Ritestriden i Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jesuitter i Kina. Jesuittenes misjonsmetoder utløste ritestriden som gikk over ett hundre år, og endte med beslutninger som alvorlig svekket katolsk misjon under Qing-dynastiet.

Ritestriden i Kina var en disputt innen den katolske kirke fra 1610 til 1742 om hvorvidt de tradisjonelle kinesiske riter og ofringer til forfedrene og til keiseren utgjorde avgudsdyrkelse eller ikke, og om hvilke kinesiske ord som kunne benyttes for kristendommens Gud (terminologispørsmålet).

Spørsmålene var av stor betydning for de katolske kinamisjoner. Pave Klemens XI avgjorde til slutt saken ved å slutte seg til det syn som var fremført særlig av dominikanerne, fransiskanerne og medlemmer av det parisiske ytremisjonsselskap, nemlig at den kinesiske folkereligion og ofringene til keiseren var uforenlig med katolisismen, og at visse ord måtte unngås om Gud. Jesuittene hadde kjempet for det syn at de kinesiske riter ville la seg forene med kristen tro.

På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid i Kina, i motsetning til hva overskriften sier. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,[1] selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.

Resultatet av striden var at den katolske misjons store fremganger tok slutt. Katolisismen gikk imidlertid ikke under, men fristet en svekket og mer anonym tilværelse i drøyt hundre år.

1600-tallet var det stor fascinasjon for kinesisk kultur, konfucianismen og det kinesiske språk blant europeiske intellektuelle. Noen av dem syntes til og med at det ville vært fint om Konfucius kunne helligkåres av Den katolske kirke.

Jesuittene var de første på den kinesiske misjonsmark etter at fransiskanermisjonen på 1200-tallet var brutt sammen. De kom til Kina sent på 1500-tallet og lyktes godt med sitt virke i Kina, der de til og med skulle komme inn i keiserlige hoffkretser. Der gjorde de stort inntrykk ved sine kunnskaper om europeisk astronomi og mekanikk, og jesuittene fikk snart ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium. Deres nøyaktige metoder gjorde det mulig for keiseren å forutse sol- og måneformørkelser, noe som inngikk i hans rituelle plikter. Andre jesuitter var malere ved hoffet, eller arkitekter, musikere, klokkemakere, oversettere, kartografer eller landbruksådgivere. Jesuittene på sin side hadde stor respekt for den kinesiske konfucianske elite, og tilpasset seg deres levevis.

Den kinesiske ritestriden var samtidig med og beslektet med kontroverser mellom særlig jesuittene og dominikanerne om graden av tilpasning til de lokale tradisjonelle skikker av religiøs eller kulturell karakter også i andre misjonsområder. Av mer marginal betydning var det at også den jansenistiske bevegelse gikk ut mot jesuittene på dette punkt og anklaget dem for å forkynne «en Konfucius-Kristus».

Det var på samme tid en lignende ritestrid i India.

Innhold

Problemene[rediger | rediger kilde]

Jesuittmisjonærenes fremste målsetning var å spre den katolske lære, men de hadde et problem. Den kinesiske elite var svært knyttet til konfucianismen, mens de mer folkereligiøse, brede lag av folket og det lavere aristokrati hadde i denne tidsepoken snarere tilbøyeligheter mot buddhismen og taoismen. Sammen dannet alle tre religiøse-filosofiske systemer rammeverket rundt både familie og statsskikk. Både i konfuciansk og taoistisk tradisjon inngikk forfedrekult. Jesuittene fremholdt for Roma at disse «kinesiske riter» var å betrakte som sosiokulturelle – og ikke egentlig religiøse – seremonier, og at konvertitter til katolisismen burde kunne tillates å delta i slike seremonier. De fleste jesuittene fremholdt at den tradisjonelle, kinesiske forfedrekult og ofringene til Konfucius og til keiseren var borgerlige av natur, og derfor ikke uforenlige med katolisismen, mens mange av dominikanerne var av den motsatte oppfatning.

Ritestriden kan deles tematisk i tre deler:

  1. Spørsmålet om ritene knyttet til Konfucius.
  2. Spørsmålet om ritene knyttet til avdøde forfedre.
  3. Terminologispørsmålet om oversettelsen av ordet «Gud» (Deus) til kinesisk.

Ritestriden hadde dermed en sammensatt tematikk. Den handlet ikke bare om riter, men også om terminologi. Den handlet heller ikke om alle seremonielle riter som var almene blant kineserne, men fokuserte på Konfuciuskult, forfedrekult – og i noe mindre grad – om keiserkult. De folkelige riter som hadde overlevd fra gammel kinesisk animisme og tildels videreutviklet med buddhistisk og taoistisk mytologi, lå utenfor kontroversen. Disse riter ble avvist av misjonærene, det var almen konsensus om at de stred mot den kristne samvittighet.

I sin siste fase ble konflikten også en internasjonal konflikt mellom Kangxi-keiserens hoff i Beijing og pave Klemens XI i Roma.

Ritespørsmålene[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske Konfuciuskulten bestod av visse periodiske seremonier i templer eller haller til ære for Konfucius, som regel på månedens første og femtende dag. Konfucius var vel etablert som hele nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral.

Den kinesiske forfedrekulten var inngrodd i samfunnet fra de laveste til de høyeste befolkningsskikt, og gav seg ytre uttrykk i «kowtow»-bøyninger, røkelsesbrenning og matservering foran de avdødes levninger, graver eller minnetavler.

Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som den åndetilbedelse som Bibelen fordømmer. Eller var de snarere å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til den jevne borgers forståelse av det å være en ekte kineser, slik at seremoniene bare var uttrykk for akseptabel barnlig pietet (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem)?

Terminologispørsmålene[rediger | rediger kilde]

Striden dreide seg også til dels om språk. Det sentrale punkt var om den mest tjenlige oversettelse av ordet Gud (eller rettere sagt latinens «Deus»). Jesuitten Matteo Ricci, som hadde lagt grunnlaget for den katolske misjon fra han begynte sitt virke i landet i 1582 til sin død i 1610 (mot slutten av Míng-dynastiets tid) hadde i sine bestrebelser på å gjøre den kristne lære begripelig for kineserne overtatt eller bygd på hevdvunne kinesiske uttrykk for sentrale begreper i den katolske forkynnelse. Latinens gratia («nåde») ble oversatt med tiānēn (天恩), «den himmelske nåde». Ordene Tiāndì, Tiānzhǔ (天主 «Himmelens herre») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»), sto alle tre for «Herren» og «Gud».

Tiān (天, «himmel», hovedleddet i Tiānēn, Tiānzhǔ og Tiāndì) og Shàngdì var gamle og ærverdige konfucianske termer som kinesere oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som tu-si for det latinske «Deus» og, enda tidligere, a-luo-he for det assyriske og nestorianske «Allah», igjen beslektet med Elohim fra 1. Mosebok) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv).

Men det oppstod usikkerhet om ordet tiān. Ordet viser til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.

Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om kalligraferte skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse?

Periodisering av striden[rediger | rediger kilde]

Det er flere måter å periodisere ritestriden på. I denne artikkelen gjengis den fortløpende og uten grupperinger i epoker. Men en periodisering som kanskje kan være nyttig som en grovere inndeling, er denne:

  • 1583–1610: Grunnlaget legges for en adaptasjonsmisjon med konfucianismen som viktigste referansepunkt (jesuittpatrene Valignano og Ricci).
  • 1610–1632: Diskusjon om ritene innen jesuittordenen, adaptasjonsmetoden får fortsette.
  • 1633–1692: Andre ordenssamfunn kritiserer jesuittenes adaptasjonsmetoder, pavene vakler i bedømmelsen, i Kina roer det seg, og keiseren gir toleranseedikt.
  • 1693–1723: Striden blusser opp igjen og får også preg av kamp mellom pave og keiser, ritene forbys definitivt.
  • 1724–  : Kristne forfølges, riteforbudet bekreftes, atter nye forfølgelser, misjonen svekkes.

Stridens forløp[rediger | rediger kilde]

Pater Matteo Riccis direktiv av 1603[rediger | rediger kilde]

Portrett av pater Alessandro Valignano.

De fleste av misjonærene i Kina på 1500- og 1600-tallet var jesuitter. Og storparten av dem var frem til pater Matteo Riccis død i 1610 fast på hans linje om at de kinesiske tradisjoner godt lot seg harmonisere med katolisismen. Ettersom minst 80 prosent av alle katolske menigheter i landet dette første hundreåret hadde sjelesørgere fra jesuitterordenen, ble observans av ritene et kjennetegn for nesten hele den katolske kirke i landet. Ikke-observans var et relativt lite mindretallsfenomen. At det omkring år 1720 var omtrent 300 000 katolikker i Kina, skyldes i stor grad denne akkomodasjonsviljen.

Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om de kinesiske riter var modnet, og han i egenskap av misjonssuperior gav sitt epokegjørende direktiv om saken i desember 1603, etter å ha klarert det med jesuittgeneralens visitator, pater Alessandro Valignano. Direktivet er dessverre ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av de to ovennevnte riter, dvs. knyttet til Konfucius og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at forfedrekulten ikke var overtro.

Sitat (Ricci brukte riktignok ordet forse – kanskje: Det er kanskje ikke overtro, men han fortsatte så med en rekke argumenter for at det ikke dreide seg om overtro.) Sitat

Ricci argumenterte langs tre linjer for sitt syn:

  • Det sinologiske argument (for å bruke moderne termer) tok de konfucianske klassikere som utgangspunkt. Ricci fremholdt at de konfucianske riter hadde sin opprinnelse i et klima med en relativt ren monoteisme, og bare over tid var det tilkommet uegentligheter og fremmedelementer. Ved å fjerne disse uegenlige elementer og undervise folket på nytt om kildene til deres rituelle skikker ville den opprinnelige kjerne komme til gjennombrudd i sin enkelhet og egentlige mening.
  • Det filosofiske argument tok datidens intellektuelle agnostisisme som utgangspunkt. Den neokonfucianske naturalismen fra Sòng-tiden som dominerte og preget embedsklassens vismenn, var ikke bare med på å gjøre konfuciuskulten til en øvelse i vantro, men utgjorde også en motvekt til massenes overtroiske forestillinger.
  • Det psykologiske argument tok utgangspunkt i den ureflekterte holdning folk flest hadde til ritene. Ricci og hans medarbeidere hadde hatt inngående samtaler med mange kinesere om hva de trodde og mente om ritene. De fant ingen skikkelige beviser på at ritene ble omfattet av overtro, tvert i mot var det meget som talte for den motsatte konklusjon. Dermed måtte man kunne fastslå at deltagelse under seremoniene ikke kunne regnes som slikt som en godt undervist kinesisk nydøpt hadde å avholde seg fra, uansett hvordan enkelte overtroiske hedninger måtte ha av oppfatninger. Dessuten var bevarelsen av ritene rent praktisk en absolutt forutsetning for at man skulle lykkes i masseomvendelser i det kinesiske samfunn.

Videre gikk Ricci inn for at termene Tiān og Shàngdì var å anbefale ved omtalen av Gud på kinesisk. For å komme til dette måtte Ricci underkjenne den forståelse som fulgte den neokonfucianske filosofen Zhu Xi (1130–1200); han siktet med Tiān og Shàngdì til den «materielle» himmel. Ricci påpekte at denne språkforståelsen ikke ytet rettferdighet mot de klassiske konfucianske tekster. Han anførte at de utdannede konfucianere, som ikke hengav seg til noen form for åndedyrkelse, var takknemlig for at han viste en slik forståelse for disse ordene og deres klassiske betydning.

Ricci gikk som før nevnt også inn for uttrykket Tiānzhǔ, og det skulle i ettertid også vise seg å bli kontroversielt, men ikke i samme grad. Det var også Tiānzhǔ som fremstod som det uttrykket Ricci foretrakk, og som han benyttet i sitt trosfremstillende hovedverk fra 1596 Tiānzhǔ Shiyi («Den sanne lære om Himmelens Herre», trykket i 1604). Det var etter en personlig gjennomgang av dette verket at Kangxi-keiseren bestemte seg for å gi sitt edikt av 1692 som gav de kristne frihet til å forkynne sin lære.

Pater Niccolò Longobardos innvendinger i 1610-årene[rediger | rediger kilde]

Men ikke alle jesuitter var enige med Ricci. Pater Riccis etterfølger som misjonssuperior, pater Niccolò Longobardo, anså imidlertid de så langt tolererte ritene for uforenlige med kristen sed og tro. Han mente at tankegodset fra Zhu Xi og hans kommentarer til de konfucianske klassiske tekster fra Song-dynastiets tid hadde større faktisk gjennomslagskraft enn Ricci hadde forestilt seg. Disse kommentarene trakk ifølge Longobardo forestillingsverdenen alt for meget i buddhistisk retning (buddhismen er metafysisk på en måte som klassisk konfucianisme ikke var, men opererte samtidig ikke med noe egentlig gudsbegrep, verken personlig eller upersonlig).

Ricci var klar over dette, men mente at man kunne skjelne mellom det de klassiske tekster og det som fremkom i de senere kommentarene til dem. Longobardo mente at et slikt skille var umulig: Klassikere og kommentarer utgjorde et hele. Han argumenterte ut fra Song-dynastiets neokonfucianisme at himmel og jord i den kinesiske forestillingsverden kun var aksidensielle utforminger av Det Store Høyeste Prinsipp () og den livgivende energi ().

Longobardo mottok dessuten impulser fra jesuittmisjonærer som nattopp var blitt utvist fra Japan. De mente at folk nok leste og oppfattet den katolske katekisme gjennom et prisme av nykonfuciansk forståelse av Tiān og Shàngdì. Han mente at kineserne dermed hadde en utilstrekkelig forståelse om Den Allmektige. Longobardo betraktet også de kinesiske filosofier som i bunn og grunn ateistiske.

Jesuittenes teologer delte seg i to leirer, og saken ble tatt opp i jesuittenes hovedkvarter i Roma i 1614. Der landet en gruppe ledende teologer på avdøde pater Riccis syn. Men saken var ikke endelig avgjort, og Longobardo og andre ledende jesuitter som f.eks. astronomen Sabbatino de Ursis holdt fast ved sine innvendinger. Etter at de Ursis offentliggjorde sin studie De Vera Cognitione Dei Apud Litteratos Sinenses i 1618, foreslo Longobardo at uttrykkene Tiān, Shàngdì og Tiānzhǔ skulle oppgis helt og holdent, og man skulle gå over til translittererte latinske uttrykk i stedet.

Jesuittene drøfter spørsmålene i 1620-årene, men forbyr ikke ritene[rediger | rediger kilde]

Til slutt, mens p. Emmanuel Diaz (junior) var vise-provinsial, ble det innkalt til en omfattende drøftelse om spørsmålene i 1628. Men ingen beslutning ble fattet, hvilket innebar både at pater Riccis linje forble den gjeldende og samtidig at debatten fortsatte.

Pave Innocent X (1644–55)

Dominikanere og fransiskanere fornyer debatten i 1630-årene, ritene forbys av paven (1645)[rediger | rediger kilde]

I 1631 ble den første av dominikanernes misjonsstasjoner grunnlagt av to spanske patre i provinsen Fujian; i 1633 kom også to spanske fransiskanere dit for å grunnlegge en misjon. De nye misjonærene gikk inn for en mer kompromissløs forkynnelse av «den rene lære», uten noen form for konsesjoner til kinesisk bruk. De ble fort bestyrtet over truslene mot den rene tro som de mente å fastslå i de katolske fellesskap deres forgjengere hadde grunnlagt.

Flere av de nye prestene hadde verken jesuittenes humanistiske utdannelse og heller ikke deres lange erfaring med de stedlige forhold. Det er likevel ikke rettferdig å anta at de forfektet avleggse metoder i sitt arbeide, som middelaldermennesker under renessansen. Det er noen ganger blitt hevdet at de spanske ordensfolk og hele den spanske kirke sørget for troens utbredelse ved hjelp av undertrykkelse av de stedlige religiøse tradisjoner. Men realitetene er langt mer sammensatt.[2]

Dominikanere og fransiskanere ble bestyrtet over truslene mot «den rene tro» som de mente å se i de katolske fellesskap jesuittene hadde grunnlagt. Det er blitt hevdet at disse dominikanere og fransiskanere felte sin dom over jesuittenes metoder uten å ha den minste bakgrunn for å vurdere kinesiske forhold. Det er ikke helt rettferdig. De et utstrakt arbeid i utenlandskinesiske miljøer på Filippinene, særlig i bydelen Parian i Manila, der befolkningen stammet fra det sørlige Fujian. Misjonærene hadde dermed til og med et grunnlag i den relevante kinesiske dialekt som de stod overfor i Fujian. At de vurderte situasjonen såpass annerledes enn jesuittene kan dermed ikke tilskrives overfladiskhet; uenigheten var mer solid fundert.[3]

Etter kort til sendte de en fordømmelse til biskopene på de filippinske øyer. Biskopene oversendte klagen til pave Urban VIII (1623–44) i 1635, og snart var almenheten kjent med kritikken. Deres intense pågangsmot koblet med kritikk av lokale sedvaner førte forøvrig til at de ble utvist fra Kina i 1637. De kunne imidlertid vende tilbake etter kort tid.

Ruinene etter den gamle jesuittkirken São Paulo i Macao

I tillegg til særlig dominikanernes og jesuittenes avvikende tilnærming til misjonsmetodene, var det også andre grunner til friksjonene mellom nykommerne og jesuittene. Jesuittene var beskyttet av Portugal og deres beskyttere var så nært som i byen og padroadobispesetet Macao. Men fransiskanerne og dominikanerne var spanjoler, og de søkte sin ryggdekning fra erkebiskopene og generalguvernørene i Manila. Så tidlig som i 1638 brøt det ut en åpen kontrovers på Filippinene mellom de stedlige jesuitter som forsvarte sine ordensbrødre, og på den annen side dominikanerne og fransiskanerne.

Dermed ble ritestriden skjerpet. Fra dominikanernes side var det fremfor alt pateren Juan Bautista de Morales O.P. som målbar kritikken, fra fransiskansk hold var det pater Antonio Caballero de Santa María O.F.M.

Pater Morales utarbeidet i 1639 et tolvpunkters memorandum om de kinesiske skikker til jesuittermisjonens visitator pater Emmanuel Diaz (senior). Men da pater Diaz drøyde med å svare, reiste Morales til Roma og fremla spørsmålet der i 1645. Der endte det med at pave Innocent X (1644–55) i et dekret av 12. september samme år tok stilling mot aksepten av de kinesiske riter.

Pater Martini får paven til å gi et positivt dekret om ritene (1656)[rediger | rediger kilde]

Pave Alexander VII (1655–67)

Men jesuittene slo seg ikke tilfreds med det. De mente at de spørsmål (quaesita) som de Morales hadde lagt frem i Roma presenterte et vrengebilde av det som i virkeligheten gikk for seg. De tillot rett og slett ikke de ting som lå som implisitte påstander i memorandumet, argumenterte jesuittene.

I 1650 sendte de derfor sin prokurator for Kinamisjonen, pater Martin Martini S.J., til Roma for å fremlegge deres innvendinger og gi et sannferdig bilde av deres praksis. Han hadde i sitt misjonsarbeid blant annet i Hangzhou beskjeftiget seg inngående med den, og ved sin klare analyse skulle han spille en langt viktigere rolle for jesuittenes gjennombrudd i Roma enn det som han vanligvis krediteres for.[4]

Reisen til Roma tok svært lang tid; Martini ble tatt til fange av hollenderne på veien, og de sentraleuropeiske politiske forhold og vinterstormene bragte ham senere på avveie så langt nord som til Bergen i Norge. Først mot slutten av 1654 ankom han Roma. Der fremla han i 1655 to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter (forfedrekulten og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium. Resultatet var at pave Alexander VII (1655–67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra Det hellige Officium den 23. mars 1656 som godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot prout exposita («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem.

Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den 9. september 1659 løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.

Dominikanerne arbeider for et nytt dekret mot ritene (1661–69)[rediger | rediger kilde]

Annullerte 1656-dekretet det fra 1645? Dette spørsmålet ble lagt frem for Det Hellige Officium av den spanske dominikanerpater Juan de Polanco, som viste til et nytt memorandum som pater Morales hadde utarbeidet til Det Hellige Officium 1661. Morales avgikk med døden i 1664, men hans etterfølger som prefekt for dominikanerne i Kina, pater Domingo Fernandez Navarrete, offentliggjorde hans Tratados historicos hvori han begrunnet videre sin overbevisning om hvorfor jesuittenes ritepolitikk måtte avvises. Men som diskusjonen gikk videre, fikk nå dominikanerne en motstander fra egne rekker. Den kinesiske dominikaneren og biskopen Gregorio Lopez, apostolisk vikar av Nanjing, sendte et memorandum til Det Hellige Officium som støttet jesuittenes synspunkter.

Nytt dekret (1669)[rediger | rediger kilde]

Pave Klemens IX (1667–69)

Svaret fra Roma fulgte den 20. november 1669, der nå pave Klemens IX (1667–69) regjerte. Der het det at begge dekrene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som inngikk i de fremførte tvilsspørsmål».

Kinamisjonærene blir i mens enige seg imellom (1668)...[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden hadde kinamisjonærene på feltet seg i mellom klart å komme til en forståelse på tvers av frontene. Forsoningen ble påskyndet av embedsmannen Yang Guangxians stormløp mot de katolske misjonærer og især de katolske astronomer i 1665/661670, som sammenførte 19 jesuitter, tre dominikanere og én fransiskaner (den eneste fra ordenen som oppholdt seg i Kina da) i samme hus i Kanton. Etter førti dager med grundige konferanser om alle aspekter ved deres apostoliske arbeid, inngikk de den 26. januar 1668 (muligens med unntak av fransiskaneren Antonio de Santa María Caballero) om en 42 artikler lang overenskomst.

Sitat Hva gjelder de seremonier ved hvilke kineserne ærer sin mester Konfucius og sine forfedre, må de svar gitt av Den hellige kongregasjon av Inkvisisjonen og approbert av vår Hellige Far Alexander VII i 1656 følges fullt ut, ettersom de er basert på en svært sannsynlig oppfatning som det er umulig å rokke ved med noen beviser om det motsatte, og – gitt denne sannsynlighet – frelsens port må ikke stenges for de utallige kinesere som ville falle fra den kristne religion hvis de ble forbudt det de rettmessig og i god tro kunne gjøre, og ikke kan unnlate uten alvorlig skade. Sitat

...men dominikanernes superior i Kina ombestemmer seg (1669)[rediger | rediger kilde]

Etterpå fant det imidlertid en ny høflig diskusjon mellom dominikanernes superior, pater Domingo Fernandez Navarrete og de mest lærde av jesuittene i Kanton. Navarrete syntes til slutt å være overbevist og gav den 26. september 1669 sin skriftlige tilslutning til artikkelen til jesuittenes superior. Men den 19. desember forlot han i all hemmelighet Kanton og dro til Macao, og derfra dro han til Europa. Der, og især i Roma, der han var i 1673, gikk han målbevisst inn for å kullkaste det man var blitt enige om i Kanton. Han fikk utgitt verket «Tratados historicos, politicos, ethicos, y religiosos de la monarchia de China» (to bind, trykket i Madrid i 1673 og 1679). Her rettet han lidenskapelige anklager mot jesuittmisjonærene for deres metoder og aksept av ritene. Men han lyktes ikke i å få Roma til å gjenåpne spørsmålet.

Franske misjonærer fornyer striden (1682)[rediger | rediger kilde]

Nye elementer ble bragt inn i diskusjonen da franske jesuitter og prester fra det parisiske misjonsselskap (Missions Etrangères de Paris, M.E.P.) kom til Kina. En publikasjon i Paris i 1682 ved tittelen «Morale pratique des Jésuites», en innbitt kritikk av jesuittene, antente det hele. Pater Le Tellier svarte med «Défense des Nouveaux Chrétiens» i 1687, en publikasjon som senere ble forkastet i Roma (23. mai 1694).

Kangxi-keiserens toleranseedikt (1692)[rediger | rediger kilde]

Kangxi-keiseren (1661–1722)

Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, som tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embedsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren (1661–1722), en av de mest fremstående av alle de kinesiske keisere opp gjennom historien, var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor de jesuitter som virket som misjonærer i Kina. Det gjaldt både deres dype forståelse av kinesisk kultur, og deres fremragende vitenskapelige innsats, ikke minst på astronomiens område der de ved sine forutsigelser av sol- og måneformørkelser assisterte keiseren stort i hans oppgave som varsler av slike begivenheter. Keiseren hadde også personlig gjennomgått pater Riccis verk Tiānzhǔ Shiyi, og satte pris på den lære som her ble fremlagt.

Det brøt nå ut en stor kristenforfølgelse i kystprovinsen Zhejiang, og hoffjesuittene ved pater Thomas Pereyra henvendte seg til keiseren for hjelp. Det munnet ut i Kangxi-keiserens generelle toleranseedikt av 22. mars 1692:

Sitat Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme... Sitat
Sitat Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand.[5] Sitat

Msgr. Maigrots «Mandatum» mot ritene (1693)[rediger | rediger kilde]

Men omtrent samtidig som det keiserlige toleranseedikt kom, skrev msgr. Charles Maigrot, den apostoliske vikar i Fujian, i 1693 Mandatum seu Edictum. Han var kommet til Kina i 1680-årene og tilhørte det parisiske misjonsselskap som allerede hadde gått så skarpt ut mot jesuittene.

I Mandatet, som var på syv punkter, forbød Maigrot de katolske misjonærer og kinesiske katolikker i Fujian å benytte de tradisjonelle kinesiske navnene Tiān («Himmel») eller Shàngdì («Høyeste hersker») som betegnelser for den kristne Gud. Han tillot utelukkende ordet Tiānzhǔ.

Msgr. Maigrots klagemål fremlegges i Roma (1696)[rediger | rediger kilde]

Pave Innocent XII (1691–1700)

Det parisiske misjonsselskap fulgte dominikanernes eksempel og sendte pater Louis de Quémener til Roma og fikk fremlagt Maigrots mandat for pave Innocent XII (1691–1700) i 1696. Maigrot fikk også overbragt sin saksfremstilling (forfattet 10. november 1693, De facta pro Fokiensi vicariatu circa nonnullos Sinicos usus declaratione – Brevis totius rei expositio) til Det hellige Officium, med syv ankepunkter: om Tiān, om Shàngdì, om at pater Martini hadde forledet Pavestolen i 1650-årene, om Konfucius- og forfedreseremoniene, om minnetavlene for de avdøde, og to punkter som kritiserte konfucianske skrifter.

Pater Nicolas Charmot, M.E.P., generalprokurator i Roma for de franske biskoper og apostoliske vikarer i Øst-Asia, mottok så et forståelsesfullt skriv fra paven den 15. januar 1697 og et dekret fra Det hellige Officium den 3. juli 1697.

Msgr. Maigrots dokument fikk paven til å be Det Hellige Officium om å gjenåpne sine undersøkelser. Argumenter ble også innhentet fra jesuittenes side. Det er verdt å merke seg at et stort antall av de ikke-jesuittiske kinamisjonærene – alle augustinerne, nesten alle fransiskanerne, og noen av dominikanerne, var blitt overbevist om at pater Riccis og dermed jesuittenes praksis var den beste.

Kontroversen raste også i all offentlighet i Europa, ikke minst i Frankrike. To verk av jesuittpateren Louis Le Comte, «Mémoires sur la Chine» og «Lettre á Mgr le Duc du Maine sur les cérémonies de la Chine», skjerpet konflikten, og ble fordømt av det teologiske fakultet ved universitetet i Paris (18. oktober 1700), sammen med jesuittpateren Charles Le Gobiens «Histoire de l'edit de l'Empereur de la Chine».

I Kina gav kontroversen vind i seilene for en liten gruppe franske jesuitter som skulle bli kjent under navnet figuristene. Lederen var pater Joachim Bouvet. De søkte å påvise at den tidlige gammeltestamentlige del av den kristne frelseshistorie også hadde en kinesisk utgave som lot seg gjenkjenne i de såkalte konfucianske klassikere. Retningen fikk aldri større oppslutning, heller ikke innen jesuittordenen, selv om den kinesiske keiser fulgte med og oppmuntret den.

Kangxi-keiseren støtter personlig jesuittenes overtalelsesforsøk (1700)[rediger | rediger kilde]

Meget stod på spill i denne saken, og jesuittene så det særlig klart ettersom de fremdeles var den dominerende misjonsorden i Kina. I bispedømmet Beijing hadde de residenser i selve hovedstaden, Zhengding og Jining; i bispedømmet Nanjing var de i Nanjing, Shanghai, Songjiang, Yangzhou og Kaifeng; i bispedømmet Macao var de sterkt representert i selve Macao og hadde dessuten residenser i Xinhui, Foshan, Kanton, Leizhou, Qiongshan og Guilin. I de nye apostoliske vikariater dominerte de i vikariatene Jiangxi (Jiujiang, Nanchang, Juizhou, Fuzhou, Kienchang, Kanchow og Tingchow), Shanxi (Kiangchow), Shaanxi (Xian) og i Huguang (Wuchang og Siangtan), og var også representert i vikariatene Zhejiang (Hangzhou og Ningbo) og Fujian (Yanping og Fuzhou).

Jesuittene klarte også å få presentert sine argumenter i Roma. I 1700 sendte de en memoralie til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form (30. november) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene Tiānzhǔ og Shàngdì var monoteistiske. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, Claudio Filippo Grimaldi, Antoine Thomas, Jean-François Gerbillon, Thomas Pereyra og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den 2. desember til den nye pave i Roma.

I erklæringen stod det blant annet

Sitat at Konfucius blir æret av kineserne som en mester, men hans navn bli ikke anropt i bønn i det øyemed å oppnå lykke, stilling eller rikdom; at forfedrekulten er et uttrykk for kjærlighet og barnlig ihukommelse, ikke i den hensikt å sikre vedkommende vern; at det ikke er noen forestilling om at når en forfedretavle blir opprettet så blir vedkommende iboende i tavlen. Og når ofre blir frembåret for Himmelen så var det ikke for den blå synlige himmel, men for alle tings herre og skaper. Hvis herskeren Shàngdì noen ganger blir kalt Himmelen, Tiān, hadde ikke det noen annen betydning enn det å gi æresnavn til keiseren. Sitat

Både memoralet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i keiserdømmets offisielle kunngjøringstidende «Gazette de Pékin» (egentlig Jing Bao) og ble kjent i den europeiske almenhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt.

Pave Klemens XIs dekret Cur Deus optimus (1704)[rediger | rediger kilde]

Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter.

Pave Klemens XI (1700–21)

Det skjedde ved at pave Klemens XI (1700–21) den 20. november 1704 godkjente en dom fra Det hellige Officium i dekretet Cur Deus optimus og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykket Shàngdì om Gud.

Man kan analysere Cur Deus optimus fra tre synsvinkler:

  • Fordømmelsene: Av msgr. Maigrots syv ankepunkter (quaesita, spørsmål) gikk det inn på fire av dem. Det ble ilagt forbud mot Tiān og Shàngdì (qu. 1 og 2), og mot visse seremonier knyttet til Konfucius og mot forskjellige deler av forfedrekulten (qu. 4). Derimot kunne en forenklet minnetavle med avdødes navn tolereres i hjemmene (qu. 5). På den annen side ville ikke Det Hellige Officium ta stilling til Maigrots påstand om at Den hellige Stol var blitt narret av pater Martini som, hevdet han, hadde fremstilt fakta «galt i mange henseender» (qu. 3) – dette var blitt en særlig betent påstand i striden mellom partene. Roma så seg heller ikke i stand til å vurdere Maigrots kraftige kritikk av konfuciansk moralsk og åndelig litteratur, den litteratur som jesuittmisjonærene ofte benyttet seg av som hjelpetekster i sin misjon.
  • Tone: Kommisjonen som utarbeidet svarene, under pavens personlige forsete, la stor vekt på å fremstille de sprikende påstander på en måte som ikke innebar at man gav den ene eller annen part medhold. Man benyttet rett og slett begge beskrivelser. Eksempel: In aedibus Confucii seu miao («I Konfuciusbygninger eller avgudstempler»). Man skjærer klar fra å felle en dom om f.eks. bygningene var religiøst eller kulturelt bestemt. Paven konsentrerte seg om det ene avgjørende punkt: Om ritene lot seg forene med kristenlivet.
  • Motiv: Når Pavestolen kommer til sin negative konklusjon, er det motivert av overbevisningen om at det ville være praktisk umulig for religiøst orienterte kinesere å separere den rent kulturelle kjerne ved ritene fra deres overtroiske innpakning (separari nequeunt). Man foretok altså en rent pragmatisk vurdering om ritene kunne renses for overtroiske elementer som kanskje mange opplevde ved dem, og kom til at det i datidens kinesiske samfunn ikke lot seg gjøre. Den implisitte kritikk av pater Ricci gjaldt således ikke hans lære, men hans vurdering av hvor mulig en slik renselse ville være.

Den pavelige legat Maillard de Tournon i Kina (1706–07)[rediger | rediger kilde]

En egen pavelig legat, titularpatriarken (senere kardinal) Maillard de Tournon, var allerede blitt sendt fra Roma for å få dette satt gjennom blant kinamisjonærene. Han var en from men noe sykelig og ustabil mann uten særlig diplomatisk erfaring. Han var kjent med Roms beslutning før den var blitt offentlig, og anså seg forpliktet av den. Han hadde personlig ingen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten Claude de Visdelou, som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.

Nedtegnelser fra audiensene viser hvor inngående keiseren kjente til stridsspørsmålene, og hvor engasjert han var, selv om han selv ikke var kristen. På et punkt hevet han røsten og bad sine oversettere om også å gi utsagnet skriftlig til Tournon:

Sitat Jeg, keiseren, for å rettlede seg, erklærer at jìng tiān (dyrk Himmelen) betyr det samme som hva dere uttrykker i deres lov uttrykker som jìng tiānzhǔ (dyrk Himmelens Herre). Sitat

Og han sa:

Sitat Før pater Ricci og hans ledsagere kom til Kina, hadde ingen hørt verken om inkarnasjonen eller navnet «Tiānzhǔ» som dere gir til Gud, som i sannhet ikke var inkardert i dette land. Og hvorfor hadde ikke vi rett til, før pater Ricci kom, å gi navnet Tiān til Gud; og hvorfor skulle vi ikke ha makt til å fortsette å gjøre det? Sitat

Senere i samme audiens sammenlignet han med den ære de kristne viser til sine helgener, og sa:

Sitat Vi ærer Konfucius som vår mester, og vitner derfor om vår takknemlighet for den lære han har etterlatt oss. Vi ber ikke om ære eller lykke foran Konfuciustavlene eller tavlene for våre avdøde. Dette er de tre punkter du anfekter. Hvis disse meninger ikke faller i din smak, må du forstå at du må forlate riket. De som allerede har tatt imot din tro begynner å tvile på den når de fornemme de stadige konflikter blant dere. Og de øvrige blir for hver dag som går blitt mindre mottakelige for den. For min del betrakter jeg deg ikke som en person som er kommet for å grunnlegge din religion, men for å bryte den ned og ødelegge den. Hvis den skulle gå til grunne, kan du bare ta skylden for det selv. Sitat

Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon om å forlate Beijing den 28. august 1705; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den 17. desember samme år. I Nanjing fikk Tournon etterhvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om piao (lisens) for å forkynne Evangeliet, – ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette diplom.

Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det pavelige riteforbudet i skjerpet form i et fordømmende dekret «Regula» i Nanjing i februar 1707.

Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao, og forbød ham å forlate byen før hans egne utsendinger som han hadde sendt til paven for å forklare hans innvendinger mot riteforbudet var kommet tilbake. Mens han fremdeles satt fast i Macao, døde legaten i 1710.

Paven opprettholder de Tournons beslutninger (1710)[rediger | rediger kilde]

Diktet Over den frosne elv av Kangxi, kalligrafert av keiseren selv

Flertallet av kinamisjonærene, dvs. alle jesuittene, de fleste av fransiskanerne, og en rekke fra andre ordenssamfunn, og likeledes biskopen av Beijing (en fransiskaner) og den apostoliske vikar av Jiangxi (en augustiner) anså at de – for å forhindre misjonens totale sammmenbrudd kunne utsette sin lydighet til den pavelige legat inntil paven selv hadde tilkjennegjort sin vilje. Paven svarte i mars 1709 med å offentliggjøre – de svar Det Hellige Officium hadde avgitt og som han selv hadde approbert den 20. november 1704. Videre sørget Klemens XI for at Det Hellige Officium den 25. september 1710 approberte legatens beslutninger gitt i Nanjing-dekretet (uten å ta med spørsmålene og uten storparten av innledningene) i lys av kongregasjonens 1704-svar. Han avkrevde også misjonærene at de skulle avlegge en ed på sin lydighet mot disse beslutninger, under de strengeste trusler om kirkerettslige straffer. Denne konstitusjonen, som nådde Kina i 1716, ble ikke møtt med noen motstand fra Kinamisjonærene. Derimot lot det store flertall av de lege kinesiske katolikker være å bry seg om forbudene.

Pave Klemens XIs skriv Ex illa die (1715)[rediger | rediger kilde]

Selv om konfucianismen på katolsk hold både da og senere gjerne ble oppfattet som en filosofi, ikke en religion (fordi den ikke har de kjennemerker som karakteriserer de vestlige religioner), kom paven til slutt etter en ny gjennomgang av spørsmålet til den konklusjon at de konfucianske ritualer virkelig stred mot kristen lære. Dette fremgår av skrivet Ex illa die, gitt som apostolisk konstitusjon, som pave Klemens XI utstedte 19. mars 1715, og som ble forkynt i Kina den 25. september samme år:

Sitat I. Vesten kalles Skaperen av Himmel, Jord og hele universet for «Deus» (latin for «Gud»). Siden ordet «Deus» ikke klinger rett i på det kinesiske språk, har vestens folk i Kina og de kinesiske konvertitter til katolisismen brukt uttrykket «Den høyeste keiser» («Shàngdì») i mange år. Fra nå av skal man ikke benytte ord som «Himmel» eller «Shàngdì»: Deus skal benyttes om Skaperen av Himmel, Jord og hele universet. Den tavle som bærer de kinesiske ordtegn «dyrk Himmelen» skal ikke tillates opphengt inne i noen katolsk kirke om må umiddelbart fjernes dersom allerede der.

II. Vår- og høsttilbedelsen av Konfucius, samt dyrkelsen av forfedrene, er ikke tillatt blant katolske konvertitter. Det er ikke tillatt å overvære ritualene heller, fordi det å overvære en slik ritus er like hedensk som aktivt å delta i den.

III. Kinesiske embedsmenn og fremgangsrike kandidater til metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene, er – dersom de har konvertert til romersk katolisisme, ikke tillatt å dyrke i konfucianske templer på den første og den femtende dag av hver måned. Det samme forbud gjelder alle kinesiske katolikker som i egenskap av embedsmenn nylig har kommet inn i sine embeder eller som studenter nylig har bestått metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene.

IV. Ingen kinesiske katolikker er tillatt å dyrke forfedre i sine familietempler.

V. Hva enn om det er hjemme, på gravene, eller under begravelsestiden er det en kinesisk katolikk forbudt å utføre forfedredyrkelsesritualet. Han er ikke tillatt å gjøre det heller ikke om han er i selskap med ikke-kristne. Et slikt rituale er hedensk uansett omstendighetene.[6]
Sitat

Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller – i hans fravær – lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina.

Pavens legat Mezzabarba møter Kangxi (1521)[rediger | rediger kilde]

Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.

Pave Klemens XI forsøkte å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, Giovanni Ambrogio Mezzabarba, som han utnevnte til patriark av Alexandria. Denne biskopen seilte ut fra Lisboa den 25. mars 1720 og nådde Macao den 26. september, og Kanton den 12. oktober. Ikke uten besvær klarte han å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre til konstitusjonen «Ex illa die», og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner. Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.

Kangxi-keiserens reaksjon: Forkynnelsesforbud (1721)[rediger | rediger kilde]

Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret (1721):

Sitat Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med det fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noen sinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av skal ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina.[7] Sitat

Mezzabarba mildner Ex illa die (1521)[rediger | rediger kilde]

Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den 4. november 1721 sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet.

Dette førte imidlertid ikke til harmoni eller noen ensartet praksis på misjonsmarken. For å oppnå dette forordnet pave Klemens XII (1730–1740) at Det Hellige Officium skulle gjennomføre en ny granskning. Denne ble ikke sluttført før under pave Benedikt XIV (1740–58).

Yongzheng-keiseren: Forkynnelsesforbudet skjerpes til kristendomsforbud (1724)[rediger | rediger kilde]

Yongzheng-keiseren (1723–35)

Den neste kinesiske keiseren, Yongzheng-keiseren (1723–35), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I 1724 utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en Bibel eller et kors, risikerte dødsstraff.

Kristendomsforbudet ble etterhvert strengt håndhevet, konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker ble ødelagt. De fleste misjonærene dro til Macao eller til Kanton (Guangzhou) der de var tolerert, eller måtte helt forlate landet – i Beijing fikk bare de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff forbli.

Pave Benedikt XIV bekrefter riteforbudet med bullen Ex quo singulari (1742)[rediger | rediger kilde]

I 1742 gjentok pave Benedikt XIV Klemens XIs avvisning av de kinesiske riter med bullen Ex quo singulari. Den bekreftet på ettertrykkelig måte konstitusjonen Ex illa dies forbud, og fordømte og annullerte Mezzabarbas konsesjoner, som skulle ha tillatt for de overtroiske bruk som konstitusjonen ønsket å stanse. Videre krevde den at kinamisjonærene skulle avlegge en ed som påla dem å la være å diskutere spørsmålet igjen.

Slik stod saken kirkerettslig helt til pave Pius XIs og pave Pius XIIs tid.

Forfølgelser bryter ut (1746)[rediger | rediger kilde]

Den 25. juni 1746 brøt det ut en omfattende forfølgelse i Fujian, som blant annet kostet den apostoliske vikar biskop Pedro Sanz og fire andre spanske dominikanere, Francisco Serrano, Juan Alcobar, Joaquin Royo og Francisco Diaz deres liv i 1747. Jesuittene Tristano Francesco d'Attimis og Antonio José Henriques ble drept i Suzhou den 12. september 1748. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet. Også den store katolske kirke i Beijing ble angrepet.

Yongzheng-keiseren ble senere noe mildnet og sa:

Sitat De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem generøsitet og dygd. Sitat

Men fra da av var kristendommen alltid i unåde og misjonærene måtte være forsiktige.

Dermed var den katolske misjonsvirksomhet i Kina i praksis gått under. Spredt omkring i landet overlevde og «overvintret» imidlertid likevel endel menigheter til inn på 1800-tallet. Da den katolske misjon igjen kunne gjenopptas og organisere seg på normalt vis, var det fremdeles omkring 200 000 katolikker i landet.

Katolisismens vekst og tilbakegang i Kina etter pater Riccis ankomst[rediger | rediger kilde]

1585: 20  (unntatt i Macao)
1597: 100
1600: 2 000
1610: 2 500
1615: 5 000
1627: 13 000
1636: 38 200
1670: 274 000
1700: 300 000
1800:  200 000  – ingen tilknyttet embedsverket

To hundre år etter: Pius XIIs modifikasjon[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XI (1922–39)

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

En rekke faktorer gjorde at det på 1900-tallet lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Situasjonen i Japan gav støtet til at Vatikanets så på forbudet på nytt. I Japan, der riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom Meijiperiodens militarister, som klart styrte mot å gjøre shintoismen til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i jinja-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere kontreadmiral Shinjiro Yamamoto, som i 1918 var kommet til Europa for å delta på Versailleskonferansen, benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i Kongregasjonen for Troens Utbredelse, om saken.

Msgr. Tiberghien var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed Emile Beurlier og en Boisier) om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den franske historiker Pierre Batiffol med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet på bysantinske studier, Louis Bréhier. Resultatet ble en studie ved navn Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes (1920).

Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Tiberghien viste hvordan kirken i Østromerriket etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren forlengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem.

Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur.[8] Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til Den hellige Ånds latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur.

Mandsjukuo 1935 og Japan 1936[rediger | rediger kilde]

Tidligere kinesisk Qing-keiser Puyi, her som Kangde-keiseren i Manchukuo.

Men ritespørsmålet meldte seg ikke konkret igjen før i 1935. I den japanskdominerte marionettstaten Manchukuo (dannet i Mandsjuria i 1932) gjorde regjeringen Konfuciuskulten (under navnet Wangdao – «den kongelige vei») obligatorisk for alle innbyggere. Dette representerte en samvittighetskonflikt for katolikkene der. Vatikanet, ved Kongregasjonen for Troslæren, bad da biskopene om å vurdere ritene. Den apostoliske vikar for Nord-Mandsjuria, biskop Auguste Gaspais M.E.P., som var bosatt i hovedstaden Xinjing, svarte i februar 1935 at seremoniene hadde en religiøs utforming men var likevel «en rent borgerlig æresbevisning til en fremragende mann og filosof», og sammen med de øvrige biskoper bad han måneden etter om en avklaring fra Romas side. Pave Pius XI gav sin tilslutning til ritene i mai, men stilte tre betingelser, som var lette å oppfylle.[9]

Året etter, i 1936, gav samme pave gjennom Kongregasjonen for Troens Utbredelse en rekke tillatelser til kirken i Japan. Problemet var blitt akutt ved det at de japanske styresmakter hadde krevet at også de katolske skoler skulle innføre besøk ved slike nasjonale shintohelligdommer for å ære døde og falne, med pliktig oppmøte for alle elever. Under et besøk ved Yasukuni-helligdommen i 1932 hadde noen katolske studenter nektet å presentere gevær, og dermed begynte det å komme mer og mer truende lyder fra kempeitai og annet militaristhold. Dette ble løst med de nye vatikaninstruksjoner.[10]

Republikken Kina[rediger | rediger kilde]

Den 8. desember 1939 kom så den definitive avklaring, under pave Pius XIIs pontifikat (1939–58). I en Instructio circa quasdam caeremonias super ritibus sinensibus modifiserte og i praksis opphevet Vatikanets øverste organ for misjonene, Kongregasjonen for troens utbredelse, da ledet kardinal Pietro Fumasoni Biondi og erkebiskop Celso Costantini, som begge hadde mangeårig erfaring som apostoliske delegater i henholdsvis Japan og Kina[11], visse aspekter ved Klemens XIs and Benedikt XIVs dekreter:

Sitat Det tillates katolikker å overvære seremonier til ære for Konfucius i konfucianske templer eller på skoler.
Det tillates at man anbringer bilder av Konfucius eller tavler med hans navn på katolske skoler.
Det tillates katolske magistrater og studenter å passivt overvære offentlige seremonier som kan synes å være overtroiske.
Det er tillatt ... med hodebøying eller andre manifestasjoner av borgerlig observans foran de avdøde eller deres avbilder.
Den ed om der kinesiske riter som ble foreskrevet av Benedikt XIV er ikke fullt ut i samsvar med nyere ordninger og bortfaller som overflødig.[12]
Sitat

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kristofer Schipper: «Some Naive Questions About the Rites Controversy», i Federico Masini (red.): Western Humanistic Culture presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries): Proceedings of the Conference held in Rome, October 25-27, 1993, Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, s. 293
  2. ^ Pierre Duviols: La lutte contre contre les religions autochtones dans le Pérou colonial: "l'extirpation de l'idolâtrie," entre 1532 et 1660, Lima: Institut français d'études andines, 1971, s. 339
  3. ^ James Sylvester Cummins: «Two Missionary Methods in China: Mendicants and Jesuits», i Archivio Ibero-Americano – Revista de Estudios Historicos Año XXXVIII (Enero-Diciembre 1978: Número extraordinario con ocasión del IV Centenario de la llegada de los franciscanos a Filipinas 1578-1978: España en Extremo Oriente: Filipinas – Japon – China), s. 50
  4. ^ Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», s. 27, i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, 1996, s. 26-48
  5. ^ S. Neill: A History of Christian Missions, Harmondsworth: Penguin Books, 1964, s. 189-­l90.
  6. ^ China in Transition, 1517-­1911, Dan J. Li, trans., New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969, s. 22–­24.
  7. ^ China in Transition, 1517-­1911, Dan J. Li, trans., New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969, s. 22.
  8. ^ George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times, Chicago: Loyola University Press 1985, s. 131–134
  9. ^ George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times, Chicago: Loyola University Press 1985, s. 150–181
  10. ^ George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times, Chicaho: Loyola University Press 1985 s. 152–158
  11. ^ George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times, Chicago: Loyola Univesity Press 1985, s. 197
  12. ^ S.C.Prop. Fid., 8 Dec., 1939, AAS 32-24

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henri Bernard-Maître, S.J.: «Un dossier bibliographique de la fin du XVIIe siècle sur la question des termes chinois», i Recherches de Science Religieuse 36 (1949), s. 25–79
  • Benno Biermann, O.P.: «Notizen zum Ritenstreit», i Zeitschrift für Mission und Religionswissenschaft 46 (1962), s. 296–302
  • Jakob Brucker, S.J.: «Chinois (Rites)» i Dictionnaire de Théologie Catholique, A. Vacant & E. Mangenot (red.), Paris 1910, vol. II, kol. 2364-2391
  • Claudia von Collani: P. Joachim Bouvet S.J. – Sein Leben und Sein Werk, Nettetal: Steyler Verlag, 1985 ISBN 3-87787-197-6
  • Claudia von Collani (utg.): Eine wissenschaftliche Akademit für China. Briefe des Chinamissionars Joachim Bouvet S.J. an Gottfried Wilheim Leibniz und Jean-Paul Bignon über die Erforschung der chinesischen Kultur, Sprache und Geschichte. Studia Leibnitiania, Sonderheft 18. Stuttgart 1989
  • Claudia von Collani: «Tianxue benyi – Joachin Bouvets Forschungen zum Monotheismus in China», i China Mission Studies (1550–1800) Bulletin X (1988), s. 9–33
  • Claudia von Collani: «Charles Maigrot's Role in the Chinese Rites Controversy», i D.E. Mungello: The Chinese Rites Controversy: Its History and Meaning, Monumenta Serica Monograph Series, Vol. XXXIII, Nettetal: Steyler Verlag, 1994, ISBN 3-8050-0348-X
  • James Sylvester Cummins: A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Solar Press, 1993
  • James Sylvester Cummins: The Travels and Controversies of Fray Domingo Navarrete, 1618-1686, Cambridge: The Hakluyt Society, 1962
  • James Sylvester Cummins: «Two Missionary Methods in China: Mendicants and Jesuits», i Archivio Ibero-Americano – Revista de Estudios Historicos Año XXXVIII (Enero-Diciembre 1978: Número extraordinario con ocasión del IV Centenario de la llegada de los franciscanos a Filipinas 1578-1978: España en Extremo Oriente: Filipinas – Japon – China), s. 33-108
  • Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, 1996, s. 26–48
  • George H. Dunne, S.J.: Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last Decades of the Ming Dynasty, Notre Dame: University of Notre Dame Press, 1962, ISBN 1-4254-4427-X
  • René Étiemble: Les jésuites en Chine (1552–1773), la querelle des rites, René Julliard, Frankrike, 1966
  • Jacques Gernet: Chine et christianisme. Action et réaction, Paris: Gallimard, 1982 [engelsk: China and the Christian Impact (oversatt av J. Lloyd), Cambridge: Cambridge 1985]
  • Seán Golden: «God's Real Name is God: The Matteo Ricci – Niccolo Longobardi Debate on Theological Terminology as a Case Study in Intersemiotic Sophistication», in The Translator. Studies in Intercultural Sophistication 15 (2009) 2, Special Issue: Chinese Discurses on Translation, s. 375-400.
  • Han Qi: «Between the Kangxi Emperor (r. 1662-1722) and Leibniz – Joachim Bouvet's (1656–1730) Accomodation Policy and the Study of Yijing», i: Shinzo Kawamura – Cyril Veliath (utg.): Beyond Borders: A Global Perspective of Jesuit Mission History, Tokyo, 2009, s. 172-181
  • Malcolm Hay: Failure in the Far East, London: Neville Spearman 1956
  • Jerome Heyndrickx (utg.), Peter Gordts, Claudia von Collani, Albert Chan: Philippe Couplet, SJ (1623–1693). The Man who Brought China to Europe. Nettetal: Steyl 1990.
  • Immanuel C. Y. Hsü: The Rise of Modern China, 6. utg., Oxford University Press, Oxford, 1999, ISBN 0-19-512504-5.
  • Anton Huonder: Der chinesische Ritenstreit. Xaverius, Aachen 1921
  • Robert Charles Jenkins: The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An Examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgment. London, 1894 (faksimile: 2005)
  • Dan J. Li: China in Transition 1517-­1911, Dan. J. Li, trans., New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969
  • Richard Madsen: «The Catholic Church in China: Cultural Contradictions, Institutional Survival, and Religious Renewal», i Unofficial China: Popular Culture and Thought in the People's Republic (red. av P. Link), Boulder: Westlink, 1989
  • Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.), Claudia von Collani, Franco Demarchi, Severino Vareschi, Lanfranco M Fedrigotti, Adrian Hsia, Uta Lindgren, Lucia Longo, Benno Biermann, Henri Bernard: Martino Martini S.J. (1614–1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert, 1996
  • George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, ISBN 0-8294-0457-0
  • David E. Mungello (utg.): The Chinese rites controversy. Its history and meaning, Steyler: Nettetal, 1994, ISBN 3-8050-0348-X
  • Peterson, Willard J. Peterson (red.): The Cambridge History of China Volume 9, Part One The Ch'ing Dynasty to 1800, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, ISBN 0-521-24334-3
  • Evelyn S. Rawski og Jessica Rawson (red.): China. The Three Emperors, Royal Academy of Arts, London, 2005, ISBN 1-903973-69-4
  • Antonio Sisto Rosso, O.F.M.: Apostolic Legations to China in the Eighteenth Century, South Pasadena: Perkins, 1948
  • Francis A. Rouleau, S.J.: «Chinese Rites Controversy», i New Catholic Encyclopedia, Washington DC, vol. III, 1967, kol. 610–617
  • Francis A. Rouleau, S.J.: «Maillard de Tournon, Papal Legate at the Court of Pekin», i Archivum Historicum Societatis Jesu, vol. 31, Roma, 1962
  • Paul A. Rule: K'ung-tzu or Confucius? The Jesuit Interpretation of Confucianism, Sydney: Allen & Unwin, 1986
  • Paul A. Rule: «Jesuit and Confucian: Chinese Religion in the Journals of Matteo Ricci, S.J., 1583-1610», i Journal of Religious History 5 (1968) 105–124.
  • Paul A. Rule: «The Confucian Interpretation of the Jesuits», i Papers on Far Eastern History 6 (1972) 1-61.
  • Paul A. Rule: «Chinese Rites: Past and Present Misunderstandings», i Journal of the Oriental Society of Australia 24 (1992[1994]) 64–72.
  • Paul A. Rule: «Towards a History of the Chinese Rites Controversy», i The Chinese Rites Controversy: Its History and Meaning, Nettetal (Steyler Verlag), Monumenta Serica Monograph Series, XXXIII, 1994 [1995], 249–266.
  • Paul A. Rule: «Louis Fan Shou-i: a missing link in the Chinese Rites Controversy», i Echanges Culturels et Religieux entre la Chine et l'Occident, Actes du VIIe Colloque International de Sinologie de Chantilly, 1992, San Francisco, Taipei, Paris (Ricci Institute) 1995, 277–294.
  • Paul A. Rule: «Giulio Aleni and the Chinese Rites Controversy», i "Scholar from the West": Giulio Aleni S.J. (1582–1649) and the Dialogue between Christianity and China, red. Tiziano Lippiello og Roman Malek, Brescia (Fondazione Civiltà Bresciana)/Sankt Augustin (Monumenta Serica Institute), Nettetal (Steyler Verlag) 1997; Fondazione Civiltà Bresciana, Annali IX/Monumenta Serica Monograph Series, XLII.
  • Paul A. Rule: «Que ritos? Que direitos? A Questão dos ritos Chineses como choque de culturas» (‘Whose Rites? Whose Rights? The Chinese Rites Controversy as a Clash of Cultures'), i Oriente (Lisboa, Fundação Oriente) 3 (Agosto 2002): 96–105.
  • Paul A. Rule: «François Noël S.J. and the Chinese Rites Controversy», i W.F. Vande Walle & Noël Golvers, (red.): The History of the Relations between the Low Countries and China in the Qing Era (1644–1911), Leuven:Leuven University Press/Ferdinand Verbiest Foundation: Leuven Chinese Studies XIV, 2003.
  • Paul A. Rule: «The Jesus of the "Confucian Christians" of the seventeenth century», i Roman Malek, S.V.D., (red.): The Chinese Face of Jesus Christ, Vol. 2, (Sankt Augustin: Institut Monumenta Serica/China-Zentrum, 2003), 499–516.
  • Paul A. Rule: The Chinese Rites Controversy: A Long Lasting Controversy in Sino-Western Cultural History, Pacific Rim Report (Centre for the Pacific Rim, University of San Francisco) no. 32, Feb. 2004 (8 pp.)
  • Klaus Schatz, S.J.: «Inkulturation und Kontextualität in der Missionsgeschichte am Beispiel des Ritenstreits», i: Inkulturation und Kontextualität. Theologien im weltweiten Austausch, Festschrift für L. Bertsch, Frankfurt 1994, 17-36
  • Jonathan D. Spence: The Search for Modern China, W. W. Norton and Company, New York, 1999, ISBN 0-393-30780-8
  • Donald F. St. Sure (oversetter): 100 Roman Documents Concerning the Chinese Rites Controversy (1645–1941) (redigert av R.R. Noll), San Francisco: Ricci Institute, 1992
  • Donald W. Treadgold: The West in Russia and China, bd. 2: China 1582-1949. Cambridge: Cambridge University Press 1973 [Se også anmeldelsen av J.B. Grieder i Journal of Asian Studies 33 (1974), s. 462-466, og Treadgolds svar i nr. 37 (1977) s. 189–190]
  • Servita Viani: Istoria delle cose operate nella China da Giovanni Ambrogio Mezzabarba. Legato apostolico in quell'Imperio. Opera data adesso la prima volta alla luce (Paris: Briasson, 1739)
  • Fidel Villaroel, O.P.: «The Chinese Rites Controversy: Dominican Viewpoint» i Philippiniana Sacra vol. XXVII nr. 82 (1993), s. 5–61
  • John W. Witek: Controversial Ideas in China and Europe: a Biography of Jean-François Foucquet, S.J. (1665–1741), 1982
  • Erik Zürcher: In the Beginning: 17th Century Chinese Reactions to Christian Creationism, i: Time and Space in Chinese Culture, red. av Chun-Chich Huang and Erik Zürcher (Leiden: E. J. Brill, 1995)
  • John D. Young: Confucianism and Christianity: the First Encounter, Hong Kong: University Press, 1983

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]