Husmenighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Husmenighet brukes om et kristent fellesskap som samles i hjemmet til noen i fellesskapet. De som samles i en husmenighet, er gjerne en håndfull venner og familiemedlemmer.

Begrepet skriver seg helt fra tekster i Det nye testamente, der det snakkes om «menigheten i ditt hus».

Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus. 2. Paulus' andre brev til Timoteus 4,19.
Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne. Paulus' brev til kolosserne 4,15
Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. Apostlenes gjerninger 2,46.

En husmenighet er ikke det samme som husgrupper, bibelgrupper eller cellegrupper som er underlagt en større menighet. Med husmenighet menes som regel en gruppe som er selvstendig, uten direkte tilknytning til en større menighet. Men bruken av disse begrepene brukes noe om hverandre.

De første kristne[rediger | rediger kilde]

Den første husmenigheten er beskrevet i Apostlenes gjerninger 1:13., hvor Jesu disipler møttes på en sal i et hus. De neste tre hundre årene var det mest vanlige at de kristne møttes i hjemmene. I mange tilfeller var de nødt til dette fordi offentlig forfølgelse av kristne ikke tillot bygging av egne gudstjenestesteder. En av de tidlige kirkefedrene; Klemens av Alexandria (150-215), skrev om tilbedelse i et hus. Et privathus som ble funnet under arkeologiske utgravinger i Dura-Eropos i Irak i 1930-årene, hadde vært et kristent samlingssted i 232, og hadde et eget rom med dåpsbasseng.

De første kristne hadde ingen kirker. Man regner med at de første kirkene i Vestkirken ble bygd i det 4. århundre. Fram til da var de kristnes samlinger hovedsakelig i hjemmene, etterhvert i hjemmene til mer velstående troende, eller i særlige lokale tilknyttet disse hjem.

Selv om kirkebygninger etter hvert ble den vanlige møteplassen for kristne, ser det ut til at det hele tiden også har eksistert husmenigheter. Skrifter fra 1500-tallet forteller om husmenigheter. Opp gjennom tidene har det vært mange forskjellige kristne grupperinger som har holdt gudstjenester i hjemmene, ofte som en følge av undertrykkelse fra statskirken eller myndighetene.

Husmenigheten[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig at samlingen starter med et måltid, hvor man kan snakke om løst og fast, noe som menes å være bra for fellesskapet. Ideen er hentet fra brevene til Paulus, samt at Jesus innstiftet nattverden på slutten av et måltid, også dette er et forbilde. I løpet av måltidet kan det være nattverd. Etterpå er det bønn eller samtaler om poenger fra Bibelen. Samlingen varer vanligvis 1-4 timer.

Det er ulike motiver for å ikke velge en tradisjonell samling i en kirkebygning. Enkelte mener at menigheter ikke skal ledes av en prest eller pastor, kun av et fellesskap, såkalt eldste som er tjenere og ikke ledere. Andre har ikke teologiske motiver, men er ute etter et tettere fellesskap, enn det tradisjonelle menigheter som regel kan tilby.

Husmenigheter i Norge[rediger | rediger kilde]

Lekmannen og kirkekritikeren Olaus Nielsen (18101888) hevdet at husmenigheten er et nødvendig supplement til den offentlige gudstjenesten, fordi i husmenigheten samles «de sant troende». Han mente at evangelieprekenen i kirkene burde lede til samlinger i hjemmene.[1]

De forfulgte kristne[rediger | rediger kilde]

På mange steder i verden er husmenigheter en vanlig samværsform av forskjellige grunner, hovedsakelig forfølgelse. I muslimske land er det mange husmenigheter, for eksempel i Iran.

Protestantiske husmenigheter i Kina[rediger | rediger kilde]

I Kina er det en stor protestantisk husmenighetsbevegelse fordi myndighetene legger restriksjoner på det religiøse liv.

I 1949 kom formann Mao til makten i Kina. Over 5 000 misjonærer, fra 60 trossamfunn, måtte reise ut av landet. Alle protestantiske kristne i Kina skulle samles i én enhet som fikk navnet «Den patriotiske Tre-Selv-bevegelsen», til vanlig kalt «Tre-selv-kirken». Denne kirken var overvåket og kontrollert av kommuniststaten Kina.

Fra 1966 ble kirken helt undertrykt. Under kulturrevolusjonen ble alle gudshus stengt eller omgjort til fabrikker, kinoer, barer, svømmehaller og lignende. Mange ble brent og revet. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble lederne. De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. De sang, bad og leste fra Bibelen. Dette ble begynneslen på husmenighetene. Under kulturrevolusjonen vitnet de kristne forsiktig til sine nærmeste og undergrunnskirken vokste. Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne igjen samles i egne gudshus (Tre-selv-kirken). Da var etter alt å dømme antallet kristne vokst. Den gjenetablerte Tre-selv-kirken var fortsatt underlagt kontroll fra myndighetene, mens husmenighetene forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina.

På 1980-tallet åpnet Kina seg mer for vesten og ikke minst handel med utlandet. Utenlandske misjonærer begynte å komme tilbake til Kina, men ikke på den tradisjonelle måten med misjonsstasjoner, skoler og helsestasjoner som hadde vært den protestantiske grunnmodell for kinamisjonene siden den kom i gang i 1840-årene. Ettersom kinesisk lovgivning forbyr utlendinger å drve misjon, var de forkynnere i hemmelighet og ble det som kalles teltmakermisjonærer. En teltmakermisjonærer har offisielt et andre oppdrag, som humanitær hjelpearbeider eller engelsklærer. Dersom det ble oppdaget at kinesere ble påvirket av kristen tro, ble det utsendelse og hjemreise.

Antall kristne i Kina ble av noen beregnet til å øke med omtrent 30 000 hver dag.[2] Denne veksten skjer i husmenighetene og det er et enormt behov for bibellærere og bibler. Bibeler trykkes både i utlandet og i Kina. Med en kraftig og vedvarende økning av antall kristne hver dag er bibelbehovet enormt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra kirkelig reformiver til kirkebrudd. Kirkerefseren Olaus Nielsen fra Fredrikshald.
  2. ^ Hans Myrvold. 2005. Teltmakeren. Korsets Seier, 17. juni 2005