Filosofi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Filosofi (gr. φιλοσοφία «å være venn av visdom») er en intellektuell fagdisiplin som kritisk studerer de mest grunnleggende spørsmål som angår menneskets tilværelse. Filosofiens oppgave er å stille abstrakte, grunnleggende og sannhetssøkende spørsmål, og forsøke å finne universelle svar på spørsmålene. Søkning etter dypere forståelse og kunnskap angår alle vitenskapelige fagdisipliner.
Spørsmål som «Hvem er jeg», «Finnes det en virkelighet utenfor mine tanker?», «Hva er kunnskap?», «Hvordan oppstår kunnskap?», «Hva er sannhet?», «Hva gjør en handling verdifull?», «Har mennesker og dyr verdi og har de i så fall samme verdi?» blir stilt innenfor filosofien.
Ordet kan også i sammansetninger som "en filosofi"/"flere filosofier" betegne et sammenhengende tankesystem, en ideologi eller en filosofisk skole.
Filosofien oppstod da menneskene søkte svar hos andre kilder enn i myter og religion.
Innhold |
[rediger] Abstraksjon
Se hovedartikkel: Abstraksjon
Når spørsmålene er abstrakte, så menes det at man forsøker å se på bort fra de ulike aspektene ved det man behandler for å komme frem til en renere forestilling. Det kan være f eks en forestilling som sirkelen i sin alminnelighet eller et begrep som "vennskap". Ved abstraksjon forsøker vi å løse forestillingen eller begrepet fra sin konkrete omstendighet og gi det en allmenn behandling.
Abstraksjon er et spørsmål om grad, og et fullstendig abstrakt spørsmål er stilt i form av kategorier som ikke synes å være en del av en annen kategori (Ordet kategori anvendes av Aristoteles på de mest abstrakte begrepene).
Hvis spørsmålet om hvorfor epler faller til jorden (konkret omstendighet) stilles så er det vitenskapelig spørsmål, hvis derimot spørsmålet om hvorfor det finnes hendelser (abstrakt kategori) så er det et filosofisk spørsmål.
[rediger] Grunnleggende
Det er mennesker som bedriver filosofi, og mennesker er rasjonelle skapninger. Menneskenes søken etter kunnskap er basert på forestillingen om at verden kan gis en rasjonell forklaring på eksistensielle spørsmål. Er våre erfaringer bare skyggebilder av atomer? Eller: Bygger våre erfaringer på bruddstykker som kan settes sammen vitenskapelig til å beskrive vår virkelige eksistens? Finnes det en grunnleggende og opprinnelig grunn og årsak?
[rediger] Sannhet
Se hovedartikkel: Sannhet
Filosofiens søken etter sannhet er noe som skjelner filosofien fra mange beslektede områder innenfor menneskets tanker. Fiksjon, myter og kunst vil kunne inneholde sannhet, men ikke i den forstand at deres sannhetsgestalt kan vurderes på bakgrunn av faktisk sannhet. Det betyr ikke igjen at de forkastes fordi de ikke kan sette frem argumenter. I filosofi er det derimot slik at sannhet strukturerer fagdisiplinen. Gyldighet defineres normalt innenfor sannhet, og et gyldig argument er ikke et argument der premissene er sanne og konklusjonen er usann. Selv de som bestrider at filosofiske spørsmål har svar bestrider ikke dette, og selve "oppdagelsen" av at de ikke kan gi svar på spørsmålene er bare gjort mulig ved søken etter et sant svar.
[rediger] Filosofiens inndeling
Det er mulig å dele inn filosofien på forskjellige måter.
For eksempel så deler Stoikerne og Epikur inn filosofien i logikk, fysikk, naturfilosofi og etikk.
Den mest vanlige inndelingen i nordisk filosofi er likevel den som stammer fra Aristoteles og Kant. Siden Aristoteles har filosofien vært delt opp i teoretisk og praktisk filosofi. Vi kan med Kant si at de teoretiske vitenskapers mål inneholder reglene for forstanden (viten), mens de praktiske vitenskaper inneholder reglene for viljen (handling). Siden renessansen er også disiplinen filosofihistorie kommet til, men regnes vanligvis til filosofiens grunnlagsspørsmål og innføring.
Den teoretiske filosofi deles ofte opp i
- erkjennelsesteori / epistemologi,
- metafysikk / ontologi,
- vitenskapsteori / vitenskapsfilosofi,
- språkfilosofi / semantikk og
- logikk.
Den praktiske filosofi deles ofte opp i
Men også f eks kulturfilosofi, historiefilosofi, pedagogisk filosofi kan regnes hertil.
Filosofi grenser mot andre fagområder som f.eks. lingvistikk, sosiologi, psykologi og pedagogikk.
[rediger] Filosofiens historie (vestlig)
Se hovedartikkel: Filosofiens historie
[rediger] Antikken
Vestlig filosofi regner sin opprinnelse til det klassiske Hellas, til området rundt dagens Egeerhav.
[rediger] Førsokratikerne
De første filosofene var naturfilosofene, og det er vanlig å regne Thales fra Milet som den første, og etter ham følger de andre to innenfor den miletiske skole Anaximander og Anaximenes. Etter disse første vokser filosofien frem, Pythagoras som opprinnelig var fra Samos, men som bosatte seg i Sør-Italia, i Kroton. Det er vanlig å betegne hans filsofi som orfisk. Etter Pythagoras kom Xenofanes, som også bosatte seg i Sør-Italia, Heraklit fra Efesos, Parmenides fra Elea i Sør-Italia og Empedokles fra Akragas på Sicilia. Etter den orfiske filosofien kom de såkalte atomistene med Leucippos fra Milet og hans elev Demokrit fra Abdera i Thrakia.
[rediger] Den klassiske filosofien
Heretter fulgte Sokrates, som vendte filosofien bort fra naturen og mot mennesket. Sokrates' elev var idealisten Platon og dennes elev var Aristoteles, som forsvarte empirien mot idealismen. De tre regnes som oftest for vestens første store filosofer.
[rediger] Hellenismen og Sen-Antikken
I stor grad var hellenismens filosofer videreførere av de klassiske filsofer, og det var retninger mer enn enkeltpersoner som står frem. Det gjelder først og fremst kynikere, epikureere og stoisismen, men også nyplatonikeren Plotin i Sen-Antikken. Selv om alle 3 var store filosofere, hadde de også forskjellige syn på forskjellige ting. F.eks. var de ikke enige i metafysikken.
[rediger] Middelalderen
Middelalderens filsofi er først og fremst kristelig i sin utforming. Det er vanlig å dele den inn i to faser.
[rediger] Kirkefedrene
Blant de tidlige kirkefedre var Justin Martyr, Ireneus av Lyon, Origines og Tertullian. Noe senere er det innenfor den vestlige kirke teologene og filosofene Ambrosius og hans elev Augustin som legger grunnlaget for mye av middelalderens filosofi.
[rediger] Skolastikken
Senere møter vi Johannes Scotus Eriugena, Anselm av Canterbury, Peter Abelard, Thomas Aquinas, Roger Bacon, Johannes Duns Scotus og William av Ockham. Universaliestriden skulle prege mye skolastikernes filosofiske refleksjon.
[rediger] Moderniteten
I kjølvannet av renessansen, reformasjonen og den vitenskapelige revolusjonen oppstod de to filosofiske retningene rasjonalisme, framført av blant annet franskmannen René Descartes, sakseren/(tyskeren) Gottfried Wilhelm Leibniz og nederlenderen/jøden Baruch de Spinoza, og empirisme, framsatt av blant annet engelskmannen John Locke, iren George Berkeley og skotten David Hume. Disse la hovedvekt på henholdsvis fornuften og erfaringen.
Ved slutten av opplysningstiden smeltet Immanuel Kant disse to retningene sammen til en syntese, ved å legge vekt på aktiv bearbeiding av sanseinntrykkene (Kants trancendentale metafysikk). Tiden etter ham ble i stor grad preget av idealismen med representanter som Hegel og Schopenhauer, og marxismen med Karl Marx.
Det tyvende århundres filosofi har vært dominert av filosofer som Henri Bergson, Gottlob Frege, William James, John Dewey, Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein, Edmund Husserl, Martin Heidegger og Michel Foucault.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av filosof
