Benedikt XVI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Benedikt XVI
Benedictus XVI
Benedikt XVI
Født 16. april 1927 (87 år)
Marktl am Inn, Bayern (TysklandBayern Tyskland
Dåpsnavn Joseph Alois Ratzinger
Valgt 19. april 2005
Innsatt 24. april 2005
Forgjenger Johannes Paul II
Etterfølger Frans

Pave emeritus Benedikt XVI (latin Benedictus PP. XVI; født Joseph Alois Ratzinger 16. april 1927 i Marktl am Inn, Bayern, Tyskland) er tidligere biskop av Roma og Den katolske kirkes 265. pave og monark i Vatikanstaten. Han ble valgt 19. april 2005 i et konklave han selv var møteleder for, det første i det 3. årtusen, og ble innsatt ved en messe på Petersplassen 24. april samme år. Den 11. februar 2013 bekreftet Vatikanet at Benedikt XVI ville gå av den 28. februar 2013 på grunn av sin høye alder (85) og helse.[1][2][3] Han ble dermed den første paven på over 700 år som abdiserte.

Benedikt har vært en av de mest innflytelsesrike katolske teologer siden 1950-årene, og regnes i likhet med forgjengeren Johannes Paul II som teologisk konservativ. Fra 1958 til 1977 var han virksom som professor ved flere tyske universiteter (Freising, Bonn, Münster, Tübingen og Regensburg) og ble tidlig en anerkjent akademiker. I 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising og samme år også til kardinal av pave Paul VI. I 1981 ble han kalt til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren, et av de viktigste embedene i Den romerske kurie. I 2002 ble han også valgt til leder (dekanus) for kardinalkollegiet, og dermed den fremste blant kardinalene. Benedikt XVI var som kardinal svært innflytelsesrik og en nær alliert og venn av Johannes Paul II under det meste av hans periode som pave.

Benedikt har forfattet en lang rekke bøker og akademiske arbeider. Som pave vektla Benedikt særlig Europas behov for å finne tilbake til sine kristne røtter, i en tid hvor oppslutningen om religionen i industrilandene går sterkt tilbake. Benedikt har også lagt større vekt på tradisjoner, blant annet gjennom å ta i bruk pavelig bekledning som ikke har vært brukt i særlig grad av hans forgjenger. Han er opptatt av å gjenoppta full kommunion med tradisjonalistiske katolikker, og har gitt den tridentinske messe en viktigere plass i Den katolske kirke.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og barndom[rediger | rediger kilde]

Joseph Ratzinger ble født i 1927 i Bayern. Han var sønn av Joseph og Maria Ratzinger (pikenavn Peintner). Morens familie stammet fra Syd-Tirol (idag en del av Italia). Joseph den yngre var den yngste av tre barn; hans eldre søsken var Georg (som også ble prest, i tillegg til musiker og middelalderforsker) og Maria (som var musiker og musikklærer, og døde i 1991).

Faren var politibetjent i det bayerske statspoliti (Landespolizei) og i det regulære nasjonale politi (Ordnungspolizei). Hjemmet var strengt katolsk preget, og faren var en bitter motstander av nasjonalsosialismen, som han mente stod i motsetning til deres tro og meninger. Sunday Times (London) beskriver den eldre Ratzinger som «en antinazist hvis forsøk på å tøyle Hitlers brunskjorter tvang familien til å flytte gjentatte ganger». Andre kilder[hvem?] indikerer at farens opposisjon mot Hitler førte til gjentatt hærverk og forklarer at familien måtte flytte så ofte.

Benedikt XVI ved en privat audiens i 2006
Benedikt XVI velsigner folket i Peterskirken i 2006
Benedikt XVI under en religiøs seremoni i Brasil 2007

Joseph Ratzingers slektninger har fortalt at han aldri ønsket å bli noe annet enn prest. Ratzinger begynte på juniorseminaret i 1939.

I 1941 ble han innmeldt i Hitler-Jugend (som var et lovbestemt krav). 16 år gammel ble han i 1943 innkalt til krigstjeneste i en luftvernavdeling, hvor han blant annet som assistent ved et flaktårn beskyttet en BMW-fabrikk i München. Senere ble gruppen hans sendt til å sette opp anti-tank-skyts mot den ventede sovjetiske invasjonen ved den ungarske grensen i Østerrike. I november 1944 ble han sendt hjem i tre uker, før han gjennomgikk hærens rekruttskole i Traunstein. Han tjenestegjorde forskjellige steder i Bayern, men ble aldri sendt til fronten. Våren 1945 gikk enheten hans i oppløsning, og han begav seg hjemover. Andre skriver at han deserterte.[4] Han ble tatt som krigsfange av amerikanske soldater. I juni 1945 ble han satt fri.

Studier[rediger | rediger kilde]

Han begynte så å studere teologi sammen med sin bror Georg. Mellom 1946 og 1951 studerte Ratzinger ved Den filosofisk-teologiske høyskole i Freising og ved Herzogliches Georgianum ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München.

Etter eget utsagn (intervju med Peter Seewald) ble han og hans medstudenter i stor grad influert av verker av Gertrud von le Fort, Ernst Wiechert, Fjodor Dostojevskij, Elisabeth Langgässer, Theodor Steinbüchel, Martin Heidegger og Karl Jaspers. De tre sistnevntes verker oppfattet den unge student som et brudd med nykantianismens dominans. Steinbüchels Die Wende des Denkens ble et nøkkelverk for Ratzinger. Blant de gamle tiders store kirkelærere følte han seg sterkere tiltrukket av den slagkraftige Augustin enn av Thomas av Aquino – blant skolastikerne var det særlig den hellige Bonaventura som interesserte ham.

Prest og professor[rediger | rediger kilde]

Han ble – sammen med sin bror – ordinert til prest 29. juni 1951 av kardinal Michael von Faulhaber, og studerte deretter videre i Roma i to år. Han tok doktorgraden i teologi, og i 1953 utkom hans avhandling Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om kirken, som høstet mye anerkjennelse.[5] Hans Habilitationsschrift (en postdoktoral avhandling) innenfor fundamentalteologi, om St. Bonaventura, var klar i 1957.

I 1958 ble han professor ved Freisings filosofisk-teologiske høyskole, der han hadde undervist siden 1952. Så fulgte Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn 19591963 og Westfälische Wilhelms-Universität i Münster 19631969.

Rådgiver under Annet Vatikankonsil[rediger | rediger kilde]

Under Annet Vatikankonsil (19621965) var Ratzinger også rådgiver og taleskriver for Kölns erkebiskop, kardinal Joseph Frings. Han var kun 35 år da konsilet begynte. Han var eksponent for den reformorienterte oppfatning. I sin første tale forlangte Frings – som også Lilles kardinal Achille Liénart – at man ikke skulle gå til avstemninger med det samme, men la konsilsdeltakerne først bli bedre kjent med hverandre før det ble fastlagt hvem som skulle sitte i de forskjellige kommisjoner. Den andre talen, medformulert av Ratzinger, bad om en fullstendig ny gjennomarbeidelse av den teksten som Den romerske kurie hadde ferdigstilt som utkast om Guds Åpenbaring. Den tredje talen Frings holdt, rettet kritikk mot det han betegnet som en nyskolastisk tilstivning i Roma, og mot misforhold ved Det hellige Officium og krevde at dets prosedyrer måtte være mer transparente. Denne talen ble alminnelig oppfattet som en trommevirvel, en brannfakkel, og ble møtt av et sterkt bifall blant flertallet av konsilsfedrene. Denne talen gjorde at Ratzinger også ble kjent utenfor de engere kirkelige kretser.[6]

Perioden som professor[rediger | rediger kilde]

Ratzinger ble fram til 1969 oppfattet som en liberal teolog. Under slagordet aggiornamento (ajourføring) var han tilhenger av at kirken skulle åpne seg. Denne holdningen ble imidlertid endret etter hvert. I 1968 signerte Ratzinger og 1360 andre teologer rundt i verden et opprop med tittelen "For the Freedom of Theology" (for teologiens frihet).[4]

Tiden i Tübingen var preget av studentprotester, og Ratzingers forelesninger ble av og til avbrutt av radikale studenter. Det kom også til heftige sammenstøt under forelesninger. Ratzinger forteller selv at han fikk traumatiske opplevelser av å se studentene med bilder som viste "sadomasochistisk glorifisering av lidelse" samtidig som de sang "Jesus være fordømt". Erfaringene i Tübingen gjorde at han på kort tid endret synspunkt til å bli "en troens vokter".[4] Etter eget utsagn ble han i «68-tiden» urolig for at troen skulle bli svekket av at en tar til seg det som passer ens egen smak, og lar annet ligge. Ratzinger sa: «Under disse årene lærte jeg når en diskusjon måtte opphøre, hvis den ikke skulle slå om i en løgn». Han inntok en holdning der han ville bevare det han så på som umistelige trossannheter. Han ble dermed regnet som konservativ. Denne innstillingen holdt han fast på også som professor og senere som erkebiskop av München og Freising.

Han ble i 1969 medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon.

Kardinal Joseph Ratzinger

I 1969 ble han ansatt ved det mer konservative universitetet i Regensburg, der han underviste i dogmatikk til 1977.

I 1972 grunnla han det teologiske tidsskriftet Communio sammen med Hans Urs von Balthasar, Henri de Lubac og andre. Communio, som nå utkommer på bl.a. tysk, engelsk og spansk, er blitt et av de viktigste tidsskriftene for katolsk kristentro.

Erkebiskop av München og kardinal[rediger | rediger kilde]

24. mars 1977 ble han utnevnt til erkebiskop av München og Freising av pave Paul VI. Han ble ordinert 28. mai samme år i München. Paul VI utnevnte ham 27. juni 1977 til kardinal. Dette var to uvanlige karrieresprang i løpet av ett og samme år. Først rett til et erkebispesete uten å være vanlig biskop først, og så kardinalsembetet i en alder av 50 år og med bare en måned bak seg som biskop.

Palais Holnstein, Benedikts erkebispebolig i München

Som kardinal mottok han det polske erkebispedømmet i München, deriblant også kardinal Karol Wojtyła som skulle bli valgt til pave kort tid etterpå. Ratzinger deltok på begge konklavene i 1978, både august- og oktoberkonklavet. Hans navn var såvidt framme som mulig pave i spekulasjonene før det siste konklavet.

Katolske biskoper velger seg alltid et motto som settes under deres heraldiske bispevåpen. Ratzinger valgte det latinske Cooperatores veritatis (norsk: Sannhetens medarbeidere). Se også under Våpenskjold nedenfor.

Prefekt for Troskongregasjonen[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes Paul II kalte ham i 1981 til Roma som prefekt for Kongregasjonen for troslæren (tidligere inkvisisjonen), president for Den pontifikale bibelkommisjon og president for Den internasjonale teologiske kommisjon. På grunn av dette gikk han av som erkebiskop av München und Freising 15. februar 1982.

Troskongregasjonens første navn var Den hellige kongregasjon for den universelle inkvisisjon, og oppgaven var å beskytte kirken mot heresi. I 1908 endret Pius X navnet til Den hellige kongregasjon for det hellige officium. Det nåværende navnet ble innført i 1965 av Paul VI. Kongregasjonens nåværende virkefelt er ifølge den apostoliske konstitusjonen Pastor Bonus (1988) «å fremme og beskytte tros- og morallæren i den katolske verden; av denne grunn er alt som på noen som helst måte berører disse sakene innenfor dens virkefelt».

Som prefekt for denne kongregasjonen er Joseph Ratzinger i embeds medfør blitt knyttet til en rekke av de teologiske kontroversspørsmål som har vært fremme innen katolsk kirkeliv siden 1980-tallet, men også til en rekke av de uttalelser som har hatt sin innretning videre enn teologenes rekker, f.eks. innen samfunnsmoralen.

I Stasis etterlatte papirer står det at Joseph Ratzinger skal ha vært en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet. Han beskrives også etter paven og statssekretær Casaroli som «den mest innflytelsesrike politiker og ledende ideolog». Stasi antok Ratzinger ville ha «økende innflytelse på den antikommunistiske retningen i den katolske kirke, særlig i Latin-Amerika».[7]

I 1993 ble Ratzinger forfremmet til kardinalbiskop av Velletri-Segni, og i 1998 ble han visedekanus for kardinalkollegiet. Han var medlem av:

Ratzinger fylte 75 år i 2002, og leverte i henhold til kirkeretten sin avskjedssøknad. Pave Johannes Paul II aksepterte ikke hans søknad. I 2002 ble han valgt til ny dekanus for kardinalkollegiet, da hans forgjenger Bernardin Gantin ønsket å flytte hjem til Benin etter å ha fylt 80 år. Han fikk da også, i henhold til tradisjonen, kardinalbispesetet Ostia i tillegg til Velletri-Segni.

Veien til pavestolen[rediger | rediger kilde]

Den 30. september 2003 sa Ratzinger at «vi bør be for paven» og skapte overskrifter over hele verden og spekulasjoner om at Johannes Paul II var dødssyk. Han ville nådd aldersgrensen for stemmerett ved pavevalg, 80 år, først den 16. april 2007, og var derfor stemmeberettiget ved konklavet 2005. Som dekanus var han en selvskreven kandidat til pavestolen, og han har mange av de egenskaper en pave forventes å besitte, men ikke alle oppfattet ham som virkelig valgbar, på grunn av hans nasjonalitet, alder og det forhold at han i 1991 skulle ha hatt en hjerneblødning og året etter hadde hatt fall som slo ham bevisstløs. Andre antok at hans konservative holdninger kunne tale mot ham. Det ble også hevdet at han manglet karisma. Like fullt var han en av Johannes Paul IIs mest fortrolige, og under pavens langvarige sykdom i 2004 og 2005 fikk han en stadig mer fremskutt rolle, og måtte overta mange av pavens plikter. Våren 2005 ble Ratzinger stadig oftere nevnt som en favoritt til å etterfølge Johannes Paul II som pave. Både hans preken ved Johannes Paul IIs begravelse og hans preken under messen pro pontificio eligendo umiddelbart før konklavet tok til, gjorde inntrykk, trolig også på mange kardinaler.

Kardinal Ratzinger hadde tidligere uttrykt et ønske om å trekke seg tilbake for å skrive flere bøker, men sa før han ble valgt til pave til venner at han var «rede til å akseptere enhver byrde Gud legger på hans skuldre».

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Konklavet 2005

Benedikt XVI besøker Polen

Som leder (dekanus) for kardinalkollegiet ledet han selv konklavet som begynte 18. april 2005. Ratzinger og den amerikanske kardinal William Wakefield Baum var de eneste kardinalene som deltok på konklavet og som ikke var utnevnt av Johannes Paul II, og som dermed hadde deltatt på konklaver tidligere (de to konklavene i 1978).

De tre første avstemningene resulterte ikke i nødvendig flertall for en kandidat, men ved fjerde avstemning, på den andre dagen, ble valget avklart. Han ble valgt med mer enn de 77 stemmer som ville ha vært tilstrekkelig for to tredels flertall.

19. april 2005 annonserte Jorge Arturo Medina Estévez at Ratzinger var valgt til pave, og at han ville ta navnet Benedikt, som den 16. pave med dette navnet. Deretter holdt den nye paven en kort takketale. I likhet med Johannes Paul II holdt han talen på italiensk. Tidligere paver har holdt sin første tale på latin.

Teknisk sett ble han pave i det han aksepterte valget under konklavet. Den formelle innsettelsen fant sted i en messePetersplassen 24. april 2005. Under messen overrakte kardinal Medina Estévez palliet, mens Angelo Sodano overrakte Fiskerringen.

Politiske observatører betrakter Benedikt XVI mest som en overgangspave etter den sterke Johannes Paul II. Mange ønsket å velge en pave som etter noen få år kunne erstattes av en som kunne reformere og forandre den kirken Johannes Paul II hadde formet.[8]

Han har liten erfaring som praktiserende prest, og det har siden blitt brukt mot ham at han har liten kontakt med "grasrota" – det vanlige medlem i den katolske kirken.

Benedikt XVI er den første tyske pave siden Hadrian VI (15221523).

Synspunkter[rediger | rediger kilde]

Benedikt aksepterer de tradisjonelle katolske doktriner. Blant disse er kontroversielle synspunkt i samtiden som at han er mot prevensjon, og abort. I likhet med resten av den katolske kirke er han mot felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn før enighet er nådd om nattverdteologien. Mellom den katolske kirke og protestantiske kirkesamfunn skiller også spørsmål som synet på kvinnelige prester, skilsmisse, sølibatet, tradisjonen som normativ og delvis også homofilt samliv. Benedikt regnes til den konservative fløyen innen den katolske kirke. Valget av Ratzinger som pave ble mottatt med stor glede og entusiasme blant konservative katolikker, mens liberale og frigjøringsteologer uttrykte skuffelse over manglende utsikt til reformer.

Pave Benedikt forsvarer forbud mot prevensjon. Han mener at ingenting bør hindre muligheten for nytt liv, og godtar bare seksuell avholdenhet. Benedikt XVI mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.[9] Pavens kondomforbud har ført til kraftige reaksjoner over hele verden. Mange mener at det gir store belastninger for verdens fattige, satt unge kvinners liv i fare og økt faren for hiv-smitte.[10] Videre gjør det familieplanlegging vanskeligere i utviklingsland. Benedikt skal imidlertid være noe mer moderat i synet på prevensjon enn sin forgjenger, og medvirket trolig til at Johannes Paul II ikke erklærte synet på prevensjon som ufeilbart.

Diskusjonene om abort er spesielt heftig i land med mange katolikker på grunn av kirkens holdninger. Benedikt støtter absolutt forbud mot abort. Benedikt mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle. Livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg.[11] Mange er sterkt kritiske til at selv ikke voldtatte kvinner kan ta abort. Selv når barn ned til niårsalderen har tatt abort etter voldtekter har det blitt reagert med bannlysning.[12]

Benedikt har på grunn av økt interesse for det okkulte beordret biskoper til å opprette egne eksorsisme-grupper for å bekjempe den økende satanismen, og hver biskop må ha prester som er opplært til å utføre demonutdrivelser.[13] Også i Norge er det nå prester som har fått særlig ansvar for demonutdrivelse.[14]

Paven har også møtt reaksjoner på sine uttalelser om homofili. Benedikt mener at homofili er et brudd på den naturlige orden, og sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, siden også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Han er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd. Paven kritiserte også en FN-resolusjon om avkriminalisering av homofile. Over hele verden har kristne homofile reagert på pavens uttalelser.[15]

Paven mener at verden må bry seg om miljøet, men mener at hensynet til dyr og planter ikke må prioriteres over menneskeheten. Han mener videre at verdenssamfunnet må legge vitenskap til grunn for beslutningene, ikke «dogmene til miljøbevegelsen».[16]

I 2006 opprørte Benedikt den muslimske verden ved å sitere et skrift av den kristne keiseren Manuel II Palaiologos fra 1300-tallet, som sa at profeten Muhammed åpenbart brakte verden ondskap og inhumanitet. Han har siden beklaget at han med dette opprørte muslimer verden over, men har ikke tatt avstand fra Manuels ord.[17]

Reiser[rediger | rediger kilde]

Se Benedikt XVIs reiser.

Våpenskjold[rediger | rediger kilde]

Ratzingers våpen som erkebiskop og kardinal
Benedikt XVIs våpenskjold som pave.

Benedikts våpenskjold som pave er tegnet av kardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo. Det inneholder de samme symbolene som hans tidligere våpenskjold:

Som hjelmtegn brukes pavekronen og sankt Peters nøkler.

Diverse[rediger | rediger kilde]

Bekledning: Pave Benedikt har tatt opp igjen bruken av pavelig bekledning som tidligere har falt ut av bruk. Under sin innsettelsesmesse talte han lenge om betydningen av palliet, og tok i bruk en gammel form som ble båret av det første millenniets paver. Han tok også opp igjen bruken av de pavelige røde sko. Dessuten har han tatt i bruk den røde mozetta og dens vinterversjon som ikke har blitt sett brukt siden pave Paul VI. Hans prestekjole med skulderkappe har inkludert deler som ble avskaffet for alle andre geistlige av Paul VI. Pave Benedikt har også tatt opp bruken av den røde tabarro eller romerske kappe som sist ble brukt av Johannes Paul II i 1995. Den 21. desember 2005 brukte paven en camauro under sin generalaudiens, et pavelig hodeplagg som sist ble brukt av Johannes XXIII.

Språk: Benedikt taler en rekke språk. I tillegg til sitt morsmål tysk taler han fransk, italiensk, engelsk, spansk og latin. Fransk er hans beste fremmedspråk, og også italiensk behersker han flytende. Han kan også lese gammelgresk og klassisk hebraisk. Dessuten får han undervisning i polsk og russisk.

Musikk: Paven spiller klaver og har en forkjærlighet for Mozart og Beethoven.

Hans privatsekretær er Georg Gänswein.

I desember 2010 hadde generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd, nordmannen Olav Fykse Tveit, samtaler med paven i Vatikanet.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Se Bendikt XVIs bibliografi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Pope Benedict in shock resignation», BBC News, 11. februar 2013.
  2. ^ P«ave Benedikt vil abdisere» Aftenposten 11. februar 2013, besøkt 11. februar 2013, kl 13:10 (CET)
  3. ^ «Declaratio». Libreria Editrice Vaticana. 11. februar 2013. Besøkt 11. februar 2013. 
  4. ^ a b c Der Spiegel: Helpless in the Vatican: The failed papacy of Benedict XVI", 2010 - http://www.spiegel.de/international/germany/0,1518,687374-4,00.html
  5. ^ Av hvem? Fikk han noen pris??
  6. ^ Hvorfor er Frings taler relevant for Ratzinger? Var han enig?
  7. ^ referanse
  8. ^ Kristlig dagblad: Ratzinger skal vogte over troens renhed, 20. apr 2005 – http://www.kristeligt-dagblad.dk/artikel/79255:Kirke---tro--Ratzinger-skal-vogte-over-troens-renhed
  9. ^ VG: Paven: Kondomer hjelper ikke mot aids-epidemien, 17.03.2009 - http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=570967
  10. ^ Lise Marit Kalstad: Katolikker vil bruke kondom. Bønnfaller paven om å oppheve prevensjonsforbudet. Vårt land, 25. juli 2008 - http://www.vl.no/verden/article7085.zrm
  11. ^ Aftenposten: Paven: Livet begynner ved befruktningen, 27.02.2006 – http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1236267.ece
  12. ^ Aftonbladet: Kräver Bildtprotest mot Vatikanen, 2009-03-12 – http://www.aftonbladet.se/wendela/article4629276.ab og Erik Sagflaat: Syk kirke, 10. mars 2009 – http://www.dagsavisen.no/utenriks/article403046.ece
  13. ^ Nettavisen: Paven oppretter eksorsismegrupper Pave Benedikt XVI går rett i strupen på satan selv. – http://www.nettavisen.no/utenriks/article1512555.ece
  14. ^ Astrid Dåstøl: Krever psykiatrisk sjekk før demonutdrivelse, Vårt land 18. mars 2009 – http://www.vl.no/kristenliv/article4138.zrm
  15. ^ VG: Raser mot Pavens homouttalelser, 23.12.2008 - http://www.vg.no/nyheter/utenriks/paven/artikkel.php?artid=555791
  16. ^ «The Pope condemns the climate change prophets of doom». Daily Mail. 13. desember 2007. Besøkt 13. desember 2007. .
  17. ^ http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/speeches/2006/september/documents/hf_ben-xvi_spe_20060912_university-regensburg_en.html og Der Spiegel: Helpless in the Vatican: The failed papacy of Benedict XVI", 2010 – http://www.spiegel.de/international/germany/0,1518,687374-4,00.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen, John L.: Cardinal Ratzinger : the Vatican's enforcer of the faith, New York : Continuum, 2000
  • Nichols OP, Aidan: Theology of Joseph Ratzinger, Edinburgh : T&T Clark, 1988
  • Wagner, Karl: Kardinal Ratzinger : der Erzbischof in München und Freising in Wort und Bild, München : Pfeiffer, 1977
  • Herrmann, Horst: Benedikt XVI. Der neue Papst aus Deutschland. – Berlin 2005
  • Allen, John L.: Pope Benedict XVI: A Biography of Joseph Ratzinger New York: Continuum International Publishing Group, 2005. ISBN 0-8264-1786-8
  • Bardazzi, Marco: In the Vineyard of the Lord : The Life, Faith, and Teachings of Joseph Ratzinger, Pope Benedict XV New York: Rizzoli International, 2005. ISBN 0-8478-2801-8
  • Bunson, Matthew: We Have a Pope! Benedict XVI Huntington IN: Our Sunday Visitor, 2005. ISBN 1-59276-180-1
  • Tobin, Greg: Holy Father : Pope Benedict XVI: Pontiff for a New Era Sterling, 2005. ISBN 1-4027-3172-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Benedikt XVI – sitater
Wikisource-logo.svg Wikisource har originaltekst relatert til Author:Pope Benedict XVI
Commons Commons: Benedictus XVI – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Kardinal Julius Döpfner 
Katolsk erkebiskop av München og Freising
Etterfølger:
 Kardinal Friedrich Wetter 
Forgjenger:
 Franjo Šeper 
Prefekt for Troskongregasjonen
Etterfølger:
 William Levada 
Forgjenger:
 Bernardin Gantin 
Dekanus for kardinalskollegiet
Etterfølger:
 Angelo Sodano 


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Johannes Paul II
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Frans