Djengis Khan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Djengis Khan

Djengis Khan (født ca. 1167 - ukjent sted men tradisjonelt i Delüün Boldog nær fjellet Burkhan Khaldun i dagens Khentij i Mongolia, død 25. august 1227) var mongolsk høvding (Khan), hersker og erobrer av Mongolriket. Ved Djengis Khans død strakte imperiet seg fra Det kaspiske hav i vest til Stillehavet og det nordlige Kina i øst. Under hans etterkommere ble imperiet ytterligere utvidet.

Temüjin – barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Djengis Khans barndomsnavn var Temújin. Fødselsåret er ikke sikkert, men antageligvis var det rundt 1167 (andre forslag er 1155 og 1162). Foreldrene var Yesukai og Hoelun. Yesukai var stammehøvding for Kiyad, mens moren, Hoelun, kom fra stammen Olkunut. Han hadde brødrene Kassar, Khaji'un og Temuge, søsteren Temulin og halvbrødrene Belgutai og Bektair.

I niårsalderen ble han forlovet med Bourtai/Börte, og han tilbrakte noen år i hennes stamme inntil hans far ble voldsomt syk og døde, angivelig forgiftet av en gruppe av nabofolket tartarer som han ved et tilfeldig møte hadde delt mat med. Temüjin vendte da tilbake til sin mor og familie, men var for ung til å kunne hevde seg i arvestridighetene som oppstod. Det endte med at stammen samlet seg om en ny leder, mens Hoelun og barna måtte klare seg alene. De neste årene var harde, og den lille familien overlevde av jakt, sanking og fiske. Temüjin, med hjelp fra Kassar, skal i denne tiden ha drept halvbroren Bektair fordi han stjal en lerke og en fisk fra ham. En annen viktig episode er at Temüjin ble tatt til fange av Taychiutene og var der som slave, med en tung treklave om hode og håndledd, til han lyktes i å stikke av ved å slå ned sin vokter med treklaven, og fikk hjelp av en familie som bodde litt for seg selv til å holde seg skjult for sine forfølgere.

Litt om litt greide Temüjin å samle en stamme rundt seg med nød, og han giftet seg med Bourtai/Börte. Kort tid senere ble hun bortført i et raid av merkitene(muligens en hevn for at Temüjins mor, Hoelun, ble røvet på tilsvarende vis 20 år tidligere fra de samme merkitene). Temüjin unnslapp raidet og samlet sammen en hær bestående av nomader og gjetere som han personlig rekrutterte, og allierte stammer. Med 12000 mann angrep de merkitene, som ble spredt for alle vinder, og Bourtai/Börte ble hentet tilbake. Seieren var overveldende, og Temujin fikk styrket sin status. Han var nå ansett som en av de ledende høvdinger i Mongolia.

Stammesamling – Djengis Khan[rediger | rediger kilde]

Jamuka, Temujins barndomsvenn og helt siden 1190 ledende høvding blant mongolene,hadde deltatt i angrepet på merkitene som Temujins allierte. men nå som Temujin var en stigende stjerne, betraktet han Temüjin som en farlig rival, og marsjerte mot Temujins leir med 20-25000 mann. Temujin måtte flykte,men lyktes i å samle andre av sine gamle allierte rundt seg for et motangrep. I denne tilspissede situasjonen ble Jamuka av sine følgesvenner valgt som Gur Khan, universell hersker i 1201. Men denne nyvunnede posisjonen hjelper ham ikke da de to store koalisjonene møtes til et stort slag i det østlige Mongolia i 1202.Temujin seiret, og Jamuka måtte flykte.

Gjennom oppbyggingen av allianser forut for angrepet på merkitene, knyttet Temujin til seg sin fars anda (svoren venn) Toghril – Khan over keratene – også kjent under den kinesiske tittelen Wang Khan, som han fikk som offisiell tittel av keiseren av Jin-imperiet i 1197. Etter det vellykkede slaget mot Jamuka ville Toghril styrke alliansen mellom ham og Temüjin gjennom giftemål mellom deres barn. Nilka, Toghrils sønn og arving, fryktet at denne alliansen ville føre til at det var Temujin og ikke han som ville arve Khan-tittelen. Nilka lyktes i å så tvil i Toghril om Temujins lojalitet,samtidig som han får Jamuka, som bygger opp nye allianser mot Temujin i sør, til å overtale ham til å skifte side. Men Toghrul, som er blitt en gammel mann, er i villrede. Jamuka setter sin lit til å rive til seg Temujins viktigste allierte, og venter. Imens får Temujin nyss om hva som foregår, samler sine menn og går til angrep. Både Toghril, Jamuka og Nilka må flykte, og søker tilflukt hos Jamukhas allierte Naimanene. Men naimanske vakter kjenner ikke Toghrul og dreper ham . Nilka flykter vestover på egen hånd, men blir drept i Kashgar i Uigur. Etter Toghruls flukt tar Temujin selv tittelen Wang Khan. Naimanene beseirer han ved krigslist i 1204. Jamuka flykter videre til merkitene, men også de blir beseiret av Temujin kort etter. Jamuka ble forrådt, fanget og henrettet i 1206. Ifølge Mongolenes hemmelige historie tilbød Temüjin ham livet, på tross av hans svik, men han avslo og valgte døden, og reddet dermed sin ære og sitt ettermæle blant mongolene.

I 1206 var så alle mongoler samlet under én hersker, og Temüjin ble gitt tittelen Dsjengis Khan (han er således den første og eneste med denne tittelen). Tittelen kan tolkes som "Den største hersker". Det var en oppkonstruert tittel, der dsjengis kan være beslektet med ordet for hav og stor innsjø, tengis. Hav var gjenstand for stor ærefrykt, og da Altan khan på 1500-tallet ønsket å ære den øverste buddhistiske dignitæren, kalte han ham Dalai lama, som er den mongolske versjonen av lamaens tibetanske tittel, og der dalai nettopp betyr «hav, stor innsjø». Det kan også dreie seg om en oppkalling etter en uigursk hersker ved navn Dengis, eller Attilas sønn Dengizikh, et navn som muligvis motsvarer moderne mongolsk tengis-ikh (= hav-stor).[1]

Erobring av det nordlige Kina og Korezm[rediger | rediger kilde]

Etter samlingen av de mongolske stammene gikk Djengis Khan til angrep utenfor Mongolia. Første felttog var mot Tangut-riket Xi Xia, nordvest for Kina. I 1209 godtok Tangut-keiseren Dsjengis Khans overhøyhet.

Neste felttog var mot det kinesiske nordriket, Jin, i 1211-1213. Den mongolske hæren herjet og plyndret landet, men greide ikke å innta den sterkt befestede hovedstaden Zhongdu i første omgang. De beleiret byen både vinteren 1213/14 og i 1214/1215, sultet befolkningen til å overgi seg i 1215, og brente byen ned til grunnen. (Dagens kinesiske hovedstad Beijing ble senere bygget på det samme stedet, påbegynt av Kublai Khan, Dsjengis Khans barnebarn.)

Keiseren over Jin, Xuan Song, hadde etter den første beleiringsvinteren flyktet og flyttet sin hovedstad til Kaifeng, hvor han fikk noen få år før mongolene kom tilbake.

Det neste store felttoget var vestover i 1219 mot Khorezm/Kwarezm, etter at herskeren der, Muhammed II, i sin grusomhet og overmot drepte en gruppe på minst 100 mann (noen sier 450), som var utsendinger fra Dsjengis Khan, som ønsket å opprette handelsforbindelser. Hele den mongolske hæren på 200.000 mann ble sendt ut for å hevne fornærmelsen. På veien erobret de også det svake nabolandet Kara Kitay (dagens Uigur). I 1220 krysset de grense-elven Jaxartes (dagens Syr Darja) og invaderte Korezm. Bukhara, Samarkand og Balkh ble herjet og plyndret. Flere millioner av landets innbyggere ble massakrert på kort tid.Muhammed ble drevet på flukt, og fant sin død på en øy i Kaspihavet. Hans arvtager Jalal ad- Din flyktet med en styrke mot India, men ble tatt igjen ved Indus av mongolene og beseiret i et større slag. ad- Din flyktet videre mot vest til Armenia, der han for en kort stund erobret seg en egen ministat, før han ble myrdet i 1231. Mongolene forfulgte ham ikke videre, men konsoliderte seg i det nordlige Korezm (Sentral-Asia). Persia, som også var underlagt Korezm, fikk inntil videre seile sin egen sjø. Persia opplevde dermed en kort periode med selvstendighet, inntil mongolene kom tilbake og fullbyrdet erobringen av det tidligere Korezm i 1236.

Etter erobringen av Sentral-Asia helt fram til Kaspihavet ble det sendt ut en svær ekspedisjons-styrke vestover og nordover gjennom Kaukasus og det sørlige Russland for å rekognosere og finne ut hvilke muligheter som kunne finnes der. De kom til Krim og Kiev, og knuste enhver motstand, før de vendte om og red tilbake til Mongolia i 1223.

Det siste felttoget til Djenghis Khan var en straffe-ekspedisjon til Xi Xia. Landet var etter nederlaget i 1209 mongolenes vasallstat, men landets general hadde avslått å gi mongolene hjelp til å beseire Khorezm. Nå skulle det hevnes. XI Xia falt, og befolkning og byer ble utslettet. I dag er det få spor igjen etter Xi Xia og befolkningen tangutene. Med seieren over tangutene ville Djengis Khan gå videre med endelig erobring av Jin-riket. Men under den siste formelle handling for å markere beseiringen av det erobrede XiXia-riket: Xi Xia-keiserens formelle overgivelse (og påfølgende henrettelse), ble Djengis Khan syk, og døde. Jin-riket fikk leve videre enda noen år.

Djengis Khans død[rediger | rediger kilde]

Djengis Khan døde i 1227, og han ble gravlagt på en hemmelig plass i det østlige Mongolia, av et gravfølge som ifølge en legende drepte alle mennesker og dyr som kom i dets vei. Mongolene sørget over tapet av sin hersker og sa at ingen leder noensinne ville være større enn Djengis Khan.

Etter Djengis Khan[rediger | rediger kilde]

Det enorme riket ble etter Djengis Khans ønske delt opp i 4 deler, en til hver av Bortais gjenlevende sønner, Jochi, Chagatai, Ogedei og Tolui. Da Jochi døde flere måneder før Djengis Khan, gikk arven videre til hans sønner. Ogedei var offisielt Djengis Khans etterfølger. Sønner av andre koner ble tilgodesett med høye stillinger, men bare førstehustruens sønner ble formelt overhoder.

Mongolkrigene fortsatte med uforminsket styrke i lengre tid, i Korea og det sørlige Kina, men spesielt i Persia, Midtøsten og Russland var krigene langvarige. Men også disse områdene ble underlagt mongolene. Et forsøk på å ta Japan strandet pga. storm (Begrepet «kamikaze», som betyr «guddommelig vind», stammer herfra).

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Genetiske analyser tyder på at omkring 8% av mennene i et stort område av Asia (rundt 16 millioner, dvs omkring 0,5% av alle menn i verden) er direkte etterkommere etter Djengis Khan. Hans eldste sønn sies å ha hatt førti sønner. Sønnesønnen Kublai Khan som opprettet Yuan-dynastiet i Kina, hadde 22 ektefødte sønner, og hentet angivelig 30 jomfruer til haremet sitt årlig. [2] Djengis Khan er for øvrig kjent for sitatet: "Den største lykke er å beseire sine fiender, å jage dem foran seg, å røve deres rikdom fra dem, å se deres kjære badet i tårer, å omfavne deres koner og døtre." [3]

Styresett og samfunnstruktur i det mongolske imperiet[rediger | rediger kilde]

Mongolene er tradisjonelt stammefolk og nomader, men kom til å herske over gamle høykulturer, slik som Kina og Persia. Ethvert imperium som skal ha noe varighet trenger byråkrati og mongolene gikk etter hvert, etter Dsjengis Khan, inn som et herskende sjikt i de underkuede rikene. Den Kinesiske kulturen greide med forbløffende hastighet å slå tilbake etter de mongolske herjingene, slik at allerede Kublai Khan må betraktes som en kinesisk, ikke mongolsk, hersker.

Områder i Persia slet mer med å reise seg igjen etter den mongolske okkupasjonen.

Karakorum, mongolenes hovedstad under Dsjengis Khan, var ikke en by i egentlig forstand, men mer en mongolsk teltleir utenom det vanlige.

Militær teknikk og organisering[rediger | rediger kilde]

Kjernen i mongolenes hær bestod av kavaleri utstyrt med sammensatte buer, lanser, spyd og sverd. De behersket et vidt spekter av militære strategier og var eksperter i raske angrep, knipetangsmanøvrer og falske tilbaketog for å oppløse fiendens stridsorden. I tillegg kom en omfattende etterretning, i stor grad i form av handelsmenn. Mongolenes viktigste våpen var likevel frykt – folk og herskere i fiendeland var for paralysert av frykt til å gjøre effektiv motstand, noe mongolene bevisst nørte opp under ved massakrer, massevoldtekter, og bruk av fanger som levende skjold.

Mongolenes kavaleri under Dsjengis Khan var strengt oppdelt etter titallssystemet, dvs. i enheter på 10, 100, 1000 og 10 000, hvor 10 000 ryttere var en egen taktisk enhet. Etter felttoget i Kina tok de også i bruk en avdeling kinesiske beleiringsspesialister.

Mongolenes store militære problem før Dsjengis Khan var stammemotsetninger. Dsjengis Khan løste dette ved organisere hæren på tvers av stammer, dvs. ved å bryte opp stammestrukturen, men uten å bryte ned den øvrige sosiale struktur – en høvding var og skulle fortsatt være høvding og militær leder. Dsjengis Khans rykte som en trofast, storsinnet og mektig venn, og en grusom og hensynsløs fiende, gjorde at svært mange stammefolk sluttet seg til ham, ikke bare mongoler, f.eks. bestod betydelige deler av hæren av tyrkiske krigere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Man: Djengis khan, forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37351-8
  2. ^ Hillary Mayell. «Genghis Khan a Prolific Lover», National Geographic, 14.februar 2003.
  3. ^ Harald Eia og Ole Martin Ihle: Født sånn eller blitt sånn? (s. 184), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39895-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]