Teresa av Lisieux

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Teresa av Lisieux
Nonne og kirkelærer
Teresa av Lisieux
Teresa av Lisieux i karmelittene ordensdrakt
Født 2. januar 1873
Alençon, Frankrike
Død 30. september 1897 (24 år)
Lisieux, Frankrike
Saligkåret 29. april 1923
Helligkåret 17. mai 1925
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 1. oktober
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Misjonærer, skytshelgen for Frankrike, arbeid i Russland, Aids-syke, tuberkulose-syke, blomsterhandlere og blomsterdyrkere, foreldreløse
I kunsten I karmelitt-drakt med roser

Teresa av Lisieux, også Thérèse av Jesusbarnet (født Marie-Françoise-Thérèse Martin, 2. januar 1873 i Alençon i Normandie i Frankrike, død 30. september 1897 i Lisieux i Normandie, Frankrike) var en fransk karmelittnonne og mystiker.[1][2] Hun er erklært helgen og kirkelærer i Den katolske kirke.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Les Buissonnets, huset hvor Martin-familien bodde i Lisieux etter at de flyttet dit i november 1877 etter morens død. Teresa bodde her fram til hun gikk inn i klosteret
Den 13 år gamle Teresa

Hun kom fra en lavere middelklassefamlie, og var yngste datter av urmakeren Louis Martin og Zélie Guérin.[3] Begge bestefedrene hadde vært offentlige tjenestemenn, farfaren hadde vært offiser i Napoléons hær, og morfaren hadde vært politimann i Saint-Denis ved Séez. Begge hennes foreldre hadde opprinnelig selv tenkt å gå i kloster og var svært fromme. Faren ble avvist ved et augustinerkloster på grunn av sin manglende kjennskap til latin, moren ble blant annet avvist på grunn av et sterkt temperament. Hun ble i stedet en særdeles god syerske, og satte opp sin egen virksomhet, 22 år gammel, i familiens hjem i rue Saint-Blaise i Alençon. Foreldrene hadde opprinnelig tenkt å leve i et platonsk forhold, som bror og søster, men ble rådet av en skriftefar til å få barn og stifte en ordinær familie.

Begge foreldrene ble senere, 26. mars 1994, erklært Venerabilis («Ærverdige») av Den katolske kirke.[3]

Bare fem døtre vokste opp, mens de fire øvrige søsknene døde tidlig. Alle de fem døtrene ble nonner, og fire av dem i samme karmelittkloster. De vokste opp i en atmosfære av tradisjonell fromhet og atskillelse fra verden som den gang var vanlig for en temmelig innadvendt, fransk middelklassekatolisisme.[3]

Moren døde av brystkreft allerede 28. august 1877, og den unge Teresa valgte da sin 16 år gamle søster Pauline som sin reservemor. Morens bror Isidore Guérin ba familien om å flytte til Lisieux i Calvados ved Le Havre i Normandie, hvor han bodde med sin hustru og to døtre etter å ha etablert seg som apoteker i byen. De flyttet dit 16. november samme år og fikk familiemessig støtte fra onkelen og tanten.

Teresa gikk til sitt første skriftemål mot slutten av 1879, og begynte 3. oktober 1881 på skole hos benediktinernonnene i Notre-Dame du Pré. Som ni-åring opplevde hun det som et stort tap da søsteren Pauline, som hadde vært hennes reservemor etter morens død, gikk inn i kloster 2. oktober 1882. Pauline gikk inn i byens karmelittkloster og tok klosternavnet Agnès.[3]

Klosterønsker[rediger | rediger kilde]

Teresa 15 år gammel, rett før inntreden i klosteret. Hun hadde satt opp håret for første gang før hun skulle møte biskop Hugonin av Bayeux for å be om tillatelse til å gå inn i klosteret, for å virke mer voksen.

Teresa ble helbredet på jomfru Marias forbønn første pinsedag 1883[3], etter å ha vært svært syk siden 25. mars 1883. Hun mottok sin første kommunion 8. mai 1884, samme dag som søsteren Pauline avla sine klosterløfter som søster Agnés. Teresa ble konfirmert 14. juni samme år av biskop Hugonin av Bayeux.

15. oktober 1886 gikk også hennes andre søster Marie inn i karmelittklosteret og tok klosternavnet søster Marie-du-Sacré-Coeur. Etter lengre tids overveielser hadde Teresa også en religiøs opplevelse julaften 1886, som hun senere omtalte som sin omvendelse[3]. Flere år senere uttalte hun at hun denne natten hadde kommet over det presset hun hadde følt siden morens død, og hevdet at «Gud hadde skapt et lite mirakel ved å la meg vokse opp så umiddelbart».[4]

Hun ba den følgende pinsen faren om lov til selv å gå inn i karmelittklosteret i Lisieux, noe faren ga tillatelse til. Men både klosterledelsen og biskopen av Bayeux avslo denne anmodningen på grunn av at hun var så ung, bare 14 år.

Pilegrimstur til Italia[rediger | rediger kilde]

Pave Leo XIII var 77 år da Teresa traff ham

Før hun var 14 år, hadde hun begynt studier av Om Kristi efterfølgelse (latin: De imitatione Christi), og leste denne som om hver setning var myntet på henne: «Guds rike er i deg selv ... Vend deg om med hele ditt hjerte mot Herren; forsak verden og din sjel skal finne frelse».[5] Hun hadde boken konstant hos seg, sammen med et verk av en annen karakter, foredrag av Abbé Arminjon fra The End of This World, and the Mysteries of the World to Come, som ga henne mange innspill i denne kritiske perioden.[6] Etter dette leste hun en rekke andre bøker, hovedsakelig historie og vitenskap.[7]

Faren tok med Teresa og søsteren Céline på en pilegrimstur til Roma, hvor hun oppholdt seg i perioden 4. november til 2. desember 1886. Anledningen var feiringen av 50-årsjubileet for presteordinasjonen av pave Leo XIII. Som den yngste deltaker i pilegrimsfølget, vakte den våkne og pene Teresa en del oppmerksomhet, og i Bologna fridde en overmodig ung student til henne. Pilegrimsfølget besøkte en rekke italienske byer: Milano, Venezia, Loreto og deretter Roma.

De ble tatt imot i en offentlig audiens av paven den 20. november, og da det var Teresas tur til å knele for paven for å motta hans velsignelse, brøt hun regelen om taushet ved slike anledninger og ba ham: «I anledning Deres jubileum, tillat meg å gå inn i Karmel som femtenåring». Dette gjorde et sterkt inntrykk på paven, men han svarte «vel, mitt barn, gjør det dine overordnede beslutter ... Du vil gå inn dersom det er Guds vilje», og deretter velsignet han henne. Hun ville ikke forlate ham, og medlemmer fra Sveitsergarden måtte bære henne ut av rommet.[8]

Reisen fortsatte til Pompeii og Napoli, og hjemreisen gikk om Assisi, Pisa og Genova. Turen varte i nesten en måned og var den første og eneste gangen hun var utenfor Normandie, og hun «lærte mer enn mange års studier». Særlig at hun «som bare kjente prester i deres utøvelse i deres tjeneste, også var en del av hennes reisefølge, og var samtalepartnere som ikke alltid var like utbytterike og oppbyggelige, og så deres begrensninger i forhold til seg selv».[9]

Inntreden i kloster[rediger | rediger kilde]

Karmell-klosteret i Lisieux på et postkort fra før 1900

1. januar 1888 fikk hun tillatelse av biskop Hugonin til å gå inn i klosteret, men karmelittene ønsket ikke et klosteropptak midt på vinteren. Dette skjedde derfor ikke før mandag 9. april 1888, Maria Budskapsdag, da den 15 år gamle Teresa ble tatt opp i klosteret. 10. januar 1889 ble hun tildelt ordensdrakten, og gitt klosternavnet Teresa av Jesusbarnet og Det hellige ansikt. (Thérèse de l'Enfant Jésus de la Sainte Face).[3]

8. september 1890 avla hun sine klosterløfter, og 24. september mottok hun klostersløret under en offentlig seremoni.

De resterende ni årene hun skulle komme til å leve, var ganske begivenhetsløse, slik det er vanlig for klosterbeboere. Hun utførte sine plikter, men fikk ikke lov til å faste. Dagene var preget av bønn og arbeid. Hun opplevde imidlertid både åndelig tørke og tvil.[3]

Åndelig virke[rediger | rediger kilde]

«Den lille veien»[rediger | rediger kilde]

Det særegne ved Teresas appell er hennes enkelhet kombinert med en oppriktig godhet. Hennes budskap lå nært opptil evangeliene, som hun ofte siterte. Den logiske konsekvens av hennes budskap krever imidlertid stort mot og styrke til å kunne gjennomføre. Hun anbefalte total, selvutslettende lydighet, som vil være en større prøvelse enn selvpålagte lidelser, som hun avviste.

Hun er derfor kjent for det som kalles «Den lille veien».[10] Dette var fundamentet for hennes åndelighet.[11] I sitt strev for hellighet innså hun at det ikke var nødvendig med heroiske gjerninger for å nå hellighet og for å få uttrykt sin kjærlighet til Gud. Hun skrev:

«Kjærlighet viser seg i gjerninger, så hvordan skal jeg kunne vise min kjærlighet? Store gjerninger er forbudt for meg. Den eneste måten jeg kan vise min kjærlighet på, er å spre blomster, og disse blomstene er hver enkelt et lite offer, hvert blikk og ord, og å gjøre de minste sakene for kjærligheten.»

Teresa var ikke særlig teologisk skolert - hun kjente bibelen godt, men var ingen ekspert på verken denne eller kirkefedrene. Hun hadde en enkel lengsel etter å bli en helgen, noe hun mente alle mennesker kunne bli. Hun skrev:

«Du kan se at jeg er en svært liten sjel og at jeg kan tilby Gud bare svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan gjøre alt som jeg gjør».[3]

Innen Den katolske kirke var Teresas retning kjent som «Den lille veien for åndelig barndom», men selv brukte hun begrepet «Den lille veien» bare en gang,[12] og hun skrev aldri uttrykket «åndelig barndom». Det var hennes søster Pauline som etter Teresas død brukte uttrykket «Den lille veien for åndelig barndom» for å tolke og uttrykke Teresas retning.[13] I mai 1897 skrev Teresa til pater Adolphe Roulland: «Min vei er tillit og kjærlighet», og til Maurice Bellière skrev hun «... og jeg, med 'min vei' vil gjøre mer enn deg, så jeg håper at Jesus en dag vil få deg til å gå samme vei som meg».

Jesusbarnet og Det hellige ansiktet[rediger | rediger kilde]

En fremstilling av Jesu hellige ansikt i St. Veronikas svetteduk av Claude Mellan ca. 1649. Teresa bar et bilde av det hellige ansikt på brystet over hjertet

Da Teresa gikk inn i klosteret fikk hun først klosternavnet Teresa av Jesusbarnet. Da hun to og et halv år senere, 24. september 1890 mottok klostersløret, tok hun også tilleggstituleringen Det hellige ansikt. Hennes oppmerksomhet rettet mot Kristus og Det hellige ansikt var noe som skulle vise seg å bli stadig viktigere for henne i hennes utvikling og i hennes indre liv. [14] I sitt verk A l'ecole de Therese de Lisieux: maitresse de la vie spirituelle, fremhever biskop Guy Gaucher at Therese anså hengivenheten til Jesusbarnet og Det hellige ansikt for å være så sterkt knyttet til hverandre at hun omtalte seg som «Therese de l'Enfant Jesus de la Sainte Face»-- Teresa av Jesusbarnet og Det hellige ansikt. I sitt dikt «Min himmel her nede» fra 1895, uttrykker Therese forestillingen om at i den gudommelige foreningen i kjærligheten får sjelen et gjenskinn fra Kristus. Ved å forene seg med Kristi lidelser slik disse er uttrykt i Det hellige ansikt gjennom bønn og kontemplasjon, følte hun at hun kunne komme nærmere Kristus.[15]

Hun ble presentert for Det hellige ansikt gjennom søsteren Pauline, som hadde klosternavnet Agnès av Jesus. Teresa skrev en rekke bønner som uttrykker hengivenheten til Det hellige ansikt.[16] Hun skrev ordene «Gjør meg lik deg, Jesus» på et lite kort hvor hun festet et bilde av Det hellige ansikt, og bar dette i en liten beholder på brystet over hjertet, siden det på den tiden ikke eksisterte medaljonger med dette motivet.

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

En viktig årsak til at hun i ettertid ble så kjent, var at hun i 1895 ble pålagt av sin priorinne Agnes (søsteren Pauline) å skrive sine barndomserindringer, og hun ferdigstilte et første manuskript året etter.[3] I det følgende året ble hun av den nye priorinnen, Marie de Gonzague, bedt om å utvide dette til også å inkludere klosterlivet. I september 1896 hadde hennes søster Marie, nonnen Marie-du-Sacré-Coeur, redigert hennes brev med tittelen: Ma vocation, c'est l'Amour («Mitt kall er kjærligheten»).

Etter Teresas død ble hennes selvbiografi utgitt under tittelen L'histoire d'une âme, («En sjels beretning»). 30. september 1898, på årsdagen for hennes død, kom første utgave i 2 000 eksemplarer. Denne selvbiografien ble senere noe omskrevet, men i 1952 ble manuskriptet tilbakeført til sin opprinnelige form, som ble gitt ut i 1956.

Selvbiografien vakte en sensasjonell oppmerksomhet[3], og ble oversatt til en rekke språk. Den vakte øyeblikkelig oppsikt på alle språk den ble oversatt til. I 1910 var den solgt i 47 000 eksemplarer, mens den i de følgende fem årene ble solgt i 150 000 eksemplarer, og klosteret fikk rundt 500 brev daglig. Den ukjente nonnen i Lisieux ble dyrket stadig flere steder, og hennes kult er et av de mest bemerkelsesverdige religiøse fenomenene i moderne tid.[3]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Rett før påske i 1895, natten mellom 2. og 3. april, fikk Teresa en blødning som viste seg å være utviklingen av tuberkulose. Hun måtte da slå fra seg tanken hun hadde hatt om å melde seg til å være med og stifte et nytt karmelittkloster i Hanoi i Vietnam.

8. juli 1897 måtte hun flyttes inn i klosterets sykestue, og fra 16. august kunne hun ikke lenger motta kommunionen. Etter store lidelser som hun bar i taushet, døde hun 30. september samme år. Siden det nettopp var påbudt at alle i Frankrike skulle gravlegges på en offentlig gravplass, kjøpte hennes onkel Isidore Guérin et gravsted til karmelittene i byen.

Helligkåring og kirkelærer[rediger | rediger kilde]

Alteret i Tautra Mariakloster med relikvier av blant andre Teresa av Lisieux

Allerede i årene 1899-1900 begynte de første pilegrimene å besøke Teresas grav, og det ble rapportert om de første miraklene. Den 26. mai 1908 skal den 4-årige blinde Reine Fauquet fra Lisieux ha blitt helbredet ved hennes grav.[3]

Tallrike meldinger om mirakler ved hennes grav eller ved påkallelse av henne, førte i 1910 til at hennes saligkåringsprosess ble innledet av biskop Lemonnier av Bayeux. I 1915 ble prosessens andre stadium innledet. I 1921 anerkjente pave Benedikt XV hennes «heroiske dyder», og hun ble erklært Venerabilis, «Ærverdig».

Hun ble saligkåret 29. april 1923 og helligkåret 17. mai 1925 av pave Pius XI. I forbindelse med saligkåringen ble hennes legeme flyttet fra kirkegården i Lisieux til karmelittklosteret. Ved helligkåringen i 1925 deltok 500 000 pilegrimer.[3]

Pave Pius XI utnevnte henne til skytshelgen for misjonen den 14. desember 1927 sammen med den hellige Frans Xavier, og for alt arbeid for Russland. I 1944 ble hun utnevnt til skytshelgen for Frankrike sammen med den hellige Jeanne d'Arc av pave Pius XII.

Hennes festdag ble fastsatt til 1. oktober, siden hennes dødsdag 30. september allerede var opptatt av den hellige Hieronymus.[3]

Betydning[rediger | rediger kilde]

Basilika Sainte-Thérèse[rediger | rediger kilde]

Glasskrinet med hennes legeme
Med mer enn to millioner besøkende årlig, er St. Thérèse-basilikaen i Lisieux det nest mest besøkte pilegrimsmål i Frankrike, etter Lourdes
Krypten ble benyttet som tilfluktsrom under andre verdenskrig
Fra interiøret i St. Thérèse-basilikaen

Grunnsteinen til den store basilikaen Sainte-Thérèse, bygget for å gi skarene av pilegrimer adgang til Teresas helgenskrin, ble lagt ned i Lisieux 30. september 1929, på 32-årsdagen for hennes død. Kirken ble vigslet den 11. juli 1937 av den pavelige legaten, kardinal Eugenio Pacelli, som senere ble pave Pius XII.

Bygningen er 105 meter lang, og 65 meter bred. Kuppelhvelvingen er 90 meter høy.[17] Finansieringen besto utelukkende av gaver fra hele verden, og byggeprosessen varte helt fram til 1954, delvis avbrutt av andre verdenskrig. Krypten ble ferdigstilt i 1932[18] i marmor[17] og er dekorert med mosaikker med scener fra Teresas liv: dåpen, første kommunion, den mirakuløse helbredelsen, forpliktelsen til et religiøst liv, og hennes død. Foreldrene til Teresa er gravlagt i krypten.[17]

Sommeren 1944 søkte den gjenværende bybefolkningen tilflukt i krypten under kamphandlingene som følge av invasjonen i Normandie. Nonnene i klosteret, herunder Teresas to gjenlevende søstre, bodde i krypten hele sommeren.

Pave Johannes Paul II besøkte basilikaen 2. juni 1980.[19]

Basilikaen har blitt et pilegrimsmål for tilreisende fra hele verden, og i denne ligger hennes intakte legeme i et glasskrin. Basilikaen har en kapasitet på 4 000 personer.[20]

Relikvier[rediger | rediger kilde]

I en rekke år har relikvier fra Teresa reist omkring; med tilhørende tilbedelse der hvor disse har vært. Blant annet i Storbritannia, hvor hennes relikvier besøkte England og Wales i september og oktober 2009, og sto natten over i den anglikanske York Minster på hennes festdag 1. oktober, hvor en kvart million mennesker æret dem.[21]

27. juni 2010 var hennes relikvier i Sør-Afrika for første gang i forbindelse med Verdensmesterskapet i fotball 2010, og forble i landet fram til 5. oktober samme år.[22]

I forbindelse med vigslingen av Tautra Mariakloster 12. mai 2007, ble det også satt inn relikvier av Teresa i alteret.[3]

Kjente personer[rediger | rediger kilde]

St. Theresa's Cathedral i Hamilton, Bermuda

Følgende kjente personer har gjennom årene selv framhevet Teresas betydning for dere religiøse liv:

Oppkallinger[rediger | rediger kilde]

St. Teresa-kirken i Medellín i Colombia

En rekke steder, bygninger og skoler ulike steder i verden er oppkalt etter henne. Det mest kjent er selvfølgelig Basilika Sainte-Thérèse i Lisieux, men andre eksempler er en tilsvarende basilika i Kairo som ble innviet 8. juli 1972.[29]

Videre er kommunen Sainte-Thérèse-de-la-Gatineau i Québec, samt et strøk i byen Québec i Canada oppkalt etter henne. Videre er skolene Thérèse-Martin School i Joliette i Québec. I Ontario er St. Theresa of Lisieux Catholic High School i Richmond Hill og St. Theresa's High School i Midland, samt St. Theresa's School i Sault Ste Marie.

Også i India er tre skoler, et sykehus og fire kirker oppkalt etter henne.

I Belfast ligger St. Thérèse of Lisieux Oratory og St. Thérèse of Lisieux Primary School, og i England er to skoler og tre menigheter oppkalt etter henne, og tilsvarende ni menigheter og tre skoler i USA. For øvrig er det flere andre kirker oppkalt etter henne i Frankrike, samt i Belgia, Bermuda, Brasil, Colombia, Italia, Peru, Polen, Portugal, Spania, Tyskland og Østerrike.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ McBrien, Richard P. (2001): The Pocket Guide to the Saints (1. utg. uinnb.). New York: HarperCollins. ISBN 0-060-65340-X. s. 672.
  2. ^ Cumming, Owen F. (2007): Prophets, Guardians, and Saints. Shapers of Modern Catholic History. Jamaica Estates, Queens, New York City: Paulist Press. ISBN 0-809-14446-8.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Biografi på katolsk.no
  4. ^ Joan Monahan: Thérèse of Lisieux, side 54, 2003 ISBN 0-8091-6710-7
  5. ^ Thomas à Kempis: The Imitation of Christ, 2003 Dover Press ISBN 0-486-43185-1
  6. ^ Ida Gorres: The Hidden Face, sidene 126-127
  7. ^ Patricia O'Connor: Thérèse of Lisieux: a biography, side 22, 1984 ISBN 0-87973-607-0
  8. ^ Phyllis G. Jestice: Holy People of the World, utgitt av ABC-CLIO, 2004, ISBN 1-57607-355-6
  9. ^ Guy Gaucher: The Spiritual Journey of Therese of Lisieux, side 77 ISBN 0-232-51713 4
  10. ^ thereseoflisieux.org
  11. ^ Karmelittene i Frankrikes sider
  12. ^ Clarke, John O.C.D. trans. The Story of a Soul: The Autobiography of St. Thérèse of the Child Jesus, 3. utgave 1996, side 207, Washington DC: Institute of Carmelite Studies
  13. ^ The Power of Confidence: Genesis and Structure of the 'Way of Spiritual Childhood' of St. Therese of Lisieux, side 5, 1988, Staten Island, NY: Alba House (Society of St. Paul)
  14. ^ Ida Friederike Gorres: The Hidden Face, s.164, ISBN 0-89870-927-X
  15. ^ Thomas R. Nevin, Thérèse of Lisieux: God's gentle warrior sidene 184 og 228, Oxford University Press US, 2006 ISBN 0-19-530721-6
  16. ^ Ann Laforest: Thérèse of Lisieux: the way to love, s. 61, ISBN 1-58051-082-5
  17. ^ a b c Sanctuaire sainte Thérèse
  18. ^ «Religion: Little Flower's Basilica» Time Magazine 11. juli 1932, besøkt 28. september 2011
  19. ^ thereseoflisieux.org
  20. ^ Saint-Theres.org
  21. ^ «Tens of Thousands Flock to St. Thérèse Relics», Anna Arco, 25. september 2009, Catholic Herald
  22. ^ «Reliquary of Saint Therese Visits South Africa June 27-October 5, 2010» Fra en portal om Teresa av Lisieux
  23. ^ Maria Valtorta: Autobiography, side 250, CEV Press 1991, ASIN: B000BY4XKS
  24. ^ I følge hennes nærmeste venn, Simone Berteaut, gjengitt i Guy Gaucher: The Spiritual Journey of St.Thérèse of Lisieux, side 224 ISBN 0-232-51713-4
  25. ^ Delia Smith: A Journey into God, side 221 ISBN 0-340-49043-8
  26. ^ Barry Paris: Louise Brooks, A Biography, side 431, ISBN 0-8166-3781-4
  27. ^ «St Thérèse of Lisieux is my patron saint. The white roses which I planted in front of her [her statue in the garden] flower almost all the year round» I Guy Gaucher: The Spiritual Journey of St.Thérèse of Lisieux, side 220 ISBN 0-232-51713-4
  28. ^ Mary Bryden: «Saints and stereotypes: The case of Therese of Lisieux», i Literature and Theology 1999 årgang 13, side 3
  29. ^ Basilicas in Egypt GCatholic.com

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Thérèse de Lisieux – bilder, video eller lyd