Hakka (språk)
Hakka (tradisjonell kinesisk: 客家話, forenklet kinesisk: 客家话, pinyin: Kèjiāhuà) er en av de mange dialekter eller språk som tilhører den større språkgruppe som går under benevnelsen kinesisk. Det store flertall av dem som benytter språket tilhører hakka-folket.
Språkets navn kommer av hak 客 (mandarin: kè) «gjest» og ka 家 (mandarin: jīa) «familie». Blant dem som selv benytter språket kalles det hak-ka-fa/-va 客家語, hak-fa/-va, 客語, tu-gong-dung-fa/-va 土廣東話, eller ngai-fa/-va "亻厓"話 («vårt språk»).
Språkhistorie[rediger | rediger kilde]
Hakkaene kom ved forskjellige migrasjonsbølger fra det nordlige Kina til de sørlige områder de nå har som sitt kjerneområde. Migrasjonene var for det meste utløst av kriger og uroligheter.[1] Hakkaenes forfedre kom fra dagens Henan og Shaanxi, og de tok med seg det kinesiske talemål som var utbredt der den gang. (Senere er talemålet i disse områdene utviklet seg til dialekter av moderne mandarin.) Hakka er et nokså konservativt språk, og er generelt mye nærmere middelalderkinesisk en noe annet moderne kinesisk språk.[2] Man kan finne mange arkaiske trekk i moderne hakka, som de finale konsonanter -p -t -k, noe man også hører i andre moderne sørkinesiske språk, men som er gått tapt i mandarin.
Gjennom folkets vandringer kan hakka ha plukket opp elementer fra de språkene som de kom i kontakt med underveis. Man finner vokabular som hakka har felles med min og she (hmong-mien).
Dialekter[rediger | rediger kilde]
Ettersom hakkaene kom nordenfra i forskjellige migrasjonsbølger og disse tildels ble nokså spredt, har hakkaspråket utviklet mange dialekter, i Guangdong, Fujian, Jiangxi, Guangxi, Sichuan, Hunan, Guizhou, Hainan, Taiwan og Singapore.
Den dialekten som de facto oppfattes som standard for språket, er meixianhua, som tales i Meixian i det indre østlige Guangdong. Den offisielle kinesiske romaniseringssystemet som ble utviklet for hakka i 1960, tar utgangspunkt i meixianhua.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hakka Migration Arkivert 1. februar 2015 hos Wayback Machine.
- ^ Language
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- David Prager Branner: Problems in Comparative Chinese Dialectology — the Classification of Miin and Hakka. Trends in Linguistics series, no. 123. 2000. Berlin: Mouton de Gruyter. ISBN 31-101-5831-0.
- Mataro J. Hashimoto: The Hakka Dialect. A linguistic study of Its Phonology, Syntax and Lexicon. University Press, Cambridge 1973. ISBN 0-521-20037-7
- S. Robert Ramsey: The Languages of China, Princeton University Press, Princeton, N.J. 1987. ISBN 0-691-06694-9