Chiaroscuro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georges de la Tour er kjent for lyskilder som bryter mørket i sine malerier. Maleriet «Den tålmodige Magdalena» fra 1625-1650 er et eksempel på dette.
Caravaggios «Matteus' kallelse» fra 1599-1600.
Legg merke til lyset som kommer inn fra høyre og opplyser hovedpersonen i bildet. Et eksempel på chiaroscuro.

Chiaroscuro, kjellerlys eller clair-obscur (fransk for «lys-dunkel») er en maleteknikk som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke i et maleri. Chiaroscuro betyr bokstavelig talt «lys-dunkel», fra de italienske ordene chiaro (fra latin, clarus) og oscuro (fra latin, obscurus). Betegnelsen ble først benyttet i 1686, men skal ha vært oppfunnet av Leonardo da Vinci. Clair-obscur, den franske bruken av betegnelsen, ble introdusert av kunskritikeren Roger de Piles1700-tallet. Et av de første malerier der chiaroscuro ble tatt ibruk, er Leonardos «De hellige tre kongers tilbedelse» fra 1481, som henger i Uffizi-galleriet i Firenze.

Videre bruk av betegnelsen er chiaroscurotresnitt, brukt for å beskrive farget tresnitt trykt med forskjellige plater som bruker blekk med forskjellig farge, og chiaroscurotegninger, brukt for tegninger på farget papir med tegning i mørk farge og hvitt høylys.

Opprinnelse i chiaroscurotegning[rediger | rediger kilde]

Chiaroscuro hadde sin opprinnelse under renessansen som tegning på farget papir, hvor kunstneren virket ut fra denne egenfargen mot lyset, med hvit gouache, og mørket, med blekk, gouache (opak/dekkende vannfarge) eller akvarell (transparent vannfarge). Denne teknikken baserte seg i sin tur på tradisjoner innen illuminerte manuskripter på vellum dynket i fiolett fargestoff med opprinnelse fra sent i det romerske imperiet. Chiaruscurotresnitt begynte som imitasjoner av denne teknikken. Når man diskuterer italiensk kunst, er begrepet noen ganger brukt i omtale av malte bilder i monokrome eller to farger, mer generelt kjent på engelsk fra den franske språklige ekvivalenten, grisaille. Begrepet utvidet seg tidlig i betydningen å være en samlebetegnelse på alle sterke kontraster i billedliggjøring av lys og mørke i kunsten, som nå er den primære betydningen av begrepet.

Chiaroscuromodellering[rediger | rediger kilde]

Den mer tekniske bruken av begrepet chiaroscuro er effekten å modellere lys i malerier, tegninger eller trykk, hvor tredimensjonalt volum er foreslått ved nyanseverdien av farge og den analytiske divisjonen av lyse og mørke former – ofte kalt skyggelegging. Oppfinnelsen av disse effektene i vesten, "skiagraphia" eller "skygge-maleri" for grekerne i antikken, var tradisjonelt tilskrevet den berømte athenske maleren fra ca. år 500 før Kristus, Apollodoros. Selv om nesten ingen malerier fra den greske antikken finnes i dag, kan forståelsen av effekten av modellering av lys fortsatt bli sett i mosaikken fra sent på 400-tallet før Kristus, hos malere som Pella i Makedonia, spesielt i hjortejakten, i huset til bortførelsen av Helena, der man kan se inskripsjonen 'gnosis epoesen', som kan oversettes til 'lyset gjorde det'.

«Et eksperiment med en fugl i en luftpumpe» (An Experiment on a Bird in an Air Pump, 1768) er et annet kjent chiaroscuro-maleri av Joseph Wright. Legg merke til hvordan lyskilden i midten lyser alene opp hele bildet, og hvordan lysstyrken avtar med avstanden til lyskilden.

Teknikkens oppblomstring[rediger | rediger kilde]

Teknikken ble deretter benyttet av Tintoretto, Veronese og deres mange etterfølgere. Den når sitt høydepunkt i barokken, spesielt på 1600-tallet. Rembrandt er berømt for denne malemåten. Det er også Giovanni Baglione, og Caravaggio, som var avgjørende i utviklingen av Tenebroso, en form for dramatisk chiaroscuro. Tenebroso ble særlig brukt i Spania og Napoli under spansk herredømme, eksempelvis av Jusepe de Ribera og hans etterfølgere. Adam Elsheimer, tyskeren som oppholdt seg i Roma, lagde mange nattmotiver med bål og måneskinn. Motiver med stearinlys, muligens inspirert av Caravaggio og Elsheimer, var en spesialitet i Utrecht-skolen, også kjent som de tyske Caravaggisti, Caravaggios etterfølgere, som for eksempel Hendrick Terbrugghen. Senere malere som ofte brukte stearinlys som lysskilde, var Georges de la Tour og Trophime Bigot i Frankrike, og Joseph Wright of Derby i England. Maleriet «Et eksperiment med en fugl i en luftpumpe» (An Experiment on a Bird in an Air Pump , se venstre bilde) er et godt eksempel.

Grisaille[rediger | rediger kilde]

Malemåten må ikke forveksles med grisaille som er en variant med gråtoner i stedet for farger. I noen av chiaroscurobildene er motivet først lagt som grisaille, og deretter fargelagt med lasering.