Daoguang-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Daoguang-keiseren
Daoguang-keiseren inspiserer palassgarden i Beijing. (Thomas Allom; G. N. Wright (1843). China, in a Series of Views, Displaying the Scenery, Architecture, and Social Habits of That Ancient Empire. Bind 3. s. 67.)

Daoguang-keiseren (kinesisk: 道光帝; pinyin: Dàoguāngdì, født 6. september 1782 i Den forbudte by i Beijing i Kina, død 25. februar 1850 i Beijings gamle keiserlige sommerpalass; posthumt navn: 效天符運立中體正至文聖武智勇仁慈儉勤孝敏寬定成皇帝, Xiàotiān Fúyùn Lìzhōng Tǐzhèng Zhìwén Shèngwǔ Zhìyǒng Réncí Jiǎnqín Xiàomǐn Kuāndìng Chéng; tempelnavn: 清宣宗, Qing Xuānzōng) var den sjette av keiserne av det mandsjuiske Qing-dynastiet som regjerte over Kina, fra 1820 to 1850. Han gjaldt som en dyktigere hersker enn sin far, Jiaqing-keiseren.

I hans embedstid klarte England ved hjelp av korrupte kinesiske embedsmenn å ytterligere utbygge sin eksport av opium til Kina. Dette gikk ut over både folkehelsen og den bilaterale handelsbalanse: Bare under årene 1831-1833 måtte Kina ut med et like stort beløp for opiumimporten (10 millioner sølvunser) som det i hele det forutgående tiår hadde tjent ved sin handel med Det britiske Ostindiakompani.

Ikke minst på grunn av et alvorlig tilfelle av opiumsavhengighet i sin egen familie bestemte keiseren seg for å gripe inn. Han lot i 1839 sin keiserlige kommissær Lin Zexu i Kanton konfiskere og senke i havet 22.291 kister opium, og utvise Det britiske Ostindiakompanis handelsrepresentanter. Dette ble foranledningen for første opiumskrig, som skulle føre til at Kinas stilling som asiatisk hegemonialmakt ble redusert til et halvkolonialt utviklingsland. Lin Zexu ble sendt i indre eksil til Xinjiang. Under opiumskrigen viste det seg raskt at den kinesiske væpnede makt var teknisk og militært underlegen europeerne, og at den hadde et inkompetent lederskap. Kina tapte, og ble ved Nanjingtraktaten i 1842 tvunget til store konsesjoner, og måtte avstå Hongkong til britene. Slik ble Daoguang-keiseren den første av Qing-keiserne som avstod territorier til en fremmed makt.

Også Sverige-Norge inngikk en traktat med Kina på denne tiden, Kantontraktaten (1847).

Daoguangs regjeringsperiode var også preget av uroligheter og opprør i forskjellige landsdeler. Det brøt i 1825 ut en konflikt i Øst-Turkestan fordi den muslimske befolkningen der ikke ville innrette seg etter Qing-hoffets krav om bekjennelse til den konfucianske statskult. Det var også uro blant minoritetsgrupper blant annet i provinsene Hunan, Guizhou og Yunnan. Men fremfor alt brygget til en stor nasjonal oppstand i Guangxi: Men det store Taipingopprøret under bondesønnen Hong Xiuquan brøt ikke ut over Guangxis grenser før under Daoguangs etterfølger Xianfeng-keiseren.

Daoguangkeiseren ble begravet i de vestlige Qinggravene utenfor Beijing.

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Jiaqing-keiseren 
Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
Etterfølger:
 Xianfeng-keiseren