Tre-selv-kirken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Haidian kristne kirke i Beijing er tilknyttet Tre-Selv, og var ved åpningen Kinas største kirkebygning.

Tre-selv-kirken eller Den patriotiske tre-selv-kirken (kinesisk: 三自爱国教会) er den offisielle protestantiske kirken i Kina. Det religiøse rådet for protestantismen har fått navnet Three Self Patriotic Movement, vanligvis forkortet til og litt feilaktig gjengitt som Tre-selv-kirken på norsk og en rekke andre språk, inklusive kinesisk. Strengt tatt er ordet kirke fraværende i det egentlige kinesiske navnet, som ord for ord betyr Den Protestantiske Tre Selv Patriotiske Bevegelse.

Tre-selv-tanken før 1950[rediger | rediger kilde]

Selve tankegangen rundt «de tre selv» var gammel. Navnet kommer av et slagord, et tre-selv-slagord, utmyntet av Henry Venn (1796–1873) i 1851: Self-supporting, self-governing, self-propagating, som kan oversettes med selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende.[1] Disse tankene fikk ny vind i seilene i 1920-årene. Forkjemperne var da folk i protestantiske organisasjoner med sterke røtter til Vesten, fremfor alt personer tilknyttet det kinesiske YMCA (KFUM), Kinas episkopale (anglikanske) kirke, St. John's University i Shanghai, og til og med Union Theological Seminary i New York. Etter kommunistenes seier i Kina ble imidlertid disse tankene tøylet inn for å tjene den nye statsordningens interesser, og benyttet i en prosess som førte til en dramatisk reduksjon av antallet protestantiske institusjoner og sterk svekkelse av kirkens rolle i samfunnet.[2]

I kinesisk protestantisk kirkehistorie kan de første kraftigere anstrengelser for å danne uavhengige eller separate kirker spores til slutten av 1800-tallet i Guangzhou, Shandong og Shanghai. De første selvstendige kirkene oppsto noe etter århundreskiftet, inspirert av tidens nasjonalistiske og revolusjonære bevegelser. Da Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker ble organisert i 1920 deltok 120 representanter for 189 protestantiske kirker. Den mest kjente av dem var pastor Yu Guozhens Chinese Independent Church (Zhongguo Yesujiao zhilihui) grunnlagt i 1906 og med mer enn 150 kirkebygninger og 30 000 medlemmer på sitt meste. Selv om de var uavhengige, beholdt de i stor grad konfesjonelle kjennetegn fra den kirke de var gått ut fra. Etter 1927, da den nasjonalistiske Kuomintang-regjeringen konsoliderte seg, og mange av de gamle misjonskirker var blitt sinifisert i stor grad, forsvant de fleste uavhengige kirker idet de gikk inn i de konvensjonelle konfesjonelle kirkene igjen.

Denne «historiske tre-selv-bevegelse» inspirerte på svært forskjellige måter både de kommunistiske antikirkelige strateger og en rekke frie protestantiske bevegelser – ofte konservative og karismatiske av profil – som skulle vise seg å bli særlig resistente overfor Tre-Selv-kirkens hegemoni. Blant disse fri bevegelser må fremheves Jesus-familien (Yesu Yiating) med utspring i Shandong, Den Sanne Jesu Kirke som i 1949 hadde 120 000 medlemmer og 700 kirker, og Den lille hjord.[3]

Fra Tre-selv-kirkens stiftelse til kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Wu Yaozong og K.H. Ting.

De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av Wu Yaozong[4] , som da var sekretær for kinesiske YMCA i Shanghai.[5] Han hadde vært kommunist i lengre tid. Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai.[6] Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne.[7]

Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ Renmin Ribao (Folkets Dagblad) den 23. september 1950 med en underskriftsliste med 1.525 navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og YWCAs sekretærer, 43 fra det protestantiske utdannelsesvesen hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer.[8] (Senere sa Tre-Selv-ledere at 400.000 protestanter etterhvert undertegnet manifestet).

At en YMCA-leder ble en slik nøkkelperson er litt utypisk for situasjonen på den protestantiske grasrota. YMCA var et byfenomen i Kina med heller sterkere bånd til utlandet enn mange andre grupperinger. For eksempel ble deres store bygning i Shanghai finansiert fra USA, og ved innvielsen var William H. Taft, da den amerikanske Secretary of War og senere amerikansk president, til stede. Men staben i YMCA var fra slutten av 1930-årene blitt nesten fullstendig kinesisk. Andre sentrale ledere i den senere Tre-Selv-kirken hadde anglikansk bakgrunn, enten fra den kinesiske episkopale kirke eller fra dens læresteder. Det gjaldt f.eks. biskop Ding Guangxun (K.H. Ting), dr. Han Wenzao og biskop Shen Yifan. De to anglikanske universitetene inngikk tidlig i Tre-Selv-bevegelsen: St. John's University i Shanghai og Boone University i Wuchang. Fra disse miljøene var det gått ut enkelte personer som utviklet nære bånd til det kinesiske kommunistparti. Biskop Logan H. Roots av Hankou episkopale bispedømme var en personlig venn av den senere kinesiske statsminister Zhou Enlai. Noen episkopale prester utdannet ved St. Johns hadde før kommunistenes seier forlatt sine presteembeder for å slutte seg til kommunistpartiet: Pastor Pu Huaren (Paul Pu) ble engelsktolk for kommunistpartiets sentralkomite og direktør for nyhetsbyrået Det nye Kina. Hans studiekamerat ble en ledende hemmelig agent for partiet mens han fremdeles var rektor for St. Peters kirke i Shanghai.[9]

Tre-Selv-kirken brukt som et overvåknings- og kontrollorgan med hensikt å registrere alle kristne kirker, prester og medlemmer. Kirkens virksomhet ble totalt underlagt Rådet for religiøse anliggender, som igjen er under det kinesiske arbeidsdepartementet. I 1958 var registreringen fullført.

Tre-Selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sterke bånd eller sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for Church of Christ i Kina.[10]

Deretter ble institusjonene omorganisert. Den 21. april 1951 dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen Den forberedende komite for den kinesiske kristne Motstå Amerika og Hjelp Korea Tre-Selv reformbevegelses komite for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner. På denne tiden var helhjertet støtte til Sovjetunionen de rigeur blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I Tianfeng, bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til Stalins fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) K. H. Ting som hyllet undertrykkelsen av oppstanden i Ungarn høsten 1956.[11]

På en viktig konferanse for protestantiske kirker i Beijing i juni-august 1955 ble Den nasjonale komite for den Tre-Selv patriotiske bevegelse stiftet med Wu Yaozong som sin første formann. Det var endel ledende personer fra de store trosretninger i høye stillinger, men de virkelige maktposisjoner satt aktivistene fra YMCA og St. John's University med; faktisk var alle de syv fulltidsansatte tidligere YMCA-sekretærer. Så ble de fleste protestantiske institusjoner avviklet. Dette gikk nokså greit fordi kommunistpartiet samtidig hadde blokkert pengestøtte til dem fra utlandet. Kommunistpartiet overtok dem, og enten omformet dem til egne formål, avviklet dem, eller overlot – som tilfellet var med en rekke forlagshus og teologiske seminarer – til Tre-Selv-bevegelsen. Og Tre-Selv-bevegelsen enten omstrukturerte dem eller (i de fleste tilfeller) eliminerte dem.

For å eksemplifisere: I 1950 hadde Kina 43 protestantiske seminarer og bibelskoler. Mange måtte stenge av økonomiske grunner, andre kunne en stund holde det gående med pengegaver fra protestantiske kristne. I 1952 slo Tre-Selv-bevegelsen sammen 12 seminarer og bibelskoler til én: Nanjing Union Theological Seminary. I 1953 ble elleve slike institusjoner i Beijing konsolidert til én: Yenching Union Theological Seminary. Når prosessen var ferdig hadde landet bare fire slike institusjoner. Og få år etter, i 1961, hadde de (med unntak av Nanjingseminaret) alle lagt ned virksomheten. Men ikke en gang Nanjing hadde vanlig undervisning etter 1958, og i 1966 ble all virksomhet stanset der på grunn av Kulturrevolusjonen (gjenoppstod i 1982).[12]

Samme historie kan fortelles om forlagshus og andre institusjoner. Av de 54 aktive protestantiske tidsskrifter rett før kommunistenes seier gjenstod etter få år bare uketidsskriftet «Tianfeng» (Den himmelske vind), som i sin tid var blitt grunnlagt av Wu Yaozong selv. Det ble Tre-Selv-bevegelsens talerør med nøkkelartikler skreved av deres aktivister og folk i regjeringens byrå for religiøse anliggender, ofte anonymt. Mot slutten av 1950-årene var uketidsskriftet blitt et månedsstidsskrift, og deretter ble det ytterligere redusert til seks nummer i året. Det opphørte helt i 1965 (gjenoppstod i 1980). Alle kirkestengningene førte til et stort antall overskytende pastorer og kirkeledere, mange av dem med solid utdannelse. Mange av dem ble «parkert» av Tre-Selv-kirken i deres historiske enhet Shilaozu (opprettet 1959) med det oppdrag å dokumentere Vestens «kriminelle imperialisme». Der satt 23 tidligere ledende kirkefolk, flere med doktorgrader fra britiske og amerikanske universiteter, med svært styrt programforskning: De skulle produsere kritikk mot vestlige imperialisters angivelige bruk av kristendommen som et våpen mot den kinesiske nasjon. Det ble noen hefter og pamfletter av det, men også dette forsøket på å omskrive historien falt som offer for kulturrevolusjonen.[13]

Tre-Selv-lederne gjennomførte også endel justeringer av den teologiske lære.[14] På obligatoriske videreutdannelseskurs ble pastorene indoktrinert om justeringene.[15] De måtte gå ut og avvise forestillingen om at «alle kristne er Guds barn ... [og derfor] én stor familie». Dette måtte avvises fordi «hele den organiserte kristendom er av klassenatur».[16] Kristen pasifisme og universell kjærlighet var «imperialistisk opium»; man måtte løfte frem væpnet revolusjon og klassekamp som kristne dygder. Wu Yaozong avviste den for protestantismen svært sentrale lære om rettferdiggjørelse ved troen alene fordi det kinesiske kommunistparti jo hadde skapt «et mirakel i menneskehetens historie» ved gjerninger alene.[17] Han modifiserte også læren om syndens uavvendelige realitet, fordi «dersom alle mennesker er syndere, da er alt mennesket har frembragt, innbefattet kommunismen, også syndig» – og en slik tanke avviste han som «antikommunistisk og antisovjetisk gift».[18]

Tre-Selv-kirken hadde tatt opp i seg trosretninger med tildels nokså store innbyrdes forskjeller. Disse forskjellene ble det gjort kort prosess med.[19] Etter konsolideringen i 1958 kunngjorde man et «omforent gudstjenesteprogram» for alle protestantiske kirker og avkrevde alle å gå bort fra sine individuelle ritualer og ordninger. Visse ritualer, slik som Den lille hjords kvinnemøter og Syvendedagsadventistenes sabbatsmøter ble eksplisitt nevnt og forbudt. Det ble sammensatt en komite som skulle lage en felles hymnebok og for å gjennomgå alle religiøse tekster i bruk, og bare tillate det som fremmet «enhet og sosialisme».[20] Ved utgangen av 1958 var strømlinjeformingen gjennomført, og det standardiserte materiale påtvunget alle. Tidlig på 1960-tallet kan man si at de aller fleste av de tradisjonelle lederne, pastorer og andre (enten de hadde vært gjenstridige eller de kun var en menighets kjente og respekterte leder) var blitt utsatt for kritiske angrep og blitt erstattet med nye pastorer utpekt av Tre-Selv-kirkens ledelse.

Ikke alle protestantiske menigheter og pastorer lot seg underlegge denne kontrollen, noe som for mange medførte forfølgelse og fengsel. Til tross for stor kommunistisk innflytelse og «utvanning av bibelske sannheter» opplevde mange kristne fellesskap framgang og fornyelse. De gruppe som Tre-Selv-bevegelsen og kommunistene i virkeligheten gikk hardest ut imot, var de ekte arvtagere av den gamle tre-selv-tankegangen, de uavhengige kinesiske frikirker uten organisatoriske bånd til utlandet. De viste seg å være langt vanskeligere å infiltrere og overta.

Forbud under kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Da kulturrevolusjonen kom i 1966 ble Tre-Selv-kirken forbudt. All religion og kristentro ble forbudt, og derfor ble alle kristne lokaler og gudshus stengt eller omgjort til fabrikker, kinoer, barer, svømmehaller og lignende. Mange ble brent og revet. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble alle kristne ledere. Også en god del av Tre-selv-kirkens innerste kretser fikk merke utrenskningsterroren på kroppen.[21]

Ikke bare Tre-selv-kirkens institusjoner og kirkebygninger, men også dens folk fikk merke de omfattende utrenskningene.[22]

De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene begynte kristne å samles i hemmelighet. De sang, bad og leste fra Bibelen. Dette ble begynnelsen på husmenighetenes fenomenale vekst, som formerlig skulle eksplodere etter Mao Zedongs død og det påfølgende maktskifte.

Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over tidlig på 1970-tallet, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder K. H. Ting, som hadde vært en av lederne av den nå de facto nedlagte protestantiske bevegelsen, ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.[23]

Gjenopprettelse etter kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne igjen samles i egne gudshus, underlagt kontroll fra myndighetene. Tre-Selv-kirken gjenoppstod helt på tampen av 1970-årene. Det ble da K. H. Ting som fikk overta ledervervet; han hadde allerede i 1973, da de uroligste år under kulturrevolusjonen var over, fått anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.[24] Da var det etter sigende flere kristne i Kina enn da kommunistene kom til makt. (Tallene er meget usikre, myndighetenes offisielle tall var vesentlig lavere men åpenbart for lave, de forskjellige metoder for å beregne det reelle antallet var svært anekdotiske og «impresjonistiske».) Husmenigheten forble et stort og voksende nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina. Tre-Selv-kirken, som selv allerede på 1950-tallet hadde berøvet seg selv for å gi høyere teologisk utdannelse til sine religiøse ledere, klarte etter sin gjenopprettelse ikke å gjenvinne sin stilling. Det kom også rapporter fra ledere for husmenighetene som fortalte om fortsatt motstand og forfølgelse fra Tre-Selv-kirken.

De protestantiske undergrunnsmenigheter oppfatter i regelen Tre-Selv-kirken som ubibelsk, og at lederne kun er tjenere for myndighetene. Tre-Selv-kirkens svekkede stilling og huskirkenes vekst har gitt det resultat at man rundt år 2000 kunne hevde at de aller fleste protestantiske kristne i Kina kunne innordnes som evangelikale eller (i tradisjonell forstand) bibelfundamentalistiske.[25] Noen teologisk liberal protestantisme parallelt med den man kan finne i Vesten er det neppe noe særlig av inne i Fastlandskina i dag (2007).

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.wayoflife.orgRapport om trosfrihet i Kina.
  2. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 107
  3. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 109
  4. ^ Ng Lee-ming: A Study of Y. T. Wu i «Ching Feng», XV.1 (1972): 5-54.
  5. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 115
  6. ^ Eric O. Hanson: Catholic Politics in China and Korea, New York: Orbis Books 1980, 74-75 og kap. VI sluttnote 9 (om Wu Yaozong).
  7. ^ Richard C. Bush: Religion in Communist China, Nashville TN: Abingson Press 1970, s. 177ff. (om den protestantiske tre-selv-bevegelses tilblivelse).
  8. ^ John W. Masland: «Communism and Christianity in China», s. 203, i The Journal of Religion, Vol. 32, nr. 3, (juli 1952), s. 198-206
  9. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 113
  10. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 115
  11. ^ Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press 2004, s. 24
  12. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 116
  13. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 117
  14. ^ Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, s. 125
  15. ^ Om indoktrineringsmetodikken: Martin King Whyte: Small Groups and Political Rituals in China, University of California Pres 1974
  16. ^ Wu Yaozong: How the Communist Party has educated me, dokument i Francis P. Jones (red.): Documents of the Three-Self Movement: Source Materials for the Study of the Protestant Church in Communist China, s. 53
  17. ^ Wu Yaozong: Freedom through Truth, dokument i Francis P. Jones (red.): Documents of the Three-Self Movement: Source Materials for the Study of the Protestant Church in Communist China, s. 73-874
  18. ^ Wu Yaozong: How the Communist Party has educated me, s. 51-54
  19. ^ Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, s. 125
  20. ^ Wu Yaozong: How the Communist Party has educated me, s. 184
  21. ^ Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, s. 126
  22. ^ Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, s. 126
  23. ^ Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press 2004, s. 2
  24. ^ Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press 2004, s. 2
  25. ^ Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, s. 120

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Angelsen, J.H. 2001. Tre-selv-kirken – den offisielle kirken. Be for Kina, 7. november 2001.
  • Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: Protestantism in Contemporary China, Cambridge University Press, 2004, ISBN 0-521-44161-7
  • Francis P. Jones (red.): Documents of the Three-Self Movement: Source Materials for the Study of the Protestant Church in Communist China, New York: National Council of the Churches of Christ in the U.S.A., 1963
  • Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC:The Brookings Institution 2004, s. 107-121, ISBN 0-8157-4936-8
  • Jason Kindopp: Fragmented but Defiant: Protestant Resilience under CCP Rule, i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions
  • Yihua Xu: "Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church, i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]