Dominikanerordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Dominikanerordenen (Prekerordenen, forkortes O.P. (Ordo Fratrum Praedicatorum), også kjent som sortebrødrene) er en av de store tiggerordenene som ble opprettet i høymiddelalderen i Den katolske kirke. Den består av brødre, kontemplative og apostoliske søstre, og legfolk. Stifteren var presten Dominicus (kjent som sankt Dominikus og Domingo de Guzmàn) fra byen Caleruega i Nord-Spania. Ordenen ble godkjent av pave Honorius III i 1216, og den bredte seg raskt utover hele Europa. Allerede få år etter grunnleggelsen åpnet ordenen klostre i de skandinaviske land.

Historie[rediger | rediger kilde]

Grunnleggelse og tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Fra Angelicos maleri av Dominikus.

Omlandet til byen Toulouse i Sør-Frankrike var på begynnelsen av 1200-tallet et sentrum for katarene. Siden katarismen var en kjettersk bevegelse i Den katolske kirkes øyne, ble det satt inn store krefter på å bekjempe den: Sammen med det Hellige Land, den iberiske halvøy og Baltikum, var Albigesium, som Toulouseomlandet ble kalt, et av de geografiske områdene som ble hjemsøkt av korsfarere.[1] Det var imidlertid andre som søkte å omvende katarene med fredelige midler. Blant disse var Dominikus og hans kompanjonger, som i perioden 1206-1216 virket som misjonærer i Albigesium. Deres metode var først og fremst forkynnelse og offentlige disputter med ledende katarer. Katarene valgte ofte et liv i streng fattigdom, og for å vinne deres tillit, søkte den lille flokken av forkynnere å leve et like asketisk liv som dem.[2]

I 1216 dro Dominikus til Roma for å få godkjent sitt brødrelag av forkynnere som offisielt ordenssamfunn. En slik bekreftelse var viktig, for Roma hadde på 1200-tallet begynt en restriktiv politikk mot de mangfoldige ordenssamfunnene som ble opprettet i denne perioden.[3] Den type orden som Dominikus ønsket å grunnlegge var dessuten relativt original: en orden av omreisende brødre som viet sin tid til forkynnelse, var et ukjent fenomen i Kirken.

Etter at ordenen hadde fått pavelig godkjennelse, bestemte Dominikus at dens virke ikke skulle begrenses til Albigesium, men at brødrene skulle sendes ut. I første omgang ble det sendt brødre til Paris og Spania, men snart også til andre viktige europeiske byer som Bologna og Firenze. Allerede i 1221, Dominikus' dødsår, ble klosteret i Lund i Danmark grunnlagt.[4]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Dominikanerordenen fikk relativt raskt en betydelig posisjon i middelalderens universiteter, blant annet gjennom betydelige intellektuelle som Thomas Aquinas og Albert den Store. Mindre rosverdig sett med dagens øyne, er den plassen ordenen hadde i inkvisisjonen.

Dominikanerne etablerte seg først og fremst i byene for å kunne nå ut til flest mulig mennesker. Orden opplever en voldsom ekspansjon, og på begynnelsen av 1300-tallet teller ordenen omtrent 15 000 brødre, spredt på mer enn 550 klostre fra Norge i nord til Marokko i sør, fra Ukraina i øst til Irland i vest.[5]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Ordenen opplevde en nedgangstid på 1400-tallet, delvis på grunn av svartedauden, delvis på grunn av indre stridigheter om hva som er det autentiske, dominikanske livet. Dominikanerordenen hadde nok ikke den samme suksessen som jesuittene i renessansens Europa. Jesuittordenen var blitt opprettet i reaksjon mot reformasjonen, og hadde nok lettere for å tilpasse sine pedagogiske metoder og tenkemåte til en verden i rask forandring enn det dominikanerordenen hadde.

I de nye koloniene spredte ordenen seg imidlertid raskt. Den etablerer seg tidlig på det amerikanske kontinent, og hadde også relativt stor suksess i Østen.

Etter en periode med nedgangstid i Europa, opplevde ordenen en oppblomstring igjen på 1800-tallet. Henri-Dominique Lacordaire (18021861), som gjenopprettet ordenen i Frankrike etter Den franske revolusjon, var en populær forfatter, foredragsholder og skribent. Han må ta en del av æren for ordenens fornyede popularitet, i det minste i den fransktalende verden. Dominikanerordenen var også delaktig i fornyelsen av eksegesen i Den katolske kirken, blant annet gjennom de vitenskapelige bibelstudiene til dominikaneren Joseph-Marie Lagrange. Det var han som opprettet Bibelskolen i Jerusalem (l'Ecole biblique de Jérusalem) i 1890. Denne forskningsinstitusjonen var, og er fortsatt et viktig senter for vitenskapelige eksegese. Den står blant annet for utgivelsen av Jerusalembibelen, en meget anerkjent fransk og engelsk bibeloversettelse.

Ordenen, som alltid har hatt en markert akademisk og intellektuell profil, fostret i løpet av 1900-talllet en del betydningsfulle teologer: Marie-Dominique Chenu (18981990 fornyet og omtolket Thomas Aquinas' teologi for den moderne verden. Yves Congar (19041995) arbeidet med økumenikk og lekfolkets stilling i Kirken. Han hadde stor innflytelse under Det annet vatikankonsil. Gustavo Gutiérrez (1928), en av grunnleggerne av frigjøringsteologien, er også dominikaner.

[rediger | rediger kilde]

I kjølvannet av sekstiåtteropprøret har dominikanerordenen opplevd en nedgangstid i deler av den vestlige verden. Ordenen har imidlertid fått en del kall igjen de siste tjue årene, ikke bare i Storbritannia og Frankrike, men også i Skandinavia og i de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa.

Dominikanere i Norge[rediger | rediger kilde]

Sankt Dominikus kirke i Oslo.

I middelalderen hadde ordenen tre klostre i Norge: i Trondheim, Bergen og Oslo.[6] Det finnes fortsatt rester etter Olavsklosteret i Oslo (i Ruinparken). Etter reformasjonen måtte ordenen forlate landet. I 1920-årene etablerte franske brødre seg på Majorstua i Oslo, hvor de bygget Sankt Dominikus kirke. På 1960-tallet ble det bygget et klosteranlegg i tilknytning til kirken.

Det bor i dag seks brødre i St. Dominikus kirke og kloster.[7]

Kjente dominikanere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Bjørn Halvorsen: Dominikus, en europeers liv på 1200-tallet, Novus forlag, Oslo 2002
  2. ^ Jean-René Bouchet, Saint Dominique, Les Editions du Cerf, Paris 1988: s 30
  3. ^ Halvorsen, s 126-129
  4. ^ Halvorsen, s 245
  5. ^ Encyclopædia Universalis, fransk utgave, artikkelen «Dominicains»
  6. ^ katolske klostre i Norge
  7. ^ Dominikanernes hjemmeside