Zhou Enlai
Zhou Enlai (kinesisk: 周恩来, Zhōu Ēnlái, Wade-Giles: Chou Ên-lai; født 5. mars 1898 i Huai'an i Jiangsu i Kina, død 8. januar 1976 i Beijing) var en viktig lederskikkelse i Det kinesiske kommunistparti og var statsminister i Folkerepublikken Kina fra 1949 til sin død.
[rediger] Livsløp
Zhou Enlai var adoptert inn i en velstående familie, og fikk en tradisjonell klassisk utdannelse. Han tilbragte deler av sine universitetsår i Tianjin, og senere studerte han også i Japan, først ved Meijiuniversitetet i Tokyo (1917-19) og senere ved universitetet i Kyoto.
Etter tilbakekomsten til Kina ble Zhou berømt landet over under 4. mai-bevegelsen i 1919. Han ledet et angrep på et regjeringskontor under studentprotestene mot Versaillestraktaten. Han ble arrestert, men løslatt året etter. I 1920 dro han som del av Mouvement Travail-Études til Frankrike der han var aktiv blant revolusjonære kinesiske studenter, året etter ble han medlem av det franske kommunistparti, og reiste rundt i halve Europa. Han studerte også i Heidelberg, og der fikk han en sønn med en tysk tjenestepike fra Hundeshagen i Eichsfeld. Sønnen falt som tysk soldat under Slaget ved Stalingrad.
Zhou kom tilbake til Kina i 1924, der det i mellomtiden var opprettet enhetsfront mellom kommunistene og Guomindang. Kort tid etter begynte han i 1926 som formann for den politiske komite ved Whampoa-militærakademiet. Dette militærakademiet var et fellestiltak mellom kommunistene og nasjonalistene. Zhous plassering der var fra kommunistisk side ment som motvekt til Chiang Kai-shek.
I 1925 giftet Zhou seg i Tianjin med Deng Yingchao, en studentleder. Hun ble senere en viktig leder i det kinesiske kommunistparti. De fikk ingen barn, men adopterte flere barn som var blitt foreldreløse, barn av «revolusjonens helter». Ett av barna var den senere statsminister Li Peng.
Etter at Kuomintang begynte nordekspedisjonen virket Zhou som arbeideragitator. I 1926 organiserte han generalstreik i Shanghai og åpnet byen for Kuomintang.
Etter bruddet med Kuomintang lyktes det Zhou å flykte i sikkerhet fra deres terror mot kommunistene. Han klarte å komme seg til provinsen Jiangxi, som var blitt til en kommunistisk høyborg og der det ble organisert en kinesisk sovjetrepublikk. Der utviklet Zhou seg bort fra den ortodokse kommunisme med sin hovedvekt på byproletariatets og arbeiderklassens revolusjonære lederrolle, til den maoistiske vektlegging på bøndenes og landbefolkningens revolusjonære potensial. Her ble Zhou en av kommunistpartiets viktigste ledere.
Tiden i Jiangxi ble avløst av «den lange marsjen», en sentral begivenhet under den kinesiske borgerkrig. I januar 1935 hjalp Zhou med Maos bekjempelse av «De 28 bolsjeviker».
De årene da kommunistene hadde sitt hovedkvarter i Yan'an i Shaanxi gikk Zhou inn for en allianse med Kuomintang mot Japan, som holdt deler av Kina okkupert. Han spilte en viktig rolle under Xian-episoden. Under den kinesisk-japanske krig var Zhou kommunistenes sendemann til Kuomintang i deres overgangshovedstad Chongqing. Han deltok også under de feilslåtte forhandlingene mellom de to kinesiske gruppene etter annen verdenskrig.
I 1949 ble Zhou Folkerepublikken Kinas første statsminister og utenriksminister. I juni 1953 offentliggjorde han de fem fredserklæringer. Han var leder av den kinesiske kommunistiske delegasjon ved Genèvekonferansen i 1954 og Bandungkonferansen i 1955. I 1958 overlot han utenriksministerposten til Chen Yi, men beholdt statsministerposten. Han var en populær politiker og beholdt sine stillinger også gjennom Det store spranget og kulturrevolusjonen. Etterpå gikk han inn for de såkalte fire moderniseringer som skulle reparere på skadene fra kulturrevolusjonen.
Zhou var ansvarlig for åpningen mot Vesten i 1970-årene. I februar 1972 var han med på å ta imot den amerikanske president Richard Nixon og undertegnet Shanghaikommunikeet med ham.
Etter en kreftdiagnose i 1973 overlot han mange av sine embedsplikter til Deng Xiaoping. Han ble innlagt på sykehus, og den 8. januar 1976 døde han, bare noen få måneder før Mao Zedong. På selve qingmingfesten i april 1976 ble sørgemarsjer for Zhou oppløst med makt, en hendelse som har fått betegnelsen Tiananmenepisoden.
Zhou Enlai ble etterfulgt av Hua Guofeng.
[rediger] Referanser
- Barbara Barnouin og Changgen Yu: Zhou Enlai: A Political Life. Hongkong: Chinese University of Hong Kong, 2006.
- Howard L. Boorman (red.): Biographical Dictionary of Republican China. New York: Columbia University Press, 1967–71.
- Gao Wenqian: Zhou Enlai: The Last Perfect Revolutionary. NY: Public Affairs, 2007.
- Han Suyin: Eldest Son: Zhou Enlai and the Making of Modern China. New York: Hill & Wang, 1994.
- Kai-yu Hsu: Chou En-Lai: China's Gray Eminence. Garden City, NY: Doubleday, 1968.
- Chae-jin Lee: Zhou Enlai: The Early Years. Stanford, CA: Stanford University Press, 1994.
- Li Tien-min: Chou En-Lai. Taipei: Institute of International Relations, 1970.
- Marilyn Levine: The Found Generation: Chinese Communists in Europe during the Twenties. Seattle, WA: University of Washington Press, 1993.
- Smith Smith: «Moscow and the Second and Third Armed Uprisings in Shanghai, 1927.» i The Chinese Revolution in the 1920s: Between Triumph and Disaster. red. Mechthild Leutner et al. London: Routledge, 2002. 222–243.
- Rhoda S. Weidenbaum: «Chou En-Lai, Creative Revolutionary.» Ph.D. diss. University of Connecticut, 1981.
- William W. Whitson og Chen-hsia Huang: The Chinese High Command: A History of Communist Military Politics, 1927–71. New York: Praeger, 1973.
- C. Martin Wilbur: The Nationalist Revolution in China: 1923–1928. Cambridge: Cambridge University Press, 1983.
- C. Martin Wilbur og Julie Lien-ying How: Missionaries of Revolution: Soviet Advisers and Nationalist China, 1920–1927. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1989.
- Dick Wilson: Zhou Enlai: A Biography. New York: Viking, 1984.
| Forgjenger: ingen |
Formann for Statsrådet |
Etterfølger: Hua Guofeng |
| Forgjenger: ingen |
Utenriksminister for Folkerepublikken Kina |
Etterfølger: Chen Yi |
|
|||||||||||||||||||||||
