mnc

Portal: Språk

Mandsjuisk (ᠮᠠᠨᠵᡠ
ᡤᡳᠰᡠᠨ
manju gisun) er et utrydningstruet tungusisk språk som snakkes i Kina.

I leksikalisk henseende (ordrøttene) står mandsjuisk nærmest de tungusiske språk i det østlige Sibir, men i formal forstand nærmere til mongolsk.

Språket har seks vokalfonem og 20 konsonantfonem. Vokalharmonien framtreder her mindre enn i tyrkisk og ungarsk. Derimot finnes i mandsjuisk en form for skifte i selve stammens vokaler fra harde til myke, hvorved motsetningen mellom det overordnede og underordnede antydes, for eksempel ganggan, sterk, genggen, svak, áma, far, eme, mor, wasi, nedstige, wesi, oppstige.

Grammatikk[rediger | rediger kilde]

Orddannelse skjer utelukkende med suffiks. Prefiks, preposisjoner og grammatikalsk genus finnes ikke. Pluralis uttrykkes, nær det dreier seg om levevesen, ved endelse, -sa, -ta, men ellers ved reduplikasjon eller særskilte ord som betyr «mange» eller lignende. Vanligvis regnes det med fem kasus (nominativ (uten endelse), genitiv, dativ, akkusativ, ablativ), men sammenføyningen er løsere enn i latin og gresk.

Adjektivet er helt ubøyelig og står som alle øvrige bestemmelsesord alltid foran det bestemte. Possessiva uttrykkes ikke som i de fleste altaiske språk med suffiks, men med genitiv av personalpronomen. Elativ mangler helt.

Verbet har intet uttrykk for numerus og person (liksom norsk i de fleste tilfeller), men har derimot hele den rikdom på utledede stammer, kausativa, frekventativa, intensiva og så videre, som karakteriserer de altaiske språk. Roten er ren i imperativ. Temporale og modale stammer, infinitiv og partisipp uttrykkes med særlige vokalharmonisk vekslende suffikser, som for eksempel omi, drikk, omi-me, å drikke, bi (si, i, be) omi-he, jeg (du, han, vi) drakk, omi-ne-me, begynne å drikke, bi (tse) omi-ne-he, jeg (de) begynte å drikke.

Skriftspråk[rediger | rediger kilde]

Nurhaci

Mandsjuisk skrives med en justert variant av mongolsk skrift, i vertikale rekker ovenfra og nedover. Rekkene følger hverandre fra høyre til venstre. Etter tradisjonell offisiell historieskriving ble det mandsjuiske alfabet skapt av to lærde, Erdeni og G'aig'ai, i 1599 etter ordre fra mandsjuenes leder Nurhaci. Resultatet ble kalt tongki fuka akū hergen («skrift uten prikker og sirkler»).

Først etter at mandsjuene erobret Kina (1644) fikk språket en mer omfattende litteratur, som for det meste bestod av oversettelser (fortrinnsvis av historie og klassisk litteratur) fra kinesisk.

Litteratur og offisiell status[rediger | rediger kilde]

Fra den mandsjiske litteratur må særlig nevnes en fullstendig samling av alle Qing-keisernes lover, en kronikk over Amurlandet (Sachalian-ula) til 1810, samt to utmerkede leksikalske arbeider av mandsjuiske lærde: den saklig ordnede mandsjuisk-kinesiske ordboken Qingwen jian, og den tegnalfabetisk oppstilte mandsjuisk-mongolsk-kinesiske Sanhe bianlan.

Mandsjuisk var Qing-hoffets og de kinesiske embetsmenns offisielle språk. Men det er i dag (2013) svært svekket i Kina. Det tals bare av små befolkningsgrupper i Fuyu og Aihui i provinsen Heilongjiang.[2] Sibe-språket (også kalt Xibo), som er nært beslektet med mandsjuisk, talrs i dag av cirka 30.000 personer i Qapqal i Xinjiang.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ethnologues tall fra 1999
  2. ^ China's Manchu speakers struggle to save language, International Herald Tribune, 2007-03-16

Litteratur[rediger | rediger kilde]